Holbergs naturrett

Det burde være all grunn til å hilsen enhver antologi om Ludvig Holberg velkommen i det norske bokmarkedet, vel vitende om at slike utgivelser er altfor sjeldne – om enn hilsenen må ledsages av en stille erkjennelse av at heller ikke denne vil komme til å bli noen kioskvelter. Ludvig Holbergs naturrett er redigert av Eiliv Vinje og Jørgen Magnus Sejersted og springer ut av et seminar avholdt ved Universitetet i Bergen i 2011. Så vel boken som seminaret må sees i sammenheng med at Universitetet i Bergen, sammen med Det danske Sprog- og Litteraturselskab, for tiden er beskjeftiget med utarbeidelsen av en komplett digital­utgave av Ludvig Holbergs skrifter. Og som følge av en dertil hørende arbeidsdeling har det altså falt i ­ber­g­en­­­s­ernes lodd å behandle et – med respekt å melde – lite lest Holbergverk.

Holbergs naturrett, eller Moralske Kierne, som verket het da det først ble utgitt i 1716, er et, selv etter vanlig holbergsk målestokk, dundrende uselvstendig verk. Men dette er likevel bare i begrenset forstand et problem, og det gjør på ingen måte verket mindre interessant i en idé­historisk sammenheng – snarere tvert i mot. Og i den forbindelse skylder nok herværende anmelder å gjøre oppmerksom på at de vurderinger som følger først og fremst springer ut av en idéhistorisk problematikk – motivert ut fra en blanding av hans store interesse for og ditto manglende kunnskaper om så vel naturrett i sin alminnelighet som Ludvig Holbergs enorme produksjon i særdeleshet. En naturlig konsekvens av dette er at flere av antologiens bidrag ikke vil kunne få den oppmerksomhet de ellers hadde fortjent i en annen sammenheng og i et annet perspektiv.

Etter å ha lest gjennom de mange og hver for seg spennende bidragene i antologien, kan det være fristende å spørre seg om Holbergs naturrett virkelig kan regnes for et interessant nok verk til å gjøres til gjenstand for omtaler som til sammen rommer ca. 230 sider. Selvsagt gir antologien et positivt svar på dette spørsmålet i kraft av sin blotte eksistens. På den annen side kan det være verd å dvele litt ved de refleksjoner som den danske rettshistories nestor, Ditlef Tamm, innleder sitt bidrag med – nemlig at Holbergs verk om naturretten «efter min mening er mest inter­essant på grund af den historie, det forteller om Holberg og hans omfattende les­ning, mens det er mindre interessant i det større perspektiv, som er historien om den europæ­i­ske naturrett». (s. 47) Tamm makter like fullt å kontekstualisere den holbergske naturrett på en forbilledlig måte ikke minst ved å påpeke at selv om de mange henvisninger til romerretten og dansk rett som Holberg serverer er korrekte nok, var verket i sin helhet neppe til­strekkelig «til virkelig at give nogen juridisk veiledning. Endnu mer tvivl kan der være om, hvorvidt ver­kets betydning for tidens ustuderede dommere eller advokater overhovedet kan dokumenteres (…).» (s. 52f.) Grunnen til at verket etter hvert slo relativt godt an og ble utgitt i en rekke opplag, kan derfor neppe skyldes dets egnethet som lærebok; snarere det faktum at det var skrevet (av) av Ludvig Holberg. For dets utbredelse finner for alvor sted etter at Holberg i 3. utgaven (1734) begynner å innarbeide stoff fra sin poetiske raptus – herunder inkludert komediene – i verket. Og når det så sent som i 1789 oversettes til svensk, og dermed slippes løs i en litterær offentlighet hvor det allerede lenge hadde sirkulert oversettelser av de skriftene Holberg i sin tid kopierte, er det nettopp som nok et Holberg-verk; jf. Per Nilséns forbilledlige fremstilling av den svenske resepsjonen (s. 215–226). Hva den dansk-norske resepsjonen ­angår, vises det her til deler av Gina Dahls mer enn anbefalelsesverdige, bokhistoriske bidrag (s. 199–214).

La gå at verkets resepsjon langt på vei er uløselig knyttet til det faktum at Ludvig Holberg var dets forfatter. Men burde ikke en antologi utgitt i 2013, nettopp ved å påpeke dette faktum, ta et skritt tilbake i stedet for selv å forlenge denne tendensen? Eller er det for mye å forlange at man skal kunne gi en presentasjon av et relativt uselvstendig verk, nedskrevet av en person som senere skulle bli en av Danmark-Norges mest feirede forfattere, uten å legge overdreven vekt på det siste? Det er selvsagt ikke meningen å stille dette kravet til antologien som så­dan. Dette ville være ensbetydende med å frakjenne en rekke bidrag den verdien som med rette til­kommer dem – eksempelvis Erik Holmøyvik om Holberg, eneveldet og maktfordeling, Søren Kock om Holbergs naturrett i et funksjonelt perspektiv, Sebastian Olden-Jørgensen om det alt annet enn ukompliserte forholdet mellom en historikers og en borgers plikter i Holbergs egen naturrettslige redegjørelse for eneveldets innføring. Disse bidragene, og flere andre, gir en fin redegjørelse for hvordan temaer fra naturretten kom til å prege Holbergs senere virke som for­fatter og understreker dermed verkets sentrale posisjon innenfor det holbergske korpus – dets manglende originalitet til tross.

At Holbergs samlede korpus er den mest iøynefallende kontekst for hans verk om naturretten, særlig med henblikk på enkelte av de temaer som han etter hvert kom til å spinne videre på, er imidlertid ikke ensbetydende med at det er dets eneste kontekst. Hva betød det eksempelvis at han gjennom sin avskrift av den tyske naturrettstenkeren Samuel Pufendorfs verker formidlet nye tanker til et større lesende publikum? Var det uproblematisk? Her serverer Jørgen Magnus Seiersted interessante perspektiver gjennom å påvise de justeringer i protestantisk retning som Holberg foretar i forhold til originalen. Pufendorfs skille mellom religion og rett var nok ikke like kategorisk som man gjerne har vært tilbøyelig til å mene, men hans refleksjoner på dette punktet var likevel av en art som vanskelig lot seg formidle på en ubearbeidet måte i en dansk eneveldig kontekst.

Antologiens utvilsomme høydepunkt er likevel Knud Haakonsens «Naturretten, Pufendorf og Holberg». Redaktørene skal ha ros for å ha trukket med seg denne internasjonale autoritet på naturrettens historie inn i prosjektet. Sammen med Ian Hunter, Anthony Pagden og Richard Tuck har Haakonsen gitt moderne lesere et innblikk i naturrettstradisjonens egenart som man tidligere savnet, samtidig som de har fastholdt at det dreier seg om en historisk betinget prob­le­matikk. At Haakonsen sier forholdsvis lite om Holberg er så sin sak. Men han gir leserne et bilde av Pufendorf som gjør det mulig å forstå den tradisjonen som Holberg selv skrev seg inn i, og det er ingen liten bedrift. Det gjør det simpelthen mye enklere å forstå Holbergs naturrett enn tidligere, hvor man har hatt et noe uklart bilde av hva det hele dreier seg om. Og så får det heller være at enkelte av antologiens øvrige bidrag ikke røper all verdens forståelse for hva da­tidens naturrett gikk ut på, og dermed gir skinn av at det dreide seg om en tankegang som gikk tilbake til antikken – uten at det tas høyde for at den moderne naturrettstradisjon fra Grotius og Pufendorf faktisk representerte noe nytt. Her burde kanskje redaktørene ha tatt seg litt tid til å luke bort gjentakelser og stereotypier.

Haakonsens artikkel skiller seg også fra antologiens øvrige bidrag ved å nærme seg Holbergs naturrett forlengs. Ellers beveger man seg enten via Holbergs øvrige forfatterskap (medregnet senere utgaver av hans naturrett) eller på grunnlag av problemstillinger som er etablert i etter­tid. Det siste gjelder eksempelvis Pål Bjørby, som på forbilledlig vis torpederer den utbredte forestilling om at Holberg skulle ha et «moderne» syn på kvinner og likestilling. Og det er all grunn til å hilse ethvert bidrag av denne typen velkommen. Samtidig er det verd å merke seg at en av antologiens redaktører, Eiliv Vinje, i sin innledende oversiktsartikkel selv synes å stå med minst ett ben plantet i myten om Holbergs aktualitet. På vegne av seg selv og sin medre­d­aktør uttrykker han et ønske om at Holberg «kan framheve og aktualisere det som ligg i den naturrettslege refleksjonen omkring individ og samfunn. Snarare enn å gøyme Holberg bort i en gamal tradisjon ønsker vi å bidra til ei forståing av det moderne som forankra i ei natur­retts­leg heilskapstenkning kring menneske, filosofi, religion, juss, estetikk, økonomi, politikk og så bortetter.» (s. 10) Men er det i realiteten dette antologien bidrar til? For denne anmelder synes det snarere som om dens beste, mest verdifulle bidrag nettopp tenderer mot å forankre Holberg i historisk spesifikke problemstillinger. Dette gjelder ikke minst artikkelen til Vinjes medredaktør, som han innledningsvis åpenbart taler på vegne av.

Nå må det i rettferdighetens navn tilfløyes at enhver utgivelse av denne typen, må ha en inn­led­ningsmessig redaksjonell erklæring hvor man på en eller annen måte fremhever prosjektets aktualitet. Det er kort sagt et genrekrav. Og det er ikke her Vinje svikter; heller ikke hans informative oversikt over antologiens ulike bidrag står noe tilbake å ønske. Men når han kaller sin påfølgende artikkel «Naturretten i resepsjonen og i Holbergs øvrige forfatterskap», blir det for denne anmelder åpenlyst at heller ikke antologiens redaktør finner det bryet verd å servere leseren en presentasjon av det verket Holberg i sin tid ga ut. Resultatet blir at antologien som sådan rommer en rekke – til dels spennende – forsøk på å forfølge problemstillinger som alle kan føres tilbake til Holbergs naturrettsskrift, men altså ingen presentasjon av verket selv. Og med presentasjon siktes det her ikke til en ren innholdsgjengivelse – for den får man tross alt i et faksimileopptrykk av innholdslisten fra verkets tredjeutgave (s. 16). På den foregå­ende side er også tittelbladet fra tredjeutgaven gjengitt – men hvorfor tredjeutgaven?

At Vinje i sin artikkel legger vekt på Kåre Foss’ doktoravhandling om Holbergs naturrett fra 1934 er for så vidt greit nok, tatt i betraktning at dette – ved siden av Vinjes egen avhandling – er det eneste akademiske arbeidet om Holberg på norsk. Men hvorfor nøyer han seg med å vise at Foss etter hvert beveget seg inn i en idéhistorisk hengemyr som han aldri kom seg ut av – noe allerede hans førsteopponent Francis Bull i sin tid reagerte på? Hvorfor ikke nevne at Foss’ avhandling også rommer et forsøk på å redegjøre for hva det var Holberg hentet fra de verker av Samuel Pufendorf som han skrev av – og ikke minst for hva han utelot. Denne delen av avhandlingen har – i motsetning til den idéhistoriske hoveddelen – fremdeles interesse. For selv om Holbergs naturrett er en avskrift, må man vel i rettferdighetens navn regne med at han sto inne for det han skrev av – og i den forbindelse er vel likheten med Pufendorf like viktig som de små forskjellene. Foss redegjør også for en viktig forskjell mellom Holberg og Pufendorf som ingen av antologiens bidrag nevner, nemlig at den historiske innledningen hos Holberg er hentet fra den franske hugenotten Jean Barbeyrac (1674–1744) som oversatte både Pufendorf og Grotius til engelsk, ledsaget av lengre historiske introduksjoner til naturretten som ikke var der i originalene. Holbergs bruk av Barbeyrac viser med all tydelighet hva det var førstnevnte ikke kunne bruke eller videreformidle i en dansk-norsk sammenheng. Barbeyrac er riktignok nevnt i antologien, men i en helt annen kontekst (jf. s. 145).

At antologien ville ha tjent på et bidrag hvor fokus lå på Holbergs verk som en helhet, er for denne anmelder åpenbart – også fordi dette ville ha kunnet kompensere for dens institusjons­histo­riske mangler. Eksempelvis står det ingenting om at da den juridiske embetseksamen ble inn­ført ved Universitetet i København i 1736, var det Holbergs gamle fiende Andreas Hoier som fikk ansvaret for organiseringen av denne – og at han i den forbindelse også fikk besørget en oversettelse av Pufendorfs De officiis homines et cives som lærebok i naturrett. Dette var ett av de verkene som Holberg hadde skrevet av. Nå ble det altså oversatt i sin helhet og brukt som lærebok. Antologien viser riktignok til Hoier, men uten å nevne dette. Videre gjøres det et par steder rede for naturrettens stilling innenfor det nye rettsstudiet, men hvorfor er det ikke sagt noe om dens status som subsidiær rett innenfor det dansk-norske rettssystem? Er det totalt uinteressant eller helt uviktig?

Til slutt et par ord om en kontekst som ikke er nevnt, nemlig antologiens egen. Denne er inte­r­essant av to grunner: For det første fordi antologien neppe ville ha sett dagens lys dersom det ikke eksisterte et dansk-norsk samarbeide om å utgi en samlet digital Holberg-utgave, dernest fordi Vinje selv berører temaet om hvilken utgave av naturretten som man bør legge til grunn for digitaliseringen (s. 227–233). Det er å ønske at man i den forbindelse vil få en kommentar til selve verket som viderefører de mest verdifulle delene av Foss’ avhandling, og som sådan vil kunne supplere foreliggende antologi. Men hva som i så måte er planlagt, vites ikke. Vinje røper heller ikke hvilken tekst­versjon man har bestemt seg for, men det faktum at antologiens faksimiletrykk er fra tredjeutgaven, vakte anmelderens mistanke om at man ikke hadde tenkt å følge de anbefalinger som i sin tid ble gitt av den danske edisjonsfilologen Johnny Kondrup – nemlig å ta utgangspunkt i førsteutgaven. Forsøket på å finne et svar på gåten fikk nokså snart karakter av en Nils Klims reise i den digitale verden:

Første stoppested var Google. Herfra ledet søketeksten «Ludvig Holbergs skrifter» frem til et nettsted med navn Gandalf, som visstnok tilhører Universitetet i Bergen. Her ble man advart om at enkelte lenker ikke fungerte, noe som skulle vise seg som et understatement. Forsøket på å finne noe som helst av tekster resulterte nemlig i følgende respons: «Something went wrong during xslt transformation». Etter mye om og men fikk Klim tak i en nyhetsartikkel om den antologien som er omtalt i det foregående; artikkelen, som lå på UiBs nettsted viste imid­lertid tilbake til Gandalf! Like langt, altså. Hva er det egentlig bergenserne driver med? Etter å ha tatt en pust i bakken, forekom det nærliggende å se hva danskene hadde fått til. Og etter å ha søkt opp Det danske Sprog- og Litte­ra­turselskabs hjemmeside, lå det en lett synlig lenke i høyremargen som viste til Holbergs skrifter. Man ble gjort oppmerksom på at det dreide seg om en betaversjon; den beskjeden hadde også blitt gitt på Gandalf, men denne gangen var det ikke en frekkhet. Det stemte. Her lå teksten til Holbergs naturrett et par tastetrykk unna. Det viste seg å være førsteutgaven – stikk i strid med hva man skulle anta ut fra hva Vinje hadde antydet i antologien. Imidlertid har man benyttet restopplagets tittelblad og ikke det opprin­nelige, hvor verket altså heter Moralske Kierne og har markert utgivelsesår 1715. Plutselig innså Klim at de norske ansvarlige for den digitale utgivelsen av Holberg kanskje hadde mer presserende problemer. Riktignok fantes det en norsk versjon av nettstedet, men ettersom denne ikke lett lot seg fange opp – verken via Google eller Universitetet i Bergen – dreier det seg etter alt å dømme om et alias. Greit nok.  Men hadde ikke Vinje og Sejersteds på mange måter utmerkede anto­logi fortjent en bedre kontekst? Første skritt i den retning kunne være å gjøre Google oppmerksomme på at interesserte Holberglesere blir sendt til et nettsted som på ingen måte kan sies å gi mening. Eller hva skal man si til følgende kraftsalve:

Error getting revision number: Traceback (most recent call last): File ”/usr/local/Plone/zeocluster/src/holberg/unidigital/holberg/content/holbergtext.py”, line 138, in getRevisionInfo return ”Revision %d by %s” % (info.commit_revision.number, info.commit_author) AttributeError: ’NoneType’ object has no attribute ’commit_revision’

Av Thor Inge Rørvik | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)