Forsoning i det små

Jeg kjenner godt en tankevekkende, fersk sak fra det norske strafferettsapparatet. Siden det er offeret jeg kjenner, er det først og fremst hennes versjon jeg her gjengir. La oss kalle henne Eva. Eva ble utsatt for vold av sin kjæreste, ville på grunn av familiære konflikter flytte ut av sin leilighet, og søkte hjelp og husly hos et krisesenter, der hun ble tatt vel imot. Men bak hennes rygg anmeldte senterets folk kjæresten for vold. Siden har Eva kjempet en lang kamp, først for å få trukket anmeldelsen tilbake, og dernest, når dette ikke gikk (man kan bruke ubetinget offentlig påtale i slike saker), for å hindre at han ble dømt og satt i fengsel. Intet hjalp. Han endte der hun minst av alt ønsket at han skulle være: I et fengsel med høyt sikkerhetsnivå med en dom på to og et halvt år. Det kom som et ras. For ham, men også for henne. Når hun skulle besøke ham i fengslet, måtte det skje med glassvegg, til tross for at han oppførte seg eksemplarisk bak murene. Hun var ikke redd ham, hun kjente ham jo. Og hun ville ikke ha ham straffet. Det var tross alt kjæresten hennes. Det han eventuelt trengte, var behandling for sin manglende sinne­mestring, ikke straff.

Klarere kan man knapt få illustrert at rettsapparatet ikke er til for ofrenes skyld. Hva Eva ønsket og hadde behov for var irrelevant. En straffesak handler ikke om ofrene, den handler om gjerningsmannen, om han er skyldig og hvor stor straff han eventuelt skal få. Offeret er bare et vitne. I sin egen sak ble Eva bare en tilskuer til at politi, aktorat og dommere ville «statuere et eksempel» og markere at slik oppførsel kan man ikke finne seg i. Hva Eva ønsket, var det ingen som brydde seg om. Hennes protester var bare sand i maskineriet.

Aktive parter

Det har ikke alltid vært slik. Går vi noen hundre år tilbake i tid, var offeret mye mer aktivt til stede, både som den som fikk saken opp for tinget, og som den som var med på å bestemme hva slags handling dette var og hvordan man skulle reagere. Men gradvis kolonialiserte statens representanter tinget og fikk etter hvert monopol på å definere hva som skulle gjelde som vold, og hvordan man skulle reagere. Konflikten forsvant gradvis ut av hendene på partene og over til en statlig rettsregulering styrt av profesjonelle jurister. Det som har vært særlig drivende for denne utviklingen er statens behov for å styre befolkningens atferd gjennom straffetrusler (allmennprevensjon). Kriminalloven av 1842 knesatte for alvor dette som straffe­rettens bærende prinsipp, og slik er det fremdeles i dag, i alle fall når straffelovens begrunnelser tas opp til diskusjon. Man må straffe noen, for at andre skal holde seg i skinnet.

Ingen ønsker seg tilbake til 1600-tallets rettstilstand, men det var noe som gikk tapt i denne statliggjøringen og profesjonaliseringen av strafferetten. Ikke bare hadde offeret en mer sentral plass, men man var mye mer opptatt av den konkrete framtiden for gjerningsperson, offer, deres familier, naboer og øvrige omgivelser. Folk skulle jo leve videre sammen. Gjort var gjort. Nå måtte man finne fram til reaksjoner og ordninger som de ulike partene kunne leve med.

Det er et slikt fokus Knut Storberget vil gjenvinne i sin bok Det er dine øyne jeg ser. Hvert av bokens kapitler tar utgangspunkt i samtaler Storberget har hatt med enten pårørende eller gjerningsmenn i straffesaker, og dernest gjengir han deres refleksjoner omkring straff og forsoning og fremmer sine egne tanker om samme tema. Det er et godt grep og gir god grobunn for ettertanke. Dessuten er boken meget godt skrevet, selv om leseren er nødt til å svelge unna en del propaganda om hva han og den rødgrønne regjeringen har fått til på straffefeltet. I sak etter sak løfter han fram tanken om Restorative justice, «gjenopprettende rett», som særlig forsøkes realisert gjennom konfliktrådene: Handler det om ungdom, stiller partene i et «stormøte» med foreldrene, megler, politi, barnevern og andre myndighetspersoner, og forhandlingen vil typisk ende opp i en avtale mellom partene, og ofte også med tett oppfølging av den som har forbrutt seg. Mens den tradi­sjonelle strafferetten ifølge Storberget forsterker og låser fast konfliktene i rettssalen, og ilegger fengselsstraffer som ofte gjør lovbryteren mindre lovlydig enn han var, forsøker man gjennom konfliktrådet å dempe konflikten gjennom at gjerningspersonen erkjenner hva han har gjort, beklager og ber om unnskyldning, mens offeret kan gjenvinne verdighet, kontroll, selvfølelse, trygghet og kanskje også tilgi. Strafferetten er upersonlig, profesjonalisert og hindrer mange ganger at sannheten kommer fram (tiltalte nekter straffeskyld for å unngå straff), hevder Storberget, mens i gjenopprettende rett møtes partene og deltar aktivt både for å forstå hva som har skjedd og for å forsøke å finne fram til hvordan partene kan møte framtiden på en konstruktiv måte. Lovbryteren rydder opp etter seg, offeret får være aktør og subjekt i egen sak. Storberget forteller om den ene saken etter den andre der dette har vært vellykket og samtaler med mennesker som har mye klokt å si om nytten av forsoning og oppgjør framfor straff. «Det er påfallende», sier han, «at alternative tenkemåter og reaksjoner så ofte omfavnes av dem som berøres direkte» (21). De færreste av ofrene ønsker hevn. De fleste ønsker forsoning og å se framover.

Alt dette er storartede tanker, og Storberget skal ha ros for at han bærer dem til torgs. Det er tydelig at han brenner for saken. Man kan merke det på teksten. Her er et hjerte som slår, og slik han presenterer de fleste sakene, framstår det som innlysende at alternativ konflikthåndtering er noe vi i framtiden må satse mer på. Storberget ønsker seg således store forandringer: «Det finnes mange gode argumenter for handling og en annen justispolitikk med vekt på gjenoppretting og hvor konflikter tas tilbake av de berørte. Og det trengs endringer!» (194); «vi må satse enda mer, og mer uortodokst. Vi må utvide mulighetene for gjenopprettende prosesser betydelig» (205). Storberget viser i det hele tatt et stort og varmt engasjement både for å støtte og hjelpe ofre og pårørende i den vanskelige tiden etter en forbrytelse, og for å hjelpe lovbrytere ut av en kriminell tilværelse. Vedrørende den første gruppen har han kloke ord å si om behovet for forsoning, trygghet og tilgivelse (han er – med rette, tror jeg – skeptisk til å kreve at ofrene skal tilgi). Her taler han ofrenes sak: «Ofrene må støttes. De må få sagt ifra, og de tiltakene vi setter inn, må i større grad ivareta deres behov» (48). Hva lovbryterne angår, tar han ikke bare til orde for økt bruk av konfliktråd, men også for styrking av sosiale nettverk, raskere innsettelse i åpne fengsler, mer bruk av åpne soningsplasser og økt bruk av annen type reaksjon enn fengsel. Det er konstruktivt og godt tenkt alt sammen.

Det er også interessant å se Storberget innrømme at fengselsstraff ikke fungerer rehabiliterende. I hans egen stortingsmelding, Straff som virker, ble dette sagt like ut: «Overgangen fra fengsel til frihet er lettere jo mindre forskjellen til livet utenfor fengselet er», står det der. Med andre ord: Man får mindre tilbakefall jo mer anstalten ligner på reelt samfunnsliv. Rehabiliteringen blir best uten noen form for fengsel i det hele tatt, og den blir dårligere, jo strengere fengslet er. Det er en bitter pille å svelge for dem som tror at folk blir bedre av å sitte i fengsel. Det går heldig­vis bra for noen, men vi vet ingenting om fengslet i slike tilfeller har hatt noe fortrinn framfor andre reaksjonsformer. Kanskje de som blir lovlydige etter et fengsels­opphold ville ha blitt det raskere og mindre smertefullt gjennom alternative rehabiliteringsopplegg? Det er uansett viktig å høre fra Storbergets egen munn at fengsel er uegnet som rehabiliteringssted. Fengslene fungerer som forbryterskoler: «Ofte ser vi at de strafferettslige reaksjonene inviterer til ytterligere straffbare handlinger, i fengslene først og fremst gjennom etablering av kontakter med uheldige miljøer og personer» (25); fengslene gjør fangene verre, ikke bedre: «Tilbakefallet er ofte mer overhengende ved løslatelse enn det var ved innsettelse» (109); fengslet får normalt ikke folk til å endre seg, siden det er en reaksjon hvor «livet settes på vent» (37, jf. 108). Når han beskriver fordelene ved konfliktråd for ungdom (ungdomsstraff) heter det sågar: «Og det viktigste: Ungdommen blir ikke stuet bort i et fengsel» (37). «Stuet bort» – det er sterke ord. For den som vil rehabilitere, er fengsel rett og slett ingen løsning. Og jo strengere anstalt man setter fangene i, desto verre blir det gjerne.

Fengsel likevel løsning

Man kunne dermed tenke seg at man burde prøve med alternative oppgjørsformer for grovere forbrytelser. For også her spiller fengslet fallitt: «De fleste med tilhørighet til samfunnet vårt har behov for å gjøre opp for seg. I seg selv gir fengselsstraffen liten mulighet for det. Du blir frarøvet din frihet, men også muligheten til konstruktivt oppgjør» (190). Men det vil ikke Storberget. Når lovbruddene blir tilstrekkelig grove, anbefaler han nettopp dette fengslet som han snakker så negativt om. «Fortsatt vil det være slik at de som begår særlig samfunnsfarlige forbrytelser, må påregne fengselsopphold, tross ung alder» (35), kan han fortelle oss. Disse ungdommene skal altså – for å bruke Storbergets egne uttrykk – «stues bort» i fengsler og deres «liv settes på vent», de skal utsettes for en reaksjon som ofte «inviterer til ytterligere straffbare handlinger», slik at man risikerer at sjansen for å begå seg på nytt blir «mer overhengende ved løslatelse enn det var ved innsettelse». Det høres ikke særlig konstruktivt ut. Det som spøker i bakgrunnen her, er naturligvis behovet for å påføre fangene straffesmerte på den ene side (avskrekking av publikum, lærepenge for fangen, rettferdig gjengjeldelse), og nødvendig­heten av å sikre samfunnet mot fangene så lenge de sitter inne på den annen side (uskadeliggjøring). Hva uskadeliggjørings­strategien angår, så må vel denne på Storbergets egne premisser være som å tisse i buksa: Det kan nok gjøre godt så lenge det pågår (fangen holdes borte fra samfunnet så lenge han sitter i fengsel), men med mindre vedkommende sitter på forvaring, så skal jo vedkommende løslates etter endt soning. Og da vil han jo ifølge Storberget ofte være verre og farligere enn da han kom inn. Det lyder ikke særlig tillitvekkende.

Når det gjelder straffesmertene, så er ikke dette noe Storberget gjerne snakker om. Men de pipler fram her og der. «Mens straff i dag er et onde som det offentlige og felles­skapet påfører et individ som en reaksjon på en straffbar handling, er forsoningsprosesser avhengige av en mer aktiv deltagelse av de berørte personer» (112), sier han et sted. Straff er altså et tilsiktet onde. Og det er disse straffesmertene han vil påføre ungdommer og andre for grovere forbrytelser. Men hvorfor er dette nødvendig? Hvorfor var det nødvendig at kjæresten til Eva (som jeg nevnte innledningsvis) måtte sone to og et halvt år i fengsel? Hadde det ikke vært mye mer konstruktivt med konflikt­råd og tett oppfølging? Storberget forsøker seg med følgende resonnement:

Straffen er statens maktmiddel forvaltet på vegne av oss alle. Den kan synes irrasjonell for mange, preget som den er av hevn og gjengjeldelse. De rasjonelle motivene er dog å sørge for allmenn- og individualprevensjon. Vi som borgere, og ikke minst, domfelte skal lære å forstå at slik som dette gjør vi ikke. Rettferdigheten skal skje fyllest. Samfunnet skal på sett og vis skape balanse, men det etterlater ofte sakens aktører i stor ubalanse (142).

Det er ikke så lett å bli klokt på slikt. Først innrømmer han at statens straff er preget av hevn og gjengjeldelse. Hans egen stortingsmelding, Straff som virker, avviser imidlertid gjengjeldelse og hevn som begrunnelse for straff, så da har våre myndigheter åpenbart et problem. Dernest setter han en slik «irrasjonell» begrunnelse opp mot allmenn – og individualprevensjonen som anerkjente, «rasjonelle» begrunnelser. Disse presiseres imidlertid i sin tur gjennom påstanden om at «rettferdigheten skal skje fyllest» og forestillingen om en «balanse» i strafferegnskapet. Men dette er jo forestillinger som hører inn under gjengjeldelse som straffebegrunnelse: Lovbryteren skal få som fortjent, dvs. den straff som er rettferdig ut fra et likevektprinsipp (øye for øye). Dette har ingenting med allmenn- og individualprevensjon å gjøre, siden disse jo dreier seg om hva som empirisk sett er effektivt. Hans utlegning henger her rett og slett ikke på greip.

Markering av alvor

I tillegg nevner han i sitatet ovenfor at straffen skal lære oss og fangene å forstå at «dette gjør vi ikke». Dette må vel være det man gjerne kaller for allmenn- eller individual­preventiv «moraldanning»: Gjennom å true med, og påføre, straffesmerter skal folk og fange opplyses om hva som er rett moral. Det er denne begrunnelsen han særlig synes å satse på i resten av boken. Vedrørende vold i nære rela­sjoner sier han: «Hele tiden har jeg imidlertid ment at strafferetten fortsatt må spille en viktig rolle i disse sakene. Hevningen av straffenivået, det å bli dømt og det å markere alvoret, bidrar til å sette en standard. Det markerer allmennhetens syn på denne kriminaliteten» (50, jf. 53); Og vedrørende den nye straffeloven: «Signalet er klart: Vold mot kvinner og barn er uakseptabelt og må straffes der­etter, først og fremst for å markere hvor alvorlig samfunnet ser på slik kriminalitet. Strafferammen ble derfor hevet betydelig» (44); og noe senere: «Enkelte ganger er det riktig å heve straffene. Vold mot kvinner og barn er for eksempel en type kriminalitet som lenge har vært for lavt prioritert, og der det har vært behov for den markeringen som ligger i et økt straffenivå» (102). Som ovenfor er det flere begrunnelser som veves sammen her, men det er i alle fall ingen tvil om at ønsket om å «markere alvoret» og «sette en standard» står sentralt: Straffen skal fungere som en målestokk på handlingens grovhet. Det er den samme tenkning som også ligger til grunn hos flere av dem han intervjuer. Ada Sofie Austegaard (moren til Stine Sofie som ble drept i Baneheia 2000) forteller om ei lite jente som ble drept, men opprøres over den lave straffen: «Hennes liv var kun verdt fem års fengsel!» (72). Tilsvarende med Kjetil Klungeland, sønnen til politimannen Arne Klungeland, som ble drept i NOKAS-ranet: «Straff er viktig. Hadde de fått ett år eller to, ville jeg følt det som en hån» (93). Det er en tenkning som på en måte har gått oss i blodet dette: Lovbruddets grovhet må markeres gjennom straffens strenghet og fengslingens lengde.

Ja, Storberget synes å være så fanget av denne tenkningen at den smitter over på hans forståelse av konfliktrådene: For at leseren ikke skal få inntrykk av at alternativ konflikthåndtering skal framstå som lettvint (å «sy puter ynder armene på gjerningspersonene»), framhever han gjentatte ganger at den er smertefull. Om en jente som hadde utøvet vold og endte opp i konfliktråd, heter det: «Denne reaksjonen er strengere enn mye av det hun tidligere hadde kunnet forventet i en ordinær strafferett, særlig om hun hadde fått en betinget strafferettslig reaksjon» (28). Og senere: «en slik prosess krever mye av gjerningspersonen» (28); «mange ser på en slik runde som en tøff opplevelse, langt mer konfronterende enn andre reaksjoner» (35), «gjennomføringen er som nevnt et krevende løp for ungdommen. Langt mer krevende enn en kortere fengselsstraff hvor livet settes på vent, eller en betinget dom, for ikke å snakke om en bøtestraff (betalt av far)» (37); «for en ungdom som må møte i konfliktråd, kan det være vel så tøft som å få en betinget dom eller en bot. Ja, selv et kortere fengselsopphold vil ofte kreve mindre enn et møte med offeret, avtale om gjenoppretting, erstatning, og under­leggelse av tilsyn eller oppfølging i mange måneder» (142), osv.

Det virker som om kravet om tilsiktet onde innhenter Storberget her: Det er som om han vil forsikre oss (og i alle fall FrP) om at vi påfører nok smerte. Gjerningsmannen må påføres et onde for at han skal få som fortjent (gjengjeldelse) eller ilegges en lærepenge (individualprevensjon), mens vi andre avskrekkes (allmennprevensjon). Tenker han slik, er ikke konfliktråd et alternativ til straff, men straff med noe attåt. Utvilsomt bedre enn fengsel, men straff like fullt. Og enda mer betenkelig: Denne straffesmerten vil Storberget gjøre det lettere å påføre. I strafferetten, der tiltalte står i fare for å bli påført store straffesmerter, er den tiltalte uskyldig inntil det motsatte er bevist. Man vil være sikker på at han er skyldig, før man går til så drastiske tiltak som straff. Men nå synes Storberget å øyne en mulighet for å påføre straffesmerter uten å stille så strenge krav. «I alternative prosessformer kan man tross alt operere med andre beviskrav» (51), hevder han. Han vil ha «alternativer med ­lavere bevisterskel» (53). Men et hovedpoeng ved konfliktråd er vel nettopp at man ikke skal føre «bevis» for skyld. Og hvis man skulle gjøre det, for derigjennom å legitimere at gjerningspersonen skal gjennomlide straffe­smerter, så ville man svekke tiltaltes rettssikkerhet. Man ville da smugle straff med lavere beviskrav inn bakveien gjennom konfliktrådene.

Det alvorlige oppgjøret

Hadde Storberget her skilt klarere mellom straff og konfliktråd, ville han lettere ha sett en vei ut av den tradisjonelle forestillingen om at gjerningspersonen må gjennomlide en bestemt porsjon straffesmerte for sitt lovbrudd og at straffens strenghet og lengde må fungere som målestokk på handlingens grovhet. Ved den gjenopprettende rett, som han ellers i boken snakker så varmt om, kan man nemlig for partene og omverden vise at man tar lovbruddet alvorlig uten å kreve straffesmerter som skal svare til lovbruddet. Alvorligheten markeres gjennom oppgjørsprosessen, ikke gjennom straff. Ja, man kan sågar si at å bruke bare fengselsstraffen som alvorlighetsmarkør, er ikke å ta saken ordentlig på alvor. «Fengsel er jo en hvilepute for oss alle» (158), som Storberget så godt formulerer denne tanke et sted. På dette spesifikke punktet er faktisk oppgjøret med Behring Breivik – en sak som Storberget gjentatte ganger kommenterer i sin bok – også illustrerende: Hadde den eneste eller viktigste måten å markere lovbruddets grovhet på, vært den straffen vi ila ham, så ville vi ha kommet håpløst til kort i vårt oppgjør. Han måtte jo ha blitt henrettet 69 ganger eller ha blitt fengslet i 150 år hvis vi gjennom straffen skulle ha markert hvor mye de dreptes liv «var verdt». Vi ser straks hvor meningsløs en slik tanke er. Men heldigvis klarte vi å vise hvor alvorlig vi tok hans ugjerninger på helt andre måter: gjennom omsorgen for ofrene og de pårørende, gjennom blomstertoget og talene om mer åpenhet og demokrati, gjennom fordømmelsen av handlingen og samtalene og diskusjonene om dem i medier og sosiale sammenhenger, gjennom den lange, viktige og verdige rettssaken, gjennom de mange rapportene og utredningene, osv. Det var slik vi markerte alvoret og satte «en standard». Straffen kunne i denne sammenhengen gjøre lite. Det er også underlig at Storberget her ikke tar mer lærdom av Nelson Mandela og biskop Desmond Tutu og deres forsoningsstrategi, som han med rette henter fram som eksempel til etterfølgelse. Tutu var leder for Sannhets- og forsoningskommisjonen, der det ble gitt amnesti til overgriperne, men under forutsetning av at ofrene og pårørende fikk fortelle sine historier, mens overgriperne måtte tilstå og legge kortene på bordet. Ofrene måtte også gis erstatning. Man valgte forsoning framfor hevn. Han viser også til slike forsoningstradisjoner i Rwanda («ubuntu»), som særlig kom til syne etter det forferdelige folkemordet i 1994. «For oss som arbeider med forsoning i det små, er det mye å lære av forsoningsprosesser i Sør-Afrika» (176), skriver Storberget. Man spør seg imidlertid: Hvorfor ikke også i det store? Var det ikke nettopp dette som var så enestående med sannhets- og forsoningskommisjonen, at sakene de tok opp var alvorlige overgrep?

 Man kan naturligvis ikke forvente at en nylig avgått justisminister fra et parti som fortsatt sitter med makten, skal gå inn for å erstatte alle straffer i Norge med alternativ konflikthåndtering. Det ville være å undertegne sin dødsdom som «seriøs» politiker. Storberget har helt rett når han hevder at politikken her må endres i små skritt, både fordi det må skje gjennom demokratiske beslutningsprosesser (og folks holdninger på dette område endres langsomt), og fordi man må unngå at det oppstår unntakstilstander, der det kan oppstå forestillinger om at «alt er tillatt». Alternativ konflikthåndtering er noe vi må venne oss til, og ta i bruk i økende grad. Storberget skal ha honnør for at han stiller seg i front for en slik alternativ tenkning. Problemet er at han av (uklare) prinsipielle grunner også vil være tough on crime, og derfor ikke åpner opp for restorative justice også ved mer alvorlige forbrytelser. Han har således ingen visjoner om en rettstilstand der også slike forbrytelser kan møtes på en mer konstruktiv måte. Med en slik uforsonlig straffefilosofi må kvinner som Eva fremdeles finne seg i at det skal straffes med lange fengselsstraffer for å markere alvoret og «sette en standard».

*

En liten ting til slutt. Storberget hevder et sted at «et besøk i Oslo kretsfengsel (i særdeleshet avdeling A, ‘Botsen’) minner mer om Gjest Baardsen og 1800-tallet enn et sted som skal møte dagens behov og kriminalitetsbilde» (103). Her går han nok litt i surr. Gjest Baardsen satt aldri i Botsfengslet, siden han døde to år før dette fengslet stod ferdig i 1851. Med Botsfengslet begynte en helt ny æra i straffetenkningens historie fordi straffemyndighetene mente at man nå omsider – gjennom cellefengslet og dets avskrekkende straffesmerter og gjennomtenkte påvirknings­programmer – hadde funnet en «straff som virker». På dette punkt minner nok «Botsen» dessverre mer om vår tids rehabiliteringsambisjoner i fengsel, enn om Baardsens soning på Akershus festning.

Av Espen Schaanning | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)