En dato til besvær

Det er ikke alle gitt å ha en 17. mai. De fleste land har en bestemt nasjonaldag, gjerne knyttet til den dagen nasjonen i en eller annen forstand ble grunnlagt. Men ingen kan skilte med barnetog, korps og tilstelninger med taler, under­holdning, brus, pølser og is slik vi gjør det i Norge. I særdeleshet ikke Frankrike. Daværende presidentkandi­dat for de grønne, Eva Joly, foreslo i 2010 å erstatte den prangende militærparaden på Champs-Élysées på nasjonal­dagen 14. juli med et tog av skolebarn, studenter og voksne for å feire felles verdier. Det var tross alt bare land som Russland, Kina og Nord-Korea som fremdeles markerte nasjonaldagen med militære parader, hevdet hun. For et moderne og demokratisk Frankrike burde en slik feiring av nasjonaldagen tilhøre fortiden. Overfor den slags forslag ble hun imøtegått, kritisert og latterliggjort. Det måtte skyldes hennes utenlandske opprinnelse at hun kunne komme med slike uhørte forslag, ble det hevdet. Eller som statsminister François Fillon uttrykte det: «Jeg reagerer med tristhet. Jeg tror dessverre at denne kvinnen ikke har særlig stor dannelse når det gjelder franske tradisjoner, franske verdier og fransk historie». Jean-Luc Mélenchon, medlem av senatet, tok avstand fra disse angrepene på Joly, og foreslo selv at man godt kunne ha et slikt borgertog, bare man sørget for at det ble etterfulgt av en militærparade «som minner enhver fremmed makt om hva det vil koste dem å gå løs på Frankrike og dens republikk». Nasjonaldagen skulle brukes til å vise fram hva man hadde å by på av forsvarsmidler for å avskrekke andre land fra å angripe Frankrike. En fransk versjon av 17. mai kom ikke på tale. 

Men Frankrikes egen nasjonaldag har fra første stund av vært en dato til besvær, og Claude Quétel har skrevet en underholdende bok om hvordan dagen er blitt feiret – og ikke feiret – og ikke minst hva slags ideologiske innhold ulike grupper til ulike tider har lagt inn i den. Det er som å lese en fortelling om fransk politisk historie fra revolusjonen og fram til i dag. Som man vil vite er det en historie med mange omveltninger. At dagens Frankrike omtales som den femte republikk sier vel det meste: Siden den franske revolusjon har man hatt terroren (1793–1794), to keiserdømmer (1804–1814 og 1852–1870), Bourbon-dynastiet (1814–1830), Julimonarkiet (1830–1848), Pariserkommunen (1871), Vichyregimet (1940–1944) og altså fem republikker. Quétel går gjennom dem alle med henblikk på å undersøke hvordan 14. juli ble oppfattet. Det er et godt grep, selv om det blir lite plass til å gå i dybden.

Quétel gjør et stort nummer av at 14. juli allerede det første året skiftet mening. Som kjent angir datoen i utgangspunktet erobringen av Bastillen i 1789. Bastillen, som opprinnelig var en militær festning som skulle forsvare Paris, ble på denne tiden brukt som statsfengsel, men var også et sted der man oppbevarte våpen og ammunisjon. Når opprørerne stormet Bastillen, så var det ifølge Quétel ikke, som det gjerne står i historiebøkene, for å frigjøre de politiske fangene som satt der og fordi festningen ble sett på som symbol på despotiet. Opprørerne ville snarere ha tak i ammu­nisjon etter å ha plyndret militærbygningene på området, Les Invalides, for geværer. Å frigi de syv fangene som satt i Bastillen var noe som ble gjort i forbifarten, og som opprørerne kom på mens tumultene stod på. Fire av fangene var for øvrig heller ikke politiske fanger (dvs. fanger innsatt på bakgrunn av lettres de cachet), men varetektsfanger (dvs. innenfor det ordinære rettsapparatet), mens to av de tre siste var så gale at de ble satt direkte inn i galehus. Bastillen var derfor i 1789 ikke lenger Bastillen, dvs. et sted der kongen og hans menn vilkårlig buret inne plagsomme individer. Bastillen var i realiteten ingen despotisk bastion. Men etter hendelsene i juli 1789 bygget det seg likevel straks opp myter om hvor redselsfull Bastillen var anno 1789, slik at stormen på Bastillen 14. juli som et symbol på seier over despotiet kunne få ben å gå på. Året etter ble 14. juli feiret som fransk nasjonaldag, men paradoksalt nok ikke med utgangspunkt i stormen på Bastillen: Man tok snarere utgangspunkt i forestillingen om at Frankrike i 1789 ble en «nasjon» og en forbundsstat, der alle franskmenn ble samlet i et felles prosjekt. Nasjonaldagen ble ifølge Quétel feiret med stor festivitas og et voldsomt oppbud av parader og tilskuere (i øsende regn), der kongen tronet på hoved­tribunen sammen med medlemmene av nasjonalforsamlingen. Opptoget gikk ikke engang forbi Bastillen, for her var det enighet, brorskap og felleskap som skulle stå i sentrum. Monarkiet var fremdeles den anerkjente styreform, selv om kongen var redusert til å være tilskuer og mer eller mindre motvillig leste opp sin erklæring om at han ville iverksette de lover som nasjonalforsamlingen ga. Allerede første året etter revolusjonen var det med andre ord tvil om hva 14. juli egentlig viste til og hva man feiret. Skulle man feire at Frankrike ble repub­likk, måtte man ha valgt 10. august, siden det var den dagen sans-culottene avsatte kongen (1792). (10. august har da også med jevne mellomrom blitt feiret som festdag). I de neste årene ble det dessuten opprettet så mange nasjonale festdager at 14. juli druknet i mengden. For Robespierre var den store nasjonal­dagen 8. juni, som han innstiftet til ære for det høyeste vesen, og der han selv i 1794 inntok plassen som en slags ypperste­prest. Ikke lenge etter mistet han hodet i giljotinen.

Av senere svingninger i feiringen av 14. juli kan nevnes at med Napoleon Bonaparte som førstekonsul ble 14. juli først og fremst en kampens og krigens dag, og feiringen ble fra nå av konsentrert om hæren og dens sjefer (ikke minst Napoleon selv, hærens øverste sjef). Det er fra denne tiden dagens praksis med militærparader stammer. Da Napoleon ble keiser i 1804 gikk 14. juli i glemmeboken (han ville ikke feire en dag som kunne assosieres med opprør), og den store festdagen ble 15. august – Napoleons fødselsdag – og man spadde opp en katolsk helgen, Saint Napoléon, som også skulle feires denne dagen. Dermed fikk feiringen også en religiøs dimensjon. Under restaurasjonen var feiring av 14. juli naturligvis uaktuell, mens man under Julimonarkiet la mest vekt på å feire de tre «strålende» dagene under revolusjonen i 1830 (27., 28. og 29. juli). Det var ifølge Quétel under Napoleon IIIs keisertid at man for alvor fikk én nasjonal­dag for hele Frankrike, nemlig ved nok en gang å feire Napoleondagen 15. august. Det var faktisk ikke før i 1880 (altså under den tredje republikk) at 14. juli ble Frankrikes nasjonaldag, som en feiring av så vel 14. juli 1789 (angrepet på Bastillen/despotiet) som 14. juli 1790 (samlingen av Frankrike til en nasjon). Men denne feiringen møtte kraftig oppo­sisjon, både fra høyrekreftene, som så det som uhørt å feire opprørere og mordere, og fra venstresiden, som anså revolusjonen for å være «borgerlig» fordi den ikke var rettet mot å fjerne kapitalismen og klassesamfunnet. Til liten nytte. I løpet av 1880-tallet var 14. juli, med sine militære parader foran militære og politiske ledere – i Paris foran republikkens president – godt etablert. Det toppet seg naturligvis med 100-års­jubileet og verdensutstillingen i 1889. Men stridighetene om hva man faktisk feiret var likevel like sterke, hevder Quétel. Det var bare de mest radikale og opposisjo­nelle republikanerne som påberopte seg 14. juli som et minne om stormen på Bastillen og folkelig opprør, mens de mest radikale sosialistene avviste den borgerlige feiringen av 14. juli og ville ha 1. mai som nasjonaldag. The establishment forsøkte snarere å bruke jubileet og verdensutstillingen til å se framover – verdensutstillingen, med Eiffeltårnet i spissen, symboliserte framskrittet – og skape enhet omkring fransk industriell og teknologisk oppfinnsomhet og kompetanse.

Etter første verdenskrig, der 10 % av Frankrikes mannlige befolkning strøk med (1, 4 millioner), ble 14. juli (1919) naturlig nok markert som en seier over Tyskland og en landesorg over alle de drepte. Men det ble etter hvert 11. november (datoen for våpenstillstand etter første verdenskrig) og Jeanne d’Arc-feiringen (30. mai) som overtok som festdager for å markere patriotisme og militære seire. Samtidig ble 14. juli i økende grad en festdag som ulike politiske grupperinger nok fremdeles kunne krangle om innholdet av, men som rullet og gikk på sparebluss med tradisjonelle markeringer. Først da venstresiden (Front populaire) overtok regjerings­makten i 1936 ble 14. juli løftet fram, nå som en dag da arbeiderne skulle feires (men det varte kun et par år…). Vichy-regimet benyttet på sin side 14. juli til å minnes alle franskmenn som hadde ofret seg for fedrelandet (i de okkuperte delene av Frankrike var nasjonale feiringer forbudt), men når frigjøringen kom i 1945, ble 14. juli naturligvis igjen feiret som en dag da tyranniet ble nedkjempet. Nå feiret man republikken – selv om det ganske snart viste seg at de ulike politiske fløyer forstod «Republikk» på helt forskjellige måter. Men feiringen mistet etter hvert sin intensitet: I etterkrigstiden var det så mange festdager på det offisielle programmet at 14. juli tapte sin glans og ble en festdag blant mange. Da de Gaulle i 1958 løftet 14. juli fram igjen for å gjøre dagen til en særskilt festdag, protesterte kommunistene, fordi 14. juli «tilhører republikanerne» (ifølge dem var de Gaulle med andre ord ingen republikaner). Og da Mitterand ville arrangere en verdensutstilling i forbindelse med 200-årsjubileet i 1989, protesterte opposisjonen så sterkt at prosjektet måtte skrinlegges. Med andre ord: 14. juli er, og har hele tiden vært, en dag som har skapt konflikter. Det var derfor ikke overraskende at Eva Joly møtte motstand med sitt forslag om barnetog 14. juli.  Dette er en dato som fremdeles kan sette sinnene i kok, selv om den i dag ifølge Quétel først og fremst er blitt en festdag uten noe bestemt innhold.

Quétel fører leseren inn og ut av de ulike stridighetene omkring 14. juli og andre festdager på en forståelig måte, og han gir oss hele tiden nok historisk kontekst til at det er mulig å følge med på ferden uten at man må ha hele den franske politiske historien i bakhodet. Det han derimot reflekterer mindre over er hvordan kollektive minner fungerer og blir satt i scene i ulike historiske kontekstene. Han minner oss stadig på at de ulike regimene brukte festdagene for å styrke egen posisjon og legitimitet, og at det er typisk for franskmenn å lage festdager av ulike begivenheter. Men Quétel går aldri ordentlig inn i problematikker knyttet til identitetsdannelse, nasjonalfølelse og forestillingen om et folkefellesskap og deres historiske bakgrunn. Dermed er han tvunget til å bevege seg på overflaten at de fenomenene han behandler. Men artig er det lell.

Av Espen Schaanning | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)