Furu, ikke folk

En ubefolket norsk klimahistorie.

Audun Dybdahls nye bok Klima, uår og kriser i Norge gjennom de siste 1000 år serverer tematikken i tittelen. Boka er med andre ord en gjennomgang av norsk klima det siste årtusenet, med et spesielt fokus på klimatiske avvik som har ført til uår og kriser. Boka fremstår som et prosjekt med en sterk materialistisk forankring. Dybdahl tar altså utgangspunkt i materielle forhold, ikke kultur- eller kunnskapshistorie, for å forklare historiske fenomener. Spørsmålet Dybdahl søker å besvare er i hvilken grad klima har påvirket folketall og bosetningsutvikling i Norge.

En diskusjon av Dybdahls prosjekt er i seg selv interessant, og det er i hovedsak det jeg vil gjøre her. Samtidig har lesningen av denne boka ledet meg til betraktninger rundt hva som skjer når man utelukker kultur- og idéhistorie fra klimahistorien, og hvilket potensiale som ligger i en klimaets idéhistorie. Nordmenn er visstnok flinke til å snakke om været. I senere år har vi kanskje også blitt flinke til å snakke om klima – og klimaendringer. Det er ikke så fjernt å skulle argumentere for at vedvarende, naturlige fenomener som klima også har preget kultur og intellektuelt arbeid gjennom norsk historie. En studie av klimaets historie i samspill med kultur, samfunn og intellektuelt arbeid, kunne vært høyst spennende og relevant. På mange måter er klima et fenomen for de lange historiske linjene. Nettopp derfor vil en studie av dets samspill med den sosiale siden av historien presenterer spesielle historiografiske utfordringer når det gjelder tidsperspektiv og forholdet mellom ulike typer kildemateriale. Disse betraktningene kommer jeg tilbake til i siste del av dette essayet.

Det annonseres på baksiden av Dybdahls bok at den retter seg mot alle som interesserer seg for rollen klima og vær har spilt, og fortsatt spiller i Norge. Dermed er det ikke vanskelig å trekke linjer til dagens prekære situasjon med menneskeskapte klimaendringer. Dybdahl skriver seg dermed også inn blant forfattere som i senere år har satt vår moderne klimaproblematikk inn i en historisk kontekst, eksempelvis Kyrre Kverndokks Naturkatastrofer: En kulturhistorie (2015). Selv om global, menneskeskapt klimaendring er en tematikk som rammer inn Dybdahls bok – det nevnes både i introduserende og avsluttende kapittel – preger det likevel ikke Dybdahls gjennomgang av norsk klimahistorie. Samtidig er fokuset er også helt klart forbeholdt Norge. Dybdahl beveger seg kun utenfor landegrensene for å innhente data som indirekte kan si noe om norske forhold når norske data ikke er tilgjengelig for perioden, samt for å se på årsaker som vulkanutbrudd.

Dybdahl går kronologisk gjennom de lange linjene i klimaet i Norge og ser også på noen kortsiktige, kraftige avvik som kan ha rammet befolkningen hardt, spesielt i førindustriell tid. Boka gir dermed en god oversikt over klimatiske forhold i norsk historie, og er også en interessant innføring i ulike typer kildemateriale og metoder for slik historieskrivning. Noen ting slår en likevel med en slik bok: Boka utgjør kun 200 sider, inkludert et relativt utfyllende register gitt størrelsen, så hvordan skal så mye historie kunne dekkes på så få sider? Hvor leder det hen teoretisk og historiografisk når naturvitenskapelige metoder som de Dybdahl bruker for å påvise klimaendringer settes sammen med et fokus på menneskeliv og samfunn? Og hvordan forholder slike lange geologiske linjer som klimahistorie seg til mer flyktige menneskeskjebner, til kulturell og intellektuell historie?

Elementer i en klimahistorie

I introduksjonen går Dybdahl systematisk til verks og definerer både klima og vær. Vær er da det vi erfarer, mens klima er syntesen av alle værforhold over en viss tidsperiode. Dybdahl peker også ut den etymologiske opprinnelsen til ordet klima, fra gresk kline(in) som betegner helning, som i helningen på jorda i forhold til solinnstrålingen. Begrepshistorie er likevel ikke noe han dveler ved. Generelt fremstår introduksjonen relativt populærvitenskapelig i formen, der Dybdahl går litt inn i ulike årsaker for klimatisk endring, som luft og havsirkulasjon rundt Norge, forklarer noe av meteorologiens historie og presenterer en gjennomgang av de ulike typene kildemateriale han har brukt i sin forskning. I resten av boka går Dybdahl igjennom norsk historie, århundre for århundre, og presenterer kronologisk hvordan klimaet utartet seg. Kapitlene er inndelt i følgende perioder: fra 1000 e.v.t og frem til svartedauden; etter svartedauden og frem til slutten av senmiddelalderen rundt 1550; den lille istiden 1550–1700; et eget kapittel for 1700-tallet og dets katastrofale kriser; og det avsluttende kapittelet tar for seg 1800- og 1900-tallet, inkludert de menneskeskapte klimaendringene vi nå ser.

En studie som strekker seg over et så stort tidsrom, krever bredde i kildematerialet. Dybdahl sorterer kildematerialet sitt skjematisk inn i kilder som er et produkt av menneskers aktivitet og kilder fra naturen, og disse inn igjen inn i direkte og indirekte kilder. Dendrokronologi, glasiologi, fenologi og pollenanalyser plasseres alle i båsen «proksydata», altså indirekte referanser. Slike naturvitenskapelige data utgjør kjernen av kildene hans for de første århundrene. Gjennom boka presenteres de også som mer betydningsfulle enn data som på ulike måter er produsert av mennesker i den forstand at Dybdahl mener data fra naturen bidrar med sikrere informasjon enn skriftlige vitnesbyrd på været eller loggføring av tiender. Slik tilsidesettes mye av den sosiale dimensjonen. Menneskeskjebnene blir borte.

Når det gjelder tidlig middelalder påpeker Dybdahl den skriftlige kildeproblematikken ved å bruke sagalitteraturens nedtegnelser om værforhold, da det var tradisjon at gode konger gjerne ble knyttet opp mot gode år hva gjaldt avlinger og vær, og vice versa, uavhengig av hvordan de reelle forholdene var. Slike spørsmål, som Dybdahl beskriver som historieforfalskning, er velkjente for enhver som bruker kildekritikk som metode i tekstanalyse, men Dybdahl går lite inn på hva dette sier om kulturelle oppfatninger rundt klima. Dybdahl konkluderer at for å komme frem til de klimatiske forholdene er det nødvendig å se på kildemateriale som fremstår mer nøytralt, som dendrokronologi. Dermed får proksydata fra naturen forrang i hans analyse. Når vi kommer til senmiddelalderen, fra 1350 til 1550, isper han likevel det klimatiske bildet med et sitat fra dronning Margrethe som satt sulten og hutrende på Akershus festning. Konklusjonen hans for senmiddelalderen er at folk i ulike regioner ble rammet av uår og hungersnød, men at de klimatiske forholdene var langt mer alvorlige først på 1300-tallet og etter 1550.(56)

Det har lenge eksistert en diskusjon innen historiefaget om forholdet mellom kaldt klima, med bortfall av kornavlinger, og intensivering av hekseprosessene. Også Dybdahl sveiper innom dette spørsmålet, men et mer sentralt spørsmål i boka er forholdet mellom sult og sykdom. Når det gjelder Svartedauden konkluderer Dybdahl med at det er høyst sannsynlig at dårlige klimatiske forhold spilte en sentral rolle da pesten traff Norge, ved at sult og dårlige avlinger i tiårene før hadde svekket befolkningen og økt sårbarheten for epidemier.

«Den lille istid» får behørig behandling med et eget kapittel hvor Dybdahl slår fast at det ikke er snakk om noen synkron «lille istid» på verdensbasis, men et mer lokalt fenomen. Blant annet har klimahistorikere estimert at gjennomsnittstemperaturen i Europa mellom 1560 og 1600 var rundt en 1,5 grad lavere enn i de samme områdene i tidsrommet 1880–1930. Blant årsaker til nedkjølingen går Dybdahl ut i verden og utpeker økt vulkansk aktivitet i flere omganger rundt omkring på kloden. Denne kalde perioden gikk sterkt ut over Norge, hvor i utgangspunktet dårlige forhold for korndyrking ble forverret av lengre vintre, noe som gjorde brutale innhogg i kornlagrene. Koblingen mellom korn og klima utgjør også et kildemateriale for Dybdahl, da tiender på avlinger og kapiteltakster kan brukes som kilde på jordbruksforhold, og dermed værforhold. Likevel gir ikke Dybdahl oss noen utførlig diskusjon rundt samspillet mellom slik infrastruktur og alvorlighetsgraden av katastrofer.

1700-tallet gir oss et rikere skriftlig kildemateriale, da flere lærte seg å skrive og observasjoner og innsamling av værdata i økende grad ble systematisert og standardisert. Flomkatastrofen Storofsen på Østlandet i 1789 får en sentral rolle i dette kapittelet. Katastrofen preget hele Østlandet da oversvømmelsen dro med seg matjord, buskap og gårder. Senere, mens det var blokade under Napoleonskrigene, var Norge igjen sårbar for klimatiske endringer. Likevel markerer 1800-tallet en slutt på befolkningsmessige kriser, i følge Dybdahl, da fødselstall var høyere enn dødstall fra 1815. Dybdahl trekker inn betydningen av vaksinasjon, men ikke minst poteten og potetprestene. En sterk produktivitetsøkning i potetavlinger kan faktisk ha hatt mer å si enn vaksiner, som først ble innført med store programmer fra 1820-årene, når dødeligheten alt hadde gått ned. (162) Ellers skriver Dybdahl lite om 1800-tallet, og forflytter fokuset raskt til overgangen til det 21. århundret, hvor han gir en kort diskusjon av menneskeskapte klimaendringer.

Klimaets metodologi

Dendrokronologi, utviklet av blant annet Terje Thun ved NTNU, er en av de mest sentrale kildene i Dybdahls bok. Metoden tar utgangspunkt i å måle bredden på årringer i trær, hvor man starter med årringer på stående trær man kjenner alderen på og så skjøter på med ringene funnet hovedsakelig i trestammer fra stadig eldre bygninger. Siden tykkelsen på årringene avhenger av temperatur om sommeren, kan man dermed, gjennom etablerte forholdstall mellom målte temperaturer og årringer for andre perioder, få en omtrentlig oversikt over temperatursvingninger flere århundre tilbake i tid. I Trøndelag skal man ha klart å etablere referansekurver for fururinger helt tilbake til 551 e.v.t. Resultatet er en hel serie med grafer som Dybdahl presenterer i de ulike kapitlene, og som han også bruker som fasit når han for eksempel sammenligner med grafer for tienderegnskaper fra de samme områdene.

Det introduserende og konkluderende kapittelet fremstår relativt populærvitenskapelig. Boka er i tillegg rikt illustrert, fra Johan Christian Dahls maleri av «Nigardsbreen» på forsiden, til fotografier av utgravingssteder og barkebrødrester. Samtidig konkretiseres det klimatiske gjennom en vektlegging av tall og nøkterne tidslinjer som gir klima hovedrollen i historiefortellingen. I tillegg kan grafer kommuniserer tydelig, og kan vanskelig gjengis i sitt fulle i tekstform. Den systematiske gjennomgangen av uår og klimatiske endringer utgjør også et solid kildemateriale for andre som skulle være interessert i å studere periodene og områdene i en sammenheng hvor værforhold er av betydning. Derfor er det flott at boka har et relativt utfyllende stikkordsregister.

Likevel er Dybdahls bruk av grafer og tabeller verdt en diskusjon. Eksempler på slik formidling er en tabell som sammenligner tilvekst på årringer, tiendekostnader, korntakster og skriftlige opplysninger om uår fra 1601 til 1787 og et linjediagram som sammenligner årlig tilvekst for furu, kapiteltakst for havre og dødelighet i tidsrommet 1735–99 i Trondheim stift. Dybdahl gjengir også resultat fra flere av grafene i teksten, hvor lengre oppramsinger av årstall med særdeles lave årringsbredder kan konkludere avsnitt, uten at tallene kobles til andre hendelser i tiden. Et slående eksempel er denne setningen: «Likevel er det noen enkeltår og perioder som peker seg ut med ekstra lave [årringsbredde]verdier. Det gjelder 1562, 1590–96, 1601, 1609, 1621–27, 1633, 1641 og 1645». (61) Nettopp slike forsøk illustrerer hvordan grafer og tabeller kan være nyttige verktøy, men at slik data bør gjengis med måte. Beskrivelsen på bokas bakside sier at den er myntet på «alle» som interesserer seg for klimaets rolle i Norge. Dette står i kontrast til Dybdahls nøkterne fokus på materielle kilder, fantasiløse bruk av grafer og tabeller, samt det at boka er relativt oppramsende og preget av teknisk språkbruk. Selv når Dybdahl fremhever menneskeskapte kilder, forblir fokuset på produksjonstall og ikke på tolkning av nedskrevne vitnesbyrd og hendelsesforløp.

Dybdahl er professor emeritus i middelalderhistorie, og påberoper seg ikke noen idéhistoriske ambisjoner med dette verket. Fra 1600-tallet av bruker Dybdahl som sagt skriftlig kildemateriale som tiendelister. Det fremstår derfor litt merkelig at for middelalderen legger Dybdahl fokuset tungt på det dendrokronologiske materialet. Kun noen få referanser gis til samleverket Diplomatarium Norvegicum, som med rundt 18 000 dokumenter fra perioden 1050 til 1590 utgjør en rik kilde på nedtegnelser om kirkepraksis, tiender, almisser, kontrakter over gårder med mer. Man skulle tro Dybdahl ville funnet langt mer direkte og indirekte informasjon på klimatiske forhold i disse tekstene som kunne komplementert grafene over lengre tid, men med unntak av et sted hvor han avkrefter påstandene til en annen historiker samt sitatet fra dronning Margrethe, er verket altså utelatt. Dette etterlater et inntrykk av at middelalderen var befolket av furu, ikke folk. Nå stemmer det jo at det til en hver tid har vært mer trær enn folk, men et slikt snevert perspektiv utelater en sosial dimensjon som ville vært av interesse for et mer allment publikum. Resultatet er en materialistisk orientert realhistorie som passer for et smalere publikum enn hva boka gir seg ut for.

Et spørsmål om perspektiv?

Det er noe urimelig i å kritisere en forfatter for ikke å gjøre noe han ikke har satt seg fore. Som nevnt innehar klima hovedrollen i Dybdahls gjennomgang av norsk historie de siste 1000 årene, som seg hør og bør, gitt bokas tittel og spørsmålene Dybdahl stiller. Likevel er gjennomføringen noe å bite seg merke i. Som innledning siterer Dybdahl historiker Christian Pfister: «Humans are part of two different dimensions of existence and spheres of causation, the natural and the cultural. […]». Et slikt sitat indikerer at Dybdahl søker å integrere en kulturell dimensjon i boka, spesielt når han ser på spesifikke uår. Men et kulturelt perspektiv er i stor grad fraværende, med unntak av illustrasjonene. Det er lite dyptgående analyse av vitnesbyrd eller nedtegnelser, ei heller drøfting av hvordan værfenomenene kan ha preget samfunn, politikk eller litteratur. Dybdahl gir oss noe diskusjon rundt utviklingen av kornmagasiner som forsøk på krisehåndtering på 1700-tallet, men også her holder han seg til det materielle og produksjonsorienterte perspektivet, og hele diskusjonen er begrenset til to sider. Denne knappheten relaterer seg direkte til spørsmålet jeg tok opp innledningsvis: kanskje kunne boka rett og slett vært litt lenger?

I gjennomlesing av boka søkte jeg etter en bredere konklusjon enn opplisting av uår og kriser. Et sentralt begrep i boka er «klimatisk sjokk» av en viss varighet, som forårsaker alvorlige kriser av økonomisk og menneskelig art (10). Dette fremstår relativt greit, men man må jobbe litt med materialet for å finne ut av hva Dybdahl mener er nytteverdien ved et slikt begrep, som ikke allerede dekkes av for eksempel «klimakatastrofer». En av de interessante, men kanskje ikke så uventede konklusjonene Dybdahl trekker, er at selv om klima i seg selv ikke nødvendigvis har ført til store innhogg i norske befolkningstall har samspillet mellom klimatisk sjokk og andre katastrofer vært av større betydning. For eksempel har sultkatastrofer forårsaket av klima ført til svekket motstandsdyktighet og sårbarhet for påfølgende epidemiske sykdommer. Her er det også snakk om et annet kausalt forhold, da sultkatastrofer kan føre til folkevandring som sprer sykdom. Der for eksempel katastrofe favner relativt bredt, skaper begrepet «klimatisk sjokk» dermed skillelinjer mellom ulike naturfenomener og sosiale konsekvenser, som kan åpne opp for å analysere klimaproblematikk ikke bare som en katastrofe i seg selv, men som en forsterkende del av et større problem.

Dybdahl åpner opp for en bred analyse når han ser på samspillet mellom klimatisk sjokk og sykdom, men han utnytter ikke dette tolkningspotensiale til sitt fulle, spesielt når det kommer til det sosiale og kulturelle. Innen andre disipliner som studerer katastrofer og kriser har man lenge operert med et utvidet begrepsapparat for katastrofer. Slike studier har vist at det kan være nyttig å gjøre et skille mellom naturlige risikoer og sosiale katastrofer, som kan brukes til å nyansere katastrofens utfoldelse i dens sosiale og materielle kontekst. Samtidig er det også viktig å være seg bevist hvilke tidsperspektiver man opererer med, hvordan katastrofen forholder seg til historien som kommer før og etter.

Statsviter Richard Stuart Olsons beskrivelse av katastrofer som «exogenous shock» i artikkelen «Toward a Politics of Disaster: Losses, Values, Agendas, and Blame» bringer assosiasjon til Dybdahls «klimatisk sjokk», men Olson setter dette sjokket inn i en syklisk og politisk modell som ikke bare fremhever katastrofeøyeblikket, men tar høyde for dets sosiale og historiske kontekst. Stadiene han mener en katastrofe består av er: 1) før hendelsen inntreffer/gjenkjennes; 2) hendelsen inntreffer/anerkjennes; 3) reaksjon; 4) gjenoppreisning; og 5) rekonstruksjon som igjen også er stadiet før en ny hendelse inntreffer/gjenkjennes. På den ene siden må man være forsiktig i bruk av en slik modell, da en analyse ut fra dette perspektivet risikerer å bli høyst reduksjonistisk. På den annen side ville et slikt perspektiv på klima og klimatisk sjokk i Norge kunnet utvide Dybdahls analyse og gitt rom for et bredere, mer menneskelig perspektiv på de lengre historiske linjene til slike katastrofer. Spesielt kan et slikt perspektiv brukes til å se på politiske og styringsmessige årsaksforhold når klimatiske sjokk leder til store sosiale katastrofer.

I utviklingsstudier finner man et nærliggende teoretisk apparat Dybdahl med fordel kunne ha trukket inn. Siambabala Bernard Manyena opererer for eksempel med et skille mellom «natural hazards» og «social catastrophes» i artikkelen «Disaster and Development Paradigms: Too Close for Comfort». Han trekker på Amartya Sens teoretiseringer rundt sosio-økonomiske årsaker til sultkatastrofer med et spesielt fokus på sårbarhet og motstandsdyktighet blant folk. Samtidig kritiserer Manyena dette perspektivet da det risikerer å operere med et skille mellom katastrofe og «normaltilstand». Spørsmålet i denne sammenhengen er hva som kjennetegner en «normaltilstand», og hvordan disse kjennetegnene kan være med på å forsterke eller til og med forårsake katastrofen. Hos Dybdahl er normaltilstanden så å si fraværende, noe som styrker inntrykket av at katastrofer ikke er tett sammenvevd med foregående sosiale og politiske hendelser. Følger vi Manyena, og holder i mente Dybdahls noe mangelfulle diskusjon av innføringen av kornlagre, er det åpenbart at dette likevel ikke er tilfelle. Med et perspektiv på katastrofer som et produkt av sosiale og politiske omstendigheter blir det viktig nettopp å se på disse foregående omstendighetene for å forstå krisene som historiske produkter.

Temporalitet som sentral faktor i historisk arbeid

Kontrasten mellom Manyena og Olson på den ene siden, og Dybdahl på den andre fremstår her sterk. Delvis er dette fordi de kommer fra ulike disipliner og fagtradisjoner, men det har også å gjøre med et mer grunnleggende valg av studieobjekter og tidsperspektiver. For å trekke det tilbake til spørsmålet om en klimaets idéhistorie, som jeg tok opp innledningsvis, så er som sagt ingen av disse idéhistorikere. Her er det hverken plass eller grunnlag til å forsøke å presentere noen fullverdig plan for hvordan man kunne skrevet om klimaet i Norge fra et idéhistorisk perspektiv. Det jeg i det følgende skal gjøre er å komme med noen bemerkninger om betydningen av tidsperspektiv for ulike historiske tilnærminger til klima og kriser.

Idéhistoriefaget har produsert, og vært formet av, ulike måter å forstå tid på. I artikkelen «In the Layer Cake of Time» (publiseres våren 2017) diskuterer Helge Jordheim ulike tidsperspektiv innen fagtradisjonen idéhistorie, som i senere tid kanskje like godt kan omtales som intellektuell historie. Man kan sette et skille mellom idéhistorie som fokuserer på de lange linjene, og idéhistorie som fokuserer mer på enkelthendelser, altså fra det diakrone til det synkrone. Slik Jordheim argumenterer, er dette et spørsmål både om hva man studerer og hvordan man studerer et historisk fenomen. I sin diskusjon av Arthur O. Lovejoys diakrone perspektiv på den ene siden, og Michel Foucault og Quentin Skinner synkrone på den andre, påpeker Jordheim at det kanskje er behov for et tredje perspektiv, en annen type historieskrivning, i møte med utfordringer som klimaendringer. Her trekker Jordheim inn Reinhart Koselleck, mest kjent for sin begrepshistorie, som argumenterte for muligheten og nødvendigheten av en slags dyp idéhistorie, muliggjort ved begrepet «dyp tid», med linjer så lange at det nærmest er snakk om geologisk tidsaldre. Jordheim fullender artikkelen sin med et forslag til en «stratigrafisk», det vil si lagvis forståelse av tid i historiefaget: Skinner og Foucaults perspektiv utgjør det øverste laget; Lovejoys mer strukturelle det midtre; og det dypeste laget er i større grad orientert mot biologiske, geologiske og naturlige prosesser.

Dette fremstår som en nyttig modell ved studier av komplekse og langstrakte fenomener som klimaendringer. I tillegg kan et slikt perspektiv nyansere og operasjonalisere studier av katastrofer og risiko. Tidsperspektivene til Manyena og Olson har potensiale i seg for både en diakron og en synkron studie. Dersom man integrerer «normaltilstanden» inn i tidsperspektivet på naturkatastrofer, blir det diakrone perspektivet til en viss grad nødvendiggjort, vi må se tilbake i tid for å forstå katastrofens opphav. På den annen side er det både for Manyena og Olson også nødvendig å utvikle en forståelse av de ulike sosiale dimensjonene i en katastrofe for å forstå den som historisk fenomen. Dermed blir også et synkront perspektiv nødvendig. For Dybdahl derimot er det diakrone perspektivet i fullt fokus.

En bred og dyp historie, som både beskriver det diakrone og det synkrone ved et historisk fenomen, og som tar høyde for både naturlige og sosiale faktorer, er et fint ideal, men det er hverken det Dybdahl forsøker seg på, eller et krav man kan stille til en eventuell idéhistorie om klima. Ikke minst ville det å skulle skrive en så omfattende klimahistorie definitivt krevd mer enn 200 sider, et langt mer omfattende kildemateriale og tilgang på tverrfaglige ressurser. Man kan kanskje si at Dybdahl nettopp unngår denne problemstillingen ved å fokusere så bestemt på dendrokronologien og spørsmål om demografi og bosetningsutvikling i Norge, nøkterne tall ideelle for grafer over lengre tidsperioder. Han kan dermed tegne relativt lange historiske linjer, samtidig som han behøver lite sosial nyansering. Boka blir en klimaets historie, men det blir en lite befolket historie. Resultatet er at boka gir et mangelfullt og snevert inntrykk av hva klimaets historie egentlig handler om. Med andre ord, her finnes det ingen enkel løsning.

Klima er et studieobjekt som passer inn i de lange linjene, det som av Koselleck omtales som «dyp tid». Jordheim argumenterer for at det også i idéhistorien er viktig ikke å glemme den typen studieobjekter og bevis som finnes i slik historieskrivning, som fossiler, grønnsaksrester, eller for den saks skyld, årringer. Likevel, om man skal skrive en menneskenes historie kan ikke slike data fylle hele bildet. Slik Dybdahl bruker klima, med dendrokronologi i fullt fokus, mister han den sosiale dimensjonen av synet. Hans bok kan dermed ikke brukes som en mal for en klimaets idéhistorie, eller for den saks skyld for annen sosial historie som studerer klima. Likevel er det noen ledetråder å finne her. For eksempel er det nærmest noe ironiske i at selv i Dybdahls trevirke vedvarer den sosial dimensjonen som en viktig, men ignorert, faktor. Store deler av dendrokronologiens materiale eksisterer kun takket være menneskelig aktivitet. På den ene siden er det snakk om tømmerstokker som er funnet i rester fra bosteder og annet. Disse trærne har blitt felt av mennesker og behandlet av mennesker på en slik måte at de har blitt bevart gjennom 1000 år, helt inn i vår tid. På den annen side er grafene Dybdahl sitter med også produkter av menneskers aktivitet og praksis, det er noen som har jobbet med apparatene, gjort vurderinger, analysert og satt sammen datamaterialet Dybdahl bruker. Alle disse leddene, og enda fler, utgjør en egen menneskelig dimensjon, selv i et kildemateriale som raskt leder til en begrenset klimahistorie. Opplevelsen av klima, kriser og uår utgjør en annen, enten det manifesteres i enkelthendelser eller lengre, mer strukturelle linjer. Kommende forskning på klimaets historie i Norge vil dermed ha stor fordel av å samle en hel rekke ulike ressurser og perspektiver for å skape både en bred og dyp forståelse av klimaendringer i Norge.

Avsluttende bemerkninger

Dybdahls studie av klima i Norge de siste tusen årene viser hvor viktig det er å se klima i kontekst for å forstå dets historiske innvirkning. Dette viser han selv når han ser på svartedauden i lys av klimatisk vanskelige tider i årene før. Samtidig unnlater han å svare på hvorfor naturlige risikoer utvikler seg til å bli sosiale katastrofer og hva langtidskonsekvensene av slike katastrofer kan ha vært. Unntaket er diskusjonen han gjør rundt samspillet mellom klima og sykdom, men også her er det lite fokus på det sosiale, kulturelle og intellektuelle. Når han i tillegg utelater det epidemiske perspektivet i sin korte gjennomgang av menneskeskapte klimaendringer i nyere tid, fremstår dette enda mer merkelig. Dette kan jo være fordi Dybdahl er historiker og dermed skuer bakover, og ikke fremover. Som leser er det likevel lett å begynne å tenke på hva slags alvorlige konsekvenser som kan følge av sammenfall mellom utbrudd av antibiotikaresistente bakterier og klimaflyktninger. Avslutningsvis skulle jeg derfor gjerne ha sett en drøfting av dette i lys av Dybdahls tidligere funn, samt politiske og sosiale årsaksforhold i en slik sammenheng. Tanker om framtiden i lys av fortiden blir dermed enda et tidsperspektiv som kanskje kan trekkes inn i en omfattende historisk studie av klima.

I det store og hele har Dybdahl gjort et ekstraordinært stykke arbeid i sin oversikt over klima og vær i Norge. Likevel har Dybdahl latt seg begrense både i valg av kildemateriale og tidsperspektiv, noe som har hatt innvirkning på hans fremstilling av norsk klimahistorie. Tidsperspektivet, 1000 år med historie, krever at man maler med bred pensel. Samtidig begrenser materialet, altså dendrokronologi, kapiteltakster, lister over dødstall med mer, perspektivene Dybdahl kan utforske. Dybdahl har ikke satt seg fore å skrive idéhistorie. Han analyserer først og fremst de materielle aspektene ved norsk klimahistorie. Dermed er kildetilfanget og perspektivet på klimahistorien begrenset. Men dersom Dybdahl ville at boka skulle vært noe mer enn et oppslagsverk for klima gjennom historien, burde han ha utviklet et bredere analytisk apparat. Slik kunne han, gjennom et mer omfattende kildemateriale, i større grad integrert sosiale og kulturelle dimensjoner i arbeidet sitt, noe som hadde vært av interesse for en større gruppe lesere. Når man skriver om klimahistorie blir det ekstra tydelig at man, uavhengig av historisk fagtradisjon, har fordel av å trekke på ulike tidsperspektiver, fra flyktige hendelser, til mer konstante sosiale strukturer, til seige, langsomme geologiske fenomener. For klimahistorien spiller nemlig både de lange, geologiske linjene, de mellomlange strukturelle fenomenene, og de korte, sosiale øyeblikkene, en rolle.

Litteratur

Jordheim, Helge. «In the Layer Cake of Time. Thoughts on a Stratigraphic Model of Intellectual History». Ideengeschichte. Tradition und Perspektiven. Red. Timothy D. Goering. Publiseres våren 2017.

Manyena, Siambabala Bernard. «Disaster and Development Paradigms: Too Close for Comfort?». Development Policy Review 30, no. 3 (2012): 327–45.

Olson, Richard Stuart. «Toward a Politics of Disaster: Losses, Values, Agendas, and Blame.» International Journal of Mass Emergencies and Disasters 18, no. 2 (2000): 265–87.

Av Hedda Susanne Molland | SUM, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)