De to kulturer

Det er nok mange som har undret seg over at Fredrik Fasting Ludvik Torgersen har fått avslag fire ganger på å få gjenopptatt sin sak, først av høyeste­rett i 1976 og 2001, og dernest i Gjenopptakelses­kommisjonen i 2006 og 2010. Som kjent ble Torgersen i 1958 dømt til livsvarig fengsel og ti års sikring for å ha voldtatt og drept Rigmor Johnsen i Skippergata 6B. Han har hele tiden bedyret sin uskyld, men påtalemakten, domstolene og Gjenopptakelses­kommisjonen har hele tiden ment at bevisene var gode nok. De tre tekniske bevisene har for lengst blitt berømte: «Barnålbeviset», som viste at det var samme type barnåler i Torgersens dress og på et juletre på åstedet; «avføringsbeviset», som viste at det var samme type avføring på offeret og Torgersens ene sko; og «tannbitt­beviset», som viste at et bittmerke i offerets bryst måtte stamme fra Torgersens tenner. Sakkyndige gikk i 1958 god for at barnålsbeviset og tannbittbeviset var uomtvistelige beviser på at Torgersen måtte være gjerningsmannen, mens avføringsbeviset ga stor sikkerhet for det samme. Men senere sakkyndige har kommet til at disse bevisene er temmelig verdiløse: Barnålene var ikke så unike som det ble hevdet i 1958, men helt vanlige barnåler som Torgersen, eller den han hadde kjøpt dressen av, kunne ha fått på seg mange andre steder; innholdet i avføringen var helt vanlig og kunne stamme fra mange andre kilder; og bittmerket viste på ingen måte særlig likhet med Torgersens tenner (som man har bevart avstøpning fra), ja flere eksperter hevder sågar at det er helt utelukket at det kan stamme fra ham. Men som leder av Gjenopptakelseskommisjonen, Janne Kristiansen, sa det så treffende til TV2 i 2008: «Vitenskapen får mene hva den vil». Påtalemakt, domstoler og gjenopptakelseskommisjoner har ikke latt seg rokke.

Jeg har av og til tenkt at de må leve i en egen relativt avsondret kultur disse menneskene som fremdeles påstår at bevisene mot Torgersen er utvil­­somme. Torgersensaken har her (som alle andre steder) utvilsomt vært en snakkis i mer enn femti år, og påtale­makt, dommere og medlemmer i Gjenopptakelseskommisjonen har trolig ristet på hodet over disse mer eller mindre venstrevridde folkene, fra Jens Bjørneboe til Ståke Eskeland, som hele tiden har villet rakke ned på rettsvesenet. De har derfor, bevisst eller ubevisst, ansett alle forsøkene på å så tvil om dommen for å være suspekte og urettmessige. Men samtidig har jeg også tenkt at hvis dette er riktig, så betyr det vel i sin tur at vi som har tvilt på holdbarheten av bevisene i denne saken, tilhører en annen kultur, som også, på godt og ondt, deler et sett av fordommer. Kanskje er det slik at vi i denne alternative kulturen deler mange av de samme grunnleggende holdningene, leser ­mange av de samme bøkene, og vanker i de samme miljøene, der det er en «snakkis» som går i retning av at Torgersen er blitt urettmessig behandlet. Grunnen til at jeg (og andre) ikke er i stand til å se og finne innlysende det som påtalemakten ser og finner inn­lysende, er i så fall at jeg (og andre) tilhører en kultur som gjør oss fordomsfulle og forutinntatte til påtalemaktens og dommernes synspunkter.

Man skulle kanskje tro at Jan Tennøe med sin bok Torgersensaken skulle kunne bidra til å kaste lys over dette spørsmålet. Tennøe synes nemlig i utgangspunktet å komme inn fra sidelinjen som en slags tredjepart: Han har vært forretningsadvokat i 30 år og kan ikke på noe vis beskyldes for å tilhøre et venstreradikalt miljø med kritiske ryggmargsreflekser mot politi, domstoler og fengselsvesen. Dessuten tok han angivelig tak i saken ut fra nysgjerrig interesse, uten på forhånd å ha noen bestemt mening om Torgersens skyld. Ja, han hevder at han før han begynte å se på saken «aldri hadde problem med å anta at Torgersen var en drapsmann og at han var domfelt med rette». I de kretsene han ferdedes i var det vanlig å mene og tro at avslagene på gjenopptakelsesbegjæringene til Torgersen måtte være riktige, hevder han. Man kunne kanskje tro at han derfor kunne se denne konflikten litt utenfra eller ovenfra, se svakheter og styrker i begge siders måter angripe saken på, avdekke fordommer og uerkjente forutsetninger på begge sider. Men om han opprinnelig hadde et slikt «nøytralt» utgangspunkt, så viser hans bok at han nå har havnet i slett selskap, dvs. i den alternative, rettspleiekritiske kulturen. Undertittelen viser dette med all ønskelig tydelighet: Juks satt i system. Her legges ikke fingrene imellom. Tennøe forsøker ikke å se de to kulturer utenfra. Han befinner seg på barrikadene.

Det kan i utgangspunktet være befriende med en bok som til de grader tar parti for Torgersen og mot påtalemakt, dommere og Gjenopptagelses­kommisjon. Ikke fordi Tennøe har rett, men fordi det er lett å sympatisere med en person som mener å oppdage uetter­retteligheter, harmes over dem og vil gjøre noe med dem. Tennøe oppfører seg som en varsler, en person som plutselig oppdager noe som er forferdelig galt og som tar på seg den belastningen det er å fortelle andre om det: «Det som jeg har iakttatt i Torgersens sak, er imidlertid så ille at jeg som en alminnelig samfunnsengasjert person, ikke kan forsvare å tie med det». Problemet er at saken jo er varslet før. Det finnes solide arbeider – så som Moss og Eides … aldri mer slippes løs. Historien om Fredrik Fasting Torgersen (1999) og Eskelands Bevisene i Torgersen-saken (2005) – som har forsøkt å vise at bevisene i saken er lite verdt, og Tennøe kan ikke sies å bidra med så mye nytt i forhold til disse. Det kan naturligvis fremdeles være verdifull å få alle bevisene i saken gjennomgått ett for ett, med Tennøes kommentarer. Det er også nyttig å få en kronologisk gjennomgang av hvilke instanser saken har vært innom fra 1958 til i dag, og hva slags begrunnelser som de ulike instansene har hatt for å opprettholde dommen. For den som kjenner Torgersen-saken godt fra før, er det her imidlertid lite nytt hente.

Men rett skal være rett: Tennøes bok er en tankevekkende og grundig gjennomgang av bevisene i saken og hvordan de har blitt behandlet av de ulike instanser. For uinnvidde lesere vil det sikkert være informativt å få vite hvordan de viktigste motbevisene i saken (ifølge Tennøe) er blitt satt til side: Torgersen hadde alibi (mor og søster); Ester Olsson – som var den eneste som hadde sett ansiktet til morderen (som man antok fulgte etter Rigmor hjem) – utpekte en annen enn Torgersen som gjerningsmann; drapsstedet var fullt av slam, blod og avføring, men det fantes ikke slam, blod eller avføring på Torgersens klær eller sykkelpedaler; flere sakkyndige mener nå at bitemerket i brystet utelukker at Torgersen kan være biteren. En uinnvidd vil nok også forbauses over at viktige bevis synes å ha blitt underslått, hvorav det viktigste var at en viss «Gerd» hadde kommet med betroelser til en venninne om at hun hadde vært sammen med Torgersen drapskvelden (Torgersen hadde hevdet at han var sammen med «Gerd», som han kun kjente ved fornavn, på rommet sitt; han ble ikke trodd). Venninnens vitnemål om dette ble tatt ut av saken, etter alt å dømme av Dorenfeldt. Likeledes vil nok den som ikke kjenner saken fra før stille seg tvilende til at påtalemakten og Gjenopptakelseskommisjonen kunne mene at de øvrige bevisene var så mange og viktige at de alene ville være nok til å få Torgersen dømt. De viktigste av disse bevisene var for det første vitnemålet til den narkomane sikringsfangen Ørnulf Bergesen, som var på rømmen og hevdet å ha sett Torgersen komme ut fra (det han trodde var) åstedet. Men han forklarte seg så uriktig på andre punkter at han vanskelig kunne festes særlig lit til. For det andre har vi vitnemålet fra Ester Olsson som mente Torgersen lignet på den antatte gjerningsmannen «som type». Men hun hadde pekt ut en annen og var da sikker i sin sak. Et tredje vitnemål kom fra en person som hadde sett den antatte gjerningsmannen og mente at han var «jævla lik» Torgersen. Men dette vitnet hadde bare sett personen bakfra. Et fjerde vitne pekte ut Torgersen som mulig gjerningsmann, men hun pekte ut andre også, så her var man like langt.

Det er nok å ta av i denne boken for den som er interessert i å se på behandlingen av Torgersen med et kritisk blikk. Men det må samtidig medgis at leseren må være forsynt med en god porsjon tålmodighet, for Tennøe har en tendens til å gjenta seg selv til det kjedsommelige. Det er mulig han har tenkt at en god ting ikke kan gjentas for ofte.

Kanskje kan også Tennøe overbevise en og annen uinnvidd sjel om at saken burde gjenopptas. Men den vil neppe kunne overbevise dem som sitter med makten. Til det framstår boken for mye som et partsinnlegg med altfor høy temperatur. Han hevder at han har forsøkt å være «objektiv» og legger til: «Denne boken er skrevet for å gi grunnlag for at man kan gjøre seg opp en forsvarlig mening om saken uten å sette seg inn i grunnlagsmaterialet». Men retorikken i boken taler et annet språk, og ingen leser som er ute etter å etablere en selvstendig mening om saken ville finne på kun å basere den på Tennøes redegjørelse. Til det er den altfor ensidig og polemisk. Om statsadvokat Lauritz Jenssen Dorenfeldt – aktor i saken, og senere riksadvokat – hevder Tennøe for eksempel ikke bare at han visste at det var justismord og forsøkte å dekke over det med alle midler, men han omtaler ham også tre ganger som «tungt kriminell». Personlig mener jeg at man bør avstå fra å bruke slike karakteristikker på folk, men hvis man skal gjøre det, så bør man vel ikke omtale noen som «kriminell» (enn si «tungt» kriminell) før vedkommende er dømt av en domstol. At enhver skal være uskyldig inntil det motsatte er bevist, kan ikke bare være noe som bare skal gjelde Torgersen, det må også gjelde Dorenfeldt og andre aktører. Det står heller ikke til troende når Tennøe ustanselig terper på at de sakkyndige som ble oppnevnt av påtalemyndigheten var «betalt», og at de derfor ble bestukket til å snakke påtalemyndighetene etter munnen (eksempel: «man må anta at påtalemyndigheten ‘shoppet’ rundt inntil den fant vitenskapsmenn som mot betaling var villige til å se saken slik påtalemyndigheten ønsket»). Det kan naturligvis være sant at de var korrupte og ble kjøpt til å si det påtalemyndighetene ville høre, men slikt er udokumenterte påstander og forblir derfor billig retorikk. Tilsvarende hevder Tennøe gjennomgående at sakkyndige, påtalemakt og dommere og kommisjonsmedlemmer fremmet sine synspunkter og tok sine avgjørelser «mot bedre vitende», hvilket i praksis betyr at de ikke bare fusket og løy (ord som for øvrig også inngår i Tennøes vokabular; – botanikkprofessor Henrik Printz blir sågar flere ganger kalt for «sjefsjukseren»), men sørget for at dommen ble stående selv om de alle visste at den var gal. Dette er også noe vi strengt tatt ikke kan vite, og det er vanskelig å se at det kan tjene saken at han terper på dette. Det spørs også om det er særlig taktisk klokt å karakterisere motpartens synspunkter som «verdiløse floskler», «meningsløsheter», «dumheter», «det reneste vås», «blottet for logikk og fornuft», osv.

En saklig framstilling av Torgersen-saken og dens historie bør nok ha som utgangspunkt – inntil det motsatte er bevist – at alle de som i denne saken inntil nå har opptrådt som sakkyndige, påtalemyndighet, dommere og kommisjonsmedlemmer, ærlig og oppriktig har trodd at bevisene holdt og at dommen var riktig. Dette gjør ikke saken mindre skremmende. Tro kan flytte fjell. Vi vet jo fra psykologiske eksperimenter at tre av fire forsøkspersoner i en gitt gruppe er villige til å akseptere at to linjer som opplagt ikke er like lange, likevel er det – hvis de utsettes for sterkt nok miljømessig påvirkning fra de andre i gruppen. Vi er mer påvirket av våre omgivelser enn vi aner. Om det er slike mekanismer som har fått påtale­myndighet, dommere og medlemmer av Gjenopptakelseskommisjonen til å mene og tro at bevisene i Torgersen-saken fremdeles er holdbare, er et åpent spørsmål. For det kan jo heller være det er vi andre, vi som ikke kan forstå at tvilen har kommet tiltalte til gode i denne saken, som tar feil, og at det er den «kulturen» vi er sauset inn i som har fått oss til å se så galt på tingene. La oss håpe det. Det motsatte ville jo være en skandale for hele vårt rettssystem.

Av Espen Schaanning | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)