Hvem var det som svek?

Det er mange tankevekkende sider ved rettsoppgjøret etter krigen, men noe av det aller mest tankevekkende er rettssaken mot Oliver H. Langeland (1887–1958). Langeland var under krigen major og ledet den største avdelingen av Milorg (Oslo og Akershus) på over 7000 mann. Nå stod Langeland tiltalt for injurier og forbrytelser mot den offentlige myndighet (straffelovens § 130) etter å ha utgitt boken Dømmer ikke (1948) (han utga året etter oppfølgeren Forat I ikke skal dømmes). Ja, mer enn det: Det var regjeringen Gerhardsen selv som i statsråd hadde anmeldt Langeland, og dette sågar uten at de som de påklagede injuriene var rettet mot på egen hånd hadde valgt å anmelde Langeland for injurier. Det ble sågar laget en egen stortingsmelding om boken. For riktig å gni forræderstemplet inn i ansiktet på ham, ble han tiltalt sammen med NS-ordføreren og propagandalederen i NS, Arne Bergsvik, som også hadde forfattet et (privat) skrift om landssvikoppgjøret. Langeland ble frikjent på alle punkter (Bergsvik ble dømt), men likevel ble hans bøker inndratt med hjemmel i daværende straffelovs  § 323 vedrørende «skrift af forbrydersk indhold». Hva var det Langeland hadde sagt som fikk regjeringen til å anlegge sak og domstolene til å erklære innholdet som forbrytersk?

Dette er tema for Arvid Brynes bok Krig og sannhet. Aktene fra rettssaken har nylig kommet til rette, og Bryne har fått tilgang til materialet og presenterer Langelandssaken for leserne i hele sin bredde. Som Bryne gjør oppmerksom på var Langelands bok først og fremst en dokumentsamling, dvs. en samling av dokumenter som under okkupasjonen ble sendt fra departementer og andre offentlige kontorer. Alle dokumentene var tilgjengelige for offentligheten, men ved å samle dem, ordne dem og kommentere dem, fikk Langeland fram at her var det noe som ikke stemte.

Kjernen i Langelands kritikk var at det i rettsoppgjøret ikke var likhet for loven. Nærmere 50 000 nordmenn ble – i henhold til en lov som ble gitt tilbakevirkende kraft og som heller ikke ble gjort kjent for folk flest ­­– dømt som lands­svikere for å ha vært medlem av Nasjonal samling, som var et helt lovlig parti da krigen brøt ut. Skulle nettet i rettsoppgjøret gjøres så finmasket, så måtte mange andre også sitte i garnet, hevdet Langeland. Ikke minst mange av de mest sentrale aktørene i rettsoppgjøret. For det var mange som ifølge Langeland hadde svin på skogen: Den norske regjering hadde forsømt forsvaret, ikke mobilisert tilstrekkelig da tyskerne kom og til alt overmål rømt landet med halen mellom beina. Den burde stilles for riksrett. At de tyske invasjonssoldatene ble eskortert ned Karl Johan av norsk ridende politi talte også sitt tydelige språk om den (manglende) motstandsvilje og -evne de ansvarlige myndigheter hadde å stille opp med. Dernest kom alle de som hadde sam­arbeidet med tyskerne: Biskop Berggrav dro av gårde sammen med tyskerne for å få vernepliktige til ikke å kjempe mot okkupantene – var det å være god nordmann? Tilsvarende med de gode menn som på vegne av tyskerne dannet administrasjonsråd og lot næringslivet arbeide til fordel for tysk krigføring, og dernest opprettet et riksråd sammen med framtredende NS-folk og aksepterte å avsette konge og regjering. Disse svek ikke mindre enn en bonde i fjellheimen som tilfeldigvis hadde vært medlem av NS. Ja, ved å godta at sentrale NS-folk skulle sitte i riksrådet, og sågar at de skulle være i flertall, signaliserte man jo for omverden at det ikke var landssvik å være NS-medlem, hevdet Langeland. Eller hva med de sentrale politikerne som sendte ut kunngjøringer om at tyskerne trengte arbeidskraft, slik at 200 000–350 000 (tallet er usikkert) nordmenn meldte seg i tjeneste for tyskerne? Mange av disse arbeiderne bygde brakker og rullebaner for fly, slik at tyskerne lettere kunne slå ned norsk motstand. Disse burde stilles til ansvar sammen med dem som oppfordret dem til det. Det samme burde de bedriftene som profiterte på dette arbeidet eller på produksjon av våpen og annet krigsutstyr til tyskerne. Men i stedet skjedde det motsatte: Mange av dem som samarbeidet med tyskerne under krigen fikk ledende stillinger etter krigen, mens de som ikke samarbeidet, men var medlem av NS, ble dømt som landssvikere. Her var det noe galt. Ikke slik å forstå at Langeland var imot et landssvikoppgjør overfor folk fra NS. Tvert imot. Han ville ha mange av dem dømt til døden. Men et slikt oppgjør måtte ta utgangspunkt i konkrete, alvorlige og dokumenterbare handlinger. Gjorde man det, så var sentrale folk i offentlige etater, inklusiv departementer, regjering og dommerstand, mer å klandre enn de fleste passive medlemmene av NS.

Innholdet i Krig og sannhet er verdt å ta en titt på og reflektere over, ikke minst byr boken på mange lange talende sitater. Det er særlig den norske selvgodheten og selvrettferdigheten («det er typisk norsk å være god») som her settes under lupen. Vi harmes lett over andres feil, men har så altfor lett for å overse våre egne. Et illustrerende eksempel Bryne angir er Carl Platou, som i 1940 var ekspedisjonssjef i Justisdepartementet. Han forfattet et rundskriv fra 3. desember 1940 der det het at det ikke stod i strid med den ed enhver dommer hadde avlagt om han meldte seg inn i NS. Rundskrivet ble sendt til dommerne sammen med et brev fra Quisling «for at de dommerne som måtte ønske å slutte seg til NS ikke skal la seg hindre i dette». Da han i 1945 ble justisråd besluttet han at alle dommere som hadde vært medlem av NS, skulle fjernes fra sine embeter. Som belønning for sin innsats ble han fylkesmann i Oslo og Akershus.

Likevel er Brynes behandling av stoffet under pari. Dessverre er han ingen god forteller, og boken framstår som oppstykket og preget av gjentagelser. Det er prisverdig at han gir leseren mye nyttig og viktig bakgrunnsstoff for de tingene som blir tatt opp i rettssaken, men avsnitt og kapitler blir til tider hengende i luften og mangler retning. Det mest påfallende er likevel at boken er preget av at Bryne mangler analytisk distanse til stoffet. Det er som om han forsøker å opptre som Langelands forsvars­advokat, ja, flere steder synes han også på eget initiativ å foreta et oppgjør med rettsoppgjøret. Som Bryne er inne på mot slutten av sin bok var det åpenbart seierherrene som skrev historien om krigen i tiden etter 1945, og motstanden mot å fortelle alternative historier synes fremdeles å sitte i veggene på forsvarets egne forsknings­institusjoner (som ifølge Bryne forsøkte å hindre at Lars Borgersrud gravde for dypt i skuffene). De som nå, som Bryne, er i ferd med å skrive denne historien på nytt, kan lett ende opp med å skrive historier som blir disse seierherre-historienes negative speilbilde: Mens historiefortellingene i årene etter krigen til tider kunne framstå som en akademisk legitimering av rettsoppgjøret og dets fordømmelse av «svikerne» (med tilsvarende renvasking av «gode nordmenn»), blir det lett til at man i iveren etter å ta et oppgjør med oppgjøret, lar det bli et hovedanliggende å vise at det var de såkalte gode nordmenn som var de egentlige svikerne. I en bok om Langelandssaken kunne man vel ha forventet å ha fått rullet opp bak­teppet for hvorfor det var så viktig å stille Langeland for retten, og hva det for de ulike aktører var så viktig å beskytte at de ville sette ytringsfriheten til side. Men slike spørsmål behandles stemoderlig hos Bryne. I stedet ender han i stor grad opp med å gi oss en apologi for Langeland og hans kritikk. Kanskje vi som historikere skulle overlate til ­domstolene å dømme om hvem som svek og heller forsøke å forstå og forklare hvorfor de ulike aktørene tenkte og handlet som de gjorde. Da blir som regel verden mye mer komplisert og uoversiktlig.

Av Espen Schaanning | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)