Foucault og det akademiske jåleriet

Det er mulig det er et tegn i tiden. Stadig oftere støter jeg på eksamensbesvarelser og mastergradsavhandlinger, men også doktorgradsarbeider og vitenskapelige artikler, som er overdynget med teori og som er så sauset inn i ugjennomtrengelig terminologi at teksten framstår som tilnærmet uforståelig. Ofte kan det være viktig å benytte fagtermino­logi eller meisle ut nye begreper, naturligvis. Men jeg mener å kunne observere at i stadig flere sammenhenger framstår teori og komplisert fagtermino­logi som unødvendig pynt, en slags vedheng som skal gjøre teksten mer vitenskapelig og teoretisk fundert. Jeg har latt meg fortelle at det særlig er i høyskolesektoren vi møter dette fenomenet, siden aktørene her er så opptatt av at det de driver med skal framstå som ekte vitenskap på linje med det som foregår på universitetet. Men ut fra min egen erfaring er dette akademiske jåleriet også svært utbredt i universitetssektoren.

Hvis noen er interessert i å ta dette fenomenet nærmere i øyesyn, så skal de ta en titt på boken Inspirert av Foucault, som er en samling på 13 artikler, elleve av dem skrevet av ansatte ved Høg­skolen i Finnmark. Som tittelen antyder er det Foucaults teorier og begrepsapparat som er hentet inn i de ulike artiklene og som skal fungere som et slags alibi på at de er solid forankret. Men ofte synes forfatterne kun å presentere enkle og banale poenger i et hav av foucaultske hokus-pokus-termer.

Det starter på verst tenkelige måte med en introduksjon til Foucaults forfatterskap og ideer (Anne Elise Rønbeck) og to artikler under rubrikken «metodologiske diskurser» (Sidsel Germeten og Ingeborg Sæbøe Holten). I introduksjonen dukker det opp de underligste påstander: Vedrørende Foucaults Gal­skapens historie hevder Rønbeck at «han tok opp noe som tidligere ikke var beskrevet, nemlig historier om galskap» (10) (historier om galskap har vi vel hatt fra antikken av?), at Foucault «tar avstand fra forestillingen om at mennesker har intensjoner og er meningsskapende» (16–17)   ̶ virkelig?  ̶ eller at han i Viljen til Viten «konkluderer med at begjæret er en del av menneskets vesen» (26) (trenger vi Foucault til å fortelle oss at vi har begjær?). Introduksjonen beveger seg dessuten som regel på et så abstrakt og overflatisk plan at det er vanskelig å skjønne at en uinnvidd leser kan få så mye ut av den. Hva kan hun for eksempel mene når hun hevder at vi ifølge Foucault må «problematisere og gjenopprette viljen til sannhet og oppheve de signifikantes herredømme» (17)? Vil Foucault både problematisere og gjenopprette? «De signifikantes herredømme» – hva er det for noe? (Foucaults eget uttrykk er for øvrig «signifikantens herredømme»). Eller hva menes med «strategier uten strategier» (21)? Skjønner forfatteren disse tingene selv? Og enda viktigere: Forventer hun at leseren skal forstå det? I tillegg kommer naturligvis hele oppbudet av Foucaultbegreper, som «strategiske muligheter», «diskursive formasjoner», «diskursive regelmessigheter», «diskursive praksiser» osv., som Rønbeck aldri klarer å forklare på en likefram og forståelig måte. Introduksjonen synes med andre ord å være helt uegnet som introduksjon.

På begynnelsen av den neste artikkelen, Sidsel Germetens «Observasjon og sannhet», står det et avsnitt som fortjener å bli sitert en god porsjon av:

Sentralt i Foucaults diskusjon om sannhet er forståelsen av ’sannhet’ som konstruert, formatert og konstitusjonalisert (Foucault, 2009; Germeten, 2002: 27). Dette innebærer ikke sannhet i objektiv forstand, slik de store «fortellingene», for eksempel religiøse, har forfektet teori om korrespondanse. Her – i de «store fortellingene» – påstås det at om noe er sant, må det eksistere i ’virkeligheten’ (Kvernbekk, 2007: 312). Slike teorier er modernistiske foretak, hvor troen på rasjonalitet og empirisk belegg skulle kunne «bevise sannheten». Foucault (2009) på sin side beskriver et mer postmoderne sannhetsbegrep – et sannhetsbegrep som ikke skal forveksles med fravær av sannhet (36).

Hver av disse fem setningene framstår (i det minste for meg) som klønete, vage og til dels kryptiske. De blir ikke mer forståelige av de settes sammen. Som «vitenskapelig» prosa er avsnittet muligens egnet til å imponere en og annen uinnvidd sjel, referansene i parentes viser vel også at her har vi med vitenskap å gjøre. Personlig blir jeg ikke imponert, bare deprimert over den manglende evnen til å strekke ut en hånd til leseren. Hadde dette avsnittet stått i slutten av artikkelen, som avslutning på en lang redegjørelse av de ulike begrepene som benyttes, kunne det vel kanskje ha vært akseptabel (om enn dårlig) prosa. Som begynnelse på en artikkel må det vel snarere karakteriseres som et slag i ansiktet på leseren. Det mest irriterende er kanskje at dette teoretiske jåleriet er helt unødvendig, siden Germetens hovedpoeng i artikkelen er å illustrere det elementære hermeneutiske poeng at våre observasjoner av et fenomen er avhengig av den forforståelse vi sitter inne med. Når hun er ute av teoriboblen makter hun å illustrere sine poenger, men straks «teori» bringes inn blir det bare kryptisk. Slik begynner konklusjonen: «Observerte nedtegninger er altså konstruerte fortellinger som praktiseres, omsettes, fortolkes og forstås. Fortellingene er verken sanne eller falske/uriktige i seg selv. De er diskurser om sannhetsregimer som er nedskrevet fra ulike forforståelser» (49). Hva det skal bety at fortellinger er «diskurser om sannhetsregimer», vet jeg ikke. Vi får håpe at hun forstår det selv.

Det blir ikke bedre i den andre metodeartikkelen «Kritisk diskursanalyse som arbeidsredskap» av Ingeborg Sæbøe Holten. Den ligner mest av alt på det obligatoriske metodekapittelet i PhD-avhandlinger. Her også er det mange luftige formuleringer om «diskursive formasjoner som til enhver tid sirkulerer i samfunnet», «diskursens sirkulerende egenskaper» (53), «diskursive strømninger» (54), «de kamper som utspiller seg om diskursens eksistens» (56), osv. Eller hva skal man si om påstanden om at diskursanalyse legger vekt på «de maktforhold og ideologiske prosesser som ofte sirkulerer som ubevisste diskursive prosesser i språklige praksiser» (58)? Det låter jo flott og ordentlig akademisk. Men jeg skulle gjerne vite hva «ubevisste diskursive prosesser i språklige praksiser» er, og hvordan disse «sirkulerer» (et yndlingsord hos forfatterne). Det er synd at Holten må sylte sin artikkel inn i slik akademisk nytale, siden hun for øvrig har mye fornuftig å si om hvordan aktivitetene i barnehagen i økende grad blir betraktet som en forberedelse til skolestart.

Ikke alle artiklene er like preget av denne teoretiske Foucault-staffasjen, heldigvis. For eksempel nyttiggjør svenskene Magnus Dahlstedt og Fredrik Hertzberg seg av Foucaults utlegninger om forvaltningskunst (gouvernementalité) på en utmerket måte når de analyserer forsøkene i svensk skole på å oppdra barna til å bli entreprenører: Barna skal bli medborgere som er fulle av selvtillit, kreative, fleksible, tilpasningsdyktige, handlekraftige, beslutningsdyktige, selvstendige og egnet til å ta ansvar slik at de kan starte konkurransedyktige bedrifter som voksne. Tilsvarende har Geir Zakariassen en usedvanlig velskrevet, reflektert og personlig artikkel om lærernes og studentenes posisjonering i lærerutdanningen. Også Hanne Kirsten Nilsen har forstått å bruke Foucault i sin interessante studie av hvordan man forholder seg til «det norske» og «det russiske» i to barnehager i Finnmark. Og velvillig tolket, drar Mai Brit Helegesen på en forståelig måte veksler på Foucault i sin artikkel om hvordan personalet i barnehagen styrer leken (men framfor alt er hun imponerende flink til å analysere og tolke det hun observerer). Til gjengjeld er Foucault-innslagene i disse artiklene imidlertid redusert til et minimum og hentet inn der de kan brukes forståelig og produktivt.

De øvrige artiklene er derimot altfor ofte – om enn i ulik grad – preget av at Foucault klistres på og inn i tekstene uten at det blir klart hva det faktisk er Foucaults egne analyser skal bidra med. Som regel vises det generelt til makt, hegemoniske diskurser, klassifiseringsbestrebelser, osv., men slike henvisninger blir i regelen så vage og generelle at Foucault-henvisningene framstår som overflødig pynt. Gjennomgående blir artiklene desto bedre, jo mindre de blir fiffet opp med foucaultsk teori og begrepsapparatur. Ikke minst går det inflasjon i diskursbegrepet, som nå kan heftes på alt mellom himmel og jord, om det er et synspunkt («norsk-før skolestart-diskursen»), et tema («helse­diskursen»), et objekt («galskapsdiskursen»), en gruppe mennesker («barnediskursen»), en disiplin («den pedagogiske diskursen»), en aktivitet («idrettsdiskursen»), en politikk («den utdanningspolitisk diskursen»), et felt («kulturdiskursen»), osv. Det er vel bare et tidsspørsmål før man begynner å betegne innføringene i diskursanalyse for diskursdiskursen (og omtaler av denne litteraturen bør vel da kalles diskurs­diskursdiskursen?). Jeg undres på om det kan være denne inflasjonen av diskurser som kan få Ann Elise Rønbeck og Nils-Fredrik Rønbeck i en artikkel om disiplinering i kroppsøvingsfaget til å hevde at «våre analyser viser at disiplinerings-, karakterdannings-, idretts-, leke- og helsediskurser har preget kroppslige aktiviteter helt fra antikken» og at «det mest tankevekkende funn i denne studien er imidlertid at diskurser som ble etablert for over 2000 år siden, fortsetter å eksistere side ved side med mer nyetablerte diskurser…» (127).  Det virker som om de mest banale poenger kan karakteriseres som «analyse» og «funn» straks man snakker om ­«diskurser».

Jeg tviler ikke på at forfatterne i denne boken faktisk har latt seg inspirere av Foucault, ja sågar at de nettopp gjennom sitt Foucault-studium har sett ting som de ellers ikke ville ha fått øye på. Det er også helt i orden at de tolker Foucault på sin særegne måte (ofte er jeg helt uenig i tolkningene), så lenge de får noe konstruktivt ut av det. Enkelte av artiklene jeg hittil ikke har nevnt er sågar både skarpsindige og tankevekkende (framfor alt Beathe Søtveits fine, men altfor knappe, analyse av hvordan «det samiske» blir framstilt i offentlige dokumenter).  Problemet med mange (men altså ikke alle) av artiklene er at de så sjelden klarer å formulere hva Foucault konkret og konstruktivt har å bidra med i de ulike problemstillingene som drøftes. Altfor ofte brukes referanser til Foucault og hans begreper som staffasje, slik at til dels gode poenger pakkes inn i en helt unødvendig ugjennomtrengelig akademisk sjargong. Det som imidlertid forundrer meg mest av alt ved mange av disse artiklene er at de er skrevet av pedagoger, ja, sågar av pedagoger som underviser i pedagogikk. Det er som om mange av bidragsyterne har glemt at det å formidle sine tanker i tekst er en pedagogisk oppgave. Her ser det ut til at pedagogene som skal opplære pedagogene trenger elementær pedagogisk skolering, eller hva man i forfatternes ånd kunne kalle en pedagogikkdiskursdiskurs.

Av Espen Schaanning | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)