«Fritt etter første mosebok, med små kommentarer»

Stephen Greenblatt forteller en god historie.

Tittelen på denne anmeldelsen er hentet fra André Bjerkes dikt «Syndefall» og det er nettopp syndefallet som er temaet her. I sin siste bok definerer den amerikanske litteraturviteren Stephen Greenblatt på sett og vis mennesket som et historiefortellende vesen. De historiene mennesker til alle tider har fortalt for å gi mening til egen eksistens, kan uansett hvor fantasifulle de er, ikke kalles løgn. Og det er dette paradokset han prøver å forstå i The Rise and Fall of Adam and Eve. Boken er en slags biografi over den skjebnen som fortellingen om Adam og Eva har lidd fra den spede begynnelsen i årene etter det babylonske fangenskapet frem til den ikke lenger evnet å gi mening til tilværelsen og døde en gang mot slutten av 1700-tallet. Historien om Adam og Eva er «en av de mest bemerkelsesverdige historier som noen sinne er blitt fortalt», mener Greenblatt: «Dette er fiksjon på sitt mest fiksjonsaktige, en fortelling som boltrer seg i gledene ved å late som.» (s. 2–3)

Selv om Greenblatt tidvis påpeker hvor forskjellig fortellingen om Adam og Eva har blitt lest i den jødiske, kristne og islamske tradisjonen, er det kristendommen slik den etter hvert utviklet seg i vestkirken, han fokuserer på. En av kristendommens hjørnesteiner er overbevisningen om at fortellingen om Adam og Eva må forstås helt bokstavelig. Den er sann. Og heri finner vi grunnen til at Greenblatt har latt seg fascinere. Hvordan kan det ha seg at noe som så opplagt er oppdiktet har blitt så virkelig? Hva skjer når oppdiktede skapninger begynner å oppføre seg som om de var levende?

Greenblatt har en evne til å gjøre historien han skriver levende ved å fortelle anekdoter som hjelper leseren til å forestille seg den verdenen hvori fortellingen hans har sitt opphav. Hagescenen knyttes nettopp til en slik anekdote. Den kan ha hatt sin opprinnelse i en verden hvor hager var høyt verdsatt – vi vet jo dess­uten at én av antikkens sju underverker nettopp var en hage. Men Greenblatt tar oss med til en helt konkret hage: I dagens Iran eksisterer en berømt, gammel hage fra 1500-tallet, Bagh-e Fin. Det viktigste i hagen var vannet som ble ført i rette, smale kanaler fra et naturlig oppkomme sentralt i hagen. Veien dit hadde gått gjennom et støvete, tørt, karrig landskap, akkurat slik det landskapet som Adam og Eva synes å ha blitt jaget ut i etter utkastelsen. Gammelpersisk hadde et ord for en slik innelukket hage: paradaesa. Ordet ble overtatt av grekerne og det er derfra vi har vårt ord «paradis». Fra dette utgangspunktet gir Greenblatt fortellingen om Adam og Eva historisk liv.

Selv om Greenblatt fortsetter fortellingen frem til Darwin, og behandler ulike temaer, er det særlig tre tidsperioder og hendelser Greenblatt trekker frem som særlig viktige i fortellingens ferd fra fødsel til død. Den første er knyttet til nedtegnelsen i kjølvannet av det babylonske fangenskapet og tidfestes til perioden fra slutten av 500-tallet til begynnelsen av 400-tallet f.Kr. Den andre er knyttet til Augustin på slutten av 300- og begynnelsen av 400-tallet e.Kr. Og den tredje er knyttet til Milton på 1600-tallet. For Augustin og Milton er fortellingen om Adam og Eva sentrale i utviklingen av deres tenkning.Alle er enige om at Mosebøkene er satt sammen fra ulike kilder. Men i siste instans må en eller annen, som Greenblatt for enkelhets skyld velger å kalle fortelleren, ha satt alle bitene sammen, og nedtegnet skapelsesberetningen slik vi kjenner den i dag.

Greenblatt tar leseren med til hebreernes babylonske fangenskap for å forstå hvorfor fortelleren valgte å begynne med skapelsen av kosmos og menneskeheten i stedet for det som kanskje var mer naturlig, nemlig skapelsen av nasjonen (1. Mos. 12,1–2). Da Juda ble erobret av Nebukadnesar 2. i 597 f.Kr. ble store deler av befolkningen brakt til Babylon som slavearbeidere for å bygge byen opp igjen til fordums storhet. Vel hjemme i Juda, etter at de i 539 f.Kr. hadde fått lov til å vende tilbake, igangsettes således et enormt intellektuelt prosjekt: å redigere en hellig bok som skulle fjerne trusselen om kulturelt tap.

Bibelen er i det store og hele skrevet fra de frommes synspunkt, men de mindre fromme skeptikerne har også etterlatt seg spor, blant annet i salmene. For de fromme var den sentrale erfaringen av det babylonske fangenskap lidelse, opplevelsen av store kvaler. Det babylonske tempelkomplekset til ære for Babylons skytshelgen, Marduk, med den høye zigguraten som reiste seg mot himmelen, kom mange år senere til å gjenfortolkes som Babels tårn (1. Mos. 11). Ved å knytte slike nøkkelerfaringer til konkrete bibelsteder evner Greenblatt å få leseren til å leve seg inn i øyeblikkene, samtidig som han lar skeptikerne komme til orde parallelt med de fromme. Resultatet er at også leseren opplever den historiske virkeligheten som ligger til grunn for fortellingene i Første mosebok.

Men Greenblatt gjør noe mer. Han gjenforteller også de babylonske skapelsesmytene Enuma Elish, Athrahasis og Gilga­mesjfor å diskutere hvordan fortelleren kan ha tenkt når han ned­tegnet fortellingene i Første mosebok. Det blir dermed tydelig for leseren hvor mye av fortellingene som fortelleren hentet fra nettopp disse mytene. De meso­potamiske fortellingene er eldre enn noe vi kjenner fra Bibelen. Vi har 9000 år gamle spor etter dem nedtegnet med kileskrift på leirtavler, og det var først da George Smith (1840–1876) greide å tolke kileskriften på de fragmentene i British Museum i 1872 at man o­ppdaget hvor slående likheten var. Etter 2000 år med glemsel ble det klart og tydelig at den hebraiske skapelsesberetningen var et svar på hva de tilfange­tagne hebreerne hadde hørt da de satt og gråt ved Babylons elver (Salme 137).

Fortelleren av første mosebok overtok ikke bare fortellingens skjelett, men også mange av detaljene. Men noe hadde skjedd i gjenfortellingen. Å avskaffe et panteon av guder medfører visse problemer, påpeker Greenblatt, og viser til skeptikernes spørsmål. For eksempel, hvordan kunne det ha seg at en allmektig gud angret på det han selv hadde skapt? Forutså han ikke hva skapningene hans ville gjøre? Hvordan kunne ondskap ha oppstått i skapninger skapt i Guds bilde? Greenblatt understreker at slike spørsmål har vært der fra begynnelsen av, og bekymret de fromme like mye som de har gitt ved til skeptikernes bål.

Samtidig er noe av det mest over­veldende med Første mosebok nettopp det at den skiller pålegget om å reprodusere fra denne intense følelsen av å være én kropp. Hagescenen som avsluttes med å understreke at de som knyttes til tanken om måtte forlate sine foreldre og danne en ny enhet bestående av to atskilte personer, nakne, men likevel uten skam, utgjør høydepunktet i Adams og Evas liv sammen i hagen (1. Mos. 2, 24–25). Og det er nettopp dette som blir utgangspunkt for Augustin 800 år senere.

Augustin var kommet til den konklusjon at Adams synd fortsatt var levende i ham selv, noe som betydde at også straffen var noe Augustin selv opplevde. Han hadde jo til og med kopiert Adams synd da han i ungdommen gikk på pæreslang (Bekjennelser, 2: 4 og 6). Det er noe dypt, strukturelt, grunnleggende galt med oss. Hele vår art er det Augustin kalte en «en syndig masse» (massa peccati). Det er først med Augustin at arvesynden tillegges dogmestatus. Det var heller ingen før Augustin som knyttet arvesynden til den seksuelle tenningen som er helt nødvendig for at mennesker overhodet skal kunne fødes inn i verden. Mennesket har sin opprinnelse i synd og synden slipper aldri det grepet den har over oss. Da Gud valgte å bli kropp, gjorde han det ved hjelp av en jomfru hvis befruktning skjedde gjennom ånd og tro, ikke kropp og begjær.

Augustin var overbevist om at også menneskene kunne fødes inn i verden, overlevd og vært fruktbare uten å involvere kroppen og begjæret om bare Adam og Eva ikke hadde syndet. Skyld er således noe som fester ved vår art, en slags genetisk feil som går i arv. Det var nødvendig å ta skapelsesberetningens ord bokstavelig. Augustin tenker seg at Adam opprinnelig kunne ha villet at penis stivnet akkurat nok til at den kunne tres inn i Eva. Seden kunne rolig ha glidd inn i livmoren, uten av Evas integritet ble ødelagt, akkurat som menstruasjonsblod kan renne ut uten at hymen ødelegges. Å kunne styre lysten ved hjelp av viljen var for Augustin kjernen i hva det betydde å være fri, og han søkte etter beste evne å gjenfinne den opprinnelige friheten, og var overbevist om at han en dag med Kristi hjelp ville oppnå fullkommen kontroll over kroppen og bli fri.

Frihet er også viktig for John Milton (1608–1674) i hans lesning av Første mose­bok. På samme måte som Augustin var også Milton overbevist om at hver og én var direkte arvinger til Adam og Eva, og at alt måtte ta utgangspunkt i at Bibelens ord måtte forstås bokstavelig. Men i motsetning til Augustin var ikke Milton tilhenger av sølibat. I stedet omfavnet han tanken om ekteskapelig kyskhet, noe han mente skulle være forenlig med samleie, men ekteskapets mening var først og fremst vennskap, ikke sex eller barn.

Alt i livet hans – i politikken, i hans religiøse overbevisning, i hans tenkning om utdanning, i hans syn på ekteskap og skilsmisse – fokuserte på samtykke som fritt ble gitt eller fritt ble nektet. Og det er i en slik tilstand av fullstendig frihet at Eva velger å plukke og spise frukten, og Adam valgte å dele hennes skjebne. I Paradise Lost (1667) blir Adam og Eva virkelige. Men det som er mest påtakelig i diktet er ikke det store kosmiske dramaet, men intimiteten mellom de første menneskene: «De vendte seg og så ... / ... det lykkelige hjem / de nu forlot, ... / ... / de maktet ei å stanse tårene, / men tørket dem snart bort; ... / ... / og ensomt gikk de sakte hånd i hånd / igjennom Edens egn sin stille gang» (Paradise Lost, 12:760–765).

I tillegg til disse tre nøkkelfortellingene presenterer Greenblatt også leseren for senantikkens apokryfe tekster som utdyper fortellingen om det som hadde skjedd i hagen, og middelalderens til dels misogynistiske tolkninger. Da Columbus oppdaget Amerika dukket et nytt problem opp, nemlig hvordan man skulle forstå at de nakne innbyggerne manglet skam. Til slutt, en eller annen gang mot slutten av 1700-tallet hadde fortellingen opphørt å bli tatt bokstavelig av et stort nok antall mennesker og den døde hen. Greenblatt mener at fortellingen om Adam og Eva først opphørte å være en av kristenhetens nøkkelfortellinger som resultat av at Adam og Eva var blitt for virkelige. Selv om en del av argumentasjonen hans underveis i fortellingen er basert på antakelser, forteller Greenblatt en god historie.

Av Anne Helness | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)