En reise gjennom et mangefasettert univers

Richard Hakluyt og hans verden

Richard Hakluyt var en ivrig talsmann for engelske bosetninger i Virgina, og han støttet global handel og letingen etter Nordøst- og Nordvestpassasjene. Arbeidet hans spenner over alle de områdene hvor engelskmennene var aktive eller som de hadde forventinger til, fra Russland til Amerika, fra Afrika til Levanten, fra India til Kina og Japan. Han sørget for at offentligheten fikk oppdaterte nyheter og informasjon fra fjerne himmelstrøk, samtidig som han utviklet den ideologiske rammen for Englands rivaliseringer med Spania, Portugal, Frankrike og Nederland. Hakluyt var en nøkkelfigur i promoveringen av engelsk kolonisering og kommersiell ekspansjon i den engelske renessansen.

Med unntak av én reise til Frankrike, reiste ikke Hakluyt selv. Interessen for maritime ting fikk han fra bøker og kart. Han forteller at som ung skoleelev var han på besøk hos sin fetter ved samme navn. Fetteren var advokat og hadde en rekke merkantile forbindelser. Hakluyt ble nysgjerrig på bøkene og kartene som lå på fetterens arbeidsbord: Fetteren forklarte ham da hva det var og viste ham hvordan bildet av verden var endret etter oppdagelsen av Amerika og handelsmenns virksomhet rundt om i verden.1 Han fikk med andre ord en kort innføring i det fagområdet som kalles økonomisk geografi.2 Fetteren legitimerte deretter sin virksomhet, og ikke minst hvor viktig den var, gjennom en henvisning til Salmenes bok, 107, 23–24: «Noen fór ut på havet med skip, drev handel på de veldige vann. De så hva Herren gjorde …», noe som er tema og utgangspunkt for David Harris Sacks’ analyse av Hakluyts «gudegitte misjon». Denne opplevelsen var nok til at Hakluyt der og da bestemte seg for hva han skulle gjøre med livet sitt, og 14 år senere, i 1582, ga han ut sin første samling av reiseberetninger, Divers voyages touching the discouerie of America, som utelukkende beskjeftiget seg med Amerika. De utgivelsene som der­imot har sikret ham en plass i historien, er de to utgavene av The Principal Navigations, som ble utgitt henholdsvis i 1589 og i en utvidet trebindsutgave 1598–1600. Det er dette verket som er utgangspunkt for de fleste av artiklene i denne antologien.

Hakluyt var prest, utdannet ved universitetet i Oxford, hvor han etter endt utdannelse foreleste over Aristoteles og kosmografi. I perioden 1583–89 var han kapellan hos den britiske ambassadøren i Paris. Han benyttet tiden til å samle så mye informasjon han kunne om franske og spanske interesser i Amerika, som han formidlet til sir Francis Walsingham, dronning Elizabeths kabinettminister i perio­den 1573–90, og en av de mektigste menn i England.3 Hakluyt utnyttet i løpet av sitt liv sine kontakter i kretsen rundt kronen for å få gode kirkelige stillinger, slik at han hadde et levebrød mens han dyrket sine geografiske interesser. Han døde i 1616, som en relativt velstående mann.4

Anthony Payne gir i sitt bidrag leseren et overblikk over Hakluyts tilknytning til Londons handelselite. Selv om Hakluyt både kunne fungere som rådgiver for handel­selskapene og utarbeidet en konkret strategi for kolonisering av Nord-Amerika, kan han ikke anses for å være handelsmennenes eller de politiske myndighetenes talerør. City delte ikke hans begeistring for koloniseringen fordi avkastningen både var for liten og for langsiktig, og dronningen og hoffet nølte med å involvere seg direkte i koloni­seringen av utenrikspolitiske hensyn. På den annen side var Hakluyt merkelig nok ikke med på prosjektet da Virginia Company endelig besluttet å grunnlegge kolonien Virginia i 1606. Haklyt kjente mange av aktørene og både fikk og ga informasjon og råd, men han spilte ingen avgjørende rolle verken i planleggingen eller promoveringen, og han uttrykte langt mindre interesse for prosjektet enn han hadde gjort overfor Walter Raleigh tretti år tidligere.

Hakluyt selv fulgte sine egne interesser lærde interesser og tok sine plikter som prest alvorlig. De «prinsipale navigationene» som Hakluyt nedtegnet var knyttet til «den engelske nasjonen» fra antikken av, og ikke bare til de londonbaserte handelsmennenes aktiviteter i samtiden. Selv om han var begeistret over å finne bevis for Londons betydning både hos Bede og Tacitus, plasserte Hakluyt London og byens handelsmenn i en mye større fortelling, nemlig landet deres og landets skjebnebestemte plass i verdenen i både fortid, samtid og fremtid, avslutter Payne.5

Reiselitteraturens status i tidlig-moderne tid

Richard Haluyt and Travel Writing in Early Modern Europe er en tverrfaglig antologi bestående av 24 essays fra ledende internasjonale forskere på Richard Hakluyt (1552–1616) og hans utgivelser av reiseskildringer i The Prin­cipal Navigations. Boken er resultatet av en tverrfaglig konferanse, «Richard Hakluyt, 1552–1616: Life, Times and Legacy» som ble arrangert av National Maritime Museum i Green­wich i mai 2008. Denne boken plasserer Hakluyt innenfor den politiske, økonomiske og intellektuelle konteksten i hans samtid. Essayene i samlingen bidrar med nye innsikter i studiet av Hakluyts litterære og historiske kilder, hans internasjonale forbindelser, og hans retoriske og redaksjonelle praksis. Boken er delt i fem deler: (I) «Hakluyt in Context» presenterer henholdsvis den verdenen Hakluyt virker i og sjangeren han arbeider innenfor (Payne, Rubiés); (II) «Early Modern Travel Collections» bidrar med ny kunnskap om hvordan Hakluyt står i forhold til liknende utgivelses­prosjekter i andre land (Small, Trakulhun, Holtz, Mancall), og den ideologiske virkningshistorien til The Prin­cipal Navigations (Day); (III) «Editorial Practices» bidrar til å problematisere og nyansere den tradisjonelle forskningens bilde av Hakluyt som redaktør (Lorimer, Das, Schleck, MacCrossan, Stout); (IV) «Allegiances and Ideologies: Politics, Religion, Nation» samler bidrag som belyser politikk i vid forstand og således fokuserer på samtidige kontekster (Borge, Pirillo, Boruchoff, Sacks, Dimmock); og (V) «Hakluyt: Rhetoric and Writing» understreker at fremtidig forskning bør ta mer hensyn til de ulike retoriske praksis­ene enn det det tradisjonelle forskningen har gjort (Fuller, Klein, Carey, Heale, Mentz, Jowitt). I tillegg har redaktørene Carey og Jowitt bidratt med en grundig introduksjon som presenterer høydepunktene i de siste hundre årenes forskninghistorie. Antologien avsluttes med en artikkel som fokuserer på den vekslende utgivelsespolitikken til The Hakluyt Society6 siden grunnleggelsen i 1846.

For lesere som er interessert i spesifikke temaer vil deltitlene være en indikasjon, men andre artikler vil kunne bidra til å belyse det samme temaet, i og med at flere av artiklene overlapper med andre deler eller andre artikler. I introduksjonen foreslår redaktørene andre grupperinger, for eksempel hvordan Hakluyts samling av reiseskildringer (både som praksis og som verk) skal forstås i forhold til andre slike samlinger og praksis i andre europeiske land.7 Et viktig element her er Hakluyts innflytelse på andre redak­tører og hans redaksjonelle tilpasninger. Andre ­temaer som redaktørene peker på er hvilke generiske former for tekst Hakluyt inkluderer i The Principal Navigations, Hakluyts redaksjonelle tilpasninger, hvordan han er blitt lest historisk og hvordan han kan leses i dag, hvordan Hakluyt konstruerer retorisk et bestemt bilde av verden, Hakluyts retoriske design, de økonomiske nett­verkene og den politiske inn­flytelsen bak Hakluyts prosjekter, Hakluyts kontakt med sentrale politiske aktører, forholdet til Spania og hvordan han forholder seg til religiøse og verdslige interesser.

Som sjanger har samlinger av reiseskildringer røtter i den europeiske humanistiske litterære kulturen. Hakluyt tilpasset tradisjonen i nasjonalistisk øyemed gjennom å etablere det som skulle være historien om engelskmennenes maritime interesser så langt tilbake han kunne komme i de antikvariske kildene, og fulgte så utviklingen frem til sin egen samtid. Han var ansvarlig for oversettelsen av flere større europeiske reiseskildringer. I sitt bidrag undersøker Joan-Pau Rubiés produksjonen av reiselittera­tur innenfor ulike nasjonale kontekster i renessansen. I tillegg til England (Hakluyt og både hans forgjengere og etterfølgere) trekker han frem Italia, Frankrike og Tyskland og Nederland. Han argumenterer for at Hakluyt ikke bare tilhører et avgjørende øyeblikk i engelsk proto-kolonialisme hvor den tradisjonelle konsensusen i forskningen plasserer ham, men et avgjørende øyeblikk i europeisk idéhistorie i den forstand at samlinger av reiseskildringer best kan ­forstås som del av en større europeisk kultur for kunnskapsproduksjon innenfor respublica letteraria.

Utgivelsen av og interessen for reiseskildringer i tidligmoderne tid er ikke et isolert fenomen, men utgjør et sentralt bidrag til den humanistiske historiasjangeren, sammen med kosmografi og geografi (som inkluderte karter, atlas og globuser). I snever forstand er historia forbundet med en retorisk øvelse med klart avgrenset tematikk – typisk er politisk histories vekt på res gestae – men historia hadde også alltid inkludert beskrivelser av steder, folk og natur, og i løpet av tidligmoderne tid utvidet historia seg til også å omfatte empirisk kunnskap fra kronologi til etnografi og naturhistorie. Rubiés avslutter med å trekke linjene videre til opplysningstiden, og påpeker at selv om 1700-talls-samlingene er bevis for reisesjangerens «triumf […] som et moderne epos om det europeiske verdenshistoriske fremskrittet, så utgjør de også dødsstøtet for det humanistiske prinsippet om alltid trofast å gjengi de beste manu­skriptene».8 Renessansens redaktørervar alle opptatt av å finne frem til og gjengi originalmanuskripter på best mulig måte, samtidig som de fremmet en ny forståelse av verden i oppo­sisjon til antikkens autoriteter. Selv om redaktørene i de ulike europeiske landene er opptatt av reisefortellingenes nytteverdi for handelsmenn, henvender de seg også til et større publikum, både de lærde humanistene og samtidens prinser og adel.

Mens Rubiés i sin analyse er opptatt av utviklingen av reisesjangeren i ulike land, fokuserer Margaret Small, Sven Trakulhun og Grégoire Holtz på hvordan Hakluyt er blitt influert av eller selv har influert redaktører bak liknende utgivelsesprosjekter i andre europeiske land. Gjennom slik påvirkning ble reisefortellingene kopiert og resirkulert over hele Europa. Small ser på Hakluyts bruk av Giovanni Battista Ramusios (1485–1557) samling Navigationi et Viaggi, utgitt i Venezia mellom 1555 og 1559 i tre bind, det siste posthumt. Hun fokuserer på å vise hvordan redaktøren Hakluyt opptrer noe forskjellig avhengig av formålet med verket. Både i «Discourse on Western Planting»9 (som bare sirkulerte i manuskriptform blant noen medlemmer av hoffet) og i Divers Voyages (1582)10 er han aktiv i sin redigering av de tekstene han låner slik at de støtter hans eget overordnede prosjekt, nemlig å skape interesse for engelsk kolonisering av den nordamerikanske østkysten. I begge utgaver av The Principal Navigations11 derimot er han nøye med ikke å redigere Ramusio, selv når disse reiseskildringene ikke fremstiller Amerika så attraktivt som Hakluyt tidligere hadde prøvd å gjøre.

Andre bidrag tar opp Hakluyts internasjonale kontakter. Sven Trakulhun fokuserer på nettverket som binder Hakluyt til de tysktalende områdene, og spesielt på kontakten mellom Hakluyt, tyskeren Theodor de Bry (1528–1598) og nederlenderen Levinus Hulsius (1546–1606), og viser hvordan disse tre produserer tre høyst ulike fortellinger om den nye verdenen, mens Grégoire Holtz undersøker forholdet mellom Hakluyt og Pierre Bergeron. Bergeron var ansvarlig for å publisere en samling av reiseberetninger som i sin utforming var influert av engelskmannens utgivelse noen år tidligere.

Ennå andre bidrag sier noe om sjangerens status er artiklene til Peter Mancall og Claire Jowitt. Mens Mancall diskuterer Hakluyts forhold til den tidlig moderne visuelle verdenen, et tema han også var opptatt av i Hakluyt-biografien, Hakluyt’s Promise (2007), fokuserer Claire Jowitt på hvordan samtidig eller nesten samtidige engelske dramatikere har forholdt seg til det å lese reiselitteraturen. Hennes bidrag er det eneste som fokuserer på hvordan samtiden har lest og oppfattet reisefortellinger.

Redaksjonelle praksiser

Flere av artiklene i antologien belyser forskjellige sider ved Hakluyts redaksjonelle praksis. Samlet bidrar de til å problematisere og nyansere den tradisjonelle oppfatningen innenfor Hakluyt-forskningen om at han var meget nøktern i sin redaksjonelle praksis, sammenliknet for eksempel med etterfølgeren Samuel Purchas, som forskningen er enig om at gjorde store inngrep i det materialet han publiserte. Hakluyt er av forskningen blitt ansett for hovedsakelig å ha begrenset sine redaksjonelle kommentarer til noter i margen, i tråd med den restriktive redaksjonslinjen han selv gir uttrykk for i forordet til leseren, hvor han erklærer at hans intensjon var å gjengi hver enkelt forfatter «ord for ord» og la den enkelte bidragsyter «tale for seg selv, rettferdiggjøre sine rapporter, og selv stå til ansvar for det de måtte ha gjort».12 Flere av bidragene viser at Hakluyt ikke alltid er trofast mot denne intensjonen. Bruddene forekommer på flere måter.

Julia Schleck tar de ideologiske virkningene av Hakluyts redaksjonelle praksis opp til diskusjon i sitt essay. Hun fokuserer på forandringer Hakluyt gjorde i formen på Thomas Saunders fortelling om sitt fangenskap blant muslimer. Gjennom å forkorte tittelen, fjerne dedikasjonen og forordet til leserne, samt stryke 60 prosent av margnotene og endre to av dem i tillegg til å trykke Saunders opprinnelige tekst sammen med tre brev mellom dronning Elizabeth og sultan Murad 3. har Hakluyt endret den opprinnelige fortellingen fra å ha en tradisjonell kristen moral til å bli en fortelling om internasjonal politikk og handelssamkvem. Schleck konkluderer med at selv om forskerne er enige om at Hakluyt var en svært forsiktig redaktør som i liten grad endret fortellingene han gjenopptrykket, viser hennes analyse av denne spesifikke teksten at selv om de redaksjonelle endringene bare gjøres i parateksten så er konsekvensene for hvordan teksten oppfattes av leseren, store.

Også Colm MacCrossan er opptatt av det paratekstuelle i sitt essay. Han tar utgangspunkt i 1800-talls historikeren J.A. Froudes erklæring om at Hakluyt hadde produsert «the Prose Epic of the English nation»13 og viser gjennom eksempler at selv om det paratekstlige materialet søker å opprettholde illusjonen av en sammenhengende nasjonal fortelling, motsier enkeltfortellingene en slik oppfatning.

En side av det tradisjonelle bildet av Hakluyt som redaktør er hans tilbakeholdenhet, en annen side er det inntrykket som er skapt av at Hakluyt var den entusiastiske initiativtakeren til å samle samtidige engelske reisefortellinger som han så publiserte og som først deretter kanskje ble lest av landets maktelite. I sitt bidrag viser Joyce Lorimer nettopp det motsatte. Hun ser på forholdet mellom Hakluyt og sir Robert Cecil, kabinettminister med ansvar for utenrikspolitikk under både dronning Elizabeth og kong James 1. Lorimer fokuserer på beretninger fra Guiana i peroden 1595­–1612. Cecil og sir Charles Howard, admiral for den engelske marinen i perioden 1585–1618,  hadde begge investert i seilaser til Guiana, og de var opptatt av å få korrekt informasjon fra de reisende som hadde vært der. Tidligmoderne engelske beretninger fra Guiana er begrenset til noen ganske få over en drøy ti års periode, rapporter som ble publisert enten av Walter Raleigh selv (The Discovery of the large, rich and bewtifvl empyre of Gviana, 159614), av Hakluyt eller av Samuel Purchas (som overtok det Hakluyt ikke publiserte enten fra ham selv eller fra dødsboet). Lorimer argumenterer for at redaktøren Hakluyt lærte mye av Cecils kommentarer til Raleighs førsteutkast, samt av senere rapporter fra andre reisende. Deres rapporter bærer preg av å være nøye redigert slik at kun det Cecil har funnet pålitelig kom på trykk. Hun berører også i hvilken grad de beretningene Samual Purchas overtok og publiserte i sin egen samling (Hakluytus Posthumus or Purchas his Pilgrimes, contayning a History of the World in Sea Voyages and Lande Travells, by Englishmen and others, 162515), ble redigert. Hakluyt går fra å være posi­tiv optimist til å bli nøktern realist, gjennom å lære av mer praktiske menn som Cecil og Howard, konkluderer Lorimer.

Også Felicity Stout bidrar til å slå sprekker i den tradi­sjonelle forestillingen om forholdet mellom Hakluyt og makteliten. Hun fokuserer på fremstillingen av Russland i sitt bidrag til antologien, som utgangspunkt for å analysere hvordan Hakluyt forholdt seg til samtidens sensur. Forfatteren stiller særlig spørsmål ved hvorfor Hakluyt sensurerte rapporten om Russland fra Elizabeths ambassadør Giles Fletcher i 1591, når andre rapporter – som var like kritiske og negative i sin omtale av Russland – ikke ble sensurert, men gjengitt som de var både i første og andre utgave av Hakluyt.16 Hun konkluderer med at Fletchers traktat om Russland ikke ble sensurert fordi den var fornærmende for russerne og dermed kunne sette engelsk handel i fare, men fordi den var utformet som en politisk traktat om tyranniet – et tema som var sensitivt i samtidens innenrikspolitiske klima. Hun advarer videre historikere mot å gripe til den første og beste forklaringen, nemlig at Hakluyt var mest opptatt av at samlingen hans skulle komme gjennom sensuren og godkjennes for trykking, ganske enkelt fordi den ikke gir mening når man tar alle Russland-tekstene med i betraktning. Det Hakluyt de facto gjør når han sensurerer denne spesifikke teksten er å trekke opp og definere hva som var reiseberetningssjangerens legitime grenser. Fletchers fortelling derimot viser at sjangeren også kunne benyttes som fyrstespeil og, mer kontroversielt i samtiden, til å anbefale Elizabeths undersåtter å stille henne til ansvar.17

Nandini Das fokuserer på Hakluyts fremstilling av India i de to utgavene av Principal Navigations og viser at fortellingen om India endres, og understreker dermed viktigheten av å lese de to utgavene parallelt. Innledningsvis peker hun imidlertid på et annet og sentralt problem, nemlig hvordan vi skal lese og forstå denne typen verk som Hakluyts er. Hakluyt var ikke alene om å publisere slike samlinger i tidligmoderne tid. På den ene siden identifiseres verket som et nasjonalt epos som bekrefter hvor sterkt Hakluyts «samlende autoritet» må gis større vekt enn tekstene han setter sammen ved å skape en «fortellende kraft som binder usammenhengende og spredte nedtegnelser over engelsk reisevirksomhet sammen i en helhetlig, celebrerende og teleologisk fortelling om fremskritt og vekst»18. På den andre siden innebærer både omfanget av tekster som Hakluyt setter sammen og variasjonen i type tekster at verket nødvendigvis må oppfattes som en fragmentert samling, et produkt av mangfoldige intellektuelle, politiske og merkantile interesser.

Også Mary C. Fullers bidrag tar opp den fragmenterte siden ved prosjektet, et aspekt som til nå er blitt oversett av forskningen. Fuller bruker det faktum at Hakluyt til tider er ganske kjedelig lesning som springbrett til å undersøke om disse tekstene ikke likevel har noe mer enn et gjesp å bidra med. Hun undersøker tre tekster som uttrykk for bevistyper (ubetydelighet, gjentakelse, utilstrekkelighet) tekstene kan tenkes å ha i Hakluyts samling, uten å ta stil­ling til om det er intendert fra Hakluyts side eller ikke. En tekst som synes å stå utenfor det meningsbærende mønsteret i samlingen karakteriseres som utbetydelig. En fortelling som plagierer teksten foran i samlingen er et bevis på gjentakelse eller repetisjon. Og dokumenter som beskriver en reise uten å gi detaljer om reisen er et bevis på uttilstrekkelighet. Jeg savner imidlertid at hun sier noe om hva man som leser/forsker skal benytte slike bevis til, annet enn å fastslå at Hakluyts prosjekt ikke er så helhetlig og sammenhengende som den tradisjonelle forskningen gir uttrykk for.

Berhard Kleins bidrag undersøker en annen type tekst som bidrag til Hakluyts samling av reiseskildringer, nemlig de to beretningene skrevet på vers fra en engelsk afrika­reisende midt på 1500-tallet. Hans analyse av teksten nyan­serer den vanlige oppfatningen av europeiske reisende som etnosentriske protokolonister. I stedet viser han at det å reflektere over kulturforskjeller ikke er noe som først har skjedd som et resultat av postkolonialismen. Han minner om at det er verdt å huske på at kulturmøter var et sosialt faktum før de ble diskursive «sannheter», og at ­tidligmoderne europeere også var formidlere mellom kulturer og ikke nødvendigvis de protoimperialistene som postkolonialismen fremstiller dem som.

Politikk, religion og nasjon

Den tradisjonelle forskningen har understreket Hakluyts nasjonale og kommersielle kontekst. Flere av artiklene i antologien fokuserer på andre kontekster og viser at disse også spiller en viktig rolle. Mens Matthew Day undersøker hvilken rolle Prinicipal Navigations spilte i utviklingen av engelsk nasjonalisme i «det lange attende århundret» som på sett og vis støtter opp om den tradisjonelle forskningen, fokuserer andre på betydningen nasjon, religion og politikk mer generelt spiller hos Hakluyt selv. Francisco J. Borge fokuserer i sitt bidrag på Hakluyts diskurs om Spania, og viser hvordan denne inngår som en integrert del i hans argumentasjon for at England må etablere kolonier på det nordamerikanske kontinentet. Hakluyt benytter seg av et velkjent topos hentet fra Las Casas om spansk brutalitet, og benytter dette både for å sverte spanjolene og for å latterlig­gjøre dem. På samme tid argumenterer han også for at engelsk kolonipolitikk bør innebære at landet oppretter liknende institusjoner som spanjolene, ikke minst en skole i navigasjon.

Forholdet til Spania er også et element hos Diego Pirillo, som ser på 1500-tallets debatt om mare librum og mare clausum, og sannsynliggjør at Hakluyts syn på mare librum var influert av Alberico Gentili – italiensk protestant og humanist i Oxford – snarere enn av Grotius som Hakluyt oversatte i 1609, muligens på oppdrag fra East India Company. Gentilis og Hakluyts argument for mare liberum var at det var nødvendig for maktbalansen i Europa noe som var sentralt for å hindre Philip 2. av Spania å etablere et verdensomspennende monarchia universalis. Hakluyt bruker samme argumentet når han tar til orde for engelsk kolonisering av Amerika, og insisterer på at det er i Amerika ikke i Europa kampen mot Philip 2. måtte foregå. At Hakluyts Grotius-oversettelse aldri ble publisert sannsynliggjøres av at James 1. støttet en mare clausum-politikk etter at han kom til makten i 1603 i motsetning til Elizabeth 1.s mare librum-politikk. 

På forskjellig vis gjør David A. Boruchoff og Matthew Dimmock alle et poeng ut av at den religiøse dimensjonen ved Hakluyts prosjekt er sterkere enn det tidligere forsk­ning stort sett har antatt. Boruchoff diskuterer Hakluyt opp mot pietas patriae-toposet (påberopelsen av pietistisk forfengelighet på vegne av fedrelandet), mens Dimmock disku­terer Hakluyts forhold til andre religioner med særlig vekt på hvordan islam og muslimer fremstilles hos Hakluyt. En mer subtil religiøs kontekst belyses av Steve Mentz, som undersøker den maritime retorikken i Principal Navigations i sitt bidrag til antologien. På overflaten synes Hakluyt å betrakte havet hovedsakelig fra et handels­perspektiv og dermed instrumentelt. Mentz’ prosjekt er å avsløre den mer skjulte tilstedeværelsen av et teologisk syn på havet som et uttrykk for Guds mysterium. Han argumenterer for at å avsløre de mange forestillingene om havet som fins i reiselitteraturen – fra ferdselsåre for handel og ekspensjon til uttrykk for Guds raseri eller som mystiske, men vitenskapelig forklarlige, dybder – viser at en historisk forståelse av havet må bli mer mangfoldig og samtidig mer presis. Havets betydning har variert gjennom historien og fremstillinger av havet i Hakluyts samling av reiseskildringer viser at havet også hadde mange og parallelle betydninger innenfor en og samme kultur.

Et annet bidrag som fortsetter litt i samme ånd som Mentz er Elizabeth Heales bidrag. Hun diskuterer engelskmennenes jakt på Nordøst- og Nordvestpassasjen, og foku­serer spesielt på de ulike topoi som benyttes av reisende for å beskrive den arktiske verdenen. Det er en undringens/forundringens retorikk hun finner, en retorikk som ikke støtter Hakluyts overordnede prosjekt om å oppfordre til økte handel og kolonisering. Reisende som John Davies, Martin Frobisher og andre som jaktet på disse vanskelig tilgjengelige stredene, benytter seg av topoi som beskriver en opp-ned-verden av is, kulde, mørke og grusomme stormer, topoi som ikke er egnet til å friste engelskmenn til å etablere kolonier. Hakluyt knytter dessuten disse strabasiøse reisene til motivet med den kristne ridderen (Ef 6:11) som sprer den reformerte sannheten over hele jordkloden. Og sammenliknet med spanjolene som foretar sine reiser i milde vinder og dermed fulgt den enkle veien som Matteus advarer mot (Mat 7:13–14), så har engelskmennene fulgt den smale sti. Deres mangel på jordiske vinninger er merke­lig nok et implisitt tegn på deres overlegne moralske dygd. Engelskmennenes reisebeskrivelser av sund og streder i nord og sør er således rike på ideologiske føringer.

Hakluyts overordnede prosjekt

Forskningstradisjonen19 har ofte fokusert på det som er blitt ansett som Hakluyts overordnede prosjekt og målet for hans utgivelse av reiseskildringer, og har da tatt utgangspunkt i Diverse Voyages fra 1582 og «Discourse of Western Planting» fra 1584. Diverse Voyages inneholder en rekke reiseskildringer fra det nordamerikanske kontinentet, som på den ene siden er ment å underbygge engelskmennenes hevd på kontinentet overfor spanjolene, i og med at beretningene, også de som er skrevet av italienske og franske oppdagere, at engelskmennene kom først. Denne forskningene har en tendens til å se på Hakluyt og The Principal Navigations som starten på britisk imperietenkning. På den andre siden er beretningene ment å støtte opp om teorien om at det fantes en seilbar sjøvei i nord som kunne lette adkomsten til Kina. Om man fant denne sjøveien ville engelske skip slippe å seile rundt Afrika og dermed konkurrere med portugiserne. «Discourse of Western Planting» ble skrevet til dronning Elizabeth og aldri publisert i Hakluyts samtid. Han argumenterer her for fordelene ved å etablere engelske kolonier i vest hvor man kunne «plante» engelskmenn. Fordelene innebar blant annet at skipene som skulle følge nordvestpassasjen til Kina, hadde et trygt sted de kunne bunkre og ta inn proviant, samtidig som de kunne selge engelske varer til kolonien på overfarten, ikke minst skulle dette avhjelpe det vanskelige markedet for engelske tøyer. Kolonien var dessuten tenkt å skulle produsere varer som engelskmennene måtte få fra det sørlige Europa, som for eksempel vin. Endelig skulle kolonien ta imot den fattige overskuddsbefolkningen fra England. Han tenkte seg at det var bedre for fattige å skape seg et ærlig liv i kolonien fremfor å leve som fattige kriminelle på sultegrensen på gaten i engelske storbyer. Det var derfor viktig for Hakluyt at beskrivelsene av Amerika var positive, slik at folk fant det attraktivt å skulle investere enten penger eller sin egen tid og arbeidskraft i koloniseringsprosjektene. De tidligste forsøkene på å grunnlegge kolonier ble initiert av Walter Raleigh og hans halvbror Gilbert Hawkins. Begge koloniene var mislykkede.

Forskningen har videre ansett førsteutgaven av The Principal Navigations som en videreføring av det opprinnelige prosjektet, samtidig som verket også skulle bidra til å dokumentere at engelskmenn alltid hadde reist vidt og bredt over hele kloden. Verket inneholder derfor også fortellinger om reiser foretatt av engelskmenn til alle verdenens hjørner så langt tilbake som til antikken. I andreutgaven føyde Hakluyt til ytterligere reiser, ikke minst fra Asia, foretatt av hans landsmenn, men også viktige reiseskildringer foretatt av reisende av andre nasjonaliteter hvis disse beretningene kunne bidra med økt kunnskap om et sted. Når Elizabeth Heale så viser at ferden mot nord ikke var en dans på roser, bidrar hun til å problematisere det bildet som har dominert den tradisjonelle forskningen, mens Pirillos undersøkelse av hvordan Hakluyt fremstiller spanjolene støtter bildet produsert av den tradisjonelle forskningen, selv om denne forskningen på Hakluyt stort sett har ignorert å ta opp forholdet mellom England og Spania.

Daniel Carey ser på Hakluyts og etterfølgeren Samuel Purchas’ romanse med Virginia i sitt bidrag til antologien, og analyserer således Hakluyts interesse for det nordamerikanske kontinentet fra en noe annen innfallsvinkel enn den tradisjonelle forskningen. Han er særlig opptatt av de tekstene de publiserer om Amerika under eget navn, som vitnemål på avgjørende forskjeller i det historiske øyeblikket som reflekteres av deres forskjellige holdning til de innfødte før og etter koloniseringen er et faktum. Mens Hakluyt fokuserer på handel med de innfødte og mulighetene for å kristne dem, plasserer Purchas de innfødte  på den ene siden som utenfor sivilisasjonens grenser, og på den andre siden som fremmede også for landskapet de bebor, altså som unaturlige. 

*

Redaktørene skriver i sin innledning at formålet deres har vært «å plassere Hakluyts arbeid i kontekst, å etterspore den humanistiske kulturen som prosjektet hans vokste ut av, å fremme studiet av hans litterære og historiske kilder, og å vurdere den brede og varige innflytelsen han har hatt».20 Dette har de lyktes med. Antolo­gien er en glim­rende innledning både til Richard Hakluyt og til tidlig­moderne reisebeskrivelser generelt og den kan anbefales til studenter og andre som er interessert i dette fascinerende feltet. For de som allerede kjenner Hakluyt og hans mange publikasjoner eller tidligere forskning på området bidrar antologien med spennende og fascinerende nye perspektiver både på forståelsen av The Principal Navigations som helhet og for studiet av spesifikke geografiske interesseområder i tidligmoderne engelsk politikk. Verket kaster dessuten nytt lys over Hakluyts redaksjonelle virksomhet og metoder. Richard Hakluyt and Travel Writing in Early Modern Europe illustrerer godt at reiseskildringer kan benyttes som utgangspunkt for å studere en lang rekke idéhistorisk kjerneområder, som religion, politikk, huma­nistenes virke, kunnskapsproduksjon og mer tekstnære elementer som metaforer og topopi. Og ikke minst så er det befriende lite fokusert på Amerika.

Noter

1 «[H]e seeing me somewhat curious in the view thereof, began to instruct my ignorance, by shewing me the division of the earth into three parts after the olde account, and then according to the later & better distribution, into more: he pointed with his wand to all the known Sees, Gulfs, Bays, Straits, Capes, Rivers, Empires, Dukedoms, and Territories of each part, with declaration also of their special commodities and particular wants, which by benefit of Traffic, and intercourse of merchants, are plentifully supplied,» skrev Hakluyt mange år senere om besøket hos fetteren i sin dedikasjon til sir Francis Walsingham. Sitatet er fra Hakluyt, The Principall Navigations, fol. *2, gjengitt i Taylor, «Document 65. Epistle dedicatory to Sir Francis Walsingham by Richard Hakluyt, 1589», 396.

2 Taylor, «Richard Hakluyt», 167.

3 Walsingham er dessuten kjent for å ha bygd opp en etterretningstjeneste som blant annet sørget for at Mary Queen of Scots ble dømt og henrettet. Han var en ihuga protestant som stadig manet til kamp mot spanjolene (se Hutchinson, Elizabeth’s Spymaster, 2006).

4 For Hakluyts biografi, se: Parks, Richard Hakluyt and the English Voyages; Taylor, Late Tudor and Early Stuart Geography; Taylor, innledningen i The Original Writings and Correspondence of the two Richard Hakluyts; Taylor, «Richard Hakluyt»; Mancall, Hakluyt’s Promise.Testamentet er gjengitt i Purchas, Hakluytus Posthumus or Purchas his Pilgrimes, London 1625, gjengitt som dokument 1 i Taylor, The Original Writings and Correspondence of the two Richard Hakluyts.

5 Payne, «Hakluyt’s London: Discovery and Overseas Trade», 22–23.

6 The Hakluyt Society har som formål å utgi vitenskapelige utgaver av primærkilder til reise- og oppdagelsesvirksomhet. Se www.hakluyt.com for oversikt over utgivelsene.

7 Carey og Jowitt, «Introduction», 5.

8 Rubiés, «From the ‘History of Travayle’ to the History of Travel Collections: The Rise of an Early Modern Genre», 41.

9 For en moderne tekstkritisk, vitenskapelig utgave, se. Quinn og Quinn (red.), A Particuler Discourse ... known as Discourse of Western Planting.

10 Se for eksempel Jones (red.), Divers Voyages for en moderne utgave.

11 I forskningslitteraturen skilles ofte de to utgavene fra hverandre ut fra antall l-er i det andre ordet i tittelen, og da benyttes to l-er for å markere at det er førsteutgaven det er snakk om. En l brukes for å markere at det er andre utgaven det er snakk om, men også for verket som sådan, uavhengig av utgave. Førsteutgaven: Richard Hakluyt, The Principall Navigations, Voiages, and Discoveries of the English Nation (London: Imprinted by George Bishop and Ralph Newberie, deputies to Christopher Barker, printer to the Queen’s Most Excellent Majestie: 1589). Andre utgaven: Richard Hakluyt, The Principal Navigations, Voiages, Traffiques and Discoueries of the English Nation, Made by Sea or Overland ... at Any Time Within the Compasse of these 1500 [1600] Yeeres, &c. 3 bind (London: G. Bishop, R. Newberie & R. Barker, 1598–1600).

12 Hakluyt, The Principall Navigations, fol.

13 Froude sitert i MacCrossan, «’Framing the English Nation’», 139.

14 For en moderne, tekstkritisk og vitenskapelig utgave, se Lorimer (red.), Sir Walter Ralegh’s Discoverie of Guiana, 2006.

15 Purchas hadde også tidligere gitt ut tekster basert på reiseskildringer, men det er denne siste som gjerne benyttes i forskningen. Et godt utgangspunkt for studiet av Purchas er Pennington (red.), The Purchas Handbook.

16 Stout, «Hakluyt and Censurship», 156.

17 Stout, «Hakluyt and Censorship», 161–163.

18 Das, «Richard Hakluyt’s Two Indias», 119.

19 Se for eksempel Parks, Richard Hakluyt and the English Voyages; Taylor, Late Tudor and Early Stuart Geography; Helgerson, Forms of Nationhood; Fuller, Voyages in Print. Ellers er et godt utgangspunkt for studiet av Hakluyt, Quinn (red.), The Hakluyt Handbook.

20 Carey og Jowitt, «Introduction», 2.

Litteratur

Borge, Francisco J. «’We (upon peril of my life) shall make the Spaniard ridiculous to all Europe’: Richard Hakluyt’s ‘Discourse’ of Spain», 167–176. I Carey og Jowitt (red.).

Boruchoff, David A. «Richard Hakluyt and the Demands of Pietas Patriae», 187–195. I Carey og Jowitt (red.).

Bridges, Roy. «The Legacy of Richard Hakluyt: Reflections of the History of the Hakluyt Society», 309–317. I Carey og Jowitt (red.).

Carey, Daniel. «Hakluyt, Purchas, and the Romance of Virginia», 257–269. I Carey og Jowitt (red.).

Carey, Daniel og Claire Jowitt (red.). Richard Hakluyt and Travel Writing in Early Modern Europe. Farnham: Ashgate for the Hakluyt Society, 2012.

Das, Nandini. «Richard Hakluyt’s two Indias: Textual sparagmos and Editorial Practice», 119–128. I Carey og Jowitt (red.).

Day, Matthew. «’Honour to our Nation’: Nationalism, The Prinicipal Navigations and Travel Collections in the Long Eighteenth Century», 77–88. I Carey og Jowitt (red.).

Dimmock, Matthew. «Hakluyt’s Multiple Faiths», 219–228. I Carey og Jowitt (red.).

Fuller, Mary C. «’His Dark Materials’: The Problem of Dullness in Hakluyt’s Collections», 231–242. I Carey og Jowitt (red.).

Fuller, Mary. Voyages in Print: English Travel to America, 1576–1624. Cambridge: Cambridge University Press, 1995.

Hakluyt, Richard. The Principall Navigations, voiages and discoveries of the English nation, made by Sea or ouer Land, to the most remote and farthset distant Quarters of the earth at any time within the compasse of these 1500. yeeres: Deuided into three seueral parts, according to the positions of the Regions whereuto they were directed. London, 1589. Gjenopptrykt som: The Principall Navigations Voiages and Discoveries of the English Nation ... Imprinted at London, 1589: A Photo-Lithographic Facsimile with an Introduction by David Beers Quinn and Raleigh Ashlin Skelton and with a New Index by Alison Quinn, 2 bind (Cambridge: Cambridge University Press for Hakluyt Society & Peabody Museum of Salem, 1965).

Hakluyt, Richard. The Principal Navigations, Voiages, Traffiques and Discoueries of the English Nation, Made by Sea or Overland ... at Any Time Within the Compasse of these 1500 [1600] Yeeres, &c. 3 bind (London: G. Bishop, R. Newberie & R. Barker, 1598–1600). Gjenutgitt i to moderne opptrykk: Richard Hakluyt, E[dmund] Goldsmid (red.). The Principal Navigations, Voyages, Traffiques and Discoveries of the English Nation. 16 bind. Edinburgh: E. & G. Goldsmid, 1884–1890; og som Hakluyt, Richard, The Principal Navigations Voyages Traffiques & Discoveries of the English Nation, etc. 12 bind. (Glasgow: James MacLehose & Sons for the Hakluyt Society, 1903–1905). 

Heale, Elizabeth. «’Accidetall restraints’: Straits and passages in Richard Hakluyt’s The Principal Navigations», 271–281. I Carey og Jowitt (red.).

Helgerson, Richard. Forms of Nationhood: The Elizabethan Writing of England. Chicago: Chicago University Press, 1992.

Holtz, Grégoire, «Hakluyt in France: Pierre Bergeron and Travel Writing Collections», 67–75. I Carey og Jowitt (red.).

Hutchinson, Robert. Elizabeth’s Spymaster: Francis Walsingham and the Secret War that Saved England. London: Weidenfeld and Nicholson/Orion Books, 2006.

Jones, John Winter (red.), Divers Voyages touching the discovery of America and the Islands adjacent, collected and published by Richard Hakluyt. London: Printed for the Hakluyt Society, 1850.

Jowitt, Claire. «Hakluyt’s Legacy: Armchair Travel in English Renaissance Drama», 295–306. I Carey og Jowitt (red.).

Klein, Bernhard. «’To Pot Straight Way We Go’: Robert Baker in Buinea, 1562–64», 243–255. I Carey og Jowitt (red.).

Lorimer, Joyce. «’[T]ouching the state of the Country of Guiana, and whether it were fit to be planted by the English’: Sir Robert Cecil, Richard Hakluyt and the Writing of Guiana, 1595–1612», 105–117. I Carey og Jowitt (red.).

Lorimer, Joyce (red.), Sir Walter Ralegh’s Discoverie of Guiana. London: Ashgate for the Hakluyt Society, 2006.

MacCrossan, Colm. «Framing ‘The English Nation’: Reading between Text and Paratext in The Principal Navigations, 1598–1600», 139–151. I Carey og Jowitt (red.).

Mancall, Peter C. «Richard Hakluyt and the Visual World of Early Modern Travel Narratives», 87–101. I Carey og Jowitt (red.).

Mancall, Peter C. Hakluyt’s Promise. An Elizabethan’s Obsession for an English America. New Haven: Yale University Press, 2007.

Mentz, Steve. «Hakluyt’s Oceans: Maritime Rhetoric in The Principal Navigations», 283–293. I Carey og Jowitt (red.).

Parks, George Brunner. Richard Hakluyt and the English Voyages, 2. utg. New York: Frederick Ungar, 1961.

Payne, Anthony. «Hakluyt’s London: Discovery and Overseas Trade», 13–23. I Carey og Jowitt (red.).

Pennington, L.E. (red.), The Purchas Handbook: Studies of the life, times and writings of Samuel Purchas, 1577–1626, 2 bd. (London: The Hakluyt Society, 1997.

Pirillo, Diego. «Balance of Power and Freedom of the seas: Richard Hakluyt and Alberico Gentili», 177–186. I Carey og Jowitt (red.)

Purchas, Samuel, Hakluytus Posthumus or Purchas his Pilgrimes; Contayning a History of the World, in Sea Voyages and Lande Travells, by Englishmen and Others, London 1625. For en moderne utgave, se Samuel Purchas, Hakluytus Posthumus or Purchas his Pilgrimes, 20 bd. Glasgow: James MacLehose and Sons, 1905–1907.

Quinn, D.B. (red.), The Hakluyt Handbook, 2 bd. London: The Hakluyt Society, 1974.

Quinn, David B. og Alison M. Quinn (red.), A Particuler Discourse concerninge the Greate Necessitie and Manifolde Commodyties that are like to grow to this Realme of Englande by the Westerne Discoueries lately attempted, known as Discourse of Western Planting. London: The Hakluyt Society, 1993.

Rubiés, Joan-Pau. «From the ‘History of Travayle’ to the History of Travel Collections: The Rise of an Early Modern Genre», 25–41. I Carey og Jowitt (red.).

Sacks, David Harris. «’To deduce a colonie’: Richard Hakluyt’s Godly Mission in its Contexts, c.1580–1616», 197–217. I Carey og Jowitt (red.)

Schleck, Julia. «Forming the Captitivity of Thomas Saunders: Hakluyt’s Editorial Practice and their Ideological Effects», 129–138. I Carey og Jowitt (red.).

Small, Margaret. «A World Seen Throught Another’s Eyes: Hakluyt, Ramusio, and the Narratives of the Navigationi et Viaggi», 45–55. I Carey og Jowitt (red.).

Stout, Felicity. «’The Strange and Wonderfull Dicoverie of Russia’: Hakluyt and Censorship», 153–163. I Carey og Jowitt (red.).

Trakulhun, Svers. «Three Tales of the New World: Nation, Religion, and Colonisation in Hakluyt, de Bry, and Hulsius», 57–66. I Carey og Jowitt (red.).

Taylor, E(va).G.R., Late Tudor and Early Stuart Geography,1583-1650, London: Methuen, 1934.

Taylor, E.G.R. «Document 65. Epistle dedicatory to Sir Francis Walsingham by Richard Hakluyt, 1589», 1: 396–401. I The Original Writings and Correspondence of the two Richard Hakluyts.

Taylor, E.G.R. The Original Writings and Correspondence of the two Richard Hakluyts, 2 bind. The Hakluyt Society, London 1935.

Taylor, E.G.R. «Richard Hakluyt», The Geographical Journal 109, 4/6 (1947): 165–171.

Av Anne Helness | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)