Dyrs verdi

For de fleste i vår kulturkrets har det alltid vært en selvsagt ting at dyr er mindre verdt enn mennesker, og at vi derfor kan nyttiggjøre oss dem etter vårt eget forgodtbefinnende. Vi skaffer oss kjæledyr til hygge og nytte; vi jakter på ville dyr for å spise dem, bruke skinnet deres eller framstille dem på sirkus eller dyrehage; vi temmer husdyr for å utnytte dem (egg og melk), eller aler dem opp for å drepe og spise dem; vi avler fram dyr for å benytte dem som forsøksdyr. Ingenting av dette ville vi godta at ­menneskene gjorde mot hverandre, eller enda verre: at dyrene gjorde slikt mot mennesker. Fra den antikke greske og kristne kulturen (og naturligvis mye lenger tilbake) bærer vi med oss en forestilling om at mennesket i kraft av sin sjel har en særstilling i universet og at vi derfor kan ta oss til rette på denne måten. Vi tar det mer eller mindre for gitt.

Mange har sikkert hatt personlige erfaringer som for en stakket stund problematiserte denne selvsagte forutsetningen. Her er min egen fra sist høst: Jeg var på fisketur og trædde på sedvanlig vis meitemark på kroken. Jeg må imidlertid innrømme at jeg denne gang kjente et lite sting i hjertet (i grunnen har jeg vel erfart det samme de siste årene): Meitemarken gjorde voldsom motstand og strevde av alle krefter for å unngå å komme på kroken. Den kjempet for sitt liv. Det var åpenbart at mitt inngrep gjorde en (negativ) forskjell i dens liv. Marken gjorde imidlertid sin nytte, for fisken beit på. Dessverre var fisken for liten, slik at jeg måtte kaste den uti igjen. Men denne gang hadde kroken satt seg skikkelig fast i innvollene, slik at hvis jeg rev den ut, så ville innvollene følge med. Jeg lot derfor kroken bli i fisken, i håp om at den kunne leve med den. På dette tidspunktet kom jeg i tanker om jeg egentlig burde plage mark og fisk på denne måten. Jeg hadde strengt tatt ikke bruk for fisken, siden jeg hadde brakt med meg all maten jeg trengte. Hvorfor da plage disse dyrene? Hadde jeg rett til å skade disse dyrene bare fordi jeg synes det er trivelig å fiske? Så dukket en ny tanke opp: Maten jeg hadde tatt med var blant annet kylling og hamburger – med andre ord kjøtt fra dyr som er alet opp under kummerlige kår for å spises i ung alder. Det var jo ikke stort bedre. Men det var en forskjell: Skadene på meitemark og fisk gjorde jeg selv og kunne jeg se med egne øyne, drapet på kylling og okse foretas av andre fjernt fra egne erfaringer. I butikken er kylling og okse bare «produkter». Det var således erfaringene med konkret skade på levende dyr som i sin tur ­minnet meg på at bak kjøttproduktene har det engang vært levende individer med lyst til å leve. Og kanskje viktigst av alt: Ingenting av dette har fått meg til å bli vegetarianer eller veganer. Erfaringen skapte noen minutters uro og en refleksjon, og så var alt som før. Dyrenes liv var ikke verdt mer enn et skuldertrekk og en rynket panne. Kveldens hamburger ble spist uten tanke på dyret som ble spist.

Forfatterne av artikkelsamlingen Hvem er villest i landet her? forsøker å hindre at vi på denne måten faller til ro. I alle fall er dette de fleste artikkelforfatternes anliggende. Tittelen er for øvrig sterkt misvisende. Ingen av forfatterne forsøker å svare på spørsmålet om hvilket dyr som er villest i Norge, og spørsmålet om grader av «villhet» blir kun drøftet i én av artiklene (tittelen er hentet fra Morten Tønnessens artikkel om ulven og hva han kaller «ulvens person­vern og rett til privatliv»). Det er mulig at redak­tørene med spørreordet «hvem» har forsøkt å lage et ordspill og vil rette blikket mot menneskene, slik at spørsmålet som stilles er hvem som er «villest» av dem som har kjæledyr, holder husdyr, driver med hvalfangst, holder pelsdyr i bur, driver fiskeoppdrett eller plager forsøksdyr (eller kanskje det vises til at dyrevernere oppfattes som «ville», men at de som utnytter dyr er «villest»?). Men når redaktørene i innledningen kort redegjør for tittelen, så er det med referanse til hva som kan betraktes som villmark (hvilket i seg selv ikke er noe svar på hvilket dyr som er villest), så det ser ikke ut til at et slikt ordspill har vært hensikten (bruken av «hvem» er i så fall bare dårlig norsk). Undertittelen – «Råskap mot dyr og natur i antropocen, menneskets tidsalder» – er om mulig enda mer misvisende og klønete. Begrepet «råskap» blir aldri definert og forekommer knapt i hele boken, og det er vel færreste artikler som har «råskap» mot dyr og natur som hovedtema (men de fleste er innom det moralske spørsmålet om hvilken rett vi har til å bruke dyr bare som midler). For øvrig er det vanskelig å skjønne at «antropocen» må stå i tittelen når synonymet «menneskets tidsalder» allerede er brukt. Det er bare egnet til å forvirre.

Heldigvis befinner artiklene i boken seg langt fra dette lavmål. Det er tvert om en samling svært gode artikler om forholdet mellom mennesker og dyr forfattet av fagfolk fra forskjellige fagområder. To tendenser tematiseres og går som en rød tråd gjennom de fleste artiklene. Det ene er at vårt forhold til dyr har endret seg gjennom industrialiseringen og spesialiseringen av husdyrholdet. Gårder med frittgående hester, kuer, høns og griser finnes nå knapt andre steder enn i eventyrene. Nå «produseres» dyrene hver for seg i store anlegg, ja, enkelte dyrearter deles sågar opp etter deres nyttefunksjon: Melkefe avles annerledes enn kjøttfe, verpe­høner avles annerledes enn slaktekylling. Dyr er således blitt til ting i en stadig mer omfattende produksjonsprosess, der dyr og mennesker fremmedgjøres overfor hverandre. Enkelte sammenligner sågar det industrialiserte husdyrholdet med Holocaust – modernitetens skyggeside. Den andre tendensen går på et vis motsatt vei. Stadig flere har opponert mot den slette behandlingen av dyr, og det har derfor de siste tiårene blitt lagt økende begrensinger på hvor langt man kan gå i å forringe dyrenes levevilkår av økonomiske hensyn. Gjennom dyrevernlovgivning har dyr i kjøtt-, egg- og pelsproduksjonen fått bedre velferd enn før. Med pelsnæringen som mulig unntak, stilles det imidlertid her aldri spørsmåltegn ved den industrielle utnyttelsen av dyr. I den nye dyrevelferdsloven, som trådte i kraft 2010, har dyr fått egenverdi, men som flere artikkelforfattere er inne på, er denne egenverdien egentlig lite verdt, fordi den overstyres av økonomiske interesser. Det er for eksempel fremdeles helt i orden å avle fram dyr for å ta livet av dem i ung alder (eksempelvis grisunger, kalver, lam og kyllinger), ja, flere av disse artene er avlet fram på en slik måte at de ville ha fått alvorlige problemer med skjelett og indre organer hvis de fikk vokse opp. I den allmenne norske konsensus i dag kommer det ikke på tale å tilkjenne dyr rettigheter på lik linje med mennesker. Som Ragnhild Sollund og Live Kleveland påpeker henger dette blant annet sammen med at dyr generelt eies – dvs. de er noens eiendom. Å tilkjenne dyr (individuelle) rettigheter ville derfor være å krenke eiendomsretten. Og slike rettigheter er seige og vanskelig å endre, selv om det naturligvis er mulig (bare tenk på slave­riet). I en fin artikkel om norsk fangst av sel og hval minner Siri Martinsen oss således om at tradisjonenes kraft er sterk, og at det skal mye til for å endre et synspunkt som vi har vokst opp med som naturlig og selvsagt (i norsk sammenheng er sel- og hvalfangst blant annet knyttet til nasjonal identitet og nasjonsbygging). Som Siri Martinsen og Toralf Metvteit gjør oppmerksom på i artikkelen «Veterinærens rolle i utviklingen av norsk dyrevern» har sågar veterinærene i Norge historisk sett vært mer opptatt av landbruksøkonomi enn dyrevelferd.

Det står mye interessant i denne boken om vår behandling av ulv, sel, hval, laks, ku, gris, høns, rev, mink og kjæle­dyr samt mus og rotte som forsøks­dyr. Særlig er det noe rørende over kriminolog Guri Larsens to artikler, der det fremgår at hun i 2009 forlot studiet av lovbryterne og sanksjons­apparatet og begynte å drive «feltarbeid» i fjøs og eng, og forsøkte å «bli mest mulig kjent med kuene, livene deres og det sosiale samspillet dem imellom og mellom kuene og bonden Per Aasmund». Hun har mye fint, tankevekkende og innsiktsfullt å si om kua og kalvens levevilkår i det industrialiserte husdyrholdet, men det blir unektelig søkt når hun sammenligner fjøset med et fengsel. «Frihetsberøvelsen og pinepåføringen er her felles, også det at påføring av lidelse ikke er et mål, men en følge av fangenskapet», hevder hun. Larsen burde som kriminolog imidlertid vite at dette er positivt galt: Det er uttalt mål at fengsel skal være smertefullt; det er bare slik myndighetene kan få oppfylt sine ambisjoner om at publikum avskrekkes (allmennprevensjon), straffen skal få sine mentalhygieniske virkninger (rettferdig gjengjeldelse) eller fangen få en solid lærepenge (individualprevensjon). Enda verre blir det når hun hevder at «samfunnsvern» er en felles underliggende intensjon bak fengsel og fjøs: Mens fengslet sperrer inne «mennesker som oppfattes som uønskede», kan «dyrs fangenskap i landbruket […] oppfattes som vern av samfunnets interesser i å sikre matproduksjon på en mest mulig effektiv og lønnsom måte, sikre næringens profitt og gi borgerne tilgang på billig mat». Det hun her ser bort fra er at det samfunnsvern man snakker om i kriminalpolitikken jo er vern av samfunnet mot den trussel som innesperrede fanger eller potensielle lovbrytere utgjør. Kuene utgjør vel ingen slik trussel. Er det for å legitimere at hun som kriminolog gjør feltarbeid hos kuer at hun må foreta slike haltende sammenligninger?

Med hensyn til vurdering av dyrs ­verdi, kan kanskje et par av artiklene særlig framheves. Det gjelder Dag O. Hessens artikkel «Hvor unikt er mennesket?» som gir en god innføring i menneskets plass i dyreriket, og han hevder at det eneste grunnleggende skillet mellom mennesker og andre dyr er evnen til moralsk refleksjon (selv om også denne forskjellen, ifølge Hessen, er mindre enn man skulle tro). Samtidig får vi mennesker da ifølge Hessen et problem (som dyrene slipper å bekymre seg om), nemlig hvilken moralsk rett vi har til å behandle dyr annerledes enn mennesker, og hvor eventuelt grensen skal gå for å gi dyr moralsk status (krav på moralsk vurdering). Hessen foreslår en pragmatisk løsning der dyr bør stå høyere i kompleksitet enn tifotkrepsen for å oppnå moralsk status (meitemarken får følgelig ingen moralske verdi, mens fisken derimot kommer innenfor den moralske sirkelen) (Tore S. Kristiansen har for øvrig en usedvanlig flott artikkel om hvordan det er å være fisk!). En annen artikkel som her bør trekkes fram er «Etiske perspektiver på dyr og natur» av Espen Gamlund. På en forbilledlig pedagogisk måte redegjør han for de ulike grunner som kan angis for moralsk ekstensjonisme, dvs. forsøket på å utvide sirkelen for moralsk status til andre skapninger enn mennesket. Det er ifølge Gamlund gjerne fire egenskaper som tradisjonelt har blitt anført som moralsk relevante for å tilkjenne dyr moralsk status. Den første er fornuften (Immanuel Kant): Det er bare rasjonelle personer som har verdi i seg selv. Man bør riktignok ikke ta livet av sin hund bare fordi man ikke vil ha den lenger, men det er ikke fordi den er mål i seg selv, men fordi en slik handling kan virke negativt inn på ens karakter, hvilket i sin tur for konsekvenser for hvordan man behandler andre mennesker. Den andre er føleevnen (Jeremy Bentham): Det er bare vesener som har evne til å lide som kan (og skal) tillegges moralsk status. Alle dyr som han føle smerte vil her være med i det moralske fellesskapet. De dyr som har evne til å føle smerte vil også kunne tillegges «interesser» som man har plikt til å ta hensyn til (Peter Singer). Den tredje er subjekt for et liv (Tom Regan): For at et vesen skal kunne oppnå moralsk status må det ha en eller annen form for ønsker, hukommelse, evne til å erkjenne og føle, oppfatning av framtiden, osv. Fugler og pattedyr over et år ville her kunne komme innenfor moralsirkelen. Den fjerde er selvoppholdelsesdrift (Paul W. Taylor): Alle levende vesener som streber etter selbevarelse har moralsk status. Her er den moralske sirkelen så vid at den også omfatter planter. I tillegg kan dyrs moralske status begrunnes dydsetisk (Thomas E. Hill jr.): Man bør unngå å skade levende vesener fordi en slik unnlatelse inngår i å være et godt menneske.

Felles for alle disse kandidatene til moralsk status er naturligvis at mennesket er i besittelse av dem alle. Det er ingen som har kommet på den tanke å begrense den moralske statusen til en egenskap som menneske ikke har (for eksempel evnen til å lage edderkoppspinn). Menneske er seg selv nærmest, som det heter. Men man kunne, som Tormod Vaaland Burkey foreslår, leke med tanken om en annen utviklingshistorie, der mennesket bare ville være nummer to eller tre med hensyn til intelligens, bevissthet og språk, – ville vi da tilkjenne vesenene over oss rettigheter som vi ikke tilkjenner oss selv? Ville vi da finne det riktig å utelukke menneskene fra den moralske sirkelen fordi vi er laverestående dyr? Neppe. Ser man det slik, oppdager man fort hvor vilkårlig det blir å reservere rett til leveverdig liv bare til menneskene eller at bare mennesket skal være mål i seg selv.

Det gis mange argumenter i denne boken for å fjerne den tradisjonelle oppfatningen av at mennesket er så unikt i universet at det fortjener en særstilling og et særlig vern framfor andre levende vesener, og jeg må medgi at jeg etter å ha lest denne boken spiser kylling og hamburger med noe dårligere samvittighet. Hva man i praksis skal man gjøre med tingenes begredelige tilstand har forfatterne imidlertid ingen felles løsning på. Dyrevernbevegelsen og andre velmenende organisasjoner kan rope seg hese om dyrs rettigheter, men det er få som er villig til å lytte. Det enkleste er naturligvis å henvise til «forbrukermakt», som jo er blitt så trendy i våre dager: Folk må slutte å spise kjøtt, eller i alle fall bare kjøpe økologiske varer. Men dette er naturligvis kun å individualisere ansvaret og legge det over på forbrukerne. Alle – ikke minst kapitaleierne i de store bedriftene – vet at dermed blir det meste som før. Grunnleggende endringer må skje på politisk nivå. Hvilket vel betyr at intet vil skje med det første.

Av Espen Schaanning | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)