Barnas mann

Alt har sin tid. Om ikke så lenge vil Thorbjørn Egner (1912–1990) være glemt, eller i det minste bare være et navn man knytter til verker som Hakkebakkeskogen og Folk og røvere i kardemomme by. For oss som vokste opp på 1950-tallet var han så uendelig mye mer. I en tid forut for Play Station, TV og streamingtjenester, var det framfor alt gjennom radio, barnebøker og tegneserier barn fikk sin daglige dose underholdning. Og her var Egner den faste klippen: Hans uforglemmelige milde stemme, hans underholdende fortellinger og hans inntagende tegninger. Riktignok var han ingen aktør på tegne­seriearenaen, men han tok det tifold igjen gjennom sine illustrasjoner av bøker, viser og fortellinger. Vi som vokste opp med ham gjenkjente hans stemme, hans strek og hans lune form for humor. I dag er han dømt til å spille annenfiolin. Barn kan naturligvis fremdeles ha moro av å høre og se historiene om reven som redder Brumlemann eller om røverne som slukker brannen i Tobias’ tårn. Men Egners tid som allestedsnærværende kulturformidler er over. I en verden preget av andre medier, og der barnas liv gjennomreguleres på en helt annen måte enn tidligere, er hans tid definitivt forbi.

Anders Heger har forsøkt å gjenskape noe av det tapte i sin biografi, eller i alle fall å la denne tusenkunstneren Egner på ny få spille hovedrollen. Det er fabelaktig gjort. Morsomt, sprudlende, usedvanlig velskrevet og ikke minst dramaturgisk vellykket. Det er som om Egners mange talenter har smittet over på biografen Heger. Han loser oss gjennom Egners utallige aktiviteter, prosjekter og verv, og det blir for leseren en like stor gåte som det er for biografen (og mange av Egners samtidige) hvordan han fikk tid til alt sammen. For Egner var ikke bare perfeksjonist, han var også en mann som ville ha fullstendig kontroll: Gjaldt det å produsere en bok eller å sette opp et teaterstykke ville han ha kontroll med alle ledd og gjøre det meste selv. Det var tidkrevende naturligvis, men det var nødvendig. For Egner mente å vite best.

Det ligger en dyp ironi i denne selvsikkerheten: Det viktigste sosialiserings­instrumentet myndighetene rådde over etter krigen, var skolen, og her kom Egner til kort. Han var tidlig en dyktig tegner og maler, og ble etter hvert en stor og anerkjent forfatter og komponist, med store krav til seg selv og sitt verk. Men på skolen var han en taper, med jevne karakter i norsk på nogen minus (selv i tegning fikk han aldri bedre enn T). Skolen var med andre ord ikke i stand til å verdsette og oppdage talen­tene til etterkrigstidens fremste oppdrager og pedagog – en mann som ikke bare maktet å få barna engasjerte og interesserte, men også fikk smuglet inn i dem moralske bud om at man måtte være snill mot andre, holde sammen og pusse tennene. Tydeligere kan man knapt få illustrert at man godt kan bli en god peda­gog uten å være skolemessig skolert (et tankekors for dem som tror at man skaper gode lærere ved å gjøre dem skoleflinke). Og som om dette ikke skulle være nok: Egner erob­ret i sin tur skolen med sine lesebøker. Skoletaperen ble pensum.

Egner skulle for øvrig rette opp taper­inntrykket: På Oslo Kommunale Handel­skole fikk han gode karakterer, og han skulle som ung gjøre lykke som lærer i teater, som utgiver og forfatter av teateravis samt forfatter og oppsetter av en revy (der han også spilte flere roller). I tillegg utdannet han seg ved Kunst- og håndverksskolen, og arbeidet en årrekke som reklamemann og laget tegninger for å øke salget av bøker, kjeks og grønnsåpe. Dernest gikk det slag i slag: Som forfatter og illustratør av barnesidene med Truls og Kari i Illustrert Familieblad, av Barneboka, av maleboka Malermester Klattiklatt dypper kosten – og tar fatt, av barnevers, postkort og fortellinger der tegninger erstattet ord, i tillegg til at han illustrerte noveller av Hans Kinck og utga illustrerte bøker om gamle hus i Vågå og Rauland (i den første var hver bokstav i teksten håndtegnet) – og meget mer. Før annen verdenskrig var slutt var Egner ifølge Heger et kjent navn og en anerkjent kunstner. Og da Egner etter krigen også inntok radioen, med Barnetimen og Barnetimen for de minste, ble han alle­mannseie. Egnervisene og episodene med Ole Brumm ble referansepunkter i hverdagen. Programmet hadde en lytter­prosent på 94%, og dets redaktører fikk 30 000 brev i året. Malerklubben, der barna skulle sende inn tegninger til Barnetimen, måtte nedlegges, siden det var umulig å ta hånd om alle brevene som kom inn. Som redaktør for kvartals­tidsskriftet Skolekringkastinga (som var et supplement til skoleradioen) og for lesebøkene for skolen, fikk barna også med seg Egner i skolesekken gjennom hele skoletiden. Kronen på verket var naturligvis Hakkebakkeskogen og Folk og Røvere i Kardemomme by som gikk som hørespill, ble utgitt som bøker og satt opp på scenen. Egner ble med dette Norges mest spilte dramatiker i sitt eget århundre, både nasjonalt og internasjonalt. Ingen over, ingen ved siden.

Det prosjektet som ligger til grunn for Hegers biografi, er verken særlig originalt eller overraskende: Egner var med på å bygge landet etter krigen. Som Gerhardsen og sosialdemokratiet var det om å gjøre å «få alle med», sørge for at folk flest fikk sunne og trygge liv og inngikk i et altomfattende fellesskap. Politimester Bastian var således Gerhardsens litterære pendant siden han med sin lov («Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil») summerte opp «sosialdemokratiets poli­tiske blandingsfilosofi», skriver Heger. I virkeligheten var vel dette liberalismens credo slik det ble formulert av John Stuart Mill i Om Friheten fra 1859. Med stadige henvisninger til forhold, hendelser og prosesser i samtiden viser imidlertid Heger at Egner på godt og ondt var et barn av sin tid. Ikke minst gjaldt dette ved at han nettopp tok tak i de poli­tiske utfordringene ved ulike former for utenforskap og antydet løsninger: Karius og Baktus var snyltere som kunne skylles vekk (i senere versjoner fikk de i det minste lov til å seile sin egen sjø), Mikkel Rev (i Hakkebakkeskogen) var dårlig likt, men kunne tvinges til å stemme mot sin egen natur, og Røverne (i Folk og Røvere i Kardemomme by) var til bry, men var gode på bunnen og kunne lett innlemmes i fellesskapet bare man viste dem respekt.

Som Heger gjør oppmerksom på, er mange av motivene i Egners bøker dessuten hentet fra hans oppvekst på Oslo østkant, fra hans sommerferieturer til landet (Sørum) eller fra hans reiser til andre land, ikke minst Marokko. Til tider kan nok Hegers kontekstualisering henfalle til å blir oppramsing av tilfeldige hendelser i samtiden (som at det var blitt fred mellom det nyopprettede Israel og nabostatene og at Arbeiderpartiet går inn for medlemskap i NATO) som ikke synes å ha så mye med Egners og hans verk å gjøre, men det er ikke så ofte han tyr til slikt, og dessuten flettes slike passasjer såpass elegant inn i teksten at det fungerer som pussigheter. Tvilsomme generelle tidskarakteristikker er det også – av samme grunn – lett å bære over med. Som når han forklarer Egners forsøk på få teksten om Ole Brumm enkel, tydelig og uten finurligheter: «Det norske 1950-tallet var ikke tiden for tvisyn og ettertanke, det var handlingens og enighetens år». Særlig dette med «enigheten» dementerer for øvrig Heger selv gjennom om å dra opp den ene heftige konflikten etter den andre – fra språkdebatt, kald krig og helvetedebatt til krangler om den rette pedagogikk, poesi og litteratur (Heger nevner sågar Mykle-saken, som han har skrevet så godt om). Men som Egner har Heger tydeligvis tenkt på leseren: Stoffet skal være interessant, informativt, underholdende og spennende – det siste aspektet løser han blant annet ved hele tiden å vise til hvordan Egner på ulike fronter var under press og tidsnød (særlig med hensyn til lesebøkene), og man blir spent på hvordan det hele vil ende. Et gjennomgangstema er at Egner alltid får viljen sin til slutt, men heldigvis byr Heger oss også her på et par overraskelser slik at fortellingen på dette punktet ikke blir helt forutsigbar. Dessuten får han fram en påtagelig inkonsekvens hos Egner: På den ene side ville han alltid at hans egne tekster skulle brukes og oppføres nøyaktig slik han selv ønsket det. Hans tekster var på et vis hellige. Skulle de forandres, så skulle han gjøre selv selv. På den annen side tok han det som en selvfølge at han selv kunne ta seg til rette overfor andre forfattere, for eksempel i sin oversettelse (man bør vel si gjenfortelling) av historiene om Ole Brumm og Doktor Dyregod. Her helli­get hensikten tydeligvis middelet, og originalteksten fungerte nærmest som et utgangspunkt for egen egnersk diktning.

Det som kanskje framfor alt preget Egner, og som appellerte til barna, var ikke bare dramatikken i hans fortellinger og den vennlig harmonien som preget hans verk og røst, men hans humor. Det var sjelden Egner bygget opp til store, komiske poenger, humoren var snarere smålåten og stille (men desto mer effek­tiv). Heger gjør merkelig nok ikke noe særlig poeng ut av dette, men han trekker ofte ut humoristiske passasjer fra Egners verk, så intuitivt har han naturlig nok fanget opp denne dimensjonen ved Egners virke. Som når Egner forteller hvordan han vokste opp i en kjøpmannsfamilie: «Jeg fikk gjerne en karamell eller en liten sjokolade for å holde meg borte fra butikken. Og jeg holdt meg borte mange ganger hver dag». Eller når han i Barneboka (1940) skriver om dyrene om bord i Noas ark: «Reven klaget og ville ha høns, og bjørnen klaget og villsvinet klaget og giraffen var rasende over at det var for lavt under taket». Selv om Egner på mange måter tilhører fortiden vil denne lune humoren bidra til at han fremdeles vil kunne glede små og store. Heger makter i alle fall med sin biografi å levendegjøre historien på en forbilled­lig måte. Det er som om man settes til­bake til en tapt tid. Når boken tar slutt etter en 450 siders ferd, så skulle man ønske at det var mer. Men med vemod må man konstatere at det hele er over. Alt har sin tid.

Av Espen Schaanning | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)