En stedig historiker

Av Per Strømholm

September 2012

The texts of early Greek philosophy: The complete fragments and selected testimonies of the major presocratics

Oversatt og utgitt av Daniel W. Graham

Cambridge University Press
Cambridge, 2010

The Oxford handbook of presocratic philosophy

Patricia Curd og Daniel W. Graham (red.)

Oxford University Press
Oxford, 2008

Explaining the cosmos. The Ionian tradition of scientific philosophy

Explaining the cosmos. The Ionian tradition of scientific philosophy

Daniel W. Graham

Princeton University Press
Princeton, 2006

I

Det moderne studiet av førsokratisk filosofi bygger på livsverkene til to tyske forskere, teologen og filosofen Eduard Zeller (1814−1908) og klassiskfilologen Hermann Diels (1848−1922). Alle seinere framstillinger av den tidligste fasen i gresk tenkning har sitt utspring i det første bindet i andreutgava av Zellers mektige Philosophie der Griechen in ihrer geschichtlichen Entwicklung (1856-68). Da Wilhelm Nestle besørget den sjette og siste utgava av Zeller (1919-20), var denne delen økt til to digre bind som har gitt måle­stokken for seinere omfattende behandlinger, ikke minst W.K.C. Guthrie 1962−69.1 Ingen førplatonske, filosofiske verk har overlevd i helhet, og alle våre kunnskaper bygger på sitater og omtaler hos seinere forfattere. Platon og særlig Aristoteles er viktige informanter. Brokker og biter av viktige oldtidskilder er samlet og utgitt, Cicero den eldste og Aetios (ca. 100 e.Kr.) den viktigste, i Diels’ hovedverk Doxographi graeci fra 1879. En tredje type kilder er representert ved biografiske oversiktsverk fra seinantikken. Hele dette materialet er så fordelt på enkeltfilosofer fra tida før Platon i Diels’ Fragmente der Vorsokratiker, som kom første gang i 1903.

Diels’ «doksografer»2 var ofte utgivere av forenklede samlinger av filosofiske læremeninger, en slags antikkens philosophy light. Hans hovedteori var at det meste av slik informasjon gikk tilbake til bøker av Aristoteles’ nære etterfølger Theofrastos, som ble antatt å ha hatt tilgang til det meste som fantes av originalverker og å representere en kilde uavhengig av Aristoteles.3 Dessverre for oss ble den omfattende innledningen til Diels Doxographi etter tidas skikk skrevet på latin og tekstene selv ikke oversatt, og verket forblir i dag monolittisk utilgjengelig for de aller fleste. Hans Fragmente derimot kom i ei rekke utgaver, den sjette og siste (1951−52) ved Walther Kranz, normalt kalt Diels-Kranz, og har vært det viktigste referanseverket helt opp til vår tid. Diels-Kranz er organisert rundt enkelt­filosofer i to rekker. A-tekstene representerer omtaler og B-rekka ekte fragmenter, selv om fordelingen i mange høve kan være problematisk. Det er også en C-del med blandet innhold. En vesentlig svakhet er at bare fragmentene er oversatt, dessuten til tysk som ikke alltid beherskes av dem med engelsk, fransk, spansk eller italiensk morsmål.4

Diels-Kranz er et kronglete verk, noe som har ført til at mange, meg inkludert, til daglig bruk lenge har fore­trukket det eneste eksisterende alternativet, G.S. Kirk og J.E. Ravens Presocratic philosophers fra 1957, som er mindre omfattende. Det kom ei forbedret utgave allerede i 1960, og ei ekte annenutgave i 1983, da med Malcolm Schofield som tredje forfatter. Den nyeste er en slags 2,5 fra 1995. Dette er ei virkelig god bok, langt enklere og mer oversiktlig enn Diels-Kranz. Den unngår det temmelig kunstige skillet mellom omtaler og sitater, oversetter alt til engelsk, har gode innledninger, solide kommentarer og representerer hovedstrømmen i tolkningstradisjonen. Og i dette godt kartlagte farvannet er det da Daniel W. Grahams nye texts of early greek philosophy (2010) kommer inn som en tredje kystbeskrivelse.5

Grahams Texts er i to deler, kontinuerlig paginert, på til sammen 1020 sider. Den første og største tar for seg fjorten tenkere fra Thales til Demokritos, den andre dekker fire sofister, to anonyme samlinger og plasserer Pythagoras i et appendiks. Opplegget for hver filosof er hele veien det samme: et par siders innledning fulgt av tekstene, som varierer mellom 14 (Thales) og 150 (Demokritos) sider, deretter kommentardel, som selv for Grahams favoritter (eks. Heraklitos) sjelden overstiger ti sider i omfang, og med en kort bibliografi som avslutning. En kan stusse litt over de formelle preferansene, men de understreker i hvert fall at tekstene er det viktige, noe som bestyrkes av at Graham har forsynt dem med et moderat apparatus criticus. Både Grahams Texts og Kirk o.a. unngår Diels-Kranz’ tunge skille mellom omtaler og sitater, som ofte resulterer i at sammenhengende tekster splittes i A- og B-deler og dermed dukker opp på forskjellige steder. Alle tekster i Grahams Texts er kontinuerlige og de antatt direkte sitatene i stedet markert med halvfet skrift, en grei løsning. Tekster og engelsk oversettelse er i motsetning til både Diels-Kranz og Kirk o.a. plassert i parallelle oppslag, det óg en forbedring, dog på bekostning av andre forhold. Jeg har ikke hatt anledning til å foreta noen utstrakt kontroll av tekstkvaliteten, men sammenlikning med enkelte moderne utgaver av individuelle tenkere avdekker ingen problemer bortsett fra legitime uenigheter om tekstvarianter. Så langt er det derfor gode grunner til å hevde at Grahams Texts står seg godt i forhold til både Diels-Kranz og Kirk o.a. Det er imidlertid klart at Grahams Texts primært er tenkt som erstatning for Diels-Kranz, ikke Kirk, noe som også prisene understreker: Selv PB-utgava av Grahams Texts koster £ 55 hos Amazon mot £ 24 for Kirk, som dessuten er hendigere i bruk. I den er innledninger, tekster og kommentarer organisk integrert, mens Grahams Texts krever mye blaing mellom tekst og kommentar. På den andre siden er tekstene i Kirk tematisk ordnet for hver filosof, noe som leder til en betydelig oppsplitting sammenliknet med Grahams Texts. Likevel, dersom en ikke driver forskning, anbefaler jeg klart Kirk o.a. til daglig bruk.

Grahams Texts tar opp langt færre tenkere enn Diels-Kranz, men Graham forklarer (s. xiii) dette med at de ute­latte enten ikke er ekte filosofer, eventuelt bare navn, eller klart yngre enn Sokrates, et i seg selv ikke helt urimelig argument. Mer problematisk er at han også utelukker halvfilosofer som Ferekydes fra Syros, de orfiske kosmogoniene, Derveni-papyrene (ett unntak) samt hele den episke tradisjonen. De virkelige grunnene til alt dette finner vi imidlertid ikke i Grahams Texts, men i den tidlligere Explaining the cosmos (2006), som jeg skal komme tilbake til. Når det gjelder eposene, har det de siste tretti årene utviklet seg en betydelig faglig konsens som plasserer Hesiod rundt 700 f.Kr., Illiaden ved midten av 600-tallet og Odysseen mot slutten av det samme, og som tilskriver de to siste forskjellige, men individuelle poeter.6 Dette betyr i tilfellet at Thales kan ha vært bare tjue år yngre enn forfatteren av Odysseen, og at de godt kan ha visst av, til og med kjent, hverandre!

Som eksempel på kontinuitet mellom episke og filo­sofiske forestillinger kan vi ta Anaximandros’ berømte to apeiron7, hvis uhyre spede tekstgrunnlag er massivt overbelastet med tusenvis av sider moderne spekulasjoner. Men substantivet apeiron er dannet av adjektivet apeiros (episk apeirōn), som, om ikke akkurat vanlig, er godt kjent fra eposene. Der er det stort sett brukt om jordas landmasse (gaia/gē) og betyr temmelig presist «enorm, med ukjent utstrekning».8 Det kan neppe bety «uendelig», siden det også benyttes om [Middel]havet (Od. 4.510), til og med Hellesponten (Il. 24.545). Thales, som antakelig bygde sin teori at terra firma flyter på vann (Kirk o.a. 84) på joniske sjøfareres rapporter om et ytre hav,9 overførte utvilsomt denne betydningen av apeiros fra gaia til dette ytterhavet. For Thales var vann/hav antakelig ikke noe opphav (arkhē) i absolutt forstand, men ledd i en naturalistisk kritikk av episk kosmogoni, der hav (pontos) jo var barn av land (gaia)10. Ved siden av hans revolusjonerende naturalisme er det også rimelig å tilskrive ham et topografisk koherent bilde av verden som foregrep Anaximandros’ berømte verdenskart, og som eposene helt manglet.11 Anaximandros var rett nok den første som la fram en gjennomført naturalistisk kosmogoni, men hans kosmiske arkhē var likevel apeiros i nettopp den episke betydningen, en betydning vi gjenfinner hos både Anaximenes (Kirk o.a. 140) og Xenofanes (Kirk 180) helt mot slutten av 500-tallet. I arkaisk tid er altså apeiros det konstante svaret på spørsmålet om verdens yttergrenser: Ingen vet noe om dem. Det er åpenbart urimelig å vende seg til langt seinere filosofer som Aristoteles og Theofrastos, ingen av dem akkurat overbelastet med historisk sans, for betydningen av ord på tidlig 500-tall, når vi har solid informasjon fra Thales’ nære samtid.

Hos Graham framstår Thales som en slags protofilosof, og den virkelige filosofihistoria begynner først med Anaxi­mandros’ kosmogoni (s. 45). Innledningen og kommen­tarene til Thales’ tekster er skuffende overflatiske og uten personlig bitt, noe jeg først tenkte skyldtes sviktende interesse og dermed manglende engasjement hos Graham for en enkelt tenker, men oppdaget etter hvert at nøytralt forsiktige innledninger og uforpliktende kommentarer var generelt karakteristisk for mye av det han skrev også om andre. Men hvorfor en slik distansert holdning hos en mann med Grahams ofte sterke meninger? Jeg vet ikke svaret, men forordet antyder at han har hatt et noe problematisk forhold til sine redaktører, og at han egentlig ikke ønsket å ha med kommentarer i det hele tatt, men bøyde seg for forlagets press. Det kan i så fall antyde at tekstenes renhet og uavhengighet av personlige oppfatninger har vært det primære målet, kanskje basert på et håp om å skape et verk for generasjoner slik som Diels-Kranz?12 Men denne dydigheten er en illusjon! Alle tekster er lappverk av variantvalg og emendasjoner, og oversettelser krever kontinuerlig stillingtaken til intendert mening.13 Ta som eksempel Grahams tekst 20 for Anaximandros (Kirk o.a. 122B), der manuskriptene gir oss to de skhēma autēs hygron, stroggylon khioni lithōi paraplēsion, som han oversetter: «Its [jordas] shape is concave, round, like a column drum». Her har han først akseptert den vanlige «forbedringen» av hygron (fuktig, våt) til gyron (rundet), pleonastisk siden stroggylon betyr omtrent det samme, men han prøver å gjøre dette mer rimelig ved å introdusere Hahns (2001, s. 196) vilkårlige «konkav» for gyron.14 Men vi har fremdeles problemet med det overraskende khioni (khionōdēs, snøhvit) mot slutten, og Graham omfavner med entusiasme den gamle emendasjonen kioni/kionos (søyle[trommel]). Slik transformeres altså tekster mer eller mindre velbegrunnet for å tilpasse seg oversetteres og kommentatorers fikse ideer.15

Det er mange forhold ved Grahams samling det er fristende å ta opp, men jeg skal begrense meg til ei sak, den for mange antakelig overraskende forvisning av Pythagoras, ved siden av Platon og Aristoteles det utvilsomt best kjente navn i gresk tenkning, til et appendiks. Men til tross for at navnet har bevart sin nesten magiske status i Europas bevissthet helt opp til vår tid, og at tre komplette biografier fra seinantikken fremdeles eksisterer, er det forsvinnende lite vi vet om personen Pythagoras og hans ideer.16 Xenofanes’ ironi (Kirk o.a. 260), Heraklitos’ kritikk (Kirk 255) og Empedokles’ heroisering (Kirk 259) sier nesten mer om dem enn om ham, og biografienes informasjon, selv når vi har trukket fra det åpenbart anekdotiske eller fantastiske, er alltid tvilsom. En skulle tro at Platon og Aristoteles er viktige kilder, men det er umulig hos dem å skille Pythagoras’ egne bidrag fra slikt som skyldes «pythagoreere» fra klassisk tid. Vi har ingen anelse om hans politiske oppfatninger, heller ikke hans religion. Det finnes ikke belegg for å tilskrive ham avansert matematikk, akustiske eksperimenter eller ideer om kosmisk harmoni,17 og den livsvisdommen han tillegges i kildene er gjennomgående så platt at den umulig kan forklare den sekteriske karisma han utstyres med og den enorme entusiasmen han skal ha generert. Dette begrunner Grahams valg.

De eneste store ideene som med betydelig sannsynlig­het kan godskrives Pythagoras, er sjelevandring og sje­lens udødelighet, men disse er til gjengjeld av de aller viktigste i utviklingen av vestlig religion og etikk. Det er i dag ikke noe grunnlag for å tilbakeføre dem til egyptiske, indiske eller orfiske forestillinger, men dette kan naturligvis komme til å endre seg i framtida. Filosofisk kan vi lett forutsette at Pythagoras helte mot en eller annen form for milesisk naturalisme, og at han som dem avviste gudenes inngrep i naturprosesser og i menneskenes jordiske liv. Men han trodde åpenbart på deres eksistens, og jeg fore­slår at han tilla dem avgjørende moralsk innflytelse på menneskelivet gjennom deres fordeling av straff og beløn­ning i de postmortale fasene og kontroll med inkarna­sjons­mekanismene.18 I eposene er det ingen kopling mellom jordiske handlinger og de dødes triste eksistens i Hades, en skjebne som rammer alle. Over tid taper de ethvert personlig trekk og ender som flagrende sjelefugler i underverdenens dystre mørke. Pythagoras eventuelle etiske revolusjon er i tilfellet det første eksemplet på en vestlig frelseslære med betydelig påvirkning, ikke minst på kristendommen. Forslaget mitt er utvilsomt spekulativt, men har den fordelen at det forklarer hans unike status i si samtid. De nære omgivelsenes påtvungne hemmelighold av hans navn og tanker kan ha vært resultat av og uttrykk for dype personlige behov hos ham og forklarer hvordan hans rykte kunne overleve, men ikke kunnskapen om dets basis.19

Og konklusjonen? Vel, for det første er Grahams Texts ikke noe naturlig valg for studenter og forskere som mest har en generell interesse for temaet, Kirk o.a. er for dem langt bedre. Graham har vel helst tenkt på bruk i undervisning på høyere nivå, både i kurs om tidlig gresk tenkning og som tekstsamling for klassiske studier allment, og den vil være et godt valg til det. Men Kirk, som dessuten er vesentlig billigere, er heller ikke her et utenkelig alternativ. Jeg har liten tro på noen allmenn eksodus fra Diels-Kranz av forskere på feltet, til det er Grahams Texts for selektiv og snever, og de vil temmelig sikkert foretrekke å bruke moderne tekstutgaver av enkelt­filosofer supplert med Diels-Kranz’ unike dekning av mer perifere figurer. Diels-Kranz’ svakheter er så kjent for spesialister at de lett lar seg utlikne. Men for folk som meg, som av pedagogiske grunner foretrekker å referere til Kirk o.a., og som konsentrerer seg om visse standardfilosofer, er Grahams Texts med sine kontinuerlige tekster et langt bedre supplement enn Diels-Kranz. Spørsmålet er bare hvor mange det så er av oss. Grahams Texts kan altså i betydelig grad komme til å falle mellom stoler, det er vanskelig å se noen brukergruppe for hvem den vil være en absolutt nødvendig ressurs. Men det eksisterer fremdeles et klart behov for en erstatning for Diels-Kranz som om­fatter både nyoppdagete tekster og Grahams Texts’ utvil­somt bedre organisering og engelske oversettelser, men også et breiere tilfang enn den tilbyr av tenkere og tenkning helt fram til Platon. Med sine kunnskaper og arbeidskapasitet er Daniel Graham en som utvilsomt kunne levere dette, men det ville måtte dreie seg om et helt nytt verk, ikke bare en viss revisjon av hans egen bok.

II

Norsk «handbok» og engelsk handbook har begge sitt opphav i tysk Handbuch, normalt en oversikt på høyt nivå over et gitt fagområde, gjerne i mange bind og med flere forfattere, eksempelvis Handbuch der Physik som begynte å utkomme i 1926 og nå er oppe i rundt 50 bind, eller Handbuch der Altertumswissenschaft, et liknende prosjekt for klassiske studier. Et tysk Lexikon derimot er annerledes: langt flere og kortere artikler som gjerne retter seg mot et breiere publikum. Det finnes naturligvis også mengder av ettbinds handbøker, og Curds og Grahams Oxford handbook of presocratic philosophy skal ifølge forlaget være representativ for disse og tilbyr «en autoritativ og helt moderne oversikt over nyere tenkning og forskning … [som tilbyr] kritiske vurderinger av debatters utvikling og retning». Den er også eksplisitt skrevet for forskere og høyere grads studenter. Vel, slik er i hvert fall teorien.

Først litt data. Boka er på nesten 700 sider med inn­ledning og 20 artikler av like mange forfattere i fire hoved­­avsnitt: bakgrunn, skikkelser og bevegelser, emner, resepsjon. Graham selv har to artikler, og den om sofistene har to forfattere. Av forfatterne er det bare én storpotet, Walter Burkert, resten er likelig fordelt på mellomstore og små knoller. Bare tre av artiklene holder mål gitt forlagets uttrykte politikk: Stephen White om mileserne (s. 89−133), Richard McKirahan om Parmenides (s. 189−229) og Oliver Primavesi om Empedokles (s. 250–83). Ganske mange legger lista for lavt. Flere av disse er faglig solide nok, eksempelvis Burkert om orientalske kilder for gresk tenkning (s. 55−85) og Philip van der Eijk om medisin og filosofi (s. 385−412), mens andre blir for korte til å utvikle noe breiere perspektiv: Graham om Heraklitos (s. 169−88) og Curd om Anaxagoras (s. 230−49). Det finnes også undermåls bidrag: M.R. Wright om kosmologier (s. 413−33). Endelig er det dem som tar opp for snevre problemstillinger som Alexander Mourelatos om Xenofanes (s. 134−68), faglig av høy klasse, Carl Huffman om pythagoreismen (s. 284−304) og J.H. Lesher om synet på kunnskap blant førsokratikerne (s. 458−84), eller som bare kommenterer seg selv: André Laks om Diogenes fra Apollonia (s. 353−64). Verkets hovedinnledning er så overflatisk at den får tennene mine til å verke.

Ei handbok bør representere en oversikt på høyt nivå, skrevet av feltets egne forskere, over status innen et fagområdes forskjellige deler. Den retter seg ikke mot et generelt publikum, heller ikke mot spesialister på temaet, men mot studenter og forskere med en viss basiskompetanse. Artiklene bør nettopp ikke være de typiske bidragene en finner i fagtidsskrifter, som argu­menterer for bestemte tolkninger eller posisjoner i rele­vante problemstillinger, men heller en oversikt over de alternativene som foreligger eller har vært foreslått. For­fatterne kan godt framheve rådende oppfatninger i den grad de eksisterer, men må samtidig være tilbakeholdne med bastante konklusjoner og spesielt med å fremme sine egne synspunkter. Dersom bidragene primært argu­menterer for personlige standpunkter, dreier det seg om antologier heller enn handbøker. Oxfords Handbook representerer bare i liten grad perspektivet til ekte hand­bøker; det eneste den har felles med disse, er egentlig at artiklene er spesielt skrevet for boka og med et par unntak ikke omfatter tidligere publisert stoff. Bortsett fra det, dreier det seg i stor grad om forfatternes egne meninger. Faktisk er Cambridge companion to early Greek philosophy (1999) mer av ei handbok enn Oxfords nominelle versjon.

Boka kan ut fra dette ikke betegnes som spesielt vellykket: det er åpenbart at redaktørene ikke har greid eller har giddet å prøve å gjennomføre en enhetlig ut­givelses­politikk. Av egen erfaring kan jeg bekrefte at å redigere verker med faglige bidragsytere kan være en besværlig aktivitet som best kan sammenliknes med å gjete kyllinger, men det er likevel forskjell på fornuftig flegma og å bare la det hele skure. Det er ingen diskusjon av utvalget av skikkelser, men et kniks til mileserne og et bukk for sofistene rammer inn rekka av Grahams egne favoritter Xenofanes og Heraklitos, Parmenides, Anaxagoras og Empedokles. Spesielt skuffende er utelatelsen av Zenon, selv om han figurerer i David Sedleys artikkel om atomismens eleatiske røtter (s. 305−32). Grunnen er vel at det siste halvseklet eller så har produsert få, om noen, fornyende bidrag til forståelsen av hans tenkning.20 Tida synes derfor moden for å starte med helt nye grep, først og fremst å sette til side Platons Zenon-bilde i Parmenides. Fristilt på den måten kan vi gjøre ham til Sokrates og spesielt Demokritos’ samtidige og åpne for at argumentene mot mangfold kan ha noe med nettopp atomismen å gjøre. Men dette er ikke stedet for å forfølge denne muligheten.

La meg heller knytte noen kommentarer til Whites artikkel om milesernes vitenskapelighet, spesielt til deres påståtte matematisering av virkeligheten, med Thales’ forutsigelse av en solformørkelse, nevnt av Herodotos (1.74), som eksempel. En gresk forutsigelse av en sol­formørkelse tidlig på 500-tallet er ut fra alt vi vet totalt usannsynlig, men et flertall av moderne forskere har likevel uttrykt betydelig tiltro til rapporten. Solformørkelser skjer som kjent ved at månen i sin bevegelse temporært, helt eller delvis blokkerer siktlinja mellom jord og sol. Totale eller nær totale solformørkelser er ekstremt slående fenomener, men for et bestemt område på jorda meget sjeldne. De aller fleste partielle solformørkelser er derimot så vage at dersom en mangler kunnskap om årsakene, vil de helst bli ansett som atmosfæriske fenomener. I Thales’ levetid var det kanskje et par-tre solformørkelser som var klart merkbare i vestre Anatolia, og det er utelukket at han på basis av disse har kunnet utlede en eller annen form for periodisitet. I stedet går de fleste troende ut fra at Thales må ha utnyttet babylonsk-assyriske tabeller og astronomisk ekspertise.21 Men assyrerne hadde på denne tida ingen metoder til å forutsi solformørkelser for bestemte regioner, og at Thales skal ha hatt tilgang til deres astronomiske ressurser og dessuten ha kunnet lese og forstå innholdet, er både historisk meningsløst og uten ethvert belegg.22

White aksepterer stort sett disse negative konklusjo­nene, men finner i stedet en annen mulighet i et fragment fra Oxyrhynkhos-papyrene som siterer den kjente astro­nomen Aristarkhos fra Samos (200-tallet f.Kr.): «Thales sier at sola formørkes når månen kommer foran den».23 Men dette er utelukket, ikke minst ved at det er uforenlig med Anaximandros’ kosmologi, og han visste vel mer om Thales enn noen andre i sam- og ettertid. White gir likevel ikke opp, men foreslår at Thales, selv om han ikke har kjent mekanismen bak solformørkelser, likevel kan ha merket seg at de har en tendens til å forekomme ved nymåne. Han korrigerer altså ad hoc sin egen kilde, som han antar har vært Eudemos.24 White idealiserer Eudemos, og hans underforståtte argument er at hvis informasjon kan tilbakeføres til ham, er den sannsynligvis korrekt. Men Eudemos har ikke bevart sin tidligere status som sannhetsvitne (Mejer 2002), og det finnes dessuten ingen indikasjon på at opplysningen kommer fra ham. Og om den gjorde, hvorfor i all verden uttrykte han ingen undring over at det ikke finnes spor av Thales’ innsikt hos de neste hundre års tenkere? Langt rimeligere er å anta at Aristarkhos, som ikke har hatt noen forutsetning for å betvile historia om Thales og solformørkelsen, har gått ut fra at han da også må ha forstått mekanismene bak den. Hele Whites argumentasjon bygger dermed på sand, og Thales’ forutsigelse må legges til den lange lista over historiske anekdoter.

III

Explaining the cosmos (2006) er Grahams ambisiøse og idiosynkratiske rekonstruksjon av førsokratisk tenkning fra Thales til Demokritos. Den omfatter to hovedpoeng. For det første er det ikke bare ei historie om rasjonell tenknings opphav og tidligste stadier, men ei historie som tillegger denne prosessen et rasjonelt, hegeliansk mønster av teori–kritikk–forbedret teori. Dernest er denne tenkningens fremste trekk dens vitenskapelighet. Jonisk-eleatisk tenkning ikke bare er vitenskapelig, men den foregriper og er en forutsetning for moderne naturvitenskap samt et bredt spektrum av humanvitenskaper.

Grahams beretning er av konvensjonell mythos-til- logos-type med Hesiod og Anaximandros som anti­tetiske representanter (s. 10−14). Det avgjørende skillet er den sistes naturalisme, et lukket system av naturlige, dvs. materielle, forklaringer. Disse er framsatt i en revolusjo­nerende prosaform og omfatter henvisning til empirisk erfaring i argumentasjonen, alt sammen momenter som deles med moderne naturvitenskap. Graham er naturligvis ikke blind for betydelige forskjeller mellom jonisk tenkning og dagens naturvitenskap, særlig ved at den siste inklu­derer et enormt apparat for testing av teorier, men hevder likevel at de står for den samme grunnholdning til virkelig­heten.25 Han omtaler også den joniske tradisjonen som et «program»: Anaximandros’ kosmo-ontologi26 gir et mønster for seinere bidrag, og Demokritos’ atomisme (s. 14−16) er et stjerneeksempel. Når det gjelder foregripelse er han ikke snau: Han sammenlikner atomismens kosmogoni med Big Bang (s. 16), Empedokles antesiperer moderne kjemi, Anaxagoras «synes» å ha foregrepet fraktalgeometri og kaosteori, og både han og Empedokles hadde tak i en flik av evolusjonsteorien (s. 300−301). Jeg skal ikke si annet om dette enn at Graham skader sin egen sak med den slags tøv.

Graham har rett i deler av det han skriver om natura­lismen. Den var revolusjonerende ny og framviste også et betydelig potensial for utvikling og framskritt: atomismen, det geosentriske systemet og Aristoteles’ naturfilosofi er ruvende produkter av denne tradisjonen. Den har det fellestrekk med moderne naturvitenskap at den er konfesjonsløs, men deres former for «materialisme» er usammenliknbare. Moderne vitenskaps essens er kombinasjonen av en avansert, matematisk mikroontologi med den eksperimentelle metoden, begge deler ukjent i antikken. Det er riktig at atomismen blir det ontologiske utgangspunktet for moderne vitenskap, men 1600-tallets materialisme var i hovedsak kartesisk, dvs. anti-atomistisk. Newtons Opticks (1704) er det første verket som virkelig setter atomismen på dagsordenen, og det overskrider fullstendig det antikke opphavet både matematisk og eksperimentelt. Den empirismen Graham tillegger den greske naturalismen, er dessuten temmelig illusorisk, alle dens viktige argumenter og diskusjoner var metafysiske. Den virkelige kontinuiteten mellom antikk og moderne vitenskap finner vi i den matematiske astronomien, Ptolemaios og Kopernikus kunne godt vært far og sønn, men dette sier Graham ingenting om. Men det alvorligste, egentlig fullstendig ødeleggende, argumentet mot hans tese er at den antikke naturalismen ikke endret noe som helst ved menneskets livsbetingelser, alt den produserte var mer preik i snevre kretser. Og det eneste ved moderne naturvitenskap som egentlig burde ha noen interesse for folk flest, er at den ikke bare er den viktigste, men den eneste produktivkrafta som radikalt og irreversibelt, kontinuerlig og akselerert forandrer vår livsform.

Før vi ser nærmere på Grahams rekonstruksjon av gresk tenkning fram til Platon, må vi innom de ekspli­sitte tolkningsprinsippene han legger til grunn (s. 52). Re­konstruksjonen må A) være historisk rimelig (appropriate). Den må gi mening i situasjonen der og da, relativt til et bestemt kultur- og teorinivå. Den må videre B) være filosofisk koherent, dvs. en i seg selv akseptabel, eller i hvert fall mulig, teori. Og endelig må den C) være dia­lektisk relevant. A er jo det fundamentale, udiskutable hermeneutiske prinsippet som gjelder for all historisk tolkning. C er mer komplisert. Det har å gjøre med situa­sjoner der vi for eksempel har to tenkere innenfor den samme tradisjonen og finner grunn til at tro at den siste reagerer på den første, så må våre tolkninger av begge tilpasses dette. For Graham er det primært et middel til å bruke sin Parmenides-tolkning for å bekrefte analysen av de tidlige jonerne. Men han ser ikke at det samme argumentet vil bestyrke også Aristoteles’ analyse av forgjengerne, som han jo forkaster. Han har dermed vist at vi alltid må vurdere om tenker2 kan ha misforstått eller fordreid tenker1, noe som betyr at C reduseres til A.

Men det virkelige problemet ligger i B, som er eksplisitt akseptert av enkelte27 og implisitt av svært mange som skriver om førsokratikerne. Det er beslektet med det såkalte principle of charity, beste-menings-prinsipp, som kan sammenliknes med Næss’ saklighetslære i Endel elementære logiske emner. Det sier at i en diskusjon skal en alltid tilskrive motpartens argumenter maksimal holdbarhet og filosofisk relevans. Men dette prinsippet har utelukkende funksjon i en debatt der vi har grunner til å tro at den andre parten har en intensjon om å forholde seg filosofisk i vår forstand og dessuten er en reell motpart. Det er særdeles tvilsomt om de tidlige førsokratikerne tilfredsstiller det første, og de forblir i tillegg historisk tause overfor våre tilnærmelser. Graham er lykkelig uvitende om at den eneste han diskuterer med, er seg selv. Og siden de joniske kosmo-ontologiene var utpreget metafysiske, inviterer det moderne filosofer til deltakelse i en aktivitet som nettopp ikke er troverdig i dagens filosofi. Hvorvidt fortidas tenkning er filosofisk relevant i dag, kan i visse sammenhenger sikkert være et interessant spørsmål, men en generell antakelse om at den er det, har ingen legitimitet i historisk forskning. I tillegg til eventuelle heuristiske prinsipper er derfor A alt vi trenger å ta hensyn til.

Graham går hardt ut mot Aristoteles’ versjon av for­historia til sin egen filosofi, en rekonstruksjon som gjør de tidligste tenkerne til «materielle monister», og som Graham mener fremdeles dominerer forskningen. Ifølge Aristoteles trodde de materielle monistene at alt eksisterende besto av ett fundamentalt, uforanderlig stoff, selv om de hadde svært divergerende meninger om hva dette stoffet var.28 Denne antakelsen ble så «underminert» av Parmenides, men 500-tallets «desperate» pluralister mislyktes i for­søkene på å omgå kritikken. Unntaket var atomismen, som Aristoteles anså for det eneste realistiske alternativet til sin egen posisjon. Noe overdrevet, er dette likevel en ikke helt uakseptabel beskrivelse av den fortsatt rådende oppfatningen om karakteren av tidlig gresk tenkning, i hvert fall dersom en skulle begrense seg til femti ord eller så.

Den eneste av jonerne Graham aksepterer (s. 276–93) som ekte materiell monist, er Diogenes fra Apollonia, aktiv antakelig rundt 450. Hans eget forslag til de fundamentale forutsetningene som generelt ligger under den joniske tenkningen, er heller en teori om «generative substanser». Den har det felles med den materielle monismen at den forutsetter et unikt opphav (arkhē) for verden. For Grahams hovedvitne Anaximenes var dette opphavet som kjent luft. Men forskjellen på de to er at ifølge materiell monisme er luft bevart i alle transformasjoner, både ild og stein er i virkeligheten fremdeles luft, mens hvis luft er en generativ substans, er transformasjonene reelle, ild er ild og stein er stein, selv om alle endringer kan reverseres. Ens første reaksjon er noe i retning av «ærresåfali’a», etterfulgt av en undring om slike overlegninger egentlig er relevante for 500-tallet f.Kr. Jeg betviler at mileserne tenkte spesielt dypt om problemet, men kan godt akseptere at alle tre uforpliktende trodde på reelle transformasjoner.

I Grahams rekonstruksjon av førsokratisk tenkning beholder Parmenides den rollen som fundamentalt omdreiningspunkt han blir tillagt i den tradisjonelle ver­sjonen. Men nå er det verken milesene eller pythago­reere han kritiserer, men derimot Heraklitos, som han, delvis feilaktig, ser som representativ for den tidlige joniske tenkningen. Det viktige er at Parmenides ikke uten videre kan tolkes som den strenge monisten han engang ble forstått som, en noe svakere form for monisme, faktisk en begrenset pluralisme, er absolutt tenkelig (s. 165−68). Dette medfører at Anaxagoras og Empedokles med sin tilslutning til den svakere forma blir til nesten fullverdige medlemmer av den eleatiske bevegelsen, og Graham kaller deres type filosofi for teorien om element­substanser (s. 224−49). Det betyr bare at begge mener verden omfatter et sett av grunnstoffer som er evige og uforanderlige, og alt annet består av kombinasjoner av disse. Atomismen representerer det siste stadiet av teorien om elementsubstanser, men overskrider den også. Samtidig ser Graham på Zenon og Melissos som eleater i tradisjonell forstand: De forsto begge Parmenides som en streng monist, og for hva det er verdt, det samme gjør nok jeg. Det mest interessante fra mitt ståsted er kapitlene 5 og 6 om Heraklit og Parmenides, særlig 6.5, der Graham foreslår et betydelig vitenskapelig framskritt på den sis­tes vegne. Jeg er ikke helt overbevist, men bevares, et interessant forslag.29

Explaining the cosmos inntar ganske harde posisjoner og omfatter betydelig argumentasjon når det gjelder tolkning av meningene til de historiske aktørene. Det er med bakgrunn i dette at jeg har uttrykt en viss undring over Grahams uvilje mot å komme ut av skapet i sin tekst­samling. Som jeg har pekt på, vil redigering og over­set­­­telse av kognitivt materiale i seg selv være avhengig av stilling­taken, en slipper ikke unna, og brukerne av Diels Frag­mente er sjelden i tvil om hva han mente om det meste. Teoriene om generative og elementære substanser er jo ikke vitenskapelige ut fra moderne mål, men vitenskapelige nok til at Graham er inne på å kalle dem paradigmer i Thomas Kuhns (1962) forstand (s. 91−3, 296−99). Nå er det vel temmelig sikkert at Kuhn selv ville ha avvist denne anvendelsen av begrepet, men dets innhold har i ettertid blitt så utvannet at Grahams annektering neppe er verre enn mange andres. Som kjent utelukket Kuhn muligheten for å sammenlikne paradigmer, spesielt med henblikk på framskritt, men Graham er i godt selskap når han dissenterer og hevder at overgangen fra generative til elementære substanser omfatter en reell forbedring. Her må en minne om tittelen på Kuhns bok, som understreker at et paradigmeskifte alltid utløses av en kognitiv krise, et moment Graham helt overser, og jeg synes nok at Lakatos’ teori (1979) om forskningsprogrammer ville være en bedre mal enn Kuhns hvis en først vil ut på den galei.

Det mest slående ved Grahams prosjekt er formalis­men. Den historiske rekonstruksjonen av førplatonsk tenk­ning reduseres til grupper av aktører som deler et sett av fundamentale forutsetninger beskrevet i ekstremt moderne skjematiseringer (s. 85−9, 224). Men den intensjonsdybden som dette generelt forutsetter, kan sjelden belegges i konkrete tilfeller. Tvert om vil det ofte finnes grunner til å avvise tilskrivelsen. Jonisk tenkning, særlig i den tidligste fasen, var mer mangfoldig og ikke sjelden mindre presis enn Grahams overdrevne ordningsbehov gjør den. Han sorterer og organiserer aktører innen et komplekst og diffust historisk felt i strenge kategorier som overser den historisk fyldige distansen mellom oss og dem.30 Men det er tross alt nettopp det hans prosjekt dreier seg om: Han ser likheter der jeg mest ser forskjeller, og historisk avstand er ikke spesielt interessant. Jeg nærer vel òg en viss skepsis til hans dialektiske perspektiv som han jo deler med mange: Førplatonsk tenkning omfatter nesten alltid kritikk av tidligere tenkning eller tenkere. Men det finnes bare unntaksvis, om i det hele tatt, direkte belegg for dette, og det kan godt dreie seg om projeksjon av noe for oss selvfølgelig inn i en tenkning som ennå ikke fant dette naturlig. Vi må huske at deskriptiv prosa i tredjepersons perspektiv var en helt ny modus i 550 f.Kr., og at den som et nyfødt barn måtte gjennom en lang prosess av innlæring og prøvelser før den nærmet seg vår form. Jeg opplever likevel Grahams prosjekt som legitimt, og min kritikk er nettopp kritikk og ikke forkastelse. En må også ta høyde for at mine preferanser for narrativ historie og historistisk ironi ikke deles av ham. Men alternative rekonstruksjoner av fortida skal en hegne om: Historie er et område der ideen om ei eksklusiv fortid er som et lik på ei kald marmorplate.

Noter

1 Nestle er ellers mest kjent for å ha popularisert mythos-til-logos som det grunnleggende grepet i framstillinger av tidlig gresk tenkning (Nestle 1940), og ikke fullt så kjent som en viktig pådriver for nazifiseringen av klassiske studier i Tyskland, se Bremmer 1999, 71−2.

2 Et kunstord som brukes om forfattere av samlingsverk om filosofiske læremeninger (doxai).

3 Den siste antakelsen ble sterkt svekket av McDiarmid 1953.

4 Freeman 1948 er en engelsk oversettelse av fragmentene, men ikke omtalene.

5 En attraktiv fjerde mulighet er Mansfeld 1983−86, gresk med tysk oversettelse, som kommer i ny ettbinds utgave i løpet av året til €20!

6 West 2011, s. 3−14. For dateringene, se West 1966, s. 45−6 (Hesiod), West 2011, s. 17−19 (Illiaden) og Stephanie West 1989, s. 33−35 (Odysseen).

7 Aristoteles beskriver ofte apeiron som «evig», moderne kommenta-torer gjerne som «grenseløst utstrakt» eller «uten indre forskjeller». I min artikkel fra 2011, n. 5 foretrakk jeg det siste, men har ombestemt meg etter en omfattende gjennomgang av eposene. Den som ligger nærmest mitt forslag, er Kirk med «romlig ubestemt» (Kirk o.a., s. 110).

8 I motsetning til apeiros forekommer gaia/gē hundrevis av ganger i eposene. De refererer alltid til jordas landmasse, aldri til noen kosmisk jord eller elementet jord, ikke engang til kombinasjonen land/hav. Jeg har ikke sjekket absolutt alle forekomstene!

9 Østgreske sjøfarere fra Samos og Fokaia forserte mot slutten av 600-tallet Gibraltarstredet og handlet med fønikiske bosettinger som Gadir og Lixus, også iberiske Tartessos, jf. Herodots (1.163, 4.152) noe fantasifulle beretninger. Odysseen viser i motsetning til Thales ingen kjennskap til dette. Fiendskap mellom fønikere og grekere førte til at gresk (seinere romersk) adgang til ytterhavet ble blokkert i lange perioder fra om lag 550 inntil slutten av 200-tallet f.Kr.

10 Se Hesiods Theogoni 131–132. Alt poetene kjente til, var det indre havet mellom Levanten og Sicilia. Det de hadde hørt om verdens ende (ta peirata gaiēs) i det fjerne Vesten, var fantasier basert på skipperskrøner fra den tida (700-tallet) da fønikere og grekere fremdeles kunne samarbeide i Tyrrenerhavet.

11 Strømholm 2011, n. 36.

12 Diels-Kranz har verken innledninger eller bibliografi, men notene er tekstkritisk mer omfattende enn Grahams Texts og ispedd saks-kommentarer. Innledninger og kommentarer bevarer nok lenger sin aktualitet enn bibliografier.

13 Diels poeng med å oversette bare ekte fragmenter, men ikke det han anså for omtaler, var naturligvis at det siste ville bety å tolke tolkninger av tekster, noe Graham ved å oversette alt ikke tar inn over seg.

14 Gyron kan i tilfellet bare bety konveks. «Konkav» er stort sett koilos (hul) på gresk. Større greske steinssøyler besto alltid av tromler stablet oppå hverandre.

15 Jeg kan ikke dy meg for å peke på at hvis vi tar skhēma som «figur, plan», kan det ha dreid seg om Anaximandros’ verdenskart, montert på en snøhvit (khioneos) , sylindrisk (stroggylos) steinsokkel (lithos), heller enn hans kosmiske jord. I så fall ryker ganske mange av de luftige spekulasjonene om kosmologien hans!

16 Burkert 1972 er fremdeles hovedreferansen, et storverk! Merk at omfattende partier av den tyske originalen fra 1962, Burkerts ungdomsbok, er fjernet eller omskrevet før oversettelsen, særlig de som handlet om Pythagoras’ shamanisme, noe ingen tror på lenger. Blant de mange andre bøkene om Pythagoras er Philip 1966 den mest balanserte. Riedweg 1997 og Kahn 2001 er nyere bidrag, men omredigerer for det meste gammelt nytt.

17 Zhmud 1995 er et hederlig, men forgjeves forsøk på å redde Pythagoras’ vitenskapelighet.

18 Disse tankene finner vi også i myten om Er mot slutten av Platons Staten, som i så fall kan være en av de få tingene Platon har fra Pythagoras direkte. Hvis Pythagoras’ egne inkarnasjoner er typiske, vil de underjordiske periodene gjennomsnittlig oppta to til tre jordiske liv, se Rohdes viktige note, 1898, 2: 417−21.

19 «Pythagoras» var ganske sannsynlig et nom de guerre.

20 Dvs. siden Fränkel 1960, s. 198−236 presenterte den fremdeles dominerende (feilaktige) tolkningen av mangfoldparadoksene, Kirk o.a. 315−16.

21 Termen «må ha» er et faresignal i førsokratiske studier. Den betyr som regel at det ikke finnes belegg for det som følger.

22 Lydernes hovedby Sardis, dagens Sart på veien mellom Izmir (Smyrna) og Ankara, blir ofte nevnt som et mulig sted for semittisk-gresk kulturutveksling, for eksempel i Burkert 1984, men noe belegg for dette har aldri blitt framlagt, og selve ideen om en tospråklig, vitenskapelig sirkel der er meningsløs. Greske besøk i assyriske lærdomssentre er også helt usannsynlig, først med perserne, dvs. etter om lag 550, ble dette en reell mulighet.

23 Oxyrhynkhos var en oldtidsby i øvre Egypt der det de siste hundre årene har blitt funnet store mengder papyrer fra hellenistisk og romersk tid. For fragmentet og kommentarer, se Lebedev 1990.

24 En aristoteliker aktiv rundt 300 f.Kr. som skrev bøker om prōtoi heuretai, «førsteoppdagere», innen matematikk og astronomi.

25 Den vanligste forestillingen er vel at jonisk tenkning representerer eller foregriper både filosofi og vitenskap, men Graham går veldig hardt og tilsynelatende bevisst ut for det siste. Andre reflekterte bidrag av samme slag er Tannery 1887, Farrington 1953 og Lloyd 1970, se også kapitlene 3-4 i Lloyd 1979. Jeg har tidligere (2011, s. 145) kritisert overbevisningen om at den tidligste naturalismen er spesielt rasjonell.

26 Jeg foretrekker dette kunstordet for Grahams cosmology. Det er vel en viss forskjell på spørsmål om verdens struktur og hva slags ting den består av?

27 I tillegg til Graham selv er Barnes blant de mer ekstreme, se forordet til hans 1979. I andreutgava (1982) tar han, noe beskjemmet, en viss selvkritikk.

28 Se EC forordet s. xii−xiii og hovedteksten ss. 21−2, 48−50 for definisjonen av materiell monisme og s. 50−65 for Grahams kritikk, som så mye av det han skriver, blir for ensidig. Aristoteles var delvis klar over (Part. an. 640b, s. 5−13) at hans framstilling var noe løsaktig, men foretrakk filosofisk pregnans for historisk etterrettlighet. Grahams påstand om ensidig aksept av Aristoteles blant moderne forskere er også urimelig, se for eksempel Kirks (Kirk o.a., s. 89−94) fine historiske tolkning av Thales som langt overgår Grahams egen, og hvis eneste svakhet er den stadig gjentatte antakelsen at Thales fant sin inspirasjon i egyptisk og babylonsk mytologi.

29 Se også Graham 2002 for mer om dette.

30 Skinner 1988 er en viktig diskusjon av slike spørsmål.

Litteratur

Barnes, Jonathan 1979. The presocratic philosophers. 2 bd. London: Routledge & Kegan Paul.

Bremmer, Jan 1999. «Rationalization and disenchantment in ancient Greece: Max Weber among the Pythagoreans and Orphics». I From myth to reason. Studies in the development of Greek thought, utg. av Richard Buxton, 71–83. Oxford: Oxford University Press.

Burkert, Walter 1972. Lore and science in ancient Pythagoreanism. Oversatt av Edwin L. Minar. Cambridge, MA: Harvard University Press.

——— 1984. Die orientalisierende Epoche in der griechischen Religion und Literatur. Heidelberg: Winter.

Diels, Hermann og Walther Kranz 1951–52. Die Fragmente der Vorsokratiker. 6 utg. 3 bd. Berlin: Weidmann.

Farrington, Benjamin 1953. Greek science. Its meaning for us. Ny utg. Harmondsworth: Penguin Books.

Fränkel, Hermann 1960. Wege und Formen frühgriechischen Denkens. 2 utg. München: C. H. Beck.

Freeman, Kathleen 1948. Ancilla to the pre-socratic philosophers. Oxford: Basil Blackwell.

Graham, Daniel W. 2002. «La lumière de la lune dans la pensée grecque archaïque». I Qu’est-ce que la philosophie présocratique, utg. av André Laks og Claire Louguet, 351−80. Villeneuve d’Ascq: Presses Universitaires du Septentrion.

Guthrie, W.K.C. 1962–69. A history of Greek philosophy. Bd. 1–3. Cambridge: Cambridge University Press.

Hahn, Robert 2001. Anaximander and the architects. Albany, NY: State University of New York Press.

Kahn, Charles H. 2001. Pythagoras and the Pythagoreans. A brief history. Indianapolis, IN: Hackett.

Kirk, G.S, J.E. Raven og M. Schofield 1995. The presocratic philosophers. 2 utg. med bibliografiske tillegg. Cambridge: Cambridge University Press.

Kuhn, Thomas S. 1962. The structure of scientific revolutions. Chicago: University of Chicago Press.

Lakatos, Imre 1970. «Falsification and the methodology of scientific research programmes». I Criticism and the growth of knowledge, utg. av Imre Lakatos og Alan Musgrave. Cambridge: Cambridge University Press.

Lebedev, Andrei V. 1990 «Aristarchus of Samos on Thales theory of eclipses». Apeiron 23: 77–85.

Lloyd, G.E.R. 1970. Early Greek science. Thales to Aristotle. London: Chatto & Windus.

——— 1979. Magic, reason and experience. Studies in the origin and development of Greek science. Cambridge: Cambridge University Press.

Mansfeld, Jaap, utg. 1983-86. Die Vorsokratiker. 2 bd. Stuttgart: Reclam.

McDiarmid, John B. 1953. «Theophrastus on the presocratic causes». Harvard studies in classical philology 61: 85−156.

Mejer, Jørgen 2002. «Eudemus and the history of science». I Eudemus of Rhodes, utg. av István Bodnár og William W. Fortenbaugh, 243−61. New Brunswick, NJ: Transaction Publishers.

Nestle, Wilhelm 1940. Vom Mythos zum Logos. Die Selbstentfaltung des griechischen Denkens von Homer bis auf die Sophistik und Sokrates. Stuttgart: Kröner.

Philip, J.A. 1966. Pythagoras and early Pythagoreanism. Toronto: University of Toronto Press.

Riedweg, Cristoph 2002. Pythagoras. Leben. Lehre. Nachwirkung. Eine Einführung. München: C. H. Beck.

Rohde, Erwin 1898. Psyche. Seelencult und Unsterblichkeitsglaube der Griechen. 2 utg. 2 bd. Freiburg im Breisgau: J.C.B. Mohr.

Skinner, Quentin 1988. «Motives, intentions and the interpretation of texts». I Meaning and context. Quentin Skinner and his critics, utg. av James Tully, 68-79. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Strømholm, Per 2011. «En arkhē. Byen, bystaten og begynnelsen på gresk tenkning». Arr 22: 144−52.

Tannery, Paul 1887. Pour l’histoire de la science hellène. Paris: Félix Alcan.

West, M.L., utg. 1966. Hesiod. Theogony. Oxford: Clarendon Press.

——— 2011. The making of the Iliad. Disquisition and analytical commentary. Oxford: Oxford University Press.

West, Stephanie 1988. «The transmission of the text». I Alfred Heubeck o.a., A commentary on Homer’s Odyssey. Bd. 1, 33-48. Oxford: Clarendon Press.

Zeller, Eduard 1856. Die Philosophie der Griechen in ihrer geschichtlichen Entwicklung. 2 utg. Bd. 1. Allgemeine Einleitung. Vorsokratische Philosophie. Tübingen: Fues.

——— 1919. Die Philosophie der Griechen in ihrer geschichtlichen Entwicklung. 6 utg. Bd. 1 i 2 deler. Wilhelm Nestle. Allgemeine Einleitung. Vorsokratische Philosophie. Leipzig: Reisland.

Zhmud, Leonid 1995. Wissenschaft, Philosophie und Religion im frühen Pythagoreismus. Leiden: Akademie Verlag.

Denne artikkelen sto på trykk i Arr 2/2012
Smerte
Les også:
Inn i nattens historie

Inn i nattens historie

Craig Koslofskys Evening’s Empire er en ambisiøs og engasjerende studie av det tidligmoderne menneskets flukt inn i de nattlige timer. Samtidig er det også en fortelling om veien videre inn i den opplyste offentligheten. For når gikk natten fra å være tid for søvn til å bli et oppholdssted fylt av muligheter? Når skrudde man klokken frem? Eller gjorde man det i det hele tatt?

Bokmelding av
Evening’s Empire: A History of the Night in Early Modern Europe