Fremtiden for ytringsfriheten krever at vi forstår dens fortid

Som idéhistoriker trekker Kjetil Jakobsen i denne boka inn kunnskaper fra et imponerende antall akademiske disipliner. De er alle nødvendige, både enkeltvis og for den fruktbare syntesen han utvikler her, for å forstå de komplekse filosofiske, historiske, kulturelle, politiske, religiøse og mediarelaterte bakgrunnene og utviklingstrekkene som har formet dagens erfaringer og forståelser av presse- og ytrings­frihet. (Selv om disse to er forskjellige på viktige måter, så vil jeg her referere til dem samlet som PoY). Generelt er boka et veldig nyttig bidrag til den voksende litteraturen og debattene om PoY etter Charlie Hebdo (og, kan vi legge til, etter valget av Donald Trump, som Jakobsen forutser (s. 359)). Samtidig har jeg flere innspill og innvendinger. Ved å utvikle disse i det følgende, håper jeg å gi Jakobsens lesere – som etter min ­mening bør være mange – en introduksjon til hva som er bokas styrker samt hvor boka kan suppleres og leses sammen med andre kilder.

La meg først si at forfatteren i det store og hele må sies å lykkes med målet om å gi den brede bakgrunnen som er nødvendig for å nærme seg dagens PoY-debatter. Det gjør han ved å starte med en god beskrivelse av samtidens krise innen PoY, særlig i etterkant av Charlie Hebdo-hendelsene. Jeg er enig med de aller fleste grunnleggende påstandene og poengene i Jakobsens analyse – også at den viktigste utfordrin­gen for de juridiske, etiske og kulturelle normene knyttet til PoY, ligger i over­gangen fra trykte medier og kringkasting til digitale massemedier. «Vi befinner oss mellom normverk», påpeker Jakobsen (s. 10), og selve utfordringen er å under­søke hvorvidt, og i så fall hvordan, et nytt normverk kan bli etablert for de nye mediene, som er langt mer dynamiske og globale i sin rekkevidde enn tidligere medier. Jakobsen byr på det han kaller et historisk essay (s. 11), hvor formålet er å hjelpe oss å etablere et slikt nytt ­rammeverk.

Og det er mye utmerket historieskriving her, som starter med den grunnleggende filosofiske argumentasjonen i forsvaret for PoY fra tidligmoderne tid (kap. 1 og 2). Enda en styrke i Jakobsens analyse er hans anerkjennelse av den avgjørende rollen kultur har som en dimensjon ved en levende og robust PoY, som han konsist formulerer: «Reell ytringsfrihet fordrer en ytringskultur preget av pluralisme, meningsmangfold og toleranse» (s. 20). Denne vektleggingen av kultur blir så utfoldet i Jakobsens grundige behandling av kulturelle variab­ler som har preget oppkomsten og fremveksten av PoY i ulike nasjonale kontekster.

Disse kulturelle variablene utforsker han fint i detalj i kapittel 3 (England og USA), kapittel 4 (Tyskland og Frankrike), kapittel 5 (Danmark-Norge) og kapittel 6 (Norge. Fra Eidsvoll til EMK). Disse er etterfulgt av et mer spesifikt fokus på satiren og kunstens betydning for PoY i demokratiske samfunn (henholdsvis kapittel 7 og 8). Og det er særlig i disse kapitlene samt i avslutningskapitlene (9, Demokrati 2.0, Diktatur 3.0? og 10, Ytringskunst i digitaliseringens og globaliseringens tid), at Jakobsen byr på sine egne argumentative innsikter og posisjoner. Klarheten og styrken i disse kommer spesielt godt frem i en nyttig oversikt over Charlie Hebdo-hendelsene (f.eks. s. 252f, 261; jf. 339). Helt overordnet er fremstillingen av fremveksten av sosiale medier, og hvordan disse har utfordret rådende normer og praksiser knyttet til PoY (kapittel 9), en god introduksjon til å forstå hvilken rolle viktige forskjeller mellom trykte og kringkastingsmedier på den ene siden, og digitale og internettbaserte medier på den andre, har for mangelen på normer og rammer som er nødvendige for en effektiv og legitim PoY i dagens verden. Utfordringene med å bygge slike rammeverk og normer – i en global skala – er, for å si det mildt, svimlende. Heldigvis bekjenner Jakobsen seg som forsiktig optimist på lang sikt, og han argumenterer for at et fokus på effektive demokratiske samfunn vil muliggjøre mest mulig PoY, der «effektivitet» inkluderer borgernes velstand (s. 14) såvel som vitenskapelige og teknologiske fremskritt og dermed økonomisk effektivitet og konkurransekraft (se særlig s. 371−378).

For lesere som er forholdsvis ukjente med all denne bakgrunnen, så vil jeg tro at boka vil være spesielt nyttig og inspirerende. Den er, etter min mening, både klart skrevet og relativt lett tilgjengelig.

Det kan imidlertid virke som om Jakobsen med denne boka har siktet mer mot et allment publikum enn et akademisk. Det er selvsagt ikke i seg selv noen kritikk. Dessuten vil jeg selv kunne bruke deler av boka, inkludert viktige poenger i Jakobsens argumentasjon, i min egen undervisning om disse emne­ne på masternivå. Men for både forskere og studenter er boka mindre nyttig enn den kunne vært. Jakobsen er riktig nok nøye med henvisninger som støtter opp under flesteparten av de sentrale påstandene hans, og igjen: En av de helt store styrkene ved denne boka er nettopp en eksepsjonell bredde i kilder og disipliner som den vever sammen på en elegant måte. Samtidig er det en rekke steder hvor jeg kunne ønske meg enda flere kilder for å kunne forfølge spesifikke poenger og/eller for å bruke dem i min egen forskning og undervisning. Det gjelder for eksempel i starten, der han omtaler nylige hendelser og diskusjoner rundt bloggeren Fjordman og den tyske forfatteren Peter Handke (s. 16f.), og videre gjelder det den viktige diskusjonen om rettsavgjørelser i Den europeiske menneskerettsdomstolen (s. 63f.); refe­ranser til arbeidet til John Durham Peters (s. 81); til viktige bakgrunnsdokumenter for revideringen av paragraf 100 i den norske Grunnloven (s. 269 og andre steder: Jeg antar at Jakobsen her tenker på NOU-en «Ytringsfrihed bør finde Sted»), og så videre. Behovet for mer detaljerte referanser er særlig tydelig der Jakobsen kommer med påstander jeg ikke tror stemmer, eller i det minste mener er diskuterbart. Et eksempel på dette fins på side 291, hvor han hevder at «Den førmoderne bevisstheten skiller ikke myte fra fiksjon». Mulig det, men min lesning av Platon og Aristoteles forteller meg det motsatte, og dermed skulle jeg gjerne fått mer klarhet i hva Jakobsen mente med setningen.

En annen type akademisk begrensning er fraværet av et register. Dette er uheldig fordi det gjør de verdifulle sidene ved boka mindre tilgjengelige, og fordi det begrenser den dialogen og debatten mellom forskere som et slikt viktig bidrag burde anspore til. For eksempel kunne boka bli fulgt opp av en videre diskusjon av de etiske dimensjonene i spill her – slik disse er mer eksplisitt introdusert i de respektive kapitlene om spesifikke filosofer og idet disse dimensjonene kommer tydelig frem gjennom både de historiske og de argumenterende kapitlene. Jakobsen gjør rett i å ta utgangspunkt i et standard skille i etikken mellom deontologi (vekt på rettigheter og plikter) og konsekvensialisme (fokus på en handlings mulige konsekvenser som grunnlag for å avgjøre om denne bør gjennomføres eller ikke, jf. s. 12f). Men dydsetikk blir egentlig ikke drøftet, med sitt fokus på spørsmål om hva som utgjør et godt liv, og tanken om at lykke eller velvære består i å utfolde sitt potensiale. Både fra et historisk og et filosofisk perspektiv, er dette en slående unnlatelse. Helt kort, så blir dydsetikk viktig for opplysningstiden, særlig hos en figur som Kant. Jakobsen yter Kant rettferdighet som en hovedkilde for noen av de viktigste argumentene og begrunnelsene for PoY (ss. 66−70), men han følger ikke opp med å ta opp Kants ­fokus på dydsetikk som et rasjonelt etisk rammeverk som er nødvendig for et sekulært, kosmopolitisk samfunn som ikke lenger er dominert av religiøs dogmatisme og autoritet (se for eksempel Kant 1997 [1785]). Riktignok trekker Jakobsen på sentrale begreper fra dydsetikken gjennom hele sin bok, i starten med det (implisitt kantianske) argumentet for PoY som essensielt for menneskelig frihet og for muligheten for menneskelig «selv-utfoldelse» (s. 14, jf. s. 76−78, 80, «Ytringsfrihet som selvrealisering», s. 84, og tilsvarende i diskusjonen om «det gode liv», s. 151, s. 237). Jakobsen fremhever dydsetikken eksplisitt to steder. Han påpeker at tenkningen til viktige personer som Locke, Kant, og Mill var dypt påvirket av stoiske tradisjoner – blant våre viktigste kilder til dydsetikken. Denne bakgrunnen trekkes først frem for å fremheve toleransen som en viktig forutsetning for PoY. Jakobsen påpeker riktig at toleranse er «en moralsk handling» (s. 40), og, vil jeg legge til, en dyd. Med andre ord en praksis som ikke kommer naturlig eller lett, men som må tilegnes og oppøves over tid. For det andre, så er det nettopp stoikerne, og dernest disse opplysningstenkerne som igjen fremhever selvrealiseringen (av våre beste potensialer) – inkludert selvkontroll som den høyeste dyd (dygd, s. 84). Det kan faktisk være at dydsetikk er spesielt sentralt for en norsk kontekst, slik det er antydet i åpningen av Henrik Wergelands dikt til hyllest av trykke­friheten: «Hvor trives noget godt og skjønt / og stort I tvang?» (s. 187). «Å trives» er nettopp det sentrale målet innen dydsetikken. Her er jeg enig med Jakobsens bemerkninger. Poenget mitt er ikke å ta Jakobsen i å overse dydsetikken, men å påvise at dette er en type utveksling og diskusjon som kunne vært enklere å få øye på med mer omfattende referanser og register, og som kunne beriket en 2. utgave av denne fine boka.

Jakobsens bok inviterer også til andre akademiske debatter og diskusjoner. Hans bruk av medieteori, opprinnelig knyttet til folk som Marshall McLuhan, Elisabeth Eisenstein og Harold Innes (antakelig med hjelp av min kollega Terje Rasmussen, som har bidratt med ekspertise på feltet, jf. s. 379), er både omfattende og nyansert. Men det er partier andre forskere og historikere vil kunne kritisere for å være preget av en forutinntatt teknologisk determinisme som det ikke er grunnlag for. Det gjelder for eksempel fremstillingen av Luther og Calvins suksess som utelukkende betinget av oppfinnelsen av trykkpressen (s. 27), jf. omtalen av Wikipedia (s. 311ff.) og digital mediekultur (s. 332ff.: se Ess, kommende, for alternative perspektiver). Også sammenligningen av den kristne med den islamske verden når det gjelder hvilken virkning trykkpressen hadde (s. 30−33), mangler et viktig poeng, selv om den er både nyttig og detaljert. Middelaldersk katolsk kristen­dom var bundet opp til en mer eller mindre ortodoks teologi (thomismen), som fikk sin styrke gjennom pavens autori­tet som den eneste legitime fortolker av Guds ord, og var av samme grunn sårbar overfor en luthersk reformasjon med prinsippet om sola scriptura, «skriften alene», som nå kunne tolkes av hver enkelt. Til forskjell så har verken middelalderens eller dagens versjoner av islam en tilsvarende sentral tolkningsautoritet som kan «reformeres» med et budskap om økt tilgang til Koranen som en trykt tekst (jf. Baron 2008, ss. 185, 196f., Hofheinz 2010, Winston 2012, s. 36−45).

Det viktige budskapet her er igjen at denne boka er fruktbar både på egne premisser og idet den inviterer til grundig og informert lesning, refleksjon og diskusjon – og at det kunne vært lagt bedre til rette for dette med ytterligere kilder og et register. Det kan imidlertid være at slike akademiske dimensjoner er underordnet for Jakobsens formål. Og dersom målet med boka er å gi et bredt publikum en klar, omfattende, godt opplyst og svært tilgjengelig introduksjon og oversikt til de mange aspektene som er nødvendige for å forstå bakgrunnen for dagens debatter om presse- og ytringsfrihet, så lykkes boka meget godt.

Oversatt fra engelsk av Truls Petersen

Litteratur

Baron, Naomi. Always On: Language in an Online and Mobile World. Oxford: Oxford University Press, 2006.

Ess, Charles. «God Out of the Machine?: The Politics and Economics of Technological Development». I A. Beavers (red.), Macmillan Interdisciplinary Handbooks: Philosophy (MIHP) 10. Macmillan, 2008.

Hofheinz, Albrecht (2010). A history of Allah.com. I Niels Brügger (red.), Web History (kap. 4), 105–135. Berlin: Peter Lang, kommende.

Kant, Immanuel.. Groundwork of the Metaphysics of Morals. [1785] Overs. Mary Gregor. Cambridge: Cambridge University Press, 1997.

NOU 1999: 27. «Ytringsfrihed bør finde Sted» – Forslag til ny Grunnlov § 100. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-1999-27/id142119/

Winston, Brian. A Right to Offend. London: Bloomsbury, 2012.

Av Charles Ess | Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)