Høyere svartsyn

En velskrevet, apokalyptisk og autoritær bok.

I 1967 utga Jens Bjørneboe essaysamlingen Norge mitt Norge, et oppgjør med blant annet norsk rettsvesen, norsk puritansk kultur og det han kalte «formyndermennesket». Bjørneboe hadde et selvbilde som nok var større enn gjennomsnittet i den norske kultureliten. Men i denne boken viste han beskjedenhet. Det var hans Norge den handlet om, ikke den norske nasjonen.

I Norge vårt Norge. Et lands biografier anslaget betydelig mer ambisiøst og forfatterens selvbevissthet tilsvarende større. Her er det ikke Kaj Skagens Norge det dreier seg om, men om den egentlige norgeshistorien. Samtidig er tittelen formulert som en veklage, som et rop fra en som har gått ned i dypet av folkesjelen og på dens vegne og for vår alles skyld trer frem med et mene tekel.

Perspektiv og temperatur

Skagen har vært bedehuspredikant, men ble tidllig fanget inn av antroposofien, en ideologi som har preget vesentlige deler av forfatterskapethans. I denstore Steiner-biografien, Morgen ved midnatt, virket det som om han var på vei ut av det antroposofiske universet, men i denne boken markerer han seg som en «heimkomen son».

Norge vårt Norgeer en bok som er bestemt av antroposofisk inspirerte perspektiver og tankeformer. De som har fulgt med i den antroposofiske kulturkampen vil lett kjenne igjen de sentrale temaene. I dette universet er det klare helter og skurker. Ikke minst er det overordnede perspektivet klart. Her er det ånd mot materialisme eller det Skagen kaller «positivisme». Åndelige, esoteriske innsikter mot forflatning, oppløsning og undergangsstrømninger.

Også tonen, forakten, ensidighetene og undergangs­visjonene er gjenkjennelige. Siden vi lever i en tid hvor ånden er forsvunnet, er det for flere bare et mørke igjen. Skagen tilhører de mer ekstreme. Han er sterkt engasjert på åndens vegne, ved en tidligere anledning har han kalt seg selv en fanatiker, noe som setter sitt preg også på denne boken.

Prosjektet

Hva er det så Skagen vil med denne boken? Temaet er norsk kultur. Hva er «det norske?» er spørsmålet som skal besvares.

I det innledende kapitlet utdypes problemstillingen nærmere. Her raljerer Skagen over de infantile forsøkene på å bestemme den norske kulturens egenart. For ham holder det selvfølgelig ikke med dugnadsånd eller Kvikklunsj på skituren. Og han er rystet over kongen som i sin berømte tale henviste til mangfoldet i stedet for å gi et entydig svar på hva det norske er.

For å finne svaret går Skagen til historien. Han dyrker riktignok en personlig tilnærming. Men ambisjonen er, ved det han kaller «et klinisk blikk», å skrive landets biografi. Skagen vil avdekke Norges indre vesenskjerne, det han kaller «noe fast i det flytende». (s. 11) Han betrakter altså Norge som et individ eller en organisme som er gjenkjennelig i alle sine faser. (s. 11) Det er nasjonens essens han jakter på.

En forunderlighet ved Skagens bok er for øvrig at Olav Stoklands Av Norges indre historie (Oslo: Dreyer 1969) som blant annet handler om norsk middelalder, verken er nevnt i teksten eller i bibliografien. Stokland var arkitekt og som Skagen en amatørhistoriker fra den antroposofiske bevegelsen som ville avdekke den indre kjernen i norgeshistorien.

Skagens metode består i å velge ut noen personer og idéstrømninger han i særlig grad mener er bærere av det norske for så å vurdere historien i forhold til dem. Skagen vet altså på forhånd hva det norske er. Kjenner man Skagens ideologiske ståsted, vet man hvor han har hentet denne kunnskapen fra.

Men denne norgeshistorien er ikke bare personlig, det vil si selektiv. Den er også sterkt normativ. Her idealiseres noen idéstrømninger og personer til bærere av en spesielt høy eller edel innsikt, mens andre blir gjenstand for massive oppgjør.

Det er en god regel å redegjøre for sine egne forutsetninger når det dreier seg om ideologisk bestemt historieskrivning, særlig når den er så normativ som i dette tilfelle. Her glimrer den slags med sitt fravær.

Antroposofien

I et sentralt avsnitt skildrer Skagen grunnsynet i de norske antroposofenes kamp mot naturalismen og materialismen i det 20. århundre. Her må Skagen berømmes for å ha gitt et ærlig og oppsiktsvekkende innblikk i deres selvforståelse og den betydning de tilla Rudolf Steiner.

Da Rudolf Steiners innsats på begynnelsen av 1900-tallet ikke ble tatt til følge fikk dette ifølge antroposofene kata­strofale konsekvenser. Forsømmelsen førte til «politiske frelsesbevegelser som kommunisme og nazisme, til nihilisme i menneskelige relasjoner, til oppløsning av familien og uttørring av det uselviske kallsarbeidet ved at menneskene mister sin motivasjon for sosial innsats.»(s. 220)

Gitt Steiners og bevegelsens betydning for Skagen er det nærliggende å gå ut fra at det er her vi finner nøkkelen til hans prosjekt.

Til syvende og sist ville fraværet av åndelig innsikt undergrave hele den europeiske kulturarven og åpne for et teknokratisk, totalitært styre […] Den vitenskapelige utvikling, basert på et verdenssyn med ett blindt øye, ville undergrave menneskenes helse gjennom en kjemisk og bakteriologisk krigføring mot sykdommene som måtte ende med sykdommenes seier; halvblinde ville menneskene angripe seg selv og naturen innenfra gjennom kunnskapen om og manipuleringen av arvematerialet, unnfangelses- og fødselsprosessene. Om den antropo­sofiske fornyelse ikke ble tatt opp i den kulturelle hovedstrøm, ville den vestlige sivilisasjon forfalle og berede grunnen for en gjentagelse av det ondes inkarnasjon i historien slik man hadde sett det i Tyskland under Hitler, men denne gang i enda større skala, og så godt forkledd i menneskevennlige gevanter at det onde ville seire nesten uten motstand, og den europeiske sivilisasjons undergang ville være beseglet. (s. 220)

Det må være tillatt å kalle dette en overspent sekterisme. Vi finner den i de forskjelligste gevanter gjennom hele boken.

En god stilist

Men Skagen er også en god stilist. Han kan skrive, som det heter. Og det gjør han til gangs når han skriver om det og dem som hans hjerte banker for, og de ideologiske føringene ikke blir for påtrengende. Da kan han formidle stoffet sitt med innlevelse, på en måte som vekker leserens interesse. Da blir det levende kulturformidling. Fremstillingen av Christopher Bruun er forbilledlig i så måte.

Skagens tilhengere vil nok også glede seg over hans evne til å la åndens uvær fare over alle de ufrelste, og dem er det mange av i denne boken. Da blir språket til ildtunger som håner og tilintetgjør. Språket er også klart, tydelig og tilgjengelig. Selv om det kan reises innvendinger mot begrepsbruk og idéhistoriske koblinger er det ikke vanskelig å få med seg hva han vil si.

Åndens Arkadien

Skagen velger å starte sin jakt på det norske på begynnelsen av 1800-tallet. Han begrunner det med at de tidligere epokene får en renessanse på 1800-tallet! Det er nok flere av oss som ikke finner dette helt innlysende.

Grunnen til at Skagen begynner på 1800-tallet er trolig at det er her han finner noen idéer og personer han kan idealisere til forbilledlige. Det dreier seg om Henrik Steffens, Hans Nielsen Hauge, Marcus Jacob Monrad, Christopher Bruun og de andre norske grundtvigianerne. Dette er tenkere Skagen, som flere norske antroposofer, har idealisert til fyrster i et norsk åndens Arkadien. Her finner de en høyere bevissthet i form av en essensialistisk folkeåndtenkning, tysk objektiv idealisme og mystikk.

Men det er ikke bare fordi Skagens mystikere og idealister representerer en høyere idealitet han begynner her. Like vesentlig er det at de for Skagen representerer det sant norske: «Det dypest norsk-kulturelle er foreningen av kristen mystikk og fransk opplysning, eller syntesen av meta­fysikk og sosial bevissthet.»(s. 31)

Med sin konsentrasjon om tyskinspirert idealisme styrer Skagen unna svært mye av det som ellers foregår på 1800-tallet, ikke minst hele diskusjonen om det nasjonale i tiden. At det er mulig ikke å forholde seg til, enn si nevne Øystein Sørensens (red.) Jakten på det norske. Perspektiver på utviklingen av en norsk nasjonal identitet på 1800-tallet (Oslo: Gyldendal 1998) der norske forskere analyserer «det norske», er også en av de mange forunderlighetene i Skagens bok.

Med dette har Skagen idealisert ikke bare en tyskinspi­rert åndelighet, men samtidig gjort denne åndeligheten til det dypest sett norske. Dermed har han etablert en målestokk han kan vurdere 1900-tallet og vårt eget århundre med. Det er blitt en gedigen forfallshistorie.

Forfallet

I forhold til den arkadiske bevisstheten på 1800-tallet er tenkningen på 1900-tallet forstått som oppløsning og forfall, både når det gjelder åndelighet og norskdom. Det bestemmende og drivende i denne utviklingen er kulturradikalismen og arbeiderbevegelsen.

En hovedskurk i fortellingen er selvfølgelig Georg Brandes, og bak ham lurer Voltaire og fransk opplysningstid. Dette er kjent og kjært stoff fra europeisk reaksjon. Deretter følger i rekke og rad; Hans Jæger, Katti Anker Møller, Helge Krog, Arnulf Øverland, den postantroposofiske Jens Bjørneboe, Agnar Mykle (med visse modifikasjoner), Karl Evang, Georg Johannesen, Arne Næss, Johan Galtung, alle abortforkjemperne, hele 68-generasjonen og ikke minst Axel Braanen Sterri, for å nevne noen.

Dette er en bok med en sterk politisk tendens både på det ideologiske og det praktisk-politiske nivå. Den onde ånden i Skagens drama er arbeiderbevegelsen i det 20. århundre, en bevegelse som han mer eller mindre lar falle sammen med kulturradikalismen. En gang i tiden hadde den riktignok noe kontakt med det åndelige og folkelige, men det er lenge siden.

Det blir noe trettende når vi om igjen skal få et oppgjør med kommunismen og AKP-ml i en stil og tone som om dette ikke skulle vært gjort et par ganger tidligere. Det Skagen først og fremst er ute etter er imidlertid Arbeiderpartiet. Det bærer hovedansvaret for at nasjonen vendte seg bort fra metafysikken og kristendommen ved å prioritere teknokratiet og det Skagen kaller «positivisme».

Med referanser til Jens Arup Seip og Rune Slagstad beskrives partiet etter krigen frem til 1970 som et stalinistisk, leninistisk parti. Det er det som er viktig for ham å få frem i beskrivelsen av partiets gjenreisningspolitikk. Men det ble ikke bedre med Gro Harlem Brundtland. For Skagen minner hun om en skikkelse fra eneveldets tid.

Skagen går også til angrep på industrialiseringen i Arbeiderpartiets regi. Den har vært katastrofal. Likeså skolepolitikken. Utviklingen av enhetsskolen har gjort oss statsmanipulerte og umyndiggjorte.

Påfallende er også Skagens angrep på utviklingen av velferdsstaten. Det er riktignok viktig med en viss velferd, men under Arbeiderpartiet fikk vi en velferdsstat som har gått over alle støvleskaft.

Kjønnsliv

Skagens forfallshistorie er konsentrert om noen få enkelttemaer, ikke uventet er kjønnslivet ett av dem. Som for den verdikonservative reaksjonen og de fleste av representantene for Skagens foretrukne åndelighet var frisettingen av seksualiteten fra tradisjon og kristendom på 1900-tallet et fall ned i svovelpølen. Han tar dem for seg, den ene etter den andre fra Georg Brandes til vår egen tids seksualister. Dette er noe som i særlig grad engasjerer forfatteren, her spares det ikke på kruttet.

Det er selvfølgelig nok å ta av når det gjelder naiviteter og overdrivelser i kampen for frigjøringen av seksualiteten. Og Skagen lar ikke anledningene gå fra seg. For ham har det bare vært en hemningsløs utfoldelse av grotesk individualisme, selvrealisering og selvhevdelse.

Skagen synes også å ha en egen glede av å gjøre frem­stillingen så grotesk som mulig. Tilfredsstillelsen ved å beskrive Alfred Kinseys noe spesielle seksualliv er ikke til å ta feil av. Jo verre, desto bedre. Og Hans Jæger naturligvis. Hvor deilig er det ikke å kunne gjøre ham til en seksual­demon og nasjonens onde ånd?

Først i kulturradikalismens tredje og siste fase, som skjøt fart på slutten av 1960-tallet og nå lever seg ut som kulturløshet under kroppens og øyeblikkets herredømme, ble dette valget truffet (det vil si barbariseringen av kulturen), mer passivt som unnlatelse enn som noe villet: Det ble kulturens selvmord som en uunngåelig følge av at fornyelsen ikke ble grepet, i det minste ikke ennå. Dermed ble det Hans Jæger, det norske samfunnets paria og urørbare rennestensprofet fremfor noen, som forfattet skriften på veggen for den kulturradikalismen som i dag inngår i landets hegemoniale hovedstrøm. Han ble vår mørke «folkeånd». […] Venstreorienterte eller høyreorienterte, rike eller fattige, navere eller stjerneadvokater, menn eller kvinner – alle er vi frihetselskende og liberale relativister og determinister snytt ut av Jægers rennende nese. […] Jæger er det moderne individ in persona – slik dette fremstår idet alle forbindelser til sosiale realiteter, andre mennesker, åndelige tradisjoner og oversanselige dimensjoner blir kuttet. (s. 193)

Hva er da idealet for Skagen? Den som fremheves som den åndeliggjorte seksualitetens forbilde er forfatteren Aasmund Brynildsen. I moraldebattene på 50- og 60- tallet inntok han en ytterliggående konservativ-åndelig posisjon. Brynildsens ståsted var kristen nyplatonisme og ortodoks kristendom. For ham var alternativene religiøs metafysikk og møte med Kristus i samleiet på den ene siden og patte­dyret eller et inferno av seksuelle eksesser i Marquis de Sades uånd på den annen side. Andre alternativer fantes ikke.

Abort og feminisme

Det forbauser ikke at Skagen er abortmotstander. Både kampen for selvbestemt abort og abortlovgivningen av 1978 er for ham stadier i en grotesk destruksjon av det kristne og menneskelige. Kulturradikalernes herjinger og allianse med staten fører til «[…] et barbari med kulturradikalt ansikt.»(s. 256)

Også feminismen tematiseres i Norge vårt Norge. For svært mange er feminismens kamp for kvinnenes frisetting noe av det viktigste som skjedde i Norge på annen halvdel av 1900-tallet. For Skagen flyter kvinnebevegelsen sammen med kulturradikalismen, kommunismen (sic.), økobevegelsen og tredjeverdenismen til en altruisme uten kristendom. (s. 357) Og det taler sitt tydelige språk at når feminismen først skal omtales, velger Skagen å se den som en del av kampen for selvbestemt abort.

Men fordi prevensjonen ikke kunne bli hundre prosent sikker, måtte den utvides med et sikkerhetsnett i form av selvbestemt abort, som måtte godkjennes av samfunnet og leveres gratis av vitenskapen og helsevesenet. Det oppsto et stilltiende interessefellesskap mellom det kulturradikale mennesket og den kortsiktige seksuelle selvrealisering, kvinnebevegelsen med dens kamp for likestilling mellom kjønnene, og frigjøring fra biologisk styring, og vitenskapen med dens geniale teknologier. På 1970-tallet oppnådde dette fellesskapet en allianse med staten, som rådde over enkeltmenneskets frihet og ufrihet. (s. 242)

Horrorbildet av abortsak og feminisme fullføres med koblingen til Axel Braanen Sterri og transhumanismen. (s. 256)

Ex oriente lux

Et annet sentralt tema i Skagens oppgjør med den norske arbeider- og venstrebevegelsen er sviket mot europeiske og norske «åndstradisjoner». Også her dreier det seg om de virkelig store linjers riss der likt og ulikt blandes sammen til et heksebrygg, til en forestilling om en «tredjeverdenisme» som nå skal ha blitt den dominerende verdens­anskuelsen i Norge.

Kommunistene orienterte seg mot Russland. Kina ble drømmen for AKP-ml. Dette slås så sammen med ulike former for solidaritet med frigjøringsbevegelser i den tredje verden. Arne Næss’ og Johan Galtungs henvisninger til Gandhis ikkevoldsideologi henges ut. Så er det alle hippiene og sekstiåtterfolket som mente å finne åndelig næring i ulike østlige religioner. På dette hekter han internasjonaliseringen i politikken. Vi i Vesten, det vil i særlig grad si vi i Europa, har underkastet oss «utviklingslandene» både politisk og åndelig/moralsk. Her er selvfølgelig Terje Tvedt en autoritet for Skagen.

I fremstillingen av «tredjeverdenismen», norske idealer om bistand til «den tredje verden», fredsmegling, solidaritet med fattige osv. overgår Skagen seg selv i foraktfulle beskrivelser. Kjell Magne Bondevik blir i denne nidvisen nesten like dum og naiv som sekstiåtterne. Forakten pares med en gjennomgående klage over «antinasjonal selv­forakt» og manglende metafysikk.

For Skagen er altså det som med forakt kalles norsk «altruisme» også et resultat av kulturradikalisme og arbeiderbevegelse iblandet Bondeviks «overfladiske amerikanske herlighetsteologi». (s. 352) I realiteten dreier det seg om et angrep på en humanistisk tenkning som for mange av oss tilhører noe av det beste og viktigste i den skandi­naviske kulturen. Nina Witozeck er en av dem som har frem­hevet betydningen av nettopp dette: I motsetning til Skagen ser hun humanismen eller det altruistisk-kooperative idealet i de nordiske landene som en videreføring av sentrale sider ved den kristne opplysningen på 1800-tallet og nevner blant annet Grundtvig og haugianismen. For henne er det viktigste ved humanismen at den «skaper en motgift mot autoritære fristelser.» (Nina Witoszek, «Finnes det en skandinavisk humanisme?», Dagbladet 12.09.18)

Den verste trusselen synes, ikke overraskende, å komme fra islam. I den forbindelse bruker Skagen den franske ekstrempessimisten Michel Houellebecq som sannhetsvitne. Det er han som har forstått hva som skjer når Europa gir opp kristendommen og det åndelige. Da har vi ikke lenger noe å stå imot den ekspansive islamismen med. Det er altså ikke velferdsstaten som er truet i Skagens perspektiv, den har han som antydet liten sans for, men den europeiske kulturen. Hvilken del av denne kulturen han tenker på, må man gjette seg til.

Tredjeverdenismen er altså et svik mot det europeiske og nasjonale – et svik som triumferer. Skagen kan derfor konkludere klart og entydig: «Tredjeverdenismen hadde overtatt hegemoniet innenfor verdensanskuelsen.» (s. 343)

Dermed munnet det norske åndsliv og Norge som nasjon ved overgangen til det 21. århundre ut i det selvmotsigende ekteskap mellom en seirende kulturradikalisme og en des­illusjonert, passiv-aggressiv tredjeverdenisme. Kursen var satt i to motsatte retninger: mot en ytterliggående sekulær, lyst- og lykkeorientert transhumanistisk utopi, og aksepten av en puritansk og konservativ, teokratisk orientert variant av islam. Dette disharmoniske sengefellesskap mellom hyper­sekularisme og religiøs fundamentalisme lå skjult under en glatt overflate av skandaløs rikdom, kommersiell underholdning og senkristen misjonsiver i form av den flotte drøm om å være humanitær stormakt og det mest moralske folkeslag på jorden. Norsk kultur var blitt et heksebrygg av selvrealisering og selvoppgivelse, hybris og selvforakt, transhumanistisk gudløshet og politisert kristendom. (s. 331)

Når den åndelige høyden blir tilstrekkelig stor er det altså slik det hele ser ut. Dette er en tenkning som spiller på lag med sterke politiske strømninger i tiden, ikke minst den antiislamistiske idealiseringen av det europeiske. Et eksempel er den høyreradikale europeiske identitær­bevegelsen som i Danmark, interessant nok, idealiserer dansk romantikk og Adam Oehlenschläger, også han inspirert av en Skagen-helt som Henrik Steffens.

En uuttalt forutsetning for Skagens radikale oppgjør med tredjeverdenismen er trolig også Rudolf Steiners sterke eurosentrisme. For ham representerte den germanske kulturen eller det han kalte det «mellomeuropeiske» en spydspiss i den store historiske evolusjonen. Andre kulturer befant seg på et lavere nivå.

Kirken og tredjeverdenismen

Kritikken av abortlovgivning og seksualisering kommer tradisjonelt fra kristenfolket. En uinnvidd kunne derfor tro at Skagen ville finne et lite gjenskinn av det åndelige i den norske kirke. Men den gang ei. Kirkens sak er tapt. (s. 43) Årsaken er at kristendommen i Norge på 1800-tallet ble erobret av Gisle Johnsons pietistiske ortodoksi. Da kirkens folk oppdaget at kirken var blitt en anakronisme, det vil si skilt fra folk og kultur, åpnet den seg for alskens moderniteter for å komme folket i møte:

Et drøyt århundre senere, da det ble åpenbart også for kirkens egne folk at den johnsonske vekkelse hadde isolert kristendommen fra historien og gjort den til en anakronisme, oppga kirken sin pietistiske linje og forsøkte å bli moderne og relevant gjennom frigjøringsteologi og dagspolitiske standpunkter, men falt da som offer for den politiske ortodoksien i tredjeverdenismen. (s. 43)

Kirkens sak er altså tapt fordi den er blitt et offer tredje­verdenismen.

Lysbærere

Det er en sorgens historie Skagen har å fortelle. Men også på 1900-tallet fantes det bærere av åndelighet, riktignok en åndelighet dømt til tap og marginalisering. Men også i nederlaget er det storhet. For Skagen er det viktig å fremheve storheter fra bevegelsen han selv har satset på. Fra mellomkrigstiden nevner han Richard Eriksen (han tok riktignok etter hvert avstand fra antroposofien, men likevel). I etterkrigstidsantroposofien fremheves den prelapsariske Jens Bjørneboe, Ernst Sørensen og Karl Brodersen.

I Skagens betydeliggjøring av antroposofiske åndshøvdinger er det imidlertid en som roper med sitt fravær. Hvorfor er selveste storantroposofen Alf Larsen nevnt bare én gang og da i forbifarten? Ifølge en annen antroposof, Cato Schiøtz, var Larsen i en årrekke en av de ledende og toneangivende representantene for antroposofien i Norge. Hva kan grunnen være til at Skagen har styrt unna ham? Det er desto mer påfallende all den stund de som typer er ganske like. Som Larsen dyrker Skagen vemmelsen over «tidsånden», som Larsen sender han bannbuller mot alle de åndelige kretinerne som kaver rundt der nede i «tiden», og som Larsen lar han forakten for de andre flyte fritt. Det dreier seg om et spesielt svartsyn som André Bjerke i sin tid kalte «Det høyere svartsyn» i et oppgjør med Tjømekjeften Larsen.

Fornektelsen av Larsen er desto mer påfallende siden Larsens store prosjekt i etterkrigstiden frem til sin død i 1967 var kampen mot «radikalismen», «verdensradikalismen» som han i likhet med Skagen betraktet som en av de ondeste maktene i den kosmiske evolusjonen.

Når Skagen først velger å peke på den åndelige idealitetens forkjempere, kunne han i rettferdighetens navn også fremhevet noen av sine samtidige. Det er da ikke bare han selv som har sett lyset. Rune Slagstad er riktignok en lyskilde som fremheves. Skagen har nytt godt av hans De nasjonale strateger både når det gjelder språk og innhold. Men hvorfor peker han ikke på Nina Karin Monsen som kanskje er den fremste viderefører av Den annen front-linjen i samtidskulturen? Er hun ikke bærer av den riktige åndeligheten?

Redningen

I forordet sier Skagen at han ikke tror det er mulig å reversere utviklingen. Men er det da ikke noe håp å finne i vår ferd mot avgrunnen? Kan det ikke tross alt være en morgen ved midnatt? Joda, det er riktignok ikke mye han har å si om det, men antydningene er tydelige nok.

På slutten av boken, etter at prosjektet er gjennomført, har Skagen føyd til noen betraktninger om «Folkestyret og det moralske aristokrati». Det er underlig lesning. På syv sider vil han redegjøre for hva som må gjøres. For det meste blir det en gjentagelse av elendighetsbeskrivelsene. Dernest kommer noen usedvanlig luftige betraktninger om nødvendigheten av et fritt åndsliv. De som kjenner Rudolf Steiner vil lett kjenne igjen elementer fra hans tregreningslære, en slags samfunnsutopi han utformet motslutten av karrieren. Skagen bruker den i et håp om at den kan bidra til å frigjøre oss fra det formynderskap og den tvang vi nå lever under. Et sitat vil kaste lys over hvilket nivå vi her befinner oss på:

Motstanden mot denne okkupasjonen ville kreve en avledende manøver i form av frigjøringen av samfunnets åndsliv, som omfatter ikke bare kunst og litteratur, religion og presse, men også hele dannelsesfeltet fra barneoppdragelse til universitetsliv og forskning. Dannelsesfeltet måtte ikke som i dag være et redskap for staten til å forme tankelivet, men et frirom fra de påtrengende samfunnskrefter som nærmer seg menneskene med alle sine politiske og økonomiske interesser. Barnehage, skole, høyskole og universitet måtte være institusjoner som formidler tradisjoner fra i går og iforgårs, og ikke bombemål for dagsperspektiver propagandert av aktivister og lobbyister for enhver god sak. (s. 382)

Det virker imidlertid ikke som om alle mottakere av Statens garantiinntekt for kunstnere er formet og styrt av staten. Siden 1977 har Kaj Skagen nytt godt av denne lønnen fra fellesskapet.

Men det er ikke bare Steiners tregrening som er redningen. Katastrofen i det 20. århundre er jo tapet av ånd, av den harmoniske forening av kristendom og vitenskap. Denne harmonien må gjenopprettes, ikke minst fordi vi ellers vil bli ofre for islam. Men det gjør vi ikke ved å vende tilbake til 1800-tallet. I kapitlet der Skagen pensler ut den overhengende trusselen fra islam heter det at vi må se fremover, «[…] det utlignende skrittet videre og ut av den moderne ensidighet må ligge i forliket mellom opplysning og kristendom som forvandler begge deler.»(s. 369) Det er altså ikke bare harmoniseringen av kristendom og vitenskap som er redningen, men en forvandlet kristendom og vitenskap. Atter en gang er det antroposofien som gjør seg gjeldende.

Begrepsbruk

I Kaj Skagens univers er «mystikk» et begrep som er ladet med alt godt og som representerer en høyere åndelighet. Men det er ikke lett å forstå hva Skagen mener med be­grepet. I Morgen ved midnatt var definisjonen av «mystikk» så vid at begrepet nærmest ble meningsløst. Det er ikke blitt bedre i denne boken.

På den ene side skal mystikk forstås som en religiøs opplevelse uavhengig av tenkningen og som noe mer konkret enn en emosjonell troserfaring. (s. 30) Hva dette bety, er ikke godt å si. Så finnes det noe han kaller «idémystikk», en «opplevelse av religiøs innsikt» ved intellektuell beskjeftigelse med eksistensen eller filosofiens gåter. (s. 30) Ja, da har han gjort begrepet så vidt at det nok dekker det meste av metafysisk spekulasjon i filosofihistorien. Senere blir «idémystikk» forstått som en «tankemessig bearbeidelse av mystikken». (s. 261) Hva det betyr, er heller ikke godt å si. Så får vi høre at Ibsens drama «Keiser og Galileer» er idémystikk. (s. 370) Nå dreier det seg ikke lenger om en opplevelse av religiøs innsikt, men om et drama. Så blir tysk idealisme og grundtvigianisme mystiske tankeretninger. Særlig spesielt blir det når vi leser at Frantz Fanon blir en representant for mystikken fordi han har gjort seg noen tanker om «et nytt menneske». (s. 293) Det hele toppes når Agnar Mykle blir gjort til en sekulær mystiker fordi han har enkelte forestillinger om en samfunnsmessig utopi der motsetningene forsones. (s. 225) Samtidig er Ask Burlefot på «mystisk søken» når han søker «personlig møte med én bestemt kvinne». (s. 224)

Ellers er Skagen stormforelsket i betegnelsen «posi­tivisme». I motsetning til «mystikk» er «positivisme» et skjellsord som brukes på alt han ikke liker, og det er ikke lite. Betegnelsen dukker opp i alle mulige og umulige sammenhenger. Det virker som om det er blitt et synonym for den «materialisme» antroposofer har hatt for vane å klistre på alt som ikke er idealistisk eller åndelig begrunnet.

Nå skal man ikke stresse kravet til faglighet i et kampskrift som dette, men forlaget kunne i hvert fall kostet på Skagen en kompetent konsulent.

Ensidigheten

I bokens forord garderer Skagen seg ved å si at han ikke er blind for «gode sider ved radikalismens seier», men ser det ikke som sin oppgave å tematisere disse sidene i sin norgeshistorie. Resultatet er overbevisende, ensidigheten i Norge vårt Norge er massiv. Den utfolder seg på flere nivåer. Når det gjelder skildringen av de personene og idéene Skagen ikke liker, dreier det seg primært om å få frem det ekstremt negative. Med samme metode kunne man fremstilt konservatismen, den tyske idealismen og «mystikken», for ikke å si antroposofien.

Påfallende er det at Skagen verken nevner fascismen, nazismen eller de nye høyreradikale miljøene i sin norgesbiografi. Dette blir desto mer påfallende når for eksempel forfatteren Ingeborg Møller, en av de sentrale antroposofene i mellomkrigstiden, ut fra en folkeåndtenkning i en periode var en varm beundrer av Quisling og en heftig kritiker av arbeiderbevegelsen, og når Alf Larsen både under og etter okkupasjonen kunne tillegge nazismen en positiv funksjon i den historiske utviklingen samtidig som han etter krigen ville alliere seg med gammelnazister i kampen mot «proletarmassen».

Ensidigheten blir også tydelig når kulturradikalismens kamp for en frisetting av moralen ikke reflekteres i forhold til de verdier og praksiser som var dominerende i det tradi­sjonelle samfunnet. Det samme gjelder angrepene på arbeiderbevegelsen.

Skagen har som vi har sett også en egen evne til å lage storslagne synteser. Et eksempel er når Kjell Magne Bondeviks «tredjeverdenisme» nevnes med samme forakt som den norske moskvakommunismen i kapitlet om sviket mot det europeiske, eller når Axel Braanen Sterri nærmest blir gjort til et ektefødt barn av Søren Kierkegaard. Slik blir det når den primære motsetningen går mellom metafysikk og «positivisme».

Det norske

Norge vårt Norge skal gi et svar på hva det norske er. Hva er da det norske ifølge Skagen? Hva var det kongen skulle sagt i sin tale?

I et av sluttkapitlene gjentar Skagen målestokken han etablerte innledningsvis. «Det norske» er evnen til å forene kristendom og vitenskap, eller opplysning og det han kaller idémystikk. (s. 377) Det er årsaken til at vi ikke har sett så mye til «det norske» i fremstillingen av 1900-tallet. Etter denne lesningen får man faktisk lyst på en Kvikklunsj for å få sin nasjonale identitet bekreftet.

Det er vanskelig å ta dette alvorlig. Men for øvelsens skyld: Hvis «det norske» er foreningen av kristendom og vitenskap, er det mye norskdom å finne i verden. Det norske må på forunderlig vis ha spredt seg på en måte som de færreste av oss har hatt noen anelse om.

Når det gjelder «det norske» i Norge, blir det ikke mye igjen når vi ser oss tilbake. Og vi som nå lever i den verste av alle mulige verdener, hva med oss? Siden alle i større eller mindre grad er blitt kulturradikalere, er vel heller ikke vi norske. Var det dette kongen skulle sagt: Det norske er de tysk- og danskinspirerte grundtvigianerne, hegelianeren Marcus Jacob Monrad, antroposofene Ernst Sørensen og Karl Brodersen, Kaj Skagen og kanskje litt Rune Slagstad?

Bokens appell?

Man kan spørre seg om hvem som, foruten norske antroposofer, vil ha glede av denne boken. Selv om Skagen ikke levner fundamentalistisk kristendom stor ære, vil den utvilsomt glede det konservative kristenfolket. Her vil de finne en alliert i kampen mot de progressive, liberale verdiene og for tradisjonelle kristne verdier – det de kaller den kristne kulturarven.

Boken vil også appellere til den radikale høyresiden i Norge, til de identitære, til antiglobalister og de som oppfatter Norges internasjonale engasjement som en trussel og et nasjonalt svik. Også antifeministene vil finne noe å glede seg over. Ikke minst vil den være gefundenes Fressenfor islamkritikerne. Norge vårt Norge vil også nøre opp under det sterke arbeiderpartihatet som finnes i Norge. Skagen nyter allerede stor respekt i Human Rights Service, gjenstridig.no, Resett og Document.no.

Ingen ting å le av

Norge vårt Norge er ikke en bok å le av. Den tilhører den profetisk apokalyptiske sjangeren. Med fundamentalkritikken av det liberale norske samfunnet, individualismen i moderniteten og med sin gjennomgående idealisering av en bestemt type normativ åndelighet– det han kaller «åndstradisjoner», fremstår den med et sterkt autoritært budskap. Den autoritære tendensen understrekes ikke minst ved forakten som øses ut over samtiden. Skagen har funnet sannheten og oppkastet seg selv til en åndelig overformynder som vil tukte dem som lever i forvillelsen. Hvis Gro Harlem Brundtland minner om en skikkelse fra eneveldets tid, minner Skagen påfallende om Savanarola fra renessansens Firenze.

I et idéhistorisk perspektiv er det mest interessante ved denne utgivelsen eksponeringen av Skagen-apokalypsen.

Les Kaj Skagens svar på anmeldelsen.

Av Jan-Erik Ebbestad Hansen | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)