Blekksprut med lange tentakler. Om 200-åringen Søren Kierkegaards historie i Norge

Vi har etter hvert blitt vant med Hamsun-året, Ibsen-året, Bjørnson-året. I 2013 var det Kierkegaard-året, med en lang rekke arrangementer, konferanser og bokutgivelser i forbindelse med 200-årsjubileet for Søren Kierkegaards fødsel. I Danmark ble det i året som gikk arrangert alt fra coachingkurs basert på Kierkegaards teorier om selvet til guidede løpeturer gjennom Kierkegaards København under slagordet «Kierkegaard gik, vi løber». Noen jubileums­år lykkes i å bringe jubilanten mer frem i offentligheten enn andre. Jeg vet ikke om jeg var den eneste som savnet jogge­turer gjennom Bjørnsons eller Ibsens Kristiania. Vi kan i alle fall si at jubileene kanaliserer oppmerksomhet av ymse slag på fortidens «store menn». Fyller en av disse et rundt tall, desto større grunn til å utgi bøker nettopp dette året. Flere av de helt store innenfor Kierkegaard-forskningen ga da også ut bøker i 2013, litt på siden av den rene akademiske forskningen, men likevel med faglig perspektiv så det holder. Peter Tudvad har blant annet utgitt en teologisk krimroman om hvorfor Kierkegaard ble Kierkegaard, mens Joakim Garff, mannen bak den kolossale og definitive biografien SAK fra 2000, i mai kom ut med en ny biografi, denne gangen om Kierkegaards mye omtalte forlovede, Regine Olsen.

I Norge ble jubileet feiret med stor tredagers Kierkegaard-konferanse på Lysebu i april. Samtidig har forlaget Press utgitt en rekke titler. Trond Berg Eriksens Søren Kierkegaard. Den fromme spotteren rager fremst, akkompagnert av to bøker, den ene redigert, den andre forfattet av Thor Arvid Dyrerud og Marius Timmann Mjaaland, som omhandler Kierkegaards norske virkningshistorie. Forfatterne møter Kierkegaard, er en antologi bestående av tekstutdrag og essays fra sentrale navn i norsk samtidslitteratur, som Stig Sæterbakken, Gro Dahle, Vigdis Hjort, Hanne Ørstavik og Dag Solstad. Disse utdragene står side om side med korte snutter fra Kierkegaards egne tekster. Her får vi altså demonstrert hvordan norske samtidsforfattere forholder seg til Kierkegaard. Tenk bare på Solstads romaner Ellevte roman, bok atten (1992) og 17.roman (2009), eller Vigdis Hjorts Leve posthornet! (2012), hvor Kierkegaards tekster opptrer eksplisitt. En fellesnevner for hvordan forfatterne bruker Kierkegaards tekster, er at de alle, hvert på sitt vis, bruker disse til å belyse sider ved fortvilelse og angst. Han leses, sekulært eller ikke, som eksistensialist, ikke i første rekke som radikal kristen. Men i og med at utdrag fra Kierkegaards egne tekster er satt inn som kiler mellom de norske forfatternes tekster, gis den som leser boken fra perm til perm en anledning til å oppdage forbindelseslinjer med egne øyne.

Kierkegaard og Norge, den andre boken, supplerer Forfatterne møter Kierkegaard, men går mye lenger tilbake i tid, og er på alle måter en annen type bok. Ikke minst på grunn av den 60 siders fullstendige bibliografien (utarbeidet av Siv Frøydis Berg og Øivind Berg ved nasjonalbiblioteket) over alt som er utgitt og skrevet om Kierkegaard i Norge – inkludert alle radiosendinger på NRK Radio – som følger med i bokens appendiks, må den regnes som et seriøst bidrag til forskningen, og ikke som en form for jubileums- eller festskrift. Selve innmaten i boken, forfattet av Dyrerud og Mjaaland er også en interessant kartlegging av Kierkegaards betydning i norsk idéhistorie fra 1840-årene og frem til i dag, selv om noe av dette er presentert tidligere, i Dyreruds kapittel i Jon Stewarts Kierkegaard’s international reception (2009).1 I det følgende vil jeg gå igjennom noen sentrale momenter i boken og peke på noen svakheter.  

Religiøs skjebne

Søren Kierkegaard var «religiøs skjebne i Norge på 1850- og 1860-tallet», heter det tidlig i boken.2 Kierkegaards bitende kritikk og angrep på samtidens overfladiske offi­sielle kristendom, blant annet i det selvdrevne tidsskriftet Øieblikket i 1855, vakte oppmerksomhet også i Norge. Her kom nyhetene om kirkekampen frem i form av gjenopptrykk av artikler i norske aviser, hvorav flere forside­oppslag. I København hadde hele affæren en skandaløs aura.  Kierkegaards polemikk bestod også av et bitende personangrep og lite flatterende beskrivelser av meningsmotstanderne i den københavnske geistligheten. I Norge hadde man skandalen noe på avstand, noe som bragte saksinnholdet mer frem i lyset.3 Denne kontrasten mellom Kierkegaards norske og danske virkningshistorie er et godt grep, og det lykkes forfatterne å vise den tydelig.

En direkte følge av «Øieblikksstriden» i Norge ble blant annet indremisjonsmannen Gustav Adolph Lammers’ (1802−78) brudd med den norske statskirken i 1856.4 Gisle Johnson var en annen viktig religiøs skikkelse som lot seg rive med av Kierkegaard i 1855, da han grunnla Indremisjon i Oslo. Denne fraksjonen brøt derimot ikke med statskirken, og Lammers kom da også tilbake med lua i hånda i 1859. Likevel ser vi en sterk innflytelse på de norske pietistiske vekkelsesbevegelsene på 1850 og 1860-tallet fra den kierkegaardske kirkekampens opprop om skjerpede krav til hva det egentlig vil si å være kristen: redelighet og selvforsakelse, ikke seremoniell borgerlighet: «Lidelsernes Religion er bleven Livslystighedens Religion, men har beholdt Navnet uforandret», som Kierkegaard selv sier et sted, og sikter til gapet han mener å finne mellom samtidens kristendom i navnet, og det han finner i det nye testamentet.5 Johnson klarte likevel å holde vekkelsesbevegelsene innenfor statskirken, selv om han selv var teolog og ikke prest (og takket Gud for at han ikke hadde blitt det).6

Et morsomt mellomspill i boken er det korte kapittelet om Kierkegaards norske våpendrager Caspar Køhler Sandberg, som var en svoren tilhenger av Kierkegaards «Øieblikksstrid». Han holdt til i Fredrikshald (Halden), var foretningsmann, og søkte selv å fortsette en lignende kirkekamp som det Kierkegaard hadde gjort i København. Dette foregikk allerede i 1855, mens Sandberg også − etter en pause på rundt 12 år − senere fortsatte sin private feide med kirken. I 1870 ble han arrestert flere ganger for å ha laget oppstand i kirken, blant annet andre påskedag, hvor han skal ha reist seg opp, klappet i hendene og avbrutt presten med ordene: «Præst, Du lyver. Du bespotter Sandheden».7 Sandberg endte på Gaustad Sindsygeasyl i 1879, hvor han satt til 1887. Han ga i 1888 ut enda et småskrift som omhandlet Kierkegaard, og døde først i 1896. Den norske Kierkegaardtilhengerens egen kirkekamp fikk store personlige omkostninger for ham selv, og det sikkerhetsnettet av økonomisk og kulturell kapital som rikmannssønnen Søren Kierkegaard hadde, hadde ikke Sandberg.8 Kierkegaard «burned out», kan vi si, mens Sandberg «faded away». Det er interessant å se i hvor stor grad Kierkegaard kunne gripe inn i en norsk foretningsmanns liv på slutten av 1800-tallet.

Perler på en snor

Hvor annerledes er ikke da den tidligere Kierkegaard-resepsjonen i Norge. Dyrerud og Mjaaland sporer Kierkegaards status som populær dikter og forfatter blant Kristia­nias studenter på 1840-tallet, særlig gjennom verket Enten–eller.9 I første omgang (mens Kierkegaard ennå levde) ser vi at det var som poet og erotiker han først fant frem til norske lesere. En viktig bok i norsk leseopplæring var blant annet Henning Thues Læsebog i Modersmaalet for Norske og Danske (1846), en antologi hvor det finnes tre Kierkegaard-tekster.10 Kierkegaard skrev berusende prosa så vel som filosofisk dypsindige tekster. Disse nådde også frem til norsk offentlighet, men hadde en ganske annen virkning enn «Øieblikket» i 1850-årene. Kontrasten må ha vært stor.    

Bokens lengste kapittel er en guide gjennom Kierke­gaards tilstedeværelse i norsk forskning og for­midling, hvor vi får en gjennomgang av de enkelte bøker, verker, foredrag og avhandlinger som er publisert i Norge med Kierkegaard som tema. Her er fokus mindre på Kierkegaards virkning og innflytelse, og mer på hvordan han leses og mot­tas. Kort sagt, ser vi i dette kapittelet et skifte fra virknings­historie til det vi kan kalle resepsjonshistorie. Det er ikke eksplisitt gjort noe forsøk på å opplyse om når man holder på med det ene, og når man holder på med det andre. At Kierkegaards virkning på det ene side, og ulike syn på Kierkegaard, på den andre er vesensforskjellige ting, ville det vært til stor hjelp å skilt klarere mellom. Begge deler behandles mer eller mindre som ulike sider ved Kierkegaards tilstedeværelse i Norge, og det gjør resonnementene mindre klare enn de kunne ha vært.

Likevel er gjennomgangen av alle større bidrag til forskning om Kierkegaard i Norge, fra Marcus Jacob Monrad til Roe Fremstedals doktoravhandling fra 2010, godt dokumentert og mye av innholdet i de ulike avhandling­ene presenteres på en interessant måte. Særlig fire fagfelt dominerer: litteraturhistorie (Harald Beyer, Valborg Erichsen), teologi (Fredrik Petersen, Per Lønning, Marius Mjaaland), filosofi (Monrad, Arne Løchen, Hans Skjervheim, Egil Wyller, Alastair Hannay, Kjell Eyvind Johansen, Fremstedal)  og idéhistorie (Grete Børsand Heyerdahl, Eivind Tjønneland), men vi finner også bidrag innenfor psykologi (Tollak B. Sirnes) og helsefag og diakoni (Kari Marthinsen).

På sitt beste trekker fremstillingen inn hvordan de ulike synene på Kierkegaard forholder og posisjonerer seg til hverandre. Men på sitt verste blir det en ren fremstilling av perler på en snor, hvor de ulike posisjonene blir stående hver for seg, nærmest som stjerner på himmelen, uten at debatter og brytninger mellom de ulike posisjonene vies noe særlig plass. Kanskje det ikke fantes debatter om Kierkegaard? Men det er jo nettopp det boken konkluderer med, at Kierkegaards forskjellige impulser har «preget norsk litteratur og intellektuell debatt i det siste halvannet hundre år.»11 Der debatter mellom ulike Kierkegaard-lesninger får noe annet enn underordnet plass, hender det at de bare nevnes, uten at det fremkommer hva debatten gikk ut på. Et eksempel på denne forsømmelsen er å finne på s.125, hvor det refereres til en viktig debatt på en konferanse i Oslo i 1992 mellom filosofene Alastair Hannay og tyske Michael Theunissen. Det står å lese at de to stod for svært ulike tolkninger av Kierkegaard, og at debatten var «eksemplarisk» for senere års debatt om Kierkegaard, men hva forskjellen bestod i, det får vi ikke vite noe om. Åtte sider senere nevnes debatten nok en gang, nå som selve katalysatoren for en «opphetet internasjonal debatt», men innholdet er fortsatt ikke presentert, det eneste som er antydet om debatten er at Hannay stod for en analytisk tilnærming, mens Theunissen var påvirket av Hegel og Heidegger. Det er kanskje i seg selv nok opplysninger til at man kan forstå at det oppstod debatt, men siden debatten var eksemplarisk, tar i alle fall jeg meg i å savne en forklaring. Her virker det som om det viktigste er å få frem at Kierkegaard ble diskutert og debattert, og at hva debatten gikk ut på, er mindre viktig.

Kulturradikalismens Kierkegaard

Ikke bare pietismen, men også den bevegelsen i Nordens litteratur og kulturliv i siste halvdel av 1800-tallet som vi gjerne kaller «det moderne gjennombrudd», mottok avgjørende impulser fra Kierkegaard. Den sentrale skikkelsen her var dansken Georg Brandes (1842−1927), som ga ut den første sammenfattende boken om Søren Kierkegaard i 1877, med undertittelen En kritisk Fremstilling i Grundrids. Brandes holdt også en rekke på fire foredrag om Kierkegaard i Studentersamfundet i Kristiania i 1876 (Universitetet nektet å la ham tale i et auditorium). Brandes blir dermed et viktig ledd i Kierkegaards virkningshistorie, også i Norge. I motsetning til den pietistiske og reli­giøse resepsjonen, hvor man enten hatet eller elsket Kierkegaards ord, forholder Brandes’ bok seg hele veien kritisk til Kierkegaard.

Det var først etter å ha lest Brandes’ bok at Bjørnstjerne Bjørnsons religiøse krise for alvor begynte å ta form. I 1877 holdt han sin berømte tale «Å være i Sandhed» – også dette i Studenter­samfundet. Et hovedpoeng i foredraget ligger i uttalelsen om at man særlig skal ha «pietet» for sann­heten, ikke noe annet. I Brandes’ fremstilling av Kierke­gaard hadde Bjørnson nemlig funnet «pietismen dræbt».12 På den måten oppstår det da også parallelt med den pietistiske en helt annen kierkegaardsk virkning i Norge, den som i boken kalles den «kulturradikale»,13 hvor Brandes, Bjørnson og andre i Kierkegaard ser en skikkelse og tenker som har sprengt pietismen innenifra. Eller, egentlig bredere enn det: Forfatterskapet kjemper seg gradvis ut av den danske kirkes kristendom, i følge Brandes: «Af ham blev den angrebet indenfra, angrebet ud fra sit eget Ideal, maalt med sit eget Maal, og gjennem hans Mund dømte og fordømte den sig selv.»14

Her igjen kunne det vært interessant om man analytisk sett hadde skilt mellom virkning og resepsjon. Særlig fordi en tredje faktor spiller særlig sterkt inn i tilfellet med Brandes’ bok: Hans lesning av Kierkegaard får i seg selv en virkningshistorie. Det blir vanskeligere å holde tunga rett i munnen, når slike sonderinger ikke er gjort.

Brandes’ bok kom i ny utgave på Gyldendal forlag i 2013 (i anledning jubileet!), riktignok ikke som gjenopptrykk av originalutgaven fra 1877, men fra den redigerte ver­sjonen som stod på trykk i Brandes’ Samlede skrifter, bind 2, 1899. Det er altså ikke nøyaktig den samme teksten som forarget samtiden i 1877, men nær nok for den som vil ha et inntrykk. Boken er forsynt med en introduksjon av Frederik Stjernfelt, som kaller boken en «ødeleggende hyllest» til Kierkegaard, og et «karaktermord av en bio­grafi».15 Og det stemmer. Brandes forsøker ikke bare å mane frem en Kierkegaard i sitt eget bilde, en «radikal» Kierkegaard. Det er riktignok det han gjør når man kommer frem til de siste kapitlene av boken, som omhandler Øieblikks­striden, men frem til det punktet er Kierkegaards liv og forfatterskap presentert med en kritisk distanse. Brandes stiller for eksempel ikke akkurat Kierkegaard i et flatterende lys ved å kalle hans fantasi en «stueplante», og Brandes har vel her ment å henpeke på det mer virkelighetsfjerne hjernespinnsaktige ved Kierkegaards forfatterskap.16 Et annet kritisk moment for Brandes er hvordan det såkalte etiske stadium drukner mellom de to som virkelig teller hos Kierkegaard, nemlig det estetiske og det religiøse. Det etiske får ingen selvstendig verdi i Kierkegaards tenkning, og assessor Wilhelm fra Enten-ellers del 2, etikeren fremfor alle, fremstår samtidig som nettopp den typen Kierkegaard senere angriper som en «lekekristen». Men det samme kan man se allerede i Frygt og Bæven, som kom ut bare et år etter Enten–eller. Så vel estetikerne som de kierkegaardske figurene som forfekter religiøse paradokser har en likegyldig omgang med verden. Det forener dem, og det forener samtidig store deler av Kierkegaards tenkning med den tyske romantikkens mange ironikere og fantaster som Brandes hadde kritisert så sterkt fire år tidligere, i andre bind av hovedverket Hovedstrømninger.    

I og med at Kierkegaard var en forfatter som kunne virke sterkt på sine lesere, gjaldt det likevel å vinne ham for seg. Derfor snur Brandes’ lesning når han behandler siste del av Kierkegaards liv og Øieblikksstriden. Her finner han kimen til noe annet enn det Kierkegaard selv så, nemlig en form for ideal for hvordan man kan opptre som kompromissløs sannhetssøkende intellektuell i offentligheten:

Hans Standpunkt i denne Strid – og det er det, som her gør ham saa stor – er ikke en Bekendelses eller en Sekts, men Sandhedskærlighedens. Deri ligger det ogsaa, at han, da han af Modstandere bliver spurgt, hvad han vil, ikke svarer, at han vil dette eller hint enkelte, men: «Gandske simpelt, jeg vil Redelighed…jeg er ikke en kristelig Strenghed lige overfor en given kristelig Mildhed. Paa ingen Maade, jeg er hverken Mildhed eller Strenghed – jeg er: menneskelig Redelighed.»
Det er ikke muligt at betegne sit Standpunkt paa en ædlere og menneskeligere Maade.17

Brandes følger Kierkegaards utvikling frem til det han ser som kulminasjonen – kirkekampen i hans siste leveår – og oppsummer den i to punkter. Den ene at Kierkegaard her sier at kristendommen ikke finnes, bare kristenhet. Det andre punktet er sannhetskjærligheten. Men hva er sannhet? Brandes definerte i en artikkel fra samme år «radikalisme» som «kjærlighet til sannhet».18 For Brandes var kjærlighet til sannhet, det å søke sannheten uten å støtte seg til autoriteter, noe han også kalte for «fritenkning». De fleste andre i samtiden la noe ganske stygt og ugudelig i samme ord. En Fritenker var en som ville stå fritt og ubundet, også fra ­moralen og sannheten. Altså en nihilist, som ikke anerkjente noen autoritet. Men det kan være verdt å få med seg at Brandes hadde en egen oppfatning av hva fritenkning var for noe. Det var radikal vilje til å søke sannheten.

Litt av grunnen til at jeg tar opp Brandes’ Kierkegaard-lesning så nøye her er også fordi jeg ikke ser helt klart hvordan Dyrerud og Mjaaland skiller mellom på den ene siden sin egen tolkning av Brandes’ rolle i resepsjonen, og på den andre siden Petersen og Monrad og andre mer konservative stemmer i samtiden, som helt sikkert ville kalle Brandes’ lesning for nihilistisk.19 Monrad hadde ment at Øieblikket måtte ses i lys av den øvrige filosofiske produksjonen. Teologen Fredrik Petersen mente på sin side at lite av det Kierkegaard skrev, bortsett fra Enten–eller, var av blivende verdi, fordi det var for polemisk, og dermed, ifølge ham, ikke hadde noen dybde. Som idealist mente han at kun det som peker mot den ideelle virkeligheten og søker å forsone seg med den, har sannhet i seg.

Brandes på sin side kaller seg «naturalist», noe som for ham vel å merke ikke betydde det samme som posi­tivist. Positi­vismens reduksjonistiske tendenser i litteratur­forskningen hadde han kritisert i sin doktor­avhandling i 1870, og gjennom sitt virke som litteratur­kritiker, holdt han riktignok på at studiet av kulturen skulle forholde seg til mennesket som et vesen innenfor allnaturen, altså ikke som et vesen splittet mellom sjel og legeme, men som et monistisk vesen. Verden er ikke splittet i to mellom det ideelle eller reelle. Det finnes en enkelt natur, og innenfor den finnes ingen annen autoritet mennesket kan støtte seg til enn sin egen søken etter sannhet.20 Men sannhetsbegrepet blir her et annet. Sannhet betyr noe annet for en dualist som Petersen, og en monist som Brandes. Dermed blir lesningene av Kierkegaard, særlig av Kirkekampen, svært ulike.

Hvis Brandes’ bok var innflytelsesrik på de kultur­radikales oppfatning av Kierkegaard, ble denne nyansen i Brandes’ syn på sannhetssøken som fritenkning oppfattet? Å kalle det en nihilistisk lesning, er for lettvint. Brandes er ikke bare ute etter å kritisere Kierkegaard, rett og slett for å kritisere ham, men har også et eksistensielt alvor i sine utlegninger. Uten denne dimensjonen blir det dessuten vanskelig å forstå hvordan nettopp lesningen av denne boka kunne bli så skjellsettende for en mann som Bjørnstjerne Bjørnson. 

Spuriøs (på)virkning?

Det er ikke lett å skrive virknings- og resepsjonshistorie, særlig ikke når det oppstår ringvirkninger, ikke bare fra Kierkegaard selv, men også fra resepsjonen. Et annet problem er hvordan man kan påvise «påvirkning» overhodet. Hva slags belegg er nok? At den ene har lest den andre? At den ene tenkeren er enig med den andre. Eller mer vagt, at det er snakk om «impulser», som får betydning, uavhengig om den enes tanker glir uforandret over i den andre, eller ikke? Eller teller mer dialektisk påvirkning, som at man er påvirket gjennom at man stadig gjør motstand mot eller kriti­serer en annen forfatter eller tenker. (Brandes’ forhold til Kierkegaard kunne vært et godt eksempel på dette siste.)

Trond Berg Eriksen skriver i Søren Kierkegaard. Den fromme spotteren om hvordan Kierkegaard og Ibsen hadde felles røtter i romantikken.21 Om det er snakk om innflytelse fra den danske filosofen eller ikke, når det fremkommer kierkegaardske temaer i Ibsens stykker, har det blitt skrevet og talt mye om. Noe må vel Ibsen ha kjent til Kierkegaard, selv om han ikke ville innrømme selv at kjennskapet hadde noen særlig dybde. Men det er kanskje ikke så viktig om innflytelsen alltid er direkte. Man kan spørre seg om det alltid er Kierkegaards ten­takler man ser i aksjon når man støter på fortvilelse eller andre kierkegaardske temaer, det være seg hos Ibsen eller senere for eksempel Edvard Munch. Selv om det finnes «slående paralleller» mellom Kierkegaard og Munchs 1890-tallsmalerier, er belegget som hentes frem i Kierkegaard og Norge fra Munchs dagbokopptegnelser fra mange år senere, hvor Kierkegaard nevnes i sammenheng med Munchs planlagte selvbiografi. Det er jo alt for tynt.22    

Med tanke på at Søren Kierkegaards samlede verker, hvor siste bind i den store nye utgaven ble utgitt i år, rommer 28 tykke blå tekstbind med tilsvarende 27 tykke kommentarbind, er det kanskje ikke så rart at det finnes mange Kierkegaard-er. Hvor mange er det som har lest alt? Og blant de få som har gjort det, hvor stor enighet er det egentlig mellom dem? Når man støter på uensartetheter eller motsigelser i skriftenes pseudonymiske labyrinter – hvordan avgjøre hva som er Kierkegaards posisjon? Eller er det nettopp den lesereffekten Kierkegaard har tilsiktet – at leseren ikke selv kan støtte seg til forfattersubjektet, men selv må bli en subjektiv leser? Likevel, selv om det eksisterer mange individuelle lesninger, er det ikke til å komme bort ifra at det også eksisterer en rekke felter, med hvert sitt bilde av hvem den egentlige Kierkegaard er. Vi har blant annet teologenes Kierkegaard, filosofenes Kierkegaard, pietistenes Kierkegaard og kulturradikalernes Kierkegaard. Men hvor forskjellige liv har disse Kierkegaard-ene hatt? Kan vi si at det finnes en enkelt blekksprut bak de utallige tentaklene?

Dyrerud og Mjaalands bok om de norske sporene etter Kierkegaard er grundig der den er grundig, men til tider tynn og lettvin, også steder der det ikke hadde kostet mye strev å gjøre den bedre. Boken faller muligens litt mellom to stoler, mellom forskningsbidrag og festskrift til 200-årsjubileet. Den har 8 kapitler, som hver for seg kunne stått alene. Men hva skjer for eksempel med synet på Kierkegaard utenom akademiske kretser, for eksempel i mellomkrigsårene? Påstanden som fremsettes som den sentrale tesen i boken kan godt stemme, og er sannsynliggjort: «Hvis denne boken har en tese, må det være at det ikke er mulig å fullt ut forstå forholdet mellom pietisme og kulturradikalisme i Norge uten å ta Kierkegaards rolle med i betraktningen.»23 Men, for å være pirkete: Forholdet mellom kulturradikalisme og pietisme behandles vel strengt tatt ikke i boken overhodet, all den tid kapittelet som tar for seg dette forholdet, bare omhandler Brandes, Bjørnson, Ibsen, Kielland og Munch, og ingen av disse egentlig noen gang ble omtalt som «kulturradikalere» i sin samtid. Så stopper det. Hva skjer senere? Det som behandles videre er Kierkegaard i «forskning og formidling» – hvor kulturradikalere og pietister kommer i kulissene. Striden mellom Arnulf Øverland og Ole Hallesby på 1950-tallet nevnes et par ganger, men igjen: debatten omtales ikke – den nevnes.

Kapittelet som gjengir Arne Næss’ korte forelesning om Kierkegaard fra Blindern i 2000 er et morsomt mellomspill. Boken avsluttes med et kapittel om Kierkegaard i norsk samtidslitteratur, som jeg lurer på hvorfor ikke i stedet er plassert som innledning i Kierkegaard møter forfatterne, når den gir en del opplysninger og interessante syn på tekstene i denne antologien. Men la gå, det viser likevel at på litteraturens område er store deler av det 20.århundret hoppet over. Kierkegaards innflytelse blant litteratene spores på slutten av 1800-tallet, så hoppes det direkte til 1990-tallet. Det som omhandler tidsrommet i mellom har mer med forskning og formidling enn med litteraturen å gjøre. Med andre ord, det oppleves nærmest som om det mangler et kapittel på slutten av boken. Minst. Her virker det på meg som om boken er påbegynt, men ikke helt avsluttet. Det gjøres riktignok et poeng ut av at den offentlige diskusjonen av Kierkegaard endres på starten av 1900-tallet og beveger seg i akademisk retning på grunn av utgivelsen av Samlede værker. Men da virker det som om hovedtesen i boken om Kierkegaards virkning på forholdet mellom pietisme og kulturradikalisme frem til 1950-tallet, må modereres. Heldigvis finnes appendikset med bibliografien, som legger frem et solid verktøy for videre utforskning.  

Dyrerud og Mjaaland skal likevel ha én ting: De viser hvor varierte lesninger av Kierkegaard som finnes og som har hatt betydning i Norge på forskjellige vis, til forskjellige tider. Vi møter blekkspruten Kierkegaard (med hans 28 tjukke bind) og hans mange forskjellige tentakler nær sagt over alt. Men bildet boken gir av variasjonen av lesninger og påvirkninger fremstår ikke som komplett, og kunne hatt et tydeligere begrepsapparat når virkninger og resepsjoner går i surr. Dessuten er ikke alle kierkegaardske påvirkninger – når det er det som settes i fokus – like sannsynliggjorte til alle tider. Disse svakhetene ligger der, klare i dagen, om man så velger å se det som forskning eller festskrift i anledning 200-årsjubileet.

Noter

     1 Se Thor Arvid Dyrerud, «‘You have no truth onboard!’ Kierkegaard’s influences on Norway», i Jon Stewart, Kierkegaards international reception. Northern and western Europe, (Farnham: Ashgate, 2009)

     2 Thor Arvid Dyrerud og Marius Timmann Mjaaland, Kierkegaard og Norge, (Oslo: Forlaget press, 2013), 7.

     3 Dyrerud og Mjaaland, Kierkegaard og Norge, 31.

     4 Dyrerud og Mjaaland, Kierkegaard og Norge, 40–41.

     5 http://sks.dk/Oi4/txt.xml , eller Søren Kierkegaard, Øieblikket nr.1–10, (København: Hans Reitzel, 1984), 71. Mange andre sitater kunne vært valgt, her bare for å illustrere.

     6 Dyrerud og Mjaaland, Kierkegaard og Norge, 44.

     7 Dyrerud og Mjaaland, Kierkegaard og Norge, 49

     8 Dyrerud og Mjaaland, Kierkegaard og Norge, 58–59.

     9 Dyrerud og Mjaaland, Kierkegaard og Norge, 19.

   10 Dyrerud og Mjaaland, Kierkegaard og Norge, 23–27.

   11 Dyrerud og Mjaaland, Kierkegaard og Norge, 176.

   12 Dyrerud og Mjaaland, Kierkegaard og Norge, 66.

   13 Ikke helt presist. Begrepet kulturradikalisme kom ikke i bruk før mye senere. Se Haakon Flemmen,  «Kulturradikalismens tidlige begrepshistorie» i Arr. Idéhistorisk tidsskrift 3−4, (2012): 61−72, men også påfølgende debatt med Håvard Nilsen i senere nummer.

   14 Georg Brandes, Søren Kierkegaard. En kritisk fremstilling i Grundrids, (København: Gyldendal, 2013), 271.

   15 Stjernfelt, innledning til Georg Brandes, Søren Kierkegaard. En kritisk fremstilling i Grundrids, (København: Gyldendal, 2013), 7−13.

   16 Stjernfelt, op.cit., 12.

   17 Georg Brandes, Søren Kierkegaard. En kritisk fremstilling i Grundrids, (København: Gyldendal, 2013), 232–233.

   18 Se Emil Johnsen, «’At tænke sine tanker helt til ende’.  Georg Brandes og radikalismen», i Arr. Idéhistorisk tidsskrift 3−4, (2012): 79−95.

   19 Dyrerud og Mjaaland, Kierkegaard og Norge, 92.

   20 Se Georg Brandes, Emigrantlitteraturen, (København: Gyldendal, 1872), 76; Georg Brandes, Forklaring og forsvar, (København: Gyldendal, 1872), 64. For øvrig også Sven Møller-Kristensen, Georg Brandes. Kritikeren. Liberalisten. Humanisten. (København: Gyldendal, 1980), 142−144 og 179−181.  

   21 Trond Berg Eriksen, Søren Kierkegaard. Den fromme spotteren, (Oslo: Forlaget press, 2013),  414−415.

   22 Dyrerud og Mjaaland, Kierkegaard og Norge,  82−83.

   23 Dyrerud og Mjaaland, Kierkegaard og Norge, 8.

Litteratur

Brandes, Georg. Søren Kierkegaard. En kritisk fremstilling i Grundrids. København: Gyldendal, 2013.

________. Emigrantlitteraturen. København: Gyldendal, 1872.

________. Forklaring og forsvar. København: Gyldendal, 1872.

Eriksen, Trond Berg. Søren Kierkegaard. Den fromme spotteren. Oslo: Forlaget press, 2013.

Dyrerud, Thor Arvid. «’You have no truth onboard!’ Kierkegaard’s influences on Norway», I Jon Stewart, Kierkegaards international Reception. Northern and Western Europe. Farnham: Ashgate, 2009.

Dyrerud, Thor Arvid og Marius Timmann Mjaaland, Kierkegaard og Norge. Oslo: Forlaget  press, 2013.

Flemmen, Haakon. «Kulturradikalismens tidlige begrepshistorie». Arr. Idéhistorisk tidsskrift 3−4, (2012): 61−72.

Johnsen,  Emil. «‘At tænke sine tanker helt til ende’. Georg Brandes og radikalismen». Arr. Idéhistorisk tidsskrift 3-4, (2012): 79−95.

Kierkegaard, Søren. Øieblikket nr.1-10. København: Hans Reitzel, 1984. Se også www.sks.dk

Møller-Kristensen, Sven. Georg Brandes. Kritikeren. Liberalisten. Humanisten. København: Gyldendal, 1980.

Av Emil Nicklas Johnsen | STK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)