Forsiden >  Artikler >  Arr nr 1 / 2012 (Hjernen)

Varer og mennesker i et dyphistorisk perspektiv

Et essay om historie, nevrovitenskap og materiell kultur

I en verden preget av varmere klima og miljøforringelse, en verden som snurrer rundt et endeløst forbruk av varer, er det nyttig å stille et historisk spørsmål: Hvordan havnet vi i denne klemma?1  Vi kan besvare dette ut fra et kort historisk perspektiv ved å peke på fremveksten av global kapitalisme på 1700- og 1800-tallet, en hendelse som utvilsomt markerte et avgjørende vendepunkt i menneskets forhold til materielle ting. Men vårt forhold til tingene går mye lenger tilbake enn dette. De var til stede ved selve menneskehetens opprinnelse tidlig i pleistocen tid (ca. 65–56 millioner år siden), og i løpet av de påfølgende årtusenene ble de fanget inn i vår kultur og i våre kommunikasjonsmønstre. Slik som feltene kognitiv arkeologi og nevropsykologi har vist, har varene gravd seg inn i vårt nervesystem og våre følelser. Vi har inkorporert dem på samme måte som våre fjerne biologiske forfedre inkorporerte mitokondria, tidligere autonome størrelser som nå er grunnleggende for at vi skal fungere. Fremveksten av moderne global kapitalisme kan ha vært en unik prosess uten historiske forløpere, men den ble muliggjort av menneskers og tings dyphistorie. Denne historien er ikke menneskenes historie alene. Det er historien til to autonome fylogenier, to selvstendige slektshistorier, som ble sammenfiltret i et koevolusjonært forhold. Vi kan tenke på vårt forhold til varer som et gjensidig forhold, et som gir fordeler til begge parter. Eller, hvis vi dveler ved vår tids krise, ønsker vi kanskje å tenke på det som noe mer patologisk, en avhengighet eller en infeksjon, hvor ting overlever på menneskelige verter som ikke er seg bevisst de mange måtene deres energi blir brukt til å tjene en annen på. I ekstreme tilfeller kan tingene ri sine menneskeverter til døde, men selv overleve og legge ut på nye liv.

Hvis denne påstanden lyder ekstrem eller unødvendig svartsynt, tenk på den mystiske skjebnen til Franklin-ekspedisjonen: I mai 1845 la to skip, HMS Erebus og HMS Terror, med et mannskap på 128 under kommando av sir John Franklin fra den Kongelige britiske marinen, ut fra England på jakt etter den berømte Nordvestpassasjen.2 Utenfor Grønlandskysten møtte de noen hvalfangstskip, men så hørte man aldri noe mer fra dem. Franklin-ekspedisjonens forsvinning resulterte i en mediesensasjon i Storbritannia, og i løpet av det neste tiåret la utallige redningstokter ut for å oppspore de to skipenes skjebne. Inuitter som ble intervjuet av påfølgende ekspedisjoner, beskrev menn som hadde falt overende og dødd da de vandret gjennom det frosne ødelandet og de fortalte dystre historier om kannibalisme. Langt inne på King Williams Island fant redningsmannskapene til slutt stedet der de overlevende fra Franklin-ekspedisjonen hadde kommet i land etter å ha forlatt de to skipene. Inni en varde fant de en lapp, den eneste nedtegnelsen over ekspedisjonens skjebne, som beskrev de harde betingelsene som mannskapet var stilt overfor. I senere år har videre undersøkelser ført til nye avsløringer om hva som skjedde. Rettsmedisinske analyser av menneskelige levninger, som har blitt utført de siste tiårene, har funnet tegn på blyforgiftning, muligens fra bly som har lekket ut fra loddetinnet som ble brukt til å forsegle hermetikkbokser. Et av symptomene på blyforgiftning er nevrologisk ustabilitet. Det er mulig at Franklins menn, i tillegg til depresjonen som den uavlatelige kulden og isolasjonen påførte dem, langsomt, men ubønnhørlig, var i ferd med å gå fra forstanden.

Ved hjelp av alle disse kildene har det blitt mulig å rekonstruere ekspedisjonens tragiske utgang i grove trekk. Etter å ha overvintret nær Beechey Island i 1845/46 seilte Erebus og Terror sørvestover til King William Island. Uvanlige klimatiske forhold kan ha ført til at drivis har pakket seg rundt skipene og effektivt forhindret dem fra å bevege seg. Mennene på de isfaste skipene begynte å bukke under, inklusive Franklin selv, som døde i juni 1847. Den mest sannsynlige årsaken var skjørbuk. I april 1848 forlot hundre og fem av mannskapet skipene og kom i land ved Crozier’s Landing på King William Island, medbringende en enorm mengde klær og provisjoner. De overlevende la ut til fots i håp om å komme i sikkerhet, og etterlot et forråd bestående av mesteparten av materiellet.

Under vurderingene av hva som skulle tas med og hva som skulle etterlates, entes de om noen ting som opplagt var nyttige, inkludert hermetikkbokser med mat, vannflasker, sekstanter og kronometre. Noen nyttige ting ble etterlatt, den viktigste av disse var en medisinkasse. Det som forundret medlemmene av redningsekspedisjonen var imidlertid noen av de tingene som de dødsdømte mennene valgte å bære med seg til siste slutt. Ved siden av et enslig sett med menneskelige levninger, som ble funnet langs sørkysten av King William Island i 1859, lå for eksempel en notatbok, en lommekam og en liten klesbørste. Et av de viktigste funnene var en livbåt som var blitt omgjort til en slede. I den fant man to skjeletter og det som ble beskrevet som en overraskende mengde varer, inkludert lommetørklær av silke, duftende såper, en perlebrodert silkepung, svamper, tøfler, sølvbestikk, tannbørster og hårkammer. En av mennene hadde til og med tatt med seg en roman, Oliver Goldsmiths The Vicar of Wakefield. Det er et sterkt bilde: dødsdømte menn som trekker på en tung slede nedtynget av de tingene som ga deres liv mening enda mens de kan ha vært i ferd med å miste forstanden som en virkning av blyforgiftning.

De materielle levningene fra Franklin-ekspedisjonen, som inkluderer Franklins gullklokke og sølvskjeer med våpenskjold, ble samlet sammen av senere ekspedisjoner. Andre ble kjøpt av eller tatt fra inuitter som også hadde samlet inn noen av gjenstandene, delvis av nysgjerrighet og delvis for å gi gjenstandene nytt liv som knivblader eller annet nyttig verktøy. Alle gjenstandene som ble samlet av senere ekspedisjoner, hundretalls i alt, ble brakt tilbake til England hvor de ble utstilt for en undrende menneskemengde. Gjenstandene fra ekspedisjonen ble deretter tegnet og offentligjort i Illustrated London News, og utgjør en egen samling i National Maritime Museum i Greenwich, England, hvor de kan ses i dag.3

Franklin-ekspedisjonens tragiske utgang er et slående tilfelle på noe som er opplagt: mennesker knytter seg til ting, og kan gjøre det selv når det svekker dem selv. Det mest dramatiske eksemplet på hvor patologisk en slik svekkelse kan bli, er hamstring, hvor mennesker, ofte eldre eller demente, omgir seg med ting som har minimal nytte, slik som gamle aviser og brukt emballasje. Stablene kan bli så høye at de faller sammen og sperrer inne eller noen ganger dreper hamstreren. Hamstring i seg selv kan forstås som en patologisk versjon av det å samle, en skikk som oppstod som et tidsfordriv for de kondisjonerte i Europa på 1700-tallet. Det å hamstre og samle utgjør bare to av de mange sammenhengene der varer og ting kleber seg til oss, ikke ulikt den måten de klebet seg til levningene etter Franklin-ekspedisjonen på. De fester seg til oss delvis fordi vi fyller dem med mening.

Fra et posthumanistisk perspektiv reiser menneskets tilknytning til varer spørsmål om hva det faktisk innebærer å være menneske. Vi kan tenke på oss selv som biologiske kropper eller fenotyper bestående av celler – en naken kropp, om du vil. Men ifølge Richard Dawkins er det også mulig å forestille seg at den menneskelige fenotypen strekker seg langt utenfor kroppen og inkluderer de gjenstandene som omgir oss, alt fra klær og ornamenter til verktøy og våpen.4 Det er helt sikkert slik noen hamstrere forestiller seg seg selv. En psykolog forteller at hamstrere har sagt slike ting til ham som at «Hvis jeg kaster for mye så blir det ikke noe igjen av meg».5

I dette forholdet mellom personer og ting: Hvem er sjefen? Hvem er den aktive kraften? Var det menneskene som eide tingene eller tingene som eide menneskene på Franklin-ekspedisjonen? Matskribenten Michael Pollan opplevde en gang å fundere over et liknende spørsmål da han knelte i jorden og stelte potetplanten sin.6 Vi liker å tro at menneskene domestiserte planter og dyr for at disse skulle oppfylle våre ønsker, men tenk om det var poteten som domestiserte mennesket? Pollan erter oss selvfølgelig. Påstanden om at menneskene er der for å oppfylle potetenes behov høres tullete ut fordi den er basert på en aristotelisk idé om en enkelt årsaksretning fra subjekt til objekt. Som Pollan påpeker er det langt bedre å tenke på mennesket og poteten som atskilte organismer hvis historie eller utvikling har blitt sammenfiltret i et koevolusjonært forhold der alt som initieres av den ene parten svarer på eller forsterker et initiativ tatt av den andre. Biologer som beskriver et rovdyr–bytte-forhold, snakker om et evolusjonært våpenkappløp som kan løpe hårreisende løpsk.7 Det sammenfiltrede forholdet mellom geparden og gasellen er et eksempel som refereres ofte, for etter som geparden ble raskere gjennom sin evolusjonshistorie ble også gasellen raskere. Relativt til andre dyr er geparden og gasellen vanvittig raske. Relativt til hverandre derimot har geparden og gasellen stått mer eller mindre stille; ingen er raskere enn da forholdet begynte. Biologen Leigh Van Valen, som var den første til å teoretisere dette forholdet, beskrev det som den Røde Dronningens prinsipp, der Alice og den Røde Dronningen danser energisk, men ikke flytter seg av flekken.8

Et koevolusjonært forhold kan også være symbiotisk eller gjensidig; poteten og mennesket er ett slikt eksempel, men man kan like gjerne peke på ris, hester, krøtter og så videre. Når det gjelder domestiserte dyr så er det lett å tenke på dem som undertrykte slaver, men man trenger ikke å benekte de grusomme forholdene i kjøtt-, melke- og hønseindustrien for å se at også vi har blitt slaver av landbruket. Det er nå blitt vanlig å beskrive overgangen til landbruk i neolittisk tid (yngre steinalder) i et evolusjonært språk, og det samme gjelder for den grønne revolusjonen og faktisk for alt som har med mennesker og biosfæren å gjøre.

Denne koevolusjonære modellen fungerer like godt for varer. I en abstrakt eller filosofisk forstand spiller det ingen rolle at varer ikke er levende og ikke har DNA. Ser vi på den ene siden ved koevolusjonære forhold, har tilstedeværelsen av varer gjennom menneskets dyphistorie unektelig formet vår fylogeni eller slektshistorie på svært viktige måter. Omgivelsene som vi begynte å utvikle oss innenfor, for i hvert fall 2,6 millioner år siden, var et miljø som inkluderte artefakter, i første omgang redskaper, senere ornamenter, musikkinstrumenter, klær og kunstverker. Artefaktene førte direkte til endringer i den menneskelige fenotypen slik som størrelsen på magesekken og kjeveformen.9 Hvorfor skulle man bruke metabolsk energi på å utforme en truende panne hvis våpen kunne gjøre samme nytte, og var rimeligere? Vi kan forstå den måten menneskene har blitt viklet sammen med varer på ved å se på den plastisiteten i hjernens synapser som tillater at redskaper eller proteser blir integrert direkte inn i en persons mentale kroppskart.10 Vi har en tendens til å tillegge døde objekter intensjoner og til og med respondere emosjonelt på dem. Tvangshamstrere, for eksempel, er dypt knyttet til de gjenstandene som de samler, og blir forferdelig engstelige ved tanken på å miste dem. Denne følelsesmessige tilknytningen til varer er ganske visst grunnen til at to menn i Franklin-ekspedisjonen bar med seg romaner og skjeer til siste slutt. Det er viktig å understreke at varers varierende tilstedeværelse har tillatt uforutsigbare eller kontingente endringer i menneskenes sosiale atferdsmønstre. Vi kan ikke vite hvordan eller hvorfor menneskene i siste del av paleolittisk tid (eldre steinalder) ble så vant til å kle seg i halskjeder og paljetter lagd av marine skjell, skall fra strutseegg, kronhjortens perletenner og senere perler skåret ut fra mammutelfenben og kleberstein. Det vi vet er at perler gradvis ble tilpasset nye funksjoner, som det å markere gruppetilhørighet eller skape slektskap.

Ser vi på den andre siden av det koevolusjonære forholdet, så har varene selv utviklet seg dramatisk som svar på den bruken menneskene har gjort av dem i henhold til variasjon, seleksjon og transmisjon i det klassiske evolusjonsmønsteret.11 Hvis en tilreisende marsboer som skjønte seg på prinsippet om naturlig seleksjon, men ellers var uten kunnskap om jorden, skulle komme til å besøke en utstilling som viste slektshistorien til paleolittiske perler og deres etterkommere, er det ikke uten videre sikkert at marsboeren ville kunne skille mellom denne slektshistorien og slektshistorien til levende organismer. Når det gjelder varer så skjer det selvfølgelig ikke en kunnskapsoverføring fra en «generasjon» til neste gjennom et genom; kunnskapen bevares i stedet i menneskenes praksiser eller mentale blåkopier. Akkurat som virus, så kan ikke varene overleve uten en menneskelig vert. Ikke desto mindre forandrer og utvikler virus seg. Hvis vi tenker over dette faktum, kan vi undres over om navnet Homo sapiens er passende, og vi kan spørre oss om det ikke ville vært bedre å tenke på oss selv som Homo tenens, den besittende arten.

Selv om vi alle er Homo tenens så er måtene vi besitter ting på, eller måtene tingene besitter oss på, avhengig av kulturelle eller historiske forhold. Se på hamstring. Den psykologiske litteraturen nærmer seg tvangshamstring som et nevrologisk eller et psykologisk fenomen, uten noen meningsfull historie. Det finnes forskning som antyder at hvis en helt ordinær person rammes av en lesjon i en bestemt del av hjernen, er det mer sannsynlig at han eller hun vil begynne å hamstre verdiløse gjenstander.12 Men det å hamstre er trolig også en historisk konstruksjon. Selv om det, så langt jeg vet, ikke har vært noen forskning på hamstringens historie, virker det lite trolig at det fantes patologisk hamstring i middelalderens Europa, et samfunn som ikke var karakterisert av samleatferd overhodet. Det er enda mindre sannsynlig at det kunne ha eksistert patologisk hamstring i paleolittisk tid – det var ganske enkelt ikke nok ting. Det var selvfølgelig flust med tilpasset hamstring i menneskenes tidligste historie. Sen-paleolittiske mennesker begynte systematisk å samle forråd av mat, på samme måte som visse dyr og fugler hamstrer mat. Nord-europeere i det niende og tiende århundret hadde hemmelige lagre av mynter og edle metaller for å forhindre at det ble røvet av vikinger på tokt, og vikingene selv hadde forråd av mynter eller skrapsølv. Den moderne merkverdigheten er hamstring av skrot. Gitt måten patologisk hamstring varierer historisk på, er det lite trolig at atferden bare kan forklares gjennom å henvise til hjerneskader eller brudd i serotoninsystemet. Den må også forklares med en spesiell type samfunn eller økonomi og et allerede eksisterende sett med holdninger til varer og atferdsmønstre som involverer forbruk. Sagt på en annen måte: Patologisk hamstring er etter all sannsynlighet historisk betinget.

Å hevde at en atferd som hamstring er historisk betinget, er å åpne for at historie og nevrovitenskap, sett i lys av menneskets dyphistorie, er felt som kan belyse hverandre på nyttige måter. Ved første øyekast synes ikke denne påstanden å være helt opplagt. Det er ikke slik at fortiden på en enkel måte kan tilby nevroforskere et sett med ferdige hypoteser som med enkelhet kan testes. Historikere på sin side har vært motvillige til å undersøke atferdsmessige eller psykologiske mønstre som synes å være universelle. For å illustrere dette siste poenget kan vi anta, som mange forskere har gjort, at vold er iboende. Noen mennesker i sagatidens Island var tilbøyelige til vold. Med unntak av figurer som Njål hadde de få kvaler med å drepe fiendene sine under en blodfeide. Et alternativ, hvis de foraktet sine fiender, var å la dem leve og bare kutte av dem hendene, for dermed å gi dem en evig påminnelse om sin egen impotens.13  Vi kan om vi vil forklare denne volden ved å hevde at den er iboende, men nøyaktig hva er det vi har forklart ved å gjøre det? Å hevde at noe er iboende er ikke å si noe nyttig om hvorfor det islandske sagasamfunnet var kjennetegnet av disse spesielle formene for vold, som alle gir inntrykk av å være kalde politiske handlinger snarere enn varme følelsesmessige handlinger. Også dommerne i det parisiske rettsvesenet på fjortenhundretallet dømte fra tid til annen tyver til å få sine hender kappet av. Her kan vi altså sammenlikne to samfunn som begge kjennetegnes av at det å kappe av hender er en del av atferden. Hjelper det det minste å forklare begge atferdsmønstre ved å peke på iboende vold? Hvis vi undersøker domstolene i middelalderens Paris, nøyaktig hvor er det meningen at vi skal finne denne iboende volden hen? I kongen? Hos dommerne? Skarpretteren? Som dette tankeeksperimentet viser, så er voldelige handlinger en del av et helt samfunnssystem, ikke øyeblikksreaksjoner på enkle emosjonelle signaler som stiger opp fra noe iboende. Om vold er iboende eller ikke er for øvrig irrelevant for spørsmålet om hvordan vold ble brukt eller balansert på et gitt historisk tidspunkt.

Gitt dette problemet, hvordan kan vi bringe historie og nevrovitenskapene sammen uten å påkalle sterile forestillinger om iboende atferd, menneskelige universalier eller faste kognitive moduler? Svaret på dette ligger i en annen forklaringsarkitektur, en som tar utgangspunkt i menneskets dyphistorie og som er basert på prinsippet om koevolusjon, slik vi har sett tidligere i denne artikkelen. Heller enn å forestille oss hjernen og nervesystemet som en kilde til atferdsmessige kommandoer (for eksempel «vær voldelig»), kan vi innenfor denne forklaringsarkitekturen i stedet forestille oss det menneskelige nervesystemet som en nisje der institusjonelle eller atferdsmessige mønstre utvikles. Umiddelbart kan dette virke merkelig, siden atferdsmønstre ikke er organismer og nervesystemet helt klart ikke er en typisk nisje, slik en skog eller en sump eller et korallrev er det. Men det er ikke vanskelig å finne eksempler. Psykologer har for eksempel beskrevet et kognitivt fenomen kjent som sosial smitte, hvor det å være i en  folkemengde gjør at emosjonelle erfaringer forsterkes. I senmiddelalderens Europa skapte urbaniseringsprosessen og fremveksten av prekeordenene (fransiskanere og dominikanere) en situasjon hvor predikantene prekte for folkemengder med etter hvert flere tusen mennesker. Samtidige observatører har kommentert de sterke emosjonelle reaksjonene som predikanter fremkalte ved disse hendelsene, og prekenmønsteret utviklet seg gradvis slik at det utnyttet kreftene i sosial smitte.14 Et annet eksempel finner vi i det disiplinære mønsteret i klostrene i høymiddelalderens Europa. De asketiske regimene som ble fremmet i klosterreglene hadde selvsagt en dyp teologisk legitimering. Men vi kan sette disse nærliggende forklaringene ved siden av forklaringer forankret i et psykologisk eller nevrologisk perspektiv. Mange studier siden 1950-årene har vist at sosial isolasjon fremkaller en tilstand av stress, som igjen fremmer dopaminstimulerende atferd. For eksempel vil mus som er blitt kunstig stresset selvmedisinere seg med kokain, en dopaminstimulator, i større grad en mus i kontrollgruppen.15 I tilfellet klosterdisiplin er det ikke vanskelig å forestille seg at stresset fra isoleringen fremkalte dopaminstimulerende atferd slik som bønn.

Ikke i noen av disse eksemplene har vi med en kommando-og-kontroll-modell å gjøre, hvor faste moduler tilsynelatende får folk til å gjøre ting. I stedet er det snakk om å håndtere psykologiske eller nevrologiske mønstre som, hvis de aktiveres eller påkalles, øker sannsynligheten for visse responser, og som dermed lokker utviklingen av institusjoner eller mønstre slik som forkynnelse og disiplin, i gitte retninger. Det er viktig å merke seg at ingen av de omtalte tilfellene skaper et påfølgende mønster i den historiske utviklingen, som er uforanderlig, forutsigelig eller ensrettet. I begge tilfeller ser vi et vekst-og-fall-mønster som er karakteristisk for historisk betinget utvikling.

I eldre evolusjonsmodeller er nisjen enerådende, og organismer utviklet seg passivt som svar på forandringer i nisjen. I de senere år er det viet stadig mer oppmerksomhet til prinsippet om nisjekonstruksjon, eller ideen om at organismer i større eller mindre grad kontinuerlig er opptatt med å konstruere sine egne nisjer for så å tilpasse seg den nisjen de har utformet.16 Mennesker har aktivt konstruert sin nisje siden i det minste mellom-paleolittisk tid, for vi har bevis som peker på at overflatevegetasjonen bevisst ble brent av i denne perioden. Et nøkkeltrekk ved nisjekonstruksjonsteori er at det ikke spiller noen rolle hvorvidt handlingen er intensjonal eller ikke-intensjonal. Vi står i dag overfor den viktige oppgaven å tilpasse oss kulturelt til en ny nisje, det vil si til den antropocene epokens verden (regnes for å begynne på slutten av 1700-tallet). At klimaet blir varmere i den antropocene verdenen er et fullstendig ikke-intensjonalt biprodukt av at man tok i bruk fossilt brensel i det nittende og tjuende århundret. Om vi oversetter denne nisjekonstruksjonsforestillingen til nevrologi, så kan vi tenke oss at nervesystemets arkitektur er universelt eller uforanderlig på ett nivå. Nevrokjemiske stoffer som serotonin og dopamin produseres i henhold til strenge kjemiske oppskrifter; elektriske signaler ledes gjennom synapser på bare én måte. Men selv om arkitekturen er universell, så er nevronene og synapsene som faktisk overfører signalene plastiske og underlagt utviklingsmessige, epigenetiske og kulturelle betingelser. I en viss forstand er det mulig å forestille seg at den nevrologiske nisjen i seg selv er i kontinuerlig endring. Vi kan snakke om at det i hjernen finnes en opphopning av tilstander definert av kulturelle og utviklingsmessige betingelser som er karakteristiske for store grupper eller populasjoner, og etter hvert som nisjen utvikler seg, utvikles nye atferdsmønstre.

Gjennom menneskehetens dyphistoriske tid har varer funnet veien inn i hjernen, inn i menneskets kroppskart og inn i den utvidete fenotypen. Forholdet var og er koevolusjonært: vi har kontinuerlig tilpasset oss tingenes tilstedeværelse i vår verden, men samtidig har tingene selv, i likhet med planter og dyr, utviklet seg som svar på hvordan vi tar dem i bruk. På samme måte som kjæledyr har blitt stadig søtere, har visse varer blitt «søte» og funnet veien inn i våre følelser og emosjonelle tilknytninger. Tilstedeværelsen av ting i våre liv kan gi oss glede, mens fraværet eller tapet av ting kan redusere gleden eller til å med skape stress – slik en hamstrer som blir fratatt skrotet sitt så tragisk opplever. Ingen av de følelsesmessige tilstandene som assosieres med varer har imidlertid noen universell betingelse. Shopping, som er blitt beskrevet som en dopaminstimulerende aktivitet, er en klart historisk betinget konstruksjon. Hvis noen mennesker i dag er avhengige av å shoppe, så er det fordi det å handle i seg selv på subtilt vis har endret den sammensatte menneskelige hjernen på et vis, og gjort noen mennesker mer mottakelige for denne nye avhengigheten.

Moderne global kapitalisme, i den grad denne består av forbruksartikler og tilhørende atferdsmønstre, har utviklet en kompleks og foranderlig nevrologisk nisje. I lys av en nevrohistorisk tilnærming kan kapitalisme, og hva den ellers har blitt kalt, ses som et enormt psykotropisk system for å stimulere belønningssentrene i menneskets hjerne.17 Gjennom vår lange historie har vi selvfølgelig funnet en mengde måter å stimulere belønningssystemet på; det som her kan være karakteristisk er måten som belønninger er blitt tingliggjort og individualisert på, fjernet fra de rituelle rammene som en gang i tiden omsluttet eller kanaliserte dem. Samtidig er kapitalismen et enormt system for stressproduksjon i form av konkurrerende forbruk – en ny vri på et eldgammelt mønster hvor makt korreleres med evnen til å utløse stress hos lavere rangerte individer. Mønstrene for stress og nytelse som ligger innebygd i kapitalismen (og i ethvert psykotropisk system) kan godt hente næring fra hverandre i et dialektisk mønster, et mønster som kan forklare hvorfor forbruk synes å ha akselerert i de siste tiårene. Vi behøver ikke å forstå dette mønsteret som er i ferd med å utvikle seg som et som vil føre til en endeløs inflasjonsspiral. Energibegrensinger og miljøskader vil til syvende og sist bremse systemet. I tillegg synes slike systemer som har nevropsykologiske implikasjoner å virke i begrenset tid. På samme måte som nytelsessentrene i den individuelle hjernen gradvis blir ufølsomme for stimuli, synes det som om den psykotropiske virkningen av visse institusjoner eller strukturer gradvis mister feste innenfor større populasjonsgrupper, og blir erstattet av andre. Dette er i det minste det vi bør håpe på, fordi alternativet godt kan være skjebnen til tvangshamstreren som drukner når de vaklende skrothaugene raser sammen.

Oversatt av Anne Helness
IFIKK, Universitetet i Oslo

Litteratur

Anderson, Steven W., Hanna Damasio og Antonio R. Damasio. «A Neural Basis for Collecting Behaviour in Humans». Brain 128 (2005): 201–12.

Beattie, Owen og John Geiger, Frozen in Time: The Fate of the Franklin Expedition, rev. utg. Vancouver: Greystone Books, 1998.

Bernstein, Nina. «So Much Clutter, So Little Room: Looking Inside the Hoarder's Lair». New York Times, 31. desember 2003. <Tilgjengelig på: http://www.nytimes.com/2003/12/31/nyregion/so-much-clutter-so-little-room-looking-inside-the-hoarder-s-lair.html>.

Blakeslee, Sandra og Matthew Blakeslee. The Body Has a Mind of Its Own. New York: Random House, 2007.

Dawkins, Richard. The Extended Phenotype: The Long Reach of the Gene, rev. utg. Oxford: Oxford University Press, 1999.

Dawkins, Richard og J.R. Krebs. «Arms Races Between and Within Species». Proceedings of the Royal Society of London, Series B, Biological Sciences 205 (1979): 489–511.

Miller, William Ian. Bloodtaking and Peacemaking: Feud, Law, and Society in Saga Iceland. Chicago: University of Chicago Press, 1990.

______. Humiliation: and Other Essays on Honor, Social Discomfort, and Violence. Ithaca: Cornell University Press, 1993.

Odling-Smee, F. John, Kevin Laland, og Marcus W. Feldman. Niche Construction: The Neglected Process in Evolution. Princeton: Princeton University Press, 2003.

Pertusa, Alberto, Randy O. Frost, Miguel A. Fullana, Jack Samuels, Gail Steketee, David Tolin, Pollan, Michael. The Botany of Desire: A Plant’s Eye View of the World. New York: Random House, 2001.

Saxena, Sanjaya et al. «Refining the Diagnostic Boundaries of Compulsive Hoarding: A Critical Review». Clinical Psychology Review 30 (2010): 371–86.

Shennan, Stephen. Genes, Memes and Human History: Darwinian Archaeology and Cultural Evolution. London: Thames and Hudson, 2002.

Smail, Daniel Lord. On Deep History and the Brain. Berkeley: University of California Press, 2008.

______. «An Essay on Neurohistory». I Emerging Disciplines: Shaping New Fields of Scholarly Inquiry in and beyond the Humanities, red. av Melissa Bailar, 201–228. Houston: Rice University Press, 2010. <Tilgjengelig på: http://cnx.org/content/m34243/latest/?collection=col11201/latest>.

Van Valen, Leigh. «A New Evolutionary Law». Evolutionary Theory 1 (1973): 1–30.

Ridley, Matt. The Red Queen: Sex and the Evolution of Human Nature. New York: Macmillan, 1995.

Woodman, David C. Unravelling the Franklin Mystery: Inuit Testimony. Montreal: McGill-Queen’s University Press, 1991.

Wrangham, Richard W. Catching Fire: How Cooking Made Us Human. New York: Basic Books, 2009.

Yap, J.J. og K.A. Miczek. «Social Defeat Stress, Sensitization, and Intravenous Cocaine Self-Administration in Mice». Psychopharmacology 192 (2007): 261­–273.

Zimmer, Carl. «The Brain: The Switches That Can Turn Mental Illness On and Off». Discover 31 (2010): 26–27.

Noter

1 Dette er en revidert versjon av en offentlig forelesning holdt på Litteraturhuset i Oslo den 20. januar 2012.

2 Det har blitt publisert uttallige verker om Franklin-ekspedisjonen. Her har jeg basert meg på Owen Beattie og John Geiger, Frozen in Time: The Fate of the Franklin Expedition, rev. utg. (Vancouver: Greystone Books, 1998), og David C. Woodman, Unravelling the Franklin Mystery: Inuit Testimony (Montreal: McGill-Queen’s University Press, 1991).

3 Se http://www.rmg.co.uk/

4 Richard Dawkins, The Extended Phenotype: The Long Reach of the Gene, rev. ed. (Oxford: Oxford University Press, 1999).

5 Nina Bernstein, «So Much Clutter, So Little Room: Looking Inside the Hoarder's Lair», New York Times, 31. desember 2003, http://www.nytimes.com/2003/12/31/nyregion/so-much-clutter-so-little-room-looking-inside-the-hoarder-s-lair.html.

6 Michael Pollan, The Botany of Desire: A Plant’s Eye View of the World (New York: Random House, 2001).

7 Richard Dawkins og J.R. Krebs, «Arms Races Between and Within Species», Proceedings of the Royal Society of London, Series B, Biological Sciences 205 (1979): 489–511.

8 Leigh Van Valen, «A New Evolutionary Law», Evolutionary Theory 1 (1973): 1–30; se også Matt Ridley, The Red Queen: Sex and the Evolution of Human Nature (New York: Macmillan, 1995).

9 Richard W. Wrangham, Catching Fire: How Cooking Made Us Human (New York: Basic Books, 2009).

10 Sandra Blakeslee og Matthew Blakeslee, The Body Has a Mind of Its Own (New York: Random House, 2007).

11 For videre teoretiske refleksjoner omkring dette, se Stephen Shennan, LinkGenes, Memes and Human History: Darwinian Archaeology and Cultural Evolution (London: Thames and Hudson, 2002).

12 Steven W. Anderson, Hanna Damasio og Antonio R. Damasio, «A Neural Basis for Collecting Behaviour in Humans», Brain 128 (2005): 201–12, men se også Alberto Pertusa, Randy O. Frost, Miguel A. Fullana, Jack Samuels, Gail Steketee, David Tolin, Sanjaya Saxena et al., «Refining the Diagnostic Boundaries of Compulsive Hoarding: A Critical Review», Clinical Psychology Review 30 (2010): 371–86.

13 William Ian Miller, Bloodtaking and Peacemaking: Feud, Law, and Society in Saga Iceland (Chicago: University of Chicago Press, 1990); idem, Humiliation: and Other Essays on Honor, Social Discomfort, and Violence (Ithaca: Cornell University Press, 1993).

14 Jeg utvikler denne ideen videre i «An Essay on Neurohistory», i Emerging Disciplines: Shaping New Fields of Scholarly Inquiry in and beyond the Humanities, red. av Melissa Bailar, 201–228 (Houston: Rice University Press, 2010), <tilgjengelig på: http://cnx.org/content/m34243/latest/?collection=col11201/latest>.

15 J.J. Yap og K. A. Miczek, «Social Defeat Stress, Sensitization, and Intravenous Cocaine Self-Administration in Mice», Psychopharmacology 192 (2007): 261­–273. For en oversikt, se Carl Zimmer, «The Brain: The Switches That Can Turn Mental Illness On and Off», Discover 31 (2010): 26–27.

16 F. John Odling-Smee, Kevin Laland, og Marcus W. Feldman, Niche Construction: The Neglected Process in Evolution (Princeton: Princeton University Press, 2003).

17 For en mer fullstendig diskusjon av ideen om at samfunn eller institusjoner har karakteristiske psykotropiske profiler, se min On Deep History and the Brain (Berkeley: University of California Press, 2008). 

Av Daniel Smail, Harvard University, History Department | Oversatt av Anne Helness, IFIKK, Universitetet i Oslo