Eros i renessansen

Marsilio Ficino (1433–1499) har i filosofihistorien fått plass som en av de fremste forkjemperne for gjenetableringen av Platon og platonsk tenkning i renessansen. Blant hans mest leste og utgitte verk er hans kommentar til Platons Symposion, De amore, fra 1469, som han selv oversatte til italiensk – kjærlighetens språk – i 1474. Et sentralt poeng for Ficino og renessanseplatonikerne besto i å vise at platonismen kunne forenes med og underbygge kristendommen og den kristne åpenbaringen. Her utgjorde de problematiske aspektene ved den greske kjærlighetstenkningen, som i middelalderen og tidligmoderne tid var beryktet for sin forbindelse med homofil praksis i erotiske forhold mellom voksne menn og yngre gutter, en spesiell utfordring. Nå foreligger Ficinos forsøk på å løse disse filosofiske flokene for første gang på et skandinavisk språk.

Denne danske oversettelsen tar utgangspunkt i Pierre Laurens’ utgave fra 2002 av Ficinos latinske tekst. Laurens’ utgave er en oppdatert versjon av standardutgaven av den latinske teksten (med oversettelse til fransk) av Raymond Marcel fra 1956, med inkorporering av funn fra de senere års manuskriptforskning. Frem til nå er det disse to franske utgavene, en engelsk (av Sears Jayne fra 1985) og en tysk oversettelse (av Karl Paul Hasse fra 1914, nyutgitt 2004), samt Ficinos egen oversettelse til italiensk (med tekstkritisk utgave redigert av Sandra Niccoli fra 1987) som har vært naturlige innganger til verket for skandinaviske lesere som ikke har ønsket å gi seg i kast med Ficinos latinske original.

Ficinos kommentar til Platons Symposion åpner med beskrivelsen av en bankett, som holdes på Platons fødsels- og dødsdag 7. november, og som blir presentert som en gjenoppliving av en gammel platonsk tradisjon i 1400-tallets Firenze. Antikkens platonikere, forteller Ficino, feiret hvert år denne merkedagen med en platonsk bankett, helt frem til Plotins og Porfyrios’ tid.  Gjestene som er invitert til denne florentinske gjenetableringen av symposion-tradisjonen er ingen tilfeldig sammenrasket gjeng, men representerer noen av de mest lærde og fremtredende mennene i bystaten. Etter at maten er ryddet av bordet leses Platons Symposion høyt, før de syv talene fordeles mellom gjestene for videre utlegging og refleksjon. Det er en lang rekke temaer som blir behørig berørt i løpet av festen: Kjærlighetsguden Eros’ alder, storhet og opprinnelse, kjærlighetens nytte og effekt på de elskende, den ugjengjeldte kjærlighetens dramatiske konsekvenser, forskjellen på den jordiske og den himmelske Venus, lidenskapen og entusiasmen som kjærligheten frembringer samt alle kjærlighetens kosmiske og medisinske aspekter – alt satt inn i et tydelig nyplatonsk univers. Det blir etterhvert opplagt at hver enkelt taler er valgt med omhu som en samtidens kommentar til de ulike talerne i Platons originaltekst.

KOMMENTAREN SOM SJANGER

Leo Catanas danske oversettelse er utstyrt med en solid innledning på over 60 sider, der den idéhistoriske konteks­ten får stor plass. Det er kjærkomment, ikke minst sammenlignet med de tidligere nevnte oversettelsene til andre europeiske språk, der flere av utgivelsene er noe filologisk nærsynte innledningsvis. Det er derfor grunn til å vie innledningen spesiell oppmerksomhet.

En viktig forutsetning for å gi seg i kast med Ficinos bok er å forstå noe om hvilken sjanger verket representerer. Her tegner Catana et fint bilde av en i dag nokså ukjent, men på 1400-tallet som i senantikken og middelalderen svært populær sjanger: den filosofiske kommentaren. Mens en kommentert utgave av et verk i dag skaper forventinger om en tekstkritisk tilnærming, med et nesten uendelig antall fotnoter og dertil omhyggelig detaljerte forklaringer av begrepsbruk og ordvalg, var mulighetene helt andre og åpne for middelalder- og renessansekommentatoren. Kommen­taren som litterær sjanger utelukket på ingen måte filosofisk originalitet eller dyptpløyende og kritisk analyse. Ficinos kommentar er derfor ikke en rekonstruksjon av Platons argumentasjon i Symposion – moderne lesere blir gjerne overrasket over hvor få passasjer fra Platons verk som blir direkte analysert og diskutert i Ficinos bok. Den er heller ikke en kritisk og distansert redegjørelse for filologiske og historiske aspekter ved Platons tekst.

Ficino benytter seg av forskjellige litterære grep i sin tekst, som den innledende iscenesettelsen av et florentinsk symposion for å feire Platons fødsels- og dødsdag, og en rekke allegoriske fortolkninger av utvalgte passasjer fra Platons tekst. For Ficino og hans samtidige fremstår ikke Symposion som en ansamling av filosofiske utsagn som kan være sanne eller falske, og som det kan trekkes gyldige eller ugyldige slutninger fra. Teksten som skal kommenteres står i en mye nærmere forbindelse med kommentaren enn det som er vanlig i moderne leseteknikk. Derfor er det et sentralt poeng at den filosofiske delen av festen begynner med nettopp en høytlesning av Platons Symposion. Kommentartradisjonen forutsatte at den kanoniske teksten måtte leses rett før refleksjonen over den, slik at samtalen kunne underbygges av en frisk erindring av utgangsteks­ten. Innlevelse og en viss grad av mimetisk etterligning blir på denne måten en inngang til filosofisk refleksjon. Og Catanas oppfordring til dagens lesere om å følge samme fremgangsmåte – å lese Platons Symposion før Ficinos kommentar – har opplagt noe for seg.

FICINOS KONTEKST

Catanas innledning starter med det brede perspektivet og gir oss en innføring i Medici-familiens betydning for bystaten Firenzes økonomiske, politiske og kulturelle liv. Når oversetteren først har valgt å legge så pass mye vekt på Medici-familien, kunne han kanskje også ha brukt en setning eller to på å spesifisere den formelle maktrollen og endringen av den i de ulike fasene av familiens dominans i Firenze. Som kjent var det først på midten av 1500-tallet, og en god stund etter de såkalte blomstringsperiodene under Cosimo og Lorenzo, at Medici-familien fikk formelle titler som hertuger av Firenze og erkehertuger av Toscana.

De viktige debattene om den platonske filosofiens plass i forhold til tidens aristoteliske dominans tegnes tydelig opp som bakgrunn for Ficinos tenkning, til stor nytte for leseren.  Kirkemøtet i Firenze og Ferrara i 1438–1439 tillegges vekt som kulturell og intellektuell møteplass mellom øst og vest. Bysantineren Georgios Gemistos Plethon får æren av å ha introdusert ideen om at Platons filosofi var bedre egnet enn Aristoteles’ som grunnlag for kristen teologi, og at den derfor burde erstatte aristotelismens dominerende posisjon i filosofien og teologien. Medici-familiens overhode, Cosimo, skal ha vært blant tilhørerne til Plethons forelesninger, og slik etableres den velkjente fortellingen om hvordan Cosimo ble så levende opptatt av platonismen at han ga ordre om at det skulle etableres et platonsk akademi. Den nære forbindelseslinjen mellom Plethon, Cosimo og Ficino (som bare var seks år gammel da Plethon besøkte Firenze) blir dermed slått fast.

Allerede her er vi fremme ved et problematisk felt i fortellingen om gjenopplivingen av platonismen i renessansen. En av de store historiske mytene dreier seg nettopp om etableringen av et platonsk akademi i Firenze, etter modell av det akademiet Platon selv hadde grunnlagt i Athen. Nyere forskning har sådd tvil om det faktisk eksisterte et slikt platonsk akademi av det omfang som filosofi­historikere har yndet å presentere. Catana viser til disse innvendingene, men kunne gjerne ha behandlet dem litt mer detaljert. Kilden til forestillingen om et platonsk akademi i Firenze stammer nemlig fra Ficino selv, og han omtaler akademiet kun to ganger.  Ifølge historikeren James Hankins kan disse to henvisningene like gjerne forklares som metaforiske omskrivninger for å hylle Medici-slekten, som å være et uttrykk for eksistensen av et reelt akademi.  «Det platonske akademi» var sannsynligvis en mer uformell krets av Platon-tilhengere som møttes for å diskutere Platons tekster. Det virker litt rart at Catana etter å ha nevnt innvendingene mot at akademiet eksisterte i en så etablert og institusjonalisert form som myten tilsier fortsetter å bruke begrepet på samme måte som eldre filosofihistorikere. Det ville være mer i tråd med dagens forskning å snakke om den platonske kretsen rundt Medici-familien ­eller Platon-tilhengerne i Firenze.

Myten om at Ficino gjenopplivet antikkens platonske akademi tilslører dessuten andre viktige idéhistoriske forhold, slik Catana også påpeker. Det fantes for eksempel en rekke platonske strømninger i senmiddelalderens tenkning, bygget på platonske elementer hos Augustin, Macrobius og Dionysios Areopagiten i tillegg til senantikkens ­nyplatonikere som Plotin og Proklos. Det fantes altså en allerede etablert platonsk tradisjon da renessanse­humanistene nyleste Platon i originalform. Ficinos nybrottsarbeid besto dermed først og fremst i å gjøre platonismens originaltekster tilgjengelige. Gjennom middelalderen hadde man hatt tilgang til deler av Platons dialog Timaios, og fra midten av 1100-tallet ble også dialogene Menon, Faidon og Parmenides oversatt til latin. Men det var først etter at Ficino på 1460-tallet hadde oversatt alle Platons dialoger og brev at den greske filosofens tekster ble tilgjengelige på latin i sin helhet.

En annen grunn til å nedtone standardversjonen om det platonske akademi i Firenze er at den underbygger Medici-familiens rolle som særlige forkjempere for den platonske filosofien, med Ficino som privilegert representant. Catana viser til Hankins gjennomgang av det filosofiske miljøet i tidens Firenze, som tegner et mer nyansert bilde av platonismens plass. Gjennom hele renessansen forble aristotelismen den dominerende filosofiske retningen, og Lorenzo de’ Medici, som hadde den nærmeste forbindelsen med Ficino, støttet filosofer og forfattere innen alle filosofiske retninger, ikke bare de platonske. Blant de filosofene som Lorenzo fikk ansatt ved det florentinske Studio, universitetet i Firenze, var det flere nominalister og aristotelikere, men ingen platonikere.  Lorenzo aksepterte også dedikasjoner fra tenkere med ulike filosofiske orienteringer, og han ønsket å støtte de fremste intellektuelle kreftene i byen, uavhengig av hvilken filosofisk retning de ­representerte.

I lys av disse funnene fremstår ikke Ficino lenger som Medici-familiens offisielle platonske filosof, men som en av mange intellektuelle som måtte kjempe om Lorenzos gunst. Her er det fristende å trekke konklusjonen litt lenger enn det Catana gjør. Med Hankins beskrivelse blir konteks­ten rundt Ficinos bok en ganske annen enn den som tradi­sjonelt er blitt presentert i filosofihistoriebøkene. Ficinos Platon-kommentar er altså i mindre grad et produkt av en akseptert og begunstiget filosofisk retning på høyden av sin status som gjenfødt, og kan heller leses som et forsøk på å fremme og forsvare en ny (og muligens noe suspekt) tankeretning som ble oppfattet som til dels uforenelig med sentrale kristne verdier. Det gir, naturlig nok, en helt annen inngang til teksten, og kan også forklare hvorfor det var så viktig for Ficino å fremheve Medici-familien som sentral i samtidens nyetablering av platonsk filosofi.

Innledningen til Om eros vier også Hermes Trismegistos og forestillingen om en antikk teologi påkrevet oppmerksomhet. De antikke teologene utgjør en sentral del av argumentasjonen i Ficinos kommentar til Symposion. Ficino forteller i en berømt anekdote om hvordan Cosimo de’ Medici ba ham avbryte arbeidet med å oversette Platons dialoger for å prioritere oversettelsen av et nylig oppdaget manuskript med de 14 første bøkene av de hermetiske skriftene. Hermes Trismegistos skulle ha levd i Egypt bare en–to generasjoner etter Moses, og han var dermed ansett som en kilde til urkristendommen og en mer opprinnelig kristen teologi enn den tidens skolastikere besatte. Hos Ficino blir Hermes den første i en prominent rekke av seks antikke teologer frem til Platon, som hadde kunnskap om de dypeste kristne mysteriene og forutså sentrale kristne dogmer før kristendommen selv ble etablert. I samtidens kamp om midler og posisjoner var det slett ingen ulempe å kunne føre sin filosofiske retning tilbake til gammeltestamentlig tid.

PLOTINS ROLLE

En av de mest nyttige delene av Catanas innledning er hans diskusjon av Ficinos forhold til Plotins filosofi. Den moderne inndelingen av den platonske tradisjonen i plato­nisme (Platon og hans platonske akademi), mellom­platonisme (fra ca. 90 f.Kr. til 200 e.Kr.) og nyplatonisme (ca. 200–500 e.Kr. med Plotin som den fremste representanten) oppsto først på 1700-tallet og var altså helt ukjent og irrele­vant for renessanseplatonistene. For Ficino var Plotin et direkte talerør for Platons tenkning, og Ficinos Symposion-kommentar både forutsetter og utfordrer Plotins metafysikk, særlig hans nyplatonske værens­hierarki. Catana gjennomgår på en grundig, men samtidig pedagogisk og lettlest måte Plotins emanasjonslære, som det ellers ofte kan være en utfordring å få et raskt og oversiktlig grep om. Plotins metafysikk kjennetegnes av en inndeling av ulike nivåer av væren som beveger seg fra enhet til mangfold gjennom ulike hypostaser. Det ene utgjør det høyeste værensnivået og er en uuttømmelig kilde som er opprinnelsen til alle de lavere værensnivåene. Gjennom første emanasjon (utstrømming) fra Det ene oppstår den andre hypostasen, Fornuften (Nous), som rommer individuerende ideer i ikke-diskursiv form. Fornuften frembringer igjen den tredje hypostasen, Sjelen (psychê). Sjelen kontemplerer ideene i Fornuften og beveger seg suksessivt fra idé til idé, og slik oppstår tid og rom. Videre formidles de individuerende ideene i Sjelen til materien i naturen. Når materien forenes med en form eller en idé, oppstår de ­fysiske legemene med egenskaper som masse, utstrekning eller ugjennomtrengelighet.

Plotins lære om emanasjonen og værenshierarkiet er helt sentral for forståelsen av Ficinos prosjekt i Om eros, samtidig som Ficino ikke følger Plotins terminologi slavisk. Det kan virke forvirrende for leseren at Ficino opererer med ulike antall hypostaser i forskjellige deler av argumentasjonen, og at han navngir dem på forskjellige måte: I tale II snakker han om tre nivåer i værenshierarkiet (Gud, Fornuften og Sjelen), i tale VI omtaler han fire nivåer (Gud, Engelen, Sjelen og legemet), et annet sted i tale II opererer han med fem nivåer (Gud, Fornuften, Sjelen, naturen og materien), mens han i tale VII angir seks nivåer (Det ene, Fornuften, Sjelen, tenkningen, sanseopplevelsen og legemene). Ficinos tilsynelatende inkonsekvente begrepsbruk har flere årsaker. Den skyldes både at Plotins skrifter åpner for forskjellige bestemmelser av antall hypostaser (dagens standardfortolkning ble først etablert på 1800- og 1900-tallet) og at Ficino forsøker å gjøre emanasjonslæren forenelig med kristen terminologi, for eksempel ved å innføre betegnelsen Engelen eller Englefornuften. Den grunnleggende tankegangen er likevel den samme: Gud, som tilsvarer Det ene, er den første årsaken i et universelt hierarki av årsaker, og menneskesjelen har sin opprinnelse og karakter ut fra menneskets innplassering og selvbestemmelse i dette hierarkiet. Til grunn for Ficinos eros-lære ligger to fundamentale prinsipper: Menneskets natur er bestemt av dets sjel som har sitt opphav i Det ene, og menneskets formål er å rense sjelen og orientere den mot de høyere nivåer av virkeligheten.

Det finnes imidlertid aspekter ved Ficinos filosofi som skiller seg fra Plotins tenkning. Det originale hos Ficino er den rollen han tillegger erfaringen av sanselig skjønnhet og den betydningen han tillegger samværet med andre medtenkende mennesker. Med Ficino blir, slik Catana formulerer det, platonismen for alvor sanselig og sosial. Disse originale sidene ved Ficinos kjærlighetsteori kunne gjerne ha fått mer oppmerksomhet, ikke minst fordi det er her de filosofiske utfordringene står i kø for Ficino. Det er ingen enkel sak å gi det sanselige en legitim plass i en tenkning som tradisjonelt har vært svært dualistisk orientert. Det samme gjelder for muligheten til å gi rom for den erotiske tiltrekningen mellom to mennesker innenfor rammene av en filosofi der det fysiske begjæret tradisjonelt har hatt en svært liten plass.

SOKRATISK VENNSKAP

Det er nettopp på disse punktene at nyere forskning har bidratt med interessante perspektiver på Ficinos Symposion-kommentar. Unn Irene Aasdalen har for eksempel i sin doktorgradsavhandling og i flere artikler beskrevet betydningen av det sokratiske vennskapet hos Ficino. I den sjette talen av Platons Symposion forteller Sokrates hvordan kvinnen Diotima lærte ham om kjærlighetens vesen, forklart som en stige der man klatrer opp­over til stadig høyere trinn av innsikt. Denne oppstigningen står naturlig nok sentralt i Ficinos nyplatonske fortolkning. I Ficinos kjærlighetsteori er det første trinnet på Diotimas stige – der man ser skjønnheten i et annet menneske – av vesentlig betydning, og han går langt for å forsvare verdien av den gjensidige (intellektuelle) tiltrekkingen mellom to mennesker, fortrinnsvis en voksen mann og en yngre og vakker gutt. Det finnes en rekke eksempler på slike ideelle vennskap: Både Platon og Sokrates var forelsket i den unge Faidros, og det var Sokrates som forførte Platon til et liv i filosofien da han fikk sin yngre venn til å kaste diktene og tragediene sine på bålet. Målet med et slikt sokratisk vennskap er nemlig en opplæring i hvordan man skal leve et godt filosofisk liv. Slik forvandler Ficino den problematiske sokratiske kjærligheten til noe legitimt og forbilledlig.

Ficinos fremhevelse av det sokratiske vennskapet kaster også lys over et annet, og litt merkelig trekk ved Ficinos bok. I den sjuende talen av Ficinos kommentar introduseres den italienske 1200-tallsdikteren Guido Cavalcanti på en litt overraskende måte. Enda underligere blir det når Cavalcantis filosofiske kjærlighetsdikt Donna me prega – et av de mest kommenterte diktene i italiensk litteraturhistorie og kjent for å være influert av Aristoteles og Averroës – presenteres som en oppsummering av de seks første talene av Platons Symposion. Det skal, naturligvis, en svært kreativ fortolkning til for å få et så eksplisitt platonsk innhold til å passe i diktet. Aasdalen har vist hvordan dette elementet ikke bør bortforklares som en kuriositet hos Ficino, men kan forstås som en del av hans tekstlige strategi. Guido Cavalcanti var en nær (og eldre) venn av Dante, noe som gjør det mulig å se Cavalcanti og Dante som et sokratisk vennskapspar – en toskansk parallell til Sokrates og Platon. Men det stopper ikke der: En senere slektning av Guido, Giovanni Cavalcanti, er en av talerne i Ficinos Platon-kommentar, nærmere bestemt den som snakker først, altså det florentinske symposiets parallell til Faidros. Ved en finurlig omrokkering av gjestelisten, lar Ficino Giovanni Cavalcanti også få kommentere tale to og tre, noe som gir Cavalcanti en betydelig rolle i verket. Dessuten har Ficino tilegnet den latinske utgaven av boken – dedika­sjonen er tatt med i den danske utgaven – til sin unge venn Cavalcanti, fordi Cavalcanti hadde vist ham «hvor stor eros’ magt kan være». Slik etablerer Ficino seg selv og Cavalcanti som nok et sokratisk par, med en rekke gode forbilder. På denne måten knyttes den toskanske kjærlighets­diktningen sammen med den platonske tradisjonen og forenes – nettopp i Ficinos egen ­kjærlighetsfilosofi.

PLATONSK ENTUSIASME

Catana hopper enkelt over disse nyere funnene i Ficino-forskningen, og velger i stedet å gi Ficinos fortolkning av den platonske entusiasmen (furor) et eget avsnitt, noe som er både interessant og viktig. Ficino henter her inspirasjon fra Platons dialog Faidros, Symposions søsterdialog når det gjelder platonsk kjærlighetstenkning, der det skilles mellom to typer av henførelse (mania): en som fremkalles av menneskelig sykdom og en som fremkalles av guddommelig inspirasjon. Ficino skiller sykdomstilstanden ut ved å omdøpe den til vanvidd (insania), og beholder begrepet furor kun om den formen for entusiasme som har et guddommelig opphav. Det finnes fire årsaker til slik entusiasme, sier Ficino: profeti (vaticinium), mystikk (mysterium), poesi (poesis) og kjærlighet (eros/amore).

Ficinos platonske entusiasme er ingen psykologisk, subjektiv tilstand, noe han tydelig viser å skille denne formen for entusiasme fra den som er sykdomsbetinget – den er forårsaket av ontologiske forhold som ligger utenfor individet og dets sjel. Her spiller den sanselige skjønnhets­erfaringen en helt avgjørende rolle for sjelens mulighet til å stige opp gjennom værenshierarkiet og forenes med Det ene. Ficinos verk kan slik forstås som et forsøk på redegjøre for hvordan furor er et uttrykk for sann kjærlighet, ved å utforske hvilke veier som er åpne for mennesket når det søker å gjøre seg lik det guddommelige så lenge sjelen fremdeles er forbundet med kroppen.

RESEPSJONSHISTORIE

Ficinos bok om kjærligheten ble inspirasjonskilden og startpunktet for en ny litterær tradisjon: den filosofiske kjærlighetsdialogen, som ble svært populær utover på 1500-tallet. Det ble skrevet en rekke slike trattati d’amore, kjærlighetstraktater, etter modell av Ficinos Symposion-kommentar, av blant andre Pico della Mirandola, Leone Ebreo, Baldassare Castiglione og Giordano Bruno. Catana velger å hoppe lett over denne delen av resepsjonshistorien, noe han begrunner med at den allerede er forholdsvis grundig utforsket. Det er litt synd, for de to kildene han nevner, John Charles Nelson’s Renaissance Theory of Love (1963) og Sears Jayne’s introduksjon til den engelske oversettelsen av Ficinos bok (1985), er noe utdaterte og kunne ha behov for en korreksjon basert på nyere forsk­ning. Dessuten blir den nære forbindelsen mellom filosofi og litte­ratur mindre tydelig ved at den umiddelbare og mest direkte delen av resepsjonshistorien utelukkes. Det er ­mulig at filosofisk analyse uttrykt i mer skjønnlitterære former er mindre interessant for fagfilosofer som «seriøs filosofi», men i et idéhistorisk perspektiv er en slik forbindelse langt fra diskvalifiserende – snarere tvert imot.

Catana konsentrerer seg heller om resepsjonen av Ficinos verk, det vil si Ficinos utgave av nyplatonismen generelt, i Nord-Europa. Med unntak av Cambridge-platonismen i England, handler denne delen av innledningen om den tyske kritikken av antikkens og renessansens platonisme, særlig fra protestantisk hold. Catana skisserer tre områder der tyske tenkere på 1600- og 1700-tallet tok til orde mot platonsk filosofi: teologi, medisin og historiografi. Fra et protestantisk ståsted var det særlig to trekk ved platonsk tenkning som fremsto som problematiske: læren om at mennesket gjennom furor kan gjør seg lik Gud, og tanken om en personlig forening med det guddommelige, som satte til side kristen lære om Kristi rolle som medierende. Luthers lære om rettferdiggjøring ved tro alene lot seg for eksempel vanskelig forene med den platonske forestillingen om menneskesjelens guddommelige opprinnelse og muligheten for å vende tilbake til Gud gjennom kontemplasjon. Fra medisinsk hold ble Ficinos entusiasmebegrep, sammen med puritanernes og katolikkenes forestilling om religiøs entusiasme, forklart som en fysiologisk tilstand forårsaket av en ubalanse mellom kroppsvæskene, i form av en for stor mengde melankoli.

Den historiografiske kritikken av den platonske tradisjonen er spesielt interessant sett med idéhistoriske øyne. Catana henter frem den tyske teologen og filosofihistorikeren Jacob Brucker, som med sin kritiske filosofihistorie (Historia critica philosophiae, 1742–1744) fikk stor innvirkning på platonismens filosofiske anseelse i moderne tid. Med dette omfangsrike verket grunnla Brucker filosofihistorie som filosofisk disiplin, og han utformet en metode for filosofihistorie som kom til å bli innflytelsesrik de neste to hundre årene. Bruckers hovedanliggende var å skape en annen form for filosofihistorie enn den rådende biografiske tilnærmingen, eksemplifisert gjennom Diogenes Laertios’ verk Berømte filosofers liv og lære fra 200-tallet e.Kr. Diogenes’ bok var blitt gjenoppdaget i renessansen, og var den viktigste kilden til kunnskap om før-sokratikernes og hellenismens tenkning, særlig fordi den også omtalte tenkere hvis verker var gått tapt. Bruckers tilnærming førte til en generell kritikk av renessansens filosofi, som han gjennomgående oppfattet som kun en gjenoppliving av antikkens tenkning i form av oversettelser og kommentarer. Når renessansefilosofene forsøkte å tenke selvstendig, ble resultatet ifølge Brucker uheldig og preget av synkretistiske og uoriginale synteser av fortidens filosofi, samt en manglende sans for logisk konsistens og sammenheng i filosofien. Brucker mente at all «ordentlig» filosofi alltid har fulgt én bestemt metode, som består i å utvikle filosofiske systemer basert på noen få, grunnleggende prinsipper og teorier utledet av disse prinsippene. Resultatet blir da et internt koherent system. Det var særlig tyske filosofer på 1600- og 1700-tallet som ifølge Brucker hadde lyktes med denne tilnærmingen.

Bruckers filosofiske systemorientering fikk negative konsekvenser for synet på den platonske tradisjonen. Det var særlig Ficino og Pico della Mirandola som ble rammet av kritikken av renessansefilosofenes usystematiske og synkretistiske tilnærming. Slik bidro Brucker til å skape forestillingen om at renessansefilosofien var dominert av platonisme, til tross for at aristotelismen fortsatt var den dominerende filosofiske retningen på 1400- og 1500-tallet. Ifølge Brucker begynner filosofiens historie idet en systematisk metode første gang blir tatt i bruk, det vil si med natur­filosofen Thales fra Milet. Platon anvender den samme metoden i sin tenkning, selv om han tilslører sitt system gjennom dialogformen. Derfor er det nødvendig å identifisere det systemskapende elementet hos Platon, og ifølge Brucker er det idélæren som er det grunnleggende prinsippet som Platons filosofiske læresetninger utledes fra. Når Brucker på denne måten fremstiller Platons metafysikk som helt og fullt basert på idelæren, avgrenser han Platons lære fra en del religiøse elementer som spilte en stor rolle både i antikkens og renessansens Platon-forståelse. Bruckers fortolkning ble slik grunnlaget for den moderne oppfatningen av Platon, som har hatt sine tilhengere helt frem til i dag. Bruckers avvisning av de religiøse sidene hos Platon og hans kritikk av renessansefilosofien som uoriginal bidro til at Ficinos kommentarer til platonske verker ble ignorert. Selv om det var Ficinos latinske oversettelser av Platon som forble autoritative helt frem til begynnelsen av 1800-tallet, mistet hans Platon-fortolkning sin kraft allerede på 1700-tallet. Det er lett å være enig med Catana når han fremsetter et håp om at den senere tids kritikk av påstanden om at filosofi kun handler om filosofiske systemer vil føre til en ny mulighet for å se på renessansens filosofi med friske øyne.

OM OVERSETTELSEN

Selv om Ficinos bok ikke er avskrekkende omfattende, er den ikke nødvendigvis et enkelt verk å oversette. Teksten er så full av ulike meningsnivåer, litterære stiler, bevisste tvetydigheter og skjulte strategier at det må være vanskelig å finne et gjennomførbart grep som kan skape orden og helhet. Catanas tekst virker nøktern og konkret, noe som helt klart er en fordel for lesere som nærmer seg verket for første gang.  Det er flott å få det noe svevende nyplatonske begrepsapparatet presentert på et forståelig dansk. Teksten kan nok til tider mangle noe kraft i de mer poetiske passasjene, nettopp der Ficino selv følte seg mest inspirert av Platon, men det er en innvending av ren estetisk art.

Catana sier lite om hva som ligger til grunn for de valgene han har gjort i oversettelsen, kanskje fordi denne danske utgaven ser ut til å rette seg mot et bredere publikum enn de få filologisk interesserte akademikerne som arbeider med renessanseplatonismen i Norden. Et avsnitt om oversetterens dilemmaer og valg av begreper og ordbruk kan virke petimeteraktig og ekskluderende akademisk, men kunne også ha gitt viktig innblikk i begrunnelsene for de valgene som er foretatt. En oversettelse innebærer jo alltid til dels brutale valg og endringer, og det er generelt et godt prinsipp å informere sine lesere om hvilke resonnementer som ligger bak disse valgene.

Et iøynefallende eksempel er valget av Om eros som bokens undertittel, fremfor den mer direkte oversettelsen Om kjærligheten (De amore). De andre oversettelsene til europeiske hovedspråk anvender begrepet kjærlighet: De l’amour (Marcel og Laurent), Über die Liebe (Hasse), On Love (Jayne). Den engelske utgaven har riktignok den fullstendig misvisende tittelen Plato on Love på bokryggen, men her er det umulig å vite om det er oversetter eller forlag som kan lastes. Begrepet eros knytter opplagt an til Platons begrepsbruk og den greske konteksten, samt til den resepsjonshistorisk velkjente distinksjonen mellom eros og agape i senantikken og middelalderen. Det kunne likevel ha vært på sin plass om denne sammenhengen ble utdypet og kommentert. Dessuten hadde det vært interessant om valget av den greske betegnelsen eros hadde vært begrunnet, fremfor den latinske benevnelsen cupido som Ficino selv bruker i sin latinske tekst. I den latinske originalteksten brukes formen eros kun én gang, i et sitat av Orfeus gjengitt på gresk, mens Cupido brukes fire ganger (Laurent s. 39, 45, 139, 211). Utover dette bruker altså Ficino selv konsekvent det litt videre begrepet amore.

Den gjennomførte oversettelsen av eros for amore innebærer at det ikke blir noe tydelig skille mellom kjærligheten som fenomen eller kraft, og kjærligheten personifisert som guden Eros. Det kan man ikke bare laste oversetteren for, for et slikt skille er ikke tydelig gjennomført i Ficinos originaltekst heller. Likevel fører den gjennomførte bruken av eros noen ganger til litt underlige konstruksjoner, som her i tale III, kapittel 2 i Ficinos diskusjon om hvordan kjærligheten er kraften som holder delene av verden sammen: «En udveksling af fred og eros mellom disse dele frembringer harmoni». Det er ikke så lett å forstå hva en utveksling av eros skulle være, her hadde det passet bedre med begrepet kjærlighet. Den samme fremmedgjørende effekten oppstår i behandlingen av Aristofanes’ tale der de delte menneskene søker å gjenfinne sin bedre halvdel (tale IV, kapittel 1): «Således har menneskene siden den dag haft en gensidig eros for hinanden». Her blir språket litt for teknisk og oppstyltet, og det ville opplagt ha gitt både bedre flyt og forståelse å si at menneskene siden den gang har hatt en gjensidig kjærlighet til hverandre.

Et annet element som henger sammen med oversettelsesproblematikken og som gjerne kunne ha fått i det minste en kort omtale, er det teksthistoriske aspektet. Særlig når det er snakk om tekster fra før og like etter at trykkekunsten ble tatt i bruk, er diskusjonene om ulike manuskripter og rangeringen av dem en viktig del av etableringen av en «originaltekst». Catana sier imidlertid ingenting om de ulike manuskriptene eller utgavene, og heller ikke de forskjellige paratekstene – som tilegnelser, forord, utgivers forord og lignende – er omtalt. Her er det forskjeller mellom de ulike oversettelsene: Den tidligere omtalte dedikasjonen til Giovanni Cavalcanti mangler i den italienske og tyske utgaven, og er plassert i et appen­diks i den engelske, mens den italienske (som jo er Ficinos egen) har en egen dedikasjon til Bernardo del Nero og Antonio Manetti. Det finnes et forord til den første italienske utgivelsen fra 1544, skrevet av Cosimo Bartoli og tilegnet Cosimo de’ Medici, hertug av Firenze. Den tyske oversettelsen har for eksempel de to italienske para­tekstene med før selve teksten til De amore begynner. I den engelske er disse tekstene med i et appendiks til slutt. Det kan naturligvis virke forvirrende med så mange småtekster skrevet av forskjellige personer til ulike anledninger, men samtidig utgjør slike tillegg en viktig del av verkets resepsjonshistorie. Og særlig hvis oversettelsen skal brukes til studieformål, ville en kort gjennomgang av teksthistorien ha bidratt til å gi innsikt i noen av de utfordringene som studiet av gamle tekster innebærer.

Til tross for slike mindre mangler og anmelderens kanskje noe urimelige ønske om en enda mer omfattende innledning, er det intet mindre enn en liten begivenhet at Ficinos verk nå foreligger på et av de skandinaviske språkene. Det er ingen tvil om at platonisme-interesserte i Norden nå har fått en enklere inngang til et av de mest sentrale verkene i denne tradisjonen. Med det er det kanskje også håp om et mer nyansert bilde av Ficino som filosof og av renessanseplatonismen som et originalt og selvstendig bidrag til filosofihistorien enn det som tradisjonelt har vært presentert.

Av Else Marie Lingaas | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)