Ansvarets begrensninger

Det ligger et foruroligende paradoks i vår måte å forstå forbrytelser på. Ryggrefleksen for de fleste vil vel være at jo grovere en forbrytelse er, desto større må vår moralske bebreidelse være, hvilket i sin tur bør føre til desto hardere straff. Men tenker vi etter, vil det nok også være slik at jo grovere en forbrytelse er, desto mindre kan man si at handlingen svarer til det vi vil forvente at «normale» mennesker gjør. Eller for å si det annerledes: Jo grovere forbrytelsen er, desto mer unormal, psykisk forstyrret eller sinnssyk (eller hva man nå vil kalle det) må vi anta at lovbryteren må være. Dette vil i sin tur kunne komme ham til unnskyldning: Den moralske bebreidelsen må bli mindre jo mer vedkommende har å slite med, hvilket – i det minste ut fra moralske målestokker – burde føre til mildere straffer. De groveste og mest groteske eller uforståelige forbrytelsene burde derfor straffes minst. Grensetilfellet er hva vi gjerne kaller utilregnelighet: Den som ikke kan noe for sin forbryterske handling bør ikke straffes i det hele tatt. Det finnes riktignok en paragraf i straffeloven om at lovbrytere med nedsatt tilregnelighet kan få redusert straff (§56c), men ved særdeles grove forbrytelser får saken ofte karakter av et enten-eller: Enten er vedkommende utilregnelig og fortjener derfor ingen straff, eller så er han tilregnelig, og fortjener så streng straff som mulig. Saken mot Anders Behring Breivik var nettopp slik: Enten måtte man erklære ham sinnssyk, gi avkall på å bebreide ham og snarere gi omsorg og trøst til denne forvirrede sjel; eller så måtte han erklæres tilregnelig, bebreides på det sterkeste og gis lovens strengeste straff. En mellomting var utenkelig: Å foreslå nedsatt straff på grunn av hans sinnstilstand ville ha framstått som helt uhørt. Kunne han ikke unnskyldes på grunn av utilregnelighet, så skulle han bebreides fullt ut.

Utilregnelighetsspørsmålet er i virkeligheten et minefelt med mange investorer: sakkyndige ekspertgrupper (framfor alt jurister og psykiatere/psykologer), rettslige aktører (forsvarer, påtalemyndighet, bistandsadvokater), den skandalehungrige pressen (i saker egnet til skandaleoppslag), forskere (som meg selv) og det allmenne publikum (som følger ivrig med på de største sakene). På dette feltet finnes det så mange interesser, perspektiver og forståelsesmåter at uansett hva slags løsning man ender opp med, så blir det aldri fred omkring den. Som Bernt Gran påpeker i sin nye bok om utilregnelighetens historie, Hundre­år med hodebry, har utilregnelighetsspørsmålet i Norge mer eller mindre vært under utredningen i halvannet århundre. Man finner aldri et svar alle kan leve med.

I Norge har vi et såkalt medisinsk system, hvilket betyr at hvis tiltalte var «psykotisk» på handlingstiden, så straffes han ikke. Det er altså ikke noe krav om at det skal være en sammenheng mellom psykosen og den straffbare handlingen. Det er nok å påvise psykosen. Det er to åpenbare fordeler med et slikt system. Det ene er at det tar godt var på tiltaltes rettssikkerhet. I den grad det er bedre for ham å bli erklært utilregnelig og straffri enn tilregnelig og straffbar (hvilket ikke alltid er opplagt), så er man på den sikre siden når alle psykotiske slipper straff. Det er bedre at ti skyldige (tilregnelige) går fri, enn at én uskyldig (utilregnelig) dømmes. Det medisinske prinsipp gir størst sikkerhet for at ingen skal dømmes til straff for en handling han ikke kan noe for. Den andre fordelen med dette systemet er at det er lett å praktisere. Man slipper endeløse prosedyrer vedrørende spørsmålet om det faktisk var slik at den aktuelle sykdommen påvirket vedkommendes sinnstilstand så mye at han ikke hadde en realistisk vurdering av virkeligheten (eller hva man ellers vil angi som utilregnelighetskriterium). Man kan nøye seg med å sette den riktige diagnosen, og dermed er jobben gjort. Enkelt og greit.

Det er imidlertid særlig tre problemer knyttet til det medisinske system. For det første kan folk oppleve at de utilregnelige slipper for lett: Når det ikke trenger å være en sammenheng mellom sinnssykdom og lovbrudd, får personer med en sinnslidelse «frikort» til å begå forbrytelser. Særlig ved alvorlige forbrytelser (som i Breiviksaken) krever folket straff, og langvarig straff, slik at man ikke kan risikere at gjernings­mannen etter få år settes fri etter å ha blitt friskmeldt. For det andre blir det reelle tilregnelighetsspørsmålet unndratt etterprøving. Det moralske og juridiske spørsmålet om vedkommende kunne noe for det han gjorde, blir erstattet av det medisinske spørsmålet om hva slags sykdom han led av. Det hviler på det høyst problematiske premisset om at det er samsvar mellom en bestemt diagnose («psykotisk») og juridisk og moralsk ansvar. Et tredje problem, beslektet med det foregående, er at psykiaterne dermed i realiteten gis tilnærmet monopol i tilregnelighetssaker. Det er jo de som er eksperter på å diagnostisere psykoser. En klar og entydig sakkyndighetserklæring fra psykiaterne om at vedkommende var psykotisk på handlingstiden kan domstolene vanskelig overprøve. Det var denne problemstilling man så aktualisert i Behring Breivik saken: Da de første sakkyndige kom fram til at Behring Breivik var utilregnelig, hvilket skapte furore i mange kretser, ble nye sakkyndige oppnevnt, og disse kom, som kjent, til motsatt resultat. Dette ga dommerne det handlingsrommet de trengte: Siden psykiaterne var uenige seg i mellom, fikk domstolen reelt sett anledning til å avgjøre saken ut fra eget skjønn (formelt sett hadde retten uansett siste ord). Men siden vi har et medisinsk system, kunne retten ikke vurdere det reelle tilregnelighetsspørsmålet om han kunne noe for sin handling, men måtte nøye seg med å fastsette en psykiatrisk diagnose. Dermed ble dommerne paradoksalt nok tvunget til å stille den rette diagnose, dvs. med den psykiatriske ICD-manualen i hånd måtte de opptre som en slags hobbypsykiatere og avgjøre om Behring Breivik var psykotisk. Det var et underlig skue.

Gran legger ikke skjul på at det er Behring Breivik-saken som er den direkte foranledningen for hans bok, og saken dukker med jevne mellomrom opp under framstillingens gang (i tillegg til å utgjøre et siste kapittel). Men boken er framfor alt et forsøk på å gjennomgå lovgivningen på dette området, ikke bare i Norge, men også i Sverige, England og USA for derigjennom å gi oss et innblikk i de ulike måter man kan nærme seg dette problemet på. Gran vil finne fram til «noen årsaker til at lov­givningen har utviklet seg i ulike nyanser i de forskjellige rettssystemene». I dette lykkes han bare delvis. Gjennomgangen av synet på utilregnelighet i antikken og middelalderen er en mer eller mindre leksikalsk fremstilling av lovreglene på området, og Gran kommer aldri lenger enn til å skrape i overflaten. Vi får aldri noe ordentlig innblikk i tenkesettet eller de sosiale forholdene i disse epokene, og lærdommen blir derfor ikke stort annet at man «allerede» den gang opererte med straffritak for folk som ble definert som «furiosi», «œ∂r», «galinn», «mania» eller hvilket ord man satte på det. Likevel er framstillingen bra nok som en opptakt til det som skal komme, siden Gran er en relativt god skribent og kan levendegjøre stoffet med eksempler og forholdsvis klare utlegninger. Likeledes er skildringen av medisinernes inntog på dette området i 1800-tallets Norden, og deres kamp med juristene, fint fortalt, men bidrar med lite nytt i sakens anledning. Avsnittene om Hamsun og Risnes som eksempler på hvordan rettspsykiatrien kunne benyttes opportunistisk (ved at Hamsun ble gjort evneveik og Risnæs slapp unna dødsstraff) er interessante nok, men går ikke i nevneverdig dybden.

Det mest interessante med Grans bok ligger etter min mening i hans gjennomgang av den svenske løsningen på utilregnelighetsproblematikken, og ikke minst i hans redegjørelse for utviklingen i England og USA på dette området. Her har Gran gjort en viktig formidlingsjobb ved å få fint fram hvordan det er mulig å tenke svært forskjellig omkring disse spørsmålene. Som han gjør oppmerksom på, tok man i Sverige i 1965 bort hele utilregnelighetsparagrafen og forskjøv spørsmålet til reaksjonsformen: Man nøyde seg med å fastslå objektiv skyld (at vedkommende hadde begått handlingen), og så avpasset man reaksjonen etter vedkommendes sinnstilstand. Her dømmes således en tiltalt til å være skyldig selv om han er psyko­tisk, men er han psykotisk, så vil han ikke få straff, men psykiatrisk omsorg. Annerledes er det i England og USA. Her styres i stor grad rettsutviklingen av domstolenes tidligere dommer, og man viser derfor gjerne til berømte «tilfeller». I England finner man for eksempel tilfellet «Arnold» (som forsøkte å myrde Lord Onslow i 1724), som satte en utilregnelighetsstandard bestående av at gjerningsmannen måtte ha et mentalt funksjonsnivå på linje med et vilt dyr for å unngå straff. Her finner vi også tilfellet «Hadfield» (som i 1800 forsøkte å drepe George III med pistol, men bommet), der det ble knesatt et prinsipp om at den som ble frikjent på grunn av sinnssykdom automatisk ble sperret inne i et asyl på ubestemt tid. I kjølvannet av tilfellet «McNaughtan» (som i 1843 forsøkte å drepe statsminister Robert Peerl, men bommet og drepte hans privatsekretær, og som ble frikjent på grunn av sinnssykdom) ble de såkalte «McNaughtan-reglene» utarbeidet. Her slo man blant annet fast at utilregnelighetsvilkåret måtte være en kognitiv svikt (manglende fornuft) som bestod i at tiltalte ikke visste hva han gjorde. Disse prejudikatene, særlig «McNaughtan-reglene», fikk ifølge Gran også stor innflytelse i USA, men siden det her finnes så mange stater som følger egne regler framstår ifølge Gran USA som et juridisk «laboratorium» for ulike ordninger. Gran nevner en rekke «tester» som de ulike stater knesatte. En av dem var den såkalte «uimotståelig impuls-testen», som bestod i at man kunne bli ansett som utilregnelig hvis lovbruddet var resultatet av en impuls man ikke kunne kontrollere. En annen var «Durham-testen» eller «resultat-testen», der vedkommende kunne frikjennes hvis handlingen kunne sies å være resultat av en mental sykdom. Da imidlertid Ronald Reagan ble forsøkt myrdet i 1981, ble gjerningsmannen Hinkley jr. erklært uskyldig på grunn av sinnssykdom, noe som ifølge Gran vekket en voldsom debatt og førte til at praktisk talt alle stater snevret inn muligheten for å bli frikjent på denne måten. Flere stater adopterte den svenske modellen, og Kansas fjernet sågar enhver utilregnelighetsordning (i dag er det fire stater uten utilregnelighetslovgivning).

Et interessant forhold som Gran tar opp her, er at det er et gjennomgående trekk i nesten alle amerikanske saker der en gjerningsmann har lykkes i å ta livet av en berømt person, at han har blitt erklært tilregnelig, slik at han kunne straffes. I saker der han mislyktes, ble han derimot gjennomgående erklært for å være utilregnelig. Materialet han har er altfor lite til å trekke bastante slutninger, men det er like fullt en tankevekkende trend. Og Gran trekker naturligvis også parallellen til saken mot Behring Breivik: Retten kan sies å ha fulgt minste motstands vei når den endte opp med å erklære ham for tilregnelig, og man kan derfor stille spørsmål om ikke retten ga etter for ropet om straff fra kommentariatet i pressen, stortingspolitikerne, bistandsadvokatene og folk flest. Han stiller seg for øvrig også kritisk til at man på høyeste hold handlet i panikk når man så at Behring Breivik kunne stå i fare for å bli erklært utilregnelig: Med rekord­fart – og før dommen falt – fikk man vedtatt en lov som ga myndighetene anledning til å etablere et høyere sikkerhetsregime for Behring Breivik i tilfellet han ble erklært utilregnelig og overført til tvungent psykisk helsevern. Man havnet altså i den paradoksale situasjon at man lagde en lov for en eventuelt utilregnelig Breivik, men som man – siden han ble erklært for tilregnelig – ikke trengte å benytte på ham likevel. Nå kan man imidlertid benytte den på andre utilregnelige pasienter…

Det er mye man kunne sette finge­ren på i Grans framstilling, som for eksempel de feilaktige påstandene om at sjelens sentrum for Aristoteles er hjernen (for Aristoteles er tvert om sjelen plassert i hjertet, og hjernen fungerer som en avkjølingssentral for blodet) eller at Lombrosos Forbrytermennesket kom i «over fem bind» i 1876 (utgaven fra 1876 var tvert om liten bok på 262 sider, mens sisteutgaven fra 1897 var på tre bind og 1902 sider), eller de mangelfulle og til dels feilaktige oversettelsene av tyske og franske utilregnelighetsregler. Mer alvorlige synes jeg nok det er at han ikke tar med at 1800-tallets psykiatriske og kriminologiske diskurser slo inn i straffeloven av 1902 i utilregnelighetsspørsmålet og utvidet utilregnelighetsområdet betydelig. I § 44 (vedrørende utilregnelighet som straffrihetsgrunn) fant vi nå nemlig vilkåret om at vedkommende var «utilregnelig paa Grund af mangelfuld Udvikling af Sjælsevnerne eller Svækkelse eller sygelig Forstyrrelse af disse». Dette var et forsøk på å ta høyde for de nye teoriene om degenera­sjon, moralsk galskap og «fødte» for­brytere som ble så heftig diskutert på denne tiden. Denne utvidelsen av utilregnelighetsområdet ble i sin tur innstrammet igjen ved en lovendring i 1929, da de beryktede mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevnene ble flyttet fra § 44 (utilregnelighetsparagrafen) til § 39 (sikringsparagrafen) og gjort til et farlighetsvilkår også for tilregnelige. Disse endringene i tilregnelighetsområdet synes å ha gått Gran hus fordi, siden han først og fremst er opptatt av det medisinske prinsipp. Han siterer for øvrig Bernhard Getz som sannhetsvitne på at det medisinske prinsipp skulle ha ført til en lakune i den gamle loven: «At mannen går fri fra straff når han finnes utilregnelig, kan være vel nok for ham, men for samfunnet er dette dog lite tilfredsstillende, såfremt følgen herav skal være at det står vergeløst like overfor hans forbryterske tilbøyeligheter» (Getz i 1894). Denne argumentasjonen hadde imidlertid ingenting med det medisinske prinsipp å gjøre, men var rettet mot mangelen på en adekvat sikringsordning. Det Getz her var redd for, var ikke at for mange lovbrytere skulle bli erklært utilregnelige som følge av det medisinske prinsipp, men at man ikke hadde et sikringsinstitutt som kunne hindre at de slapp løs hvis de var farlige. En av Grans arbeidshypoteser er at dessuten at lovgivningen drives av enkelthendelser, og dette kan nok stemme godt for England og USA, men er mye mer tvilsomt for Norge. I alle fall i moderne tid, etter at lovgivningen ikke lenger var kasuistisk. Endingene i lovverket i 1842, 1902, 1929 og 2012 kan ikke sies å være svar på enkelthendelser, og Gran er derfor på ingen måte i stand til å begrunne denne påstanden for Norge (derimot han rett i at er forskriftene til lov om straffe­gjennomføring lett påvirkes av enkeltsaker).

Hundre år med hodebry er en viktig utgivelse for så vidt som den belyser en rekke sider ved utilregnelighetsinstituttet og påviser hvilke regler og modeller man historisk sett har holdt seg til i den vestlige verden. Dette er utvilsomt nyttig mat for tanken i en tid da utilregnelighetsreglene her til lands er i støpeskjeen. Som bidrag til å belyse årsakene til at lovgivningen har utviklet seg som den har gjort i de ulike land er boken derimot av begrenset verdi. Det ville kreve en mye bredere tilnærming og grundigere analyse.

Av Espen Schaanning | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)