Crisis, what crisis?

Stortingsmeldingen Humaniora i Norge forteller at det ikke er noen krise i norsk humaniora. Bare muligheter, og noen problemer.

Det hører selvsagt med til sjeldenhetene at en regjering legger seg opp i den faglige utviklingen ved universiteter og høgskoler i Norge. Etter universitetsloven står universitetene svært fritt til å utvikle egen forskning og undervisning. Det er et grunnleggende og anerkjent prinsipp i demokratiske og liberale samfunn at den vitenskapsforankrede kunnskapsutviklingen og kunnskapsdebatten ikke skal kunne styres av og underlegges politisk press og påvirkning. Likevel har den blå-blå regjeringen og regjeringens kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen valgt å skrive til Stortinget og fortelle de folkevalgte om hvordan det står til med de humanistiske fagene ved landets universiteter og høgskoler, og – etter å ha beskrevet tilstanden – fortelle de samme folkevalgte hva regjeringen «forventer» at universitetene og høgskolene bør gjøre. Dessuten forteller kunnskapsminister Røe Isaksen hva regjeringen selv ønsker å forplikte seg til å gjøre med de humanistiske fagene. I Meld. St. 25 (2016–2017) Humaniora i Norge er det derfor formulert to ytringshandlinger: For det første gis det en slags direktiv til universitetene og høgskolene om hva de bør gjøre. For andre gis det et løfte til det norske folk, gjennom dette folkets representanter i Stortinget, om hva regjeringen ønsker å satse på. Imidlertid finnes det én formell juridisk utfordring ved den første ytringshandlingen. Regjeringen kan ikke tvinge universitetene og høgskolene til å gjøre noe de egentlig ikke vil. Derfor forteller regjeringen og kunnskapsministeren til Stortinget at de skal inngå «dialoger» med fagmiljøene. Flere dialogkonferanser annonseres derfor i meldingen, blant annet en om humanistiske fag og skolen – allerede i 2017 – hvis da regjeringen overlever valget i høst.

For alle som er interessert i og har sitt virke i de humanistiske fagmiljøene og på de arbeidsplassene som preges av de humanistiske fagene, er det nok en utbredt forståelse av hvorfor meldingen er levert Stortinget. Det er vanlig å anta at de humanistiske fagene opplever en slags «krise», for eksempel ved at humanister ikke blir lyttet til når de formidler den kunnskapen de har utviklet og formidler ut til samfunnets medborgere generelt og til politikere spesielt. Mange humanister ser også ut til å være opptatt av at de får lite penger til egen forskning. Og de legger selvsagt merke til at deres kollegaer samfunnsviterne og pedagogene har betydelig mer velfylte skattekister å hente forskningspenger fra. Noen krisesnakkende humanister er opptatt av at mange av dem ikke får jobb – i hvert fall ikke i yrker og på arbeidsplasser der de ønsker å jobbe. Fritt Ord-rapporten fra 2014 «Hva skal vi med humaniora» var preget av slike «kriseforståelser». Angsten for ikke å ha innflytelse i samfunnet preget denne rapporten – trass i at de intervjuede maktmenneskene i rapporten bedyret at de så visst verdsatte humanistisk fagkompetanse. Imidlertid – kun to ganger i Meld. St. 25 (2016–2017) Humaniora i Norge er ordet «krise» brukt. Begrunnelsen for meldingen er slett ikke at de humanistiske fagene er preget av kriser. Utgangspunktet for regjeringens og kunnskapsministerens engasjement for de humanistiske fagene, er at de er viktige – og at de bør gjøres enda viktigere i samfunnet og for oss medborgere. Ministeren skriver:

Behovet for humanistisk kunnskap er åpenbart. I en verden med klimaendringer, migrasjonsbølger og raske teknologiskifter er det nødvendig å forstå betydningen av identitet, verdier, religion, kultur, etikk og språk. Representative demokratier trenger en opplyst offentlighet, som igjen forutsetter lese- og skriveferdigheter så vel som kunnskap om historie og internasjonale forhold. Arbeidslivet preges av globalisering, omstilling, økende kompleksitet og teknologiutvikling. Samfunnsutviklingen gjør skolens evne til å lære elevene å håndtere kompleks og tvetydig informasjon enda viktigere. Forståelse av kunstopplevelser åpner for erfaringer og innsikt som ikke er direkte tilgjengelig på andre måter. Humaniora er sentralt på alle disse områdene. Derfor trenger vi høy kvalitet i humanistisk forskning og på undervisningen av humanistiske fag både i skolen og i høyere utdanning. (5)

I dette korte utdraget som innleder meldingen, presenteres tydelig det som i praktisk og retorisk argumentasjonsteori kalles «hjemlene». Det vil si den konstituerende topikken for de politiske ytringshandlingene. Hjemlene er de følgende:

·      Klimaendringer, migrasjonsbølger og raske teknologiskifter,

·      arbeidslivets globalisering, omstilling, økende kompleksitet og teknologiutvikling,

·      at skolen må lære elevene å håndtere kompleks og tvetydig informasjon,

·      at en opplyst offentlighet er nødvending i representative demokratier,

·      at forståelser av kunstopplevelser gir unike innsikter.

Norske politikeres hverdagsforståelse er nøktern og saklig – og stort sett praktisk og løsningsorientert. Ord som «krise» preger sjeldent deres holdninger til samfunnsutviklingen – noe som også ville være merkelig i et så vellykket samfunn som det norske. Ikke bare er landet uten statsgjeld. Det har enormt med penger til bruk for å løse samfunnets oppgaver. I de fleste – ja, så å si alle – internasjonale undersøkelser rangerer Norge som et av verdens mest lykkelige, velfungerende, velutdannede og demokratiske samfunn. Likevel snakker noen politikere om voksende «uro», slik den avtroppende SV-politikeren Bård Vegar Solhjell gjør i sin bok av året. Kunnskapsministeren for sin del omtaler den snikende «uroen» som «problemer»:

Denne meldingen identifiserer noen sentrale problemer knyttet til hvordan humanistisk kunnskap mobiliseres og utnyttes i dag. Humanistene sitter med kunnskap, ferdigheter og verktøy som brukes for lite. Humanistisk kunnskap og kompetanse bringes ikke tilstrekkelig inn i den brytningen mellom fag som kreves for å møte komplekse utfordringer i arbeidsliv og samfunn. For mange humanistiske kandidater har det vanskelig på arbeidsmarkedet. (5)

Det er i forholdet mellom de fem nevnte hjemlene på den ene sida og de identifiserte problemene på den andre, at formålet med regjeringens humanioramelding skal forstås. For det første mener regjeringen at humanister og humanistisk kunnskap brukes for lite når viktige samfunnsoppgaver og -utfordringer skal løses. For det andre er for mange humanister i for liten grad satt i stand gjennom utdanning og forskning til å løse slike oppgaver. Derfor får de ikke jobber, og i hvert fall ikke arbeid som de selv mener seg kvalifisert til. Et interessant, og litt oppsiktsvekkende trekk ved meldingens argumentasjon når det gjelder det siste synspunktet, er at synspunktet er implisitt i stortingsmeldingens «sammendrag». Leser man hele meldingen, og etterprøver meldingens tilstandsbeskrivelser og meldingens argumentasjon, er det åpenbart at regjeringen «forventer» at de humanistiske fagmiljøene i større grad skjønner samfunnsutfordringene (slik de er framstilt i det vi kaller hjemlene) på en slik måte at de justerer og eventuelt endrer fagenes utdannings- og forskningsplaner. Regjeringen ønsker seg rett og slett humanister som i større grad bryr seg om det samme som samfunnets politikere bryr seg om.

Et interessant innslag i Meld. St. 25 (2016–2017) Humaniora i Norge er at det påpekes at forholdet mellom antall studenter fra BA- til doktorgrad og arbeidsmarkedet stort sett er i balanse. Denne balansen tyder på at norske studenter velger rasjonelt når de velger utdanning. Meldingens rapporterte funn om arbeidsmarkedet viser at norske studenter normalt ikke velger en utdanning som ikke gir dem muligheter til å få kvalifisert arbeid. Trass i at humanistenes interesse for det å være lærer eller lektor i skolen har blitt kraftig svekket – så seint som fram til 1980 fant mellom 70–80 % av alle humanister seg arbeid i skolen, mot 20–30 % i tiårene etter – har humanistene kunnet finne seg andre arbeidsplasser. Samtidig dokumenterer meldingen at det er noen spesielle fagmiljøer som utdanner kandidater med større problemer med å finne relevant arbeid enn andre. Det gjelder særlig kandidater fra fag klassifisert og omtalt som «litteraturvitenskap, kunsthistorie og arkeologi, kulturfag og filosofi og idéhistorie» (side 90). Og i meldingen legges det til at «de som har studert litteraturvitenskap, kulturfag og filosofi og idéhistorie er de som oftest er mistilpasset og overutdannet» (side 90). Derfor er det grunn til å anta at akkurat disse fagmiljøene vil utsettes for et visst press når regjeringens forventninger til universitetene og høgskolene skal virkeliggjøres. I disse dager rapporteres det også arbeidsmarkedsproblemer blant medieviterne. Det vil derfor ikke forundre dersom også medieviterne vil stå overfor et politisk forventningspress.

Hva er det så regjeringen forventer at humanister skal bry seg om? La oss vende tilbake de fem omtalte hjemlene for Meld. St. 25 (2016–2017). Hvorfor legger regjeringen vekt på akkurat disse fem hjemlene eller satsningsområdene? Slik jeg leser og forstår meldingen, innebærer det å diskutere dem den viktigste, ja kanskje den eneste viktige, utfordringen for norske humanister. Mulig kritikk mot regjeringens humanioramelding bør også fremmes knyttet til de fem hjemlene for meldingens ytringer fordi det med satsningsområdene også følger penger og arbeidsplasser. Det er kun på dette viktige punktet at regjeringen og politikerne kan sette makt bak ordene overfor universiteter og høgskoler. I så måte gir ikke Lov om universiteter og høyskoler av 2005 humanistene noen tilgang til andre maktmidler enn en hvilket som helst ytring i offentligheten.

Av de fem hjemlene eller satsingsområdene som regjeringen legger vekt på, er de to første forankret i regjeringens øvrige forskningspolitikk. Det gjelder forskningssatsningen på klimaendringer, migrasjonsbølger og raske teknologiskifter, og arbeidslivets globalisering, omstilling, økende kompleksitet og teknologiutvikling. Kunnskapsministeren viser til flere andre stortingsmeldinger når han peker ut disse forskningsfeltene som viktige også for humanister. I så måte inviteres humanistene tydelig og sympatisk inn i kampen om de virkelig store internasjonale forskningsmidlene. Det vil si pengekistene som deres storebrødre medisinerne, teknologene og naturviterne slåss om å hente penger fra. Norske økonomiske bidrag er som kjent stort sett overført til internasjonale forskningsfond, først og fremst innenfor rammen av EU. Derfor argumenteres det da også i humaniorameldingen for økt internasjonalisering, for enda mer internasjonal publisering og for et utstrakt faglig samkvem med forskere fra andre land og kulturer. Kunnskapsministeren er bekymret for at humanistene er for provinsielle (han bruker ikke dette uttrykket), og påpeker (uten for mange motforestillinger) at for få av de norske humanistene tilhører den såkalte «forskningsfronten». Humanistenes innsats for å løse samfunnsutfordringer som klimaendringer, migrasjonsbølger og raske teknologiskifter og arbeidslivets globalisering, omstilling og økende kompleksitet skal dermed bidra til at norske humanister blir å finne blant de flinkeste i verden. Gullet skal «hem» i humanistisk forskning. Det skal være typisk norsk å være god – også i humanistiske fag.

Hvordan en slik forskning skal bli mulig å prioritere og satse på for norske humanister, særlig de av dem som tilhører de arbeidsledighetsrammede fagmiljøene litteraturvitenskap, kunsthistorie og arkeologi, kulturfag og filosofi og idéhistorie, drøftes ikke særlig inngående i Meld. St. 25 (2016–2017). Humanistiske dekaner, forskningsdekaner og studiedekaner må derfor regne med at det vil bli innkalt til mange «dialogmøter» i årene som kommer. Der vil regjeringens forventninger om større interesse blant de tilsatte forskerne for klimaendringer, migrasjonsbølger og raske teknologiskifter og arbeidslivets globalisering, omstilling, økende kompleksitet være temaer for samtaler. Og vi litt lavere ned på rangstigen, som faktisk søker om penger til forskning, må lære oss i større grad å innlemme disse satsningsområdene i vår egen forskning. Det vil overraske meg om det blir enkelt. Humanistenes faglige relevans for de nevnte fagområdene blir da heller ikke synliggjort i særlig grad i meldingen. Reaksjonene fra representanter fra de humanistiske fakultetene etter at Meld. St. 25 (2016–2017) ble gjort offentlig i 31. mars i år, tyder da også på stor usikkerhet overfor hvordan regjeringens prioriterte satsning på klimaendringer, migrasjonsbølger og raske teknologiskifter, og arbeidslivets globalisering, omstilling, økende kompleksitet og teknologiutvikling, skal forstås og møtes.

Dialogmøter vil det også bli mellom departement og de humanistiske fakultetene om forholdet mellom humanistiske fag og skolen. Det siste kapitlet i meldingen er viet «humaniora og skolen». At regjeringen ønsker et større engasjement for skolen framgår som vi har vist, meget tydelig også i meldingens første kapittel – og for øvrig på mange andre viktige steder i meldingen. Regjeringen er klar over at innføringen av ferdigheter som lesing, skriving og muntlighet som grunnleggende i alle fag og på tvers av alle fag i norsk skole fra første til trettende trinn/klasse stiller lærer- og lektorutdanningen overfor store utfordringer når det gjelder kompetent undervisningspersonale og relevant forskning. Det er derfor ikke overraskende at kunnskapsministeren i Meld. St. 21 (2016–2017) Lærelyst – tidlig innsats og kvalitet i skolen har overført det faglige ansvaret for viktige sentra som Skrivesenteret, Lesesenteret, IKT-senteret, Senter for nynorsk i opplæringa og så videre fra Utdanningsdirektoratet til de lokale universitetene og høgskolene i Oslo, Trondheim, Stavanger og Volda. Det er derfor grunn til å regne med at humanistene vil komme til å (måtte) forstå skolen som en mer interessant arbeidsplass i årene som kommer. Vi vil også kunne forvente betydelig mer literacy-forskning i Norge. Samtidig peker regjeringen i humaniorameldingen på at det gjennom forskjellige lærerutdanningsreformer er lagt til rette for konflikter mellom det de omtaler som humanistiske fagmiljøer, fagdidaktikere og pedagoger. Mange av de nye og revitaliserte lærer- og lektorutdanningene er da også plassert på andre fakulteter enn de humanistiske – der det ofte utvikler seg sterke motsetninger mellom fagmiljøene. I meldingen til Stortinget gjør ikke kunnskapsministeren mye annet enn å orientere om disse velkjente konfliktene, men ønsker å «sette humanioras forhold til skolen på dagsorden i det planlagte møtet mellom universitetene og høyskolene høsten 2017». Dessuten vil han «vurdere institusjonelle virkemidler for å bygge bro mellom de humanistiske fagene og skolen i lys av omorganiseringen av de nasjonale sentrene». Fra humanistene forventer regjeringen «at ledelsen ved universitetene og høyskolene legger til rette for at humanioramiljøene deltar mer aktivt i utviklingen av norsk skole, blant annet gjennom læreplanarbeid og utvikling av læremidler, at ledelsen ved universitetene og høyskolene sikrer at lærerutdanningene ledes og organiseres slik at også relevante disiplinfaglige miljøer involveres, at de humanistiske fagmiljøene ved universitetene og høyskolene prioriterer deltakelse i lærerutdanning, læreplanarbeid og utvikling av læremidler». Det er nok ikke mye forlangt. Det skal bli meget interessant å se hvordan de humanistiske fakultetene, som i flere år nå har nedprioritert skolen, skal gjenetablere seg selv som viktige utdannings- og forskningsmiljøer for norsk skole.

De to siste hjemlene for kunnskapsminister Røe Isaksens melding er (opplyst) offentlighet og kunstens betydning for unike opplevelser. Ingen av disse viktige og tradisjonelle humanistiske forskningsfeltene er diskutert særlig inngående i meldingen, med unntak for noen refleksjoner rundt arkiv, kulturforvaltning og kunstinstitusjoner i kapittel 4. Regjeringen er neppe særlig bekymret for forskningen på estetikk og estetiske artefakter (litteratur, musikk, bildende kunst) i kongeriket.

Mer oppsiktsvekkende er det at kunnskapsministeren ikke viser større engasjement for forskning på norsk offentlighet med de utfordringer den preges av siden endringen av §100 i Grunnloven i 2004. Allerede i 2003 ble det påpekt i Makt- og demokratiutredningen at det norske demokratiet og det norske politiske systemet var preget av store endringer. Endringene kunne innebære svekkelser av folks engasjement for og deltakelse i demokratiet. På forskningsfeltet offentlighet har det på 2000-tallet blitt gjennomført mange store nasjonale forskningssatsninger, slik som sakprosaprosjektene, presse- og tidsskriftprosjektene, mange studier av utviklingen i sosiale medier og mye mer. At retorikk er gjenetablert som fag i skolen og ved flere universiteter og høgskoler i Norge, peker i retning av at mange humanister oppfatter studier av norsk og internasjonal offentlighet som et svært viktig fagfelt å prioritere. Flere av disse prosjektene har plassert norsk offentlighet og offentlighetstradisjon internasjonalt. At denne forskningen for en meget stor del har blitt utviklet etter initiativer og med støtte fra personer og miljøer i sivilsamfunnet slik som Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Fritt Ord, Norsk presseforbund med flere gis ingen oppmerksomhet i Røe Isaksens humanioramelding. Offentlighetsprosjektene har lagt vekt på hvor viktig det har vært og er for opplysningsprosjektet og demokratiet at det er blitt utviklet faglig sterke, men også folkelig inkluderende, tekstkulturer innenfor vitenskap, politikk og debatt. At sosiale medier utfordrer kvaliteten på de demokratiske ytringskulturen vi kjenner fra kvalitetssikrede bøker, tidsskrifter og aviser, er heller ikke verken omtalt eller drøftet i humaniorameldingen.

For denne leseren framstår fraværet av å presentere og diskutere humanistisk forskning på offentligheten og offentlighetsutviklingen som det svakeste punktet i Meld. St. 25 (2016–2017) Humaniora i Norge. Det er kanskje mye å forvente å regne med at denne svakheten med meldingen vil bli diskutert i Stortinget. Imidlertid bør de humanistiske fagmiljøene gjøre det – gjerne i dialog med kunnskapsministeren og andre politikere. Den dialogen bør fagmiljøene nok invitere til og sette dagsorden for selv. Slik jeg kjenner norske politikere, vil de uten videre sette pris på invitasjonen. Norske humanister har lite å frykte. Meld. St. 25 (2016–2017) Humaniora i Norge forteller det norske folk at det ikke er noen krise i norsk humaniora – bare muligheter, og noen problemer. 

Av Kjell Lars Berge | Universitetet i Oslo og NTNU | .(JavaScript must be enabled to view this email address)