Historisk straffelov

Da Norge fikk sin straffelov av 1902 ble det lagt merke til. Både her hjemme og utenlands ble denne loven løftet fram som en nyvinning, et skritt i retning av den nye tid. I mye større grad enn tidligere skulle straffeloven nå nemlig ta hensyn til kriminalitetens årsaker. Man kunne ikke lenger nøye seg med på skjematisk vis å tildele en bestemt straff til en bestemt forbrytelse, man måtte snarere ta hensyn til hvorfor lovbryteren hadde forbrutt seg, hva slags person han var og hva slags straff som i så fall ville være mest hensiktsmessig. Man måtte med andre ord i større grad tilpasse straffen til lovbryteren, ikke bare til lovbruddet.

Det har kommet en hel antologi om denne loven og dens omkringliggende herligheter, og det er faktisk mye spennende stoff å hente her for den som interes­serer seg for slikt.

Det begynner ikke så bra. Innled­ningen er tamme saker, og den obligatoriske «presentasjonen» av kapitlene, som etter hvert er blitt standard i slike antologier, er lite innbydende og til dels misvisende. Men det er ikke så nøye, siden flere av artiklene inneholder tankevekkende innsikter.

Jørn Jacobsen gjør et poeng av at man i 1902 langt på vei beholdt den gamle klassiske forståelsen av straff, der straffens størrelse ble utmålt etter graden av skyld og lovbruddets grovhet (og ikke kun etter lovbryterens personlighet, som i den såkalte positivismen). Dette har han åpenbart rett i og han belegger sin tese godt. For samtidens jurister, som Francis Hagerup og Bernhard Getz, var denne «klassiske» tenkemåten en selvsagt ting (slik det fremdeles er for dagens jurister). Mer usikker er jeg på om dette synspunktet på straffeloven av 1902 er særlig kontroversielt. Det er vel ingen historikere, heller ikke Hauge og Langeland (som Jacobsen henviser til), som mener at straffeloven av 1902 utelukkende var tuftet på positivistisk tankegods. Jeg er for øvrig også usikker på om det er riktig, som Jacobsen hevder, at Getz var mer pragmatisk og nytteorientert enn Hagerup. Mitt inntrykk er snarere det motsatte, noe også Flaatten hevder, men det må eventuelt under­søkes nærmere. En oppgave for framtidige idéhistorikere!

Sverre Flaatten får for øvrig i sin artik­kel klart fram hvordan positivismen påvirket straffeutmålingsprinsippene (straffen måtte i økende grad tilpasses lovbryterens antropologi), uten at man av den grunn kastet prinsippene fra den klassiske skole på båten. Jeg synes ikke han klarer å belegge at utvidelsen av dommerskjønnet i straffeloven av 1902 ble begrunnet positivistisk, dvs. at man måtte ha vide strafferammer for at dommeren skulle kunne ta hensyn til lov­bryterens personlighet (sitatene han angir vitner snarere om at det var lovbruddets grovhet og omstendighetene som krevde stort rom for dommerskjønnet). Men han har sikkert rett i at positivismen også her har spilt en rolle. Merkelig er det for øvrig at han ikke går inn på sikrings­paragrafen (§39), som vel må være den viktigste paragrafen, ved siden av § 44 (utilregnelighetsparagrafen), der lovbryterens personlighet ble satt på dagsorden. Men hans øvrige belegg er viktige og riktige nok. Frode Ulvund og Nicolay B. Johansen viser dessuten hvert på sitt vis hvordan straffeloven av 1902 inngikk i et mer oppfattende lovgivningsarbeid (Ulvund tar for seg Løsgjengerloven av 1900, Nicolaysen blant annet Fremmedloven av 1901), som vitnet om de nye kriminalpolitiske vinder: Reaksjonene skulle blant annet differensieres og skreddersys til den enkelte normbryters alder, personlighet og psykiske utrustning, og det gjaldt å skille ut og avskjerme oss fra moralsk tvilsomme personer.

Kristin Asdal har på sin side en interessant artikkel der hun forsøker å vise at det var paralleller mellom veterinærlaboratoriet, rettssalen (juryen) og Stortinget med hensyn til argumentasjonen for og imot at lekmannsskjønnet burde få innpass i beslutningsprosessene. Men i hennes analyse blir veterinærlaboratoriet altfor stemoderlig behandlet til at sammenligningen blir helt troverdig. Det er synd, for hennes parallellføring av Stortinget og juryen som beslutnings­arenaer er tankevekkende lesning, og det hadde vært enda mer sus over det hele hvis veterinærlaboratoriet var blitt parallelført på samme måten. Det må også nevnes at Geir Heivoll har en utmerket artikkel om sonderingen mellom kriminalforbrytelser og politiforseelser. Dette var en distinksjon som ifølge Heivoll i Straffeloven av 1902 ble redusert til å innebære forskjellen på små og store lovbrudd, mens sonderingen tidligere ble forstått på en helt annen måte (framfor alt som straffereaksjoner kontra forebyggende tiltak). Særlig vil jeg imidlertid framheve Lisbeth Fullu Skybergs artikkel om muntlighetsprinsippets betydning for straffeloven. Hennes tese er at mens muntligheten tidligere først og fremst skulle ha en retorisk funksjon overfor publikum (folk skulle overbevises om at alt gikk riktig for seg og rettssaken måtte ha en viss høytidelighet), ble det med krav om jury (Straffeprosessloven av 1887) og umiddelbar (muntlig) bevisførsel (i straffe­loven av 1902) lagt vekt på muntlighetens epistemologiske verdi: Sannheten kom bedre fram gjennom det talte ord. Her har hun mange gode poenger.

Den største svakheten med denne utgivelsen er etter min mening det slette redigeringsarbeidet. Jeg tenker ikke da bare på de mange skrivefeilene og trykkfeilene, men den manglende evnen til å tilrettelegge tekstene for det allmenne publikum. Mange av tekstene er rett og slett for dårlig gjennomarbeidet. For eksempel holder Dag Michaelsen seg i for stor grad innenfor en juridisk skrivemåte, noe som med enkle grep kunne vært rettet på (noen forklaringer og utdypninger her og der). Ellers burde Skybergs lange artikkel vært kortet ned og strammet betydelig opp (det samme gjelder til en viss grad Jørn Jacobsens og Geir Heivolls artikler), mens Nicolay B. Johansen burde ha blitt bedt om å få fram hovedbudskapet sitt klarere. Kanskje burde også Henrik Stevnsborgs artikkel om politisaker i dansk rett ha vært utelatt, siden den har minimal relevans for den norske straffeloven av 1902. Det er dessuten utillatelig i dag å beholde lange sitater på tysk uten å oversette dem, slik som i artik­lene til Jørn Jakobsen og Lisbeth Fullu Skyberg. Man kan ikke lenger regne med at den opplyste, norske allmenhet leser tysk. Og saken blir ikke bedre av at Sverre Flaatten i sin artikkel skal flotte seg med tyske uttrykk, som «Herrschaft die Kriminalpolitikk», som rett og slett ikke gir mening når genitiven er blitt borte (i tillegg inneholder uttrykket en skrivefeil – «Politik» skrives på tysk med én k). At ikke korrekturleseren (hvis man har hatt noen) har fanget opp dette, viser vel med all ønskelig tydelighet at heller ikke hun/han kan tysk. I våre dager er det riktignok blitt stadig viktigere for akademikere (og ikke minst for institusjonen de er ansatt på) å få publisert vitenskapelige tekster (publish or perish), men dette publiseringspresset bør ikke gå ut over det viktige redigeringsarbeidet: En bok som dette har allmennhetens interesse, og man burde ha bestrebet seg på å få tekstene i en mer leselig og presis form, uten at dette naturligvis bør gå på bekostning av vitenskapeligheten. Dette stoffet er for viktig til at det kun skal sirku­lere i en snever, liten akademisk krets av spesialister.

Av Espen Schaanning | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)