Forsiden >  Artikler >  Arr nr 3 / 2002 (Ære)

US and them

Den 11. september 1973 ble Salvador Allende, den folkevalgte presidenten i Chile, drept i et CIA-regissert militærkupp. “Why do they hate us?”, spurte skrekkslagne amerikanere da World Trade Center raste den 11. september i fjor. Det er mer enn datoen som binder begivenhetene sammen. Men svaret finnes ikke i kulturteoretiske dvelinger omkring ‘vi og de andre’. Nå er det US and them.

“Hvorfor hater folk Amerika?”. Allerede før støvet hadde lagt seg på nedre Manhattan, reiste spørsmålet seg unisont. Og da president Bush talte til Kongressen 20. september, var svaret allerede klart: “They hate our freedoms – our freedom of religion, our freedom of speech, our freedom to vote and assemble and disagree with each other” – en framstilling som hadde stor gjenklang i pressen: “The world’s losers hate us because we are powerful, rich, and good”, het det i The New York Observer, mens Thomas Friedman i Chicago Tribune framhevet “pure envy”. Årsaken var opplagt: Det var hat og misunnelse rettet mot amerikanske verdier og idealer. Spørsmålet om ‘Hvorfor’ ble derfor fort erstattet med spørsmålet om ‘Hvem’, og svaret var like opplagt: ‘De’ var muslimer/ ekstremister/ arabere/ islam/ fundamentalister.[1]

I dag, ett år senere, er svarene fremdeles like dårlige som selve spørsmålet. For utsagnet er jo knapt et spørsmål, men snarere en selvbekreftende påstand hvor løsningen gir seg selv: ‘De’ ‘Onde’, ‘Hater’ ‘Amerika’. Samtidig har det vært ett år med intellektuell synsing og akademisk teoretisering. Et mangfold av pamfletter og antologier har forsøkt å kaste lys over begivenheten, men for meg blir det stadig mer uklart hva som egentlig er begivenheten, som vi liksom skal forstå: Selve angrepet 9-11? Internasjonal terrorisme? Selvmordsbomberens psykologi? Islamsk fundamentalisme? Amerikansk imperialisme? Det er mange perspektiver, men uklart hva som egentlig er problemet.

Mitt utgangspunkt er det umiddelbare spørsmålet: “Why do they hate us?” – eller kanskje mer treffende: “Why do they hate US?”. For noen er dette det helt sentrale spørsmålet, andre stiller det kanskje mer retorisk, mens noen bare så vidt streifer innom det. Jeg vil ta for meg en rekke bøker av teoretikere, akademikere og journalister som er utgitt i kjølvannet av 9-11, og som har vidt forskjellig tilnæring. Ved å fastholde spørsmålet, blir resultatet selvsagt en selektiv og til dels urettferdig vurdering av bøkene, men jeg er ute etter svar, ikke spennende perspektiver og nye spørsmål. Et annet gjennomgående tema er en insistering på behovet for en forskyvning fra kulturteoretiske analyser i retning av historiske og geopolitiske perspektiver. I den siste delen vil jeg derfor fokusere på oljehistorie, sikkerhetspolitikk og USAs planer om å angripe Irak, samt brennaktuelle politiske dokumenter som Blairs dossier og Bush’ nye sikkerhetsdoktrine, begge publisert i slutten av september i år. Hvorvidt et eurosentrert idéhistoriefag kan integrere slike spørsmål er usikkert. Og det er synd, for i tillegg til mye annet, sloss folk om historien.

Deprimerende dystopi

I forbindelse med ettårsmarkeringen av angrepene på Pentagon og World Trade Center har forlaget Verso utgitt en serie pamfletter hvor ledende filosofer som Paul Virilio, Jean Baudrillard og Slavoj Zˇizˇek reflekterer over begivenhetene. For Virilio er det ikke bare skyskraperne i New York som har rast sammen og etterlatt seg et gapende Ground Zero. Dette er sivilisasjonskritikk om kulturens nullpunkt.[2]

Paul Virilio har tidligere skrevet både særegent og grensesprengende om koplinger mellom politikk, teknologi og krig med utgangspunkt i det han kaller dromologi (‘læren om hastighet’): Hvordan teknovitenskapelig mediering av krigssituasjoner medfører en forflatning av både tid og rom – inntil et nullpunkt av evig nåtid – hvor følgelig det demokratiske rommet, som jo forutsetter både tid og rom, forsvinner og hvor krigens og medienes real time dominerer. Og Virilio har hele tiden relatert sine refleksjoner til aktuelle begivenheter, som den forrige Gulf-krigen, krigen i Bosnia og senere i Kosovo og ikke minst angrepet på World Trade Center i 1993 hvor han skrev, nesten profetisk, at: “No matter who is responsible, it ushers in a new era of terrorism […] a strategic event confirming for us all the change in the military order of this fin-de-siècle” (81). Derfor hadde jeg store forventninger til Virilios vurdering av 9-11. Skuffelsen var desto større. Et billig poeng kunne vært at det kanskje har gått for fort – teksten var avsluttet 20. oktober i fjor – men mer seriøst virker det som om det har gått litt i stå for ham. Ikke fordi alt er så vanskelig eller uforståelig, men fordi det til de grader bekrefter mye av det han tidligere har hevdet.

Boka er en slags usammenhengende og digressiv mumling om alt fra genteknologi og gnostisime til kybernetikk og kommersialisering av mediene. Den provoserende uttalelsen til den tyske avantgarde-musikeren Stockhausen, om at “What we have witnessed is the greatest work of art there has ever been!”, avleder et helt kapittel om kunst og ikonoklaster. To teknologirelaterte temaer kan like fullt sies å være gjennomgående i boka.

Det ene er Virilios mediekritikk, som er strukturell snarere enn ideologisk: Problemet er ikke nødvendigvis hva de rapporterer, man at alt går så fort. Ikke sensur og tilbakeholding av informasjon, men at vi får all informasjonen rett i trynet hele tiden. Denne informasjonsbomben har ingenting å gjøre med opplysning og frigjøring, skriver han, “but global takeover of humanity by totalitarian multimedia powers” (26). Alternativet er ikke lengre høyre eller venstre, det står mellom politikk og media. Men også mellommenneskelige relasjoner kvernes i stykker av teknovitenskapelige medier. Fjernsyn, internett og mobiltelefoner skaper en virtuell virkelighet, “an imposture of immediacy that is more dystopian than ever” (41). Og det er på slagmarken at dette får de mest groteske utslag. Ja, det groteske er at slagmarken ikke lenger eksisterer, men at krigen utspiller seg i globale satellittbaserte informasjonsnettverk uten mulighet for menneskelig interaksjon. Gulf-krigen ble som kjent styrt fra amerikanernes militære hovedkvarter i Atlanta, byen som også huser hovedkvarteret til CNN.

Det andre og mer dyptgripende temaet dreier seg om en slags teknovitenskapelig dehumansering. Alt pratet om gnosis og gener, om skapelse og utvikling, peker fram mot en slags modernitetsteoretisk problematisering av hvordan menneskeskapt teknologi nå er blitt menneskefientlig – det han kaller ’techno-scientific retro-progress’. På den ene siden undergraves menneskeheten gjennom høyteknologisk krigføring hvor dataspill og Hollywood-filmer pussig nok blir naturlige referanser. Kriger hvor et amerikansk liv er mer verdt enn et afghansk, en asymmetrisk menneskefientlighet som for Virilio impliserer anerkjennelsen av en global “sub-humanity” og dermed slutten på forestillingen om “human beings as such” (80). For det andre blir menneskeheten uthult innenfra gjennom bioteknologi. Virilio påpeker for eksempel hvordan en franske domstol i juni 2001 vedtok at “the unborn child is not a person and could not, therefore, be regarded as a victim” – noe som innebærer at et foster juridisk sett kan gjøres til en kommersiell vare og til gjenstand for bioteknologisk forskning. Likeledes minner han oss om at den eneste offisielle fjernsynsopptredenen til George Bush Jr. forutfor hans tale til nasjonen 14. september (Virilio beskriver ham som USAs første part-time-president – av de første sju månedene etter valget tilbrakte han halve tiden på ranchen sin, på feriestedet Camp David, eller hos sine foreldre) var kunngjøringen av hans støtte til den amerikanske linja i forhold til kommersialisering av menneskelige embryoer med tanke på stamcelleforskning (37).

For første gang i historien, skriver Virilio lakonisk, vil mennesker nå skape liv utelukkende for å ødelegge det. Vi er vitne til et vannskille i historien: “After millennia, not so much of humanism as of (Graeco-Latin and Judaeo-Christian) anthropocentrism, a great schism is in preparation, and we are living through the beginnings of it” (5).

Derfor er Virilio knapt opptatt av World Trade Center – det var viktig i 1993. Først et stykke ut i boka oppsummerer han plutselig: “The tragic events in New York in September 2001 showed us the alarming situation of an overpowerful state suddenly brought up short against it own consciousness – or, rather, against its techno-scientific unconsciousness: in other words, against the Gnostic faith on which it is founded” (65). Til en viss grad rettferdiggjør hans altomfattende og kulturpessimistiske modernitetsteori mange av de ovennevnte digresjonene og aforismene. Men det rettferdiggjør ikke boka som sådan. Snarere enn å fokusere på begivenhetene og bidra med perspektiver for å forstå og forklare, ledes oppmerksomheten bort og blir borte i desillusjonerte dommedagsvarsler.

Risiko for alle penga

En annen kjent akademiker man kunne vente skulle ha noe viktig å si om begivenhetene, er Ulrich Beck. Allerede på 1970-tallet arbeidet han med risiko, den gang med utgangspunkt i sikkerhet og vern i arbeidslivet. Utover 1980-tallet ble risikobegrepet utvidet fra arbeidsmiljø til også å omfatte miljøtrusler og naturvern, og hans nyklassiker Risikogesellschaft (1986) ble en viktig premissleverandør i Tyskland, ikke minst etter Tjernobyl-ulykken. Senere, utover 1990-tallet, ble risikobegrepet ytterligere utvidet til å inkludere debattene om bioteknologi, markedets ustabilitet og globalisering mer generelt, slik Beck oppsummerte i boka World Risk Society (1999). Både risiko og håndtering av usikkerhet burde være gode redskaper for å forstå dagens tilspissede situasjon, og i november 2001 var Beck invitert til Moskva for å tale til den russiske Duma. Talen ble utgitt på tysk, og foreligger nå i dansk oversettelse som Ordenes tavshet. Om terror og krig (2002).[3]

Beck er ikke, som Virilio, opptatt av tid og hastighet, men av språket. Han tar utgangspunkt i ‘språkets taushet’: hvordan begrepene svikter oss, ‘krig’, ‘forbrytelse’ og ‘fiende’ er blitt tømt for mening og språket smuldrer opp i munnen – slik Hugo von Hoffmannsthal så treffende beskrev det i Der Brief des Lord Chandos. Og når språket svikter, blir selvmordsangrepet og 9-11 “ubegribeligt”. Derfor vil Beck omdefinere sentrale begreper med utgangspunkt i sitt eget begrep om “verdensrisikosamfunn” (11).

Begrepet er ment å favne nesten alt: Tjernobyl, kilmakatastrofer, humangenetikk, den asiatiske finanskrisen samt trusselen om nye terrorangrep. Og fellesnevneren er den nye og altgjennomtrengende usikkerheten knyttet til komplekser av vitenskap og teknologi som utløser “uforudsigelige, ukontrollable, ja sågar ikke-kommunikerbare følger, som truer livet på jorden” (16). Språket svikter og makter ikke å formidle kompleksiteten. Men nettopp her ser Beck spiren til en ny verdenskonstitusjon: “Terrorangrebet har fået staterne til at rykke sammen og skærpet forståelsen af , hva globalisering også betyder: Et verdensomspændende skæbnefellesskab mod voldelig ødeleggelsestrang” (20). Ved å erkjenne “farens globalitet” vil statene søke sammen i nye globale institusjoner. Og Becks råd til Russlands Duma er å oppsøke og delta i disse globale fora og skjebnefellesskap. Først når vi erkjenner farenes globalitet, kan vi skape globale løsninger, hevder Beck: “Det er altså verdensrisikosamfundets refleksivitet, der […] bryder ordenes tavshed” (26).

Becks prosjekt er å gjenreise og globalisere de politiske institusjoner som den globale neoliberalismen systematisk har undergravd. Med utgangspunkt i begrepet “økonomisk globalisering” reflekterer han derfor over hvorvidt 9-11 innebærer neoliberalismens død – en forskyvning fra total frihet mot økt sikkerhet – eksemplifisert ved privatiseringen av USAs flykontroll: “En stat, et land kan også neoliberalisere sig til døde” (43). Vi må skape globale politiske institusjoner, oppsummerer han, ikke en global neoliberal økonomi.

Men Beck er forbausende lite følsom for hvordan andre land opplever neoliberalisme. Det framstår først og fremst som et tradisjonelt vestlig problemkompleks knyttet til stat og styring utledet gjennom en dveling omkring “autonomi” og “suverenitet”. Riktignok hevder han at mange moderniteter må kunne eksistere side om side, men de intellektuelle ressursene til grunn for hans universalistiske utopi er utelukkende europeisk tankegods fra opplysningstiden og Den Westfalske Fred. Immanuel Kant og Hugo von Hoffmannsthal er sannhetsvitner. Dermed behøver vi ikke lære noe om andre kulturer. Og følgelig kan vi heller aldri forstå hvorfor så mange motsetter seg vestlig globalisering. “Skal globalisering nødvendigvis betragtes som årsag til terrorangrebene”, spør Beck omsider: Dreier 9-11 seg kanskje om en forståelig reaksjon på den neoliberale dampveivalsen, som i følge kritikerne vil jevne hele jorden? “Nej, det er noget vrøvl. Ingen årsag, ingen abstrakt idé, ingen Gud kan rettferdiggøre eller undskylde disse angreb” (49). Becks feilslutning – fra spørsmål om å forklare og forstå til forsøk på å rettferdiggjøre og forsvare – er umiddelbart påfallende og kanskje overraskende. Men hans forsøk på å klargjøre begrepene “terror” og “krig” forklarer mye.

Beck hevder angrepene på World Trade Center og Pentagon er “ubegribeligt”. Språket svikter i møtet med “den terroristiske trussel”, “voldelig ødeleggelsestrang” og “absolut grusomhed” – selv om Beck jo nettopp pakker begivenhetene inn i slike ladete begreper. For ham blir angrepene atter et tema som kan innrulleres i hans stadig ekspanderende risikobegrep, sidestilt og subsumert sammen arbeidervern, Tjernobyl, miljøtrusler og genteknologi. Dermed forsvinner det partikulære ved angrepene. For det andre, ved å erkjenne “farens globalitet” og søke mot et skjebnefellesskap, slik som Beck postulerer, forsvinner nettopp aksjonenes spesifikke rettethet mot USA og dermed også behovet for spørsmålet “Why do they hate us?”. Og til slutt, det teoretisk interessante for Beck er at kjemiske og biologiske våpen medfører en “individualisering af krigen” (31) – atter en påstand som trekker fokus bort fra de kollektive, kulturelle og kontekstuelle aspektene ved handlingene.

I likhet med Virilio, forsvinner også Beck i sitt eget teoretiske univers og selvtilfredse formuleringer, for eksempel om selvmordbomberens paradoks (30): “Denne singularitet besegles med gerningens, selvbekendelsens og selvudslettelsens samtidighet”. Forklaringskraften finnes i deres komplekse begrepsunivers. Ingen nye perspektiver. De har alle svarene fra før.

Når hatet blir abstrakt og uforståelig, forsvinner behovet for konkrete fakta og grundig forståelse. Beck og Bush henger igjen i den samme myra: For Beck er 9-11 ubegripelig, mens Bush forstår det som et angrep på amerikanske idealer og verdier. Det som forsvinner er spørsmål om USAs konkrete handlinger: Hvordan andre land opplever USAs neoliberalisme i praksis, hvilken geopolitisk rolle USA har spilt i Midt-Østen og i resten av verden, hvorvidt ”hatet” er differensiert og knyttet til forskjellige aspekter ved amerikansk utenrikspolitikk, og hvordan amerikanere ikke makter å ta innover seg det åpenbare spriket mellom patriotiske idealer og politisk praksis. Dette er utgangspunktet for boka Why do people hate America? (2002) av Ziauddin Sardar og Merryl Wyn Davies.

Stakkars USA

Why do people hate America? er en kjærkommen anledning til å klargjøre en del forutsetninger for i det hele tatt å reise dette betente spørsmålet. Sardar og Davis redegjør glimrende for dette i sin innledning: Spørsmålet handler ikke primært om 9-11, men om behovet for en kontekst og en bakgrunn for å forstå slike begivenheter.[4] Og det å reise spørsmålet betyr ikke at man nødvendigvis hater USA, men det er utrolig mange som gjør det, og vi må prøve å forstå hvorfor. Det forutsetter et skille mellom ’us’ og ’US’ – i den forstand at hatet ikke retter seg mot amerikanere, men mot den amerikanske administrasjonens utenriks- og sikkerhetspolitikk – kombinert med en grunnleggende sympati og samhørighet med deler av amerikansk kultur og tradisjon. Why do people hate America? er rett og slett et forsøk på å besvare spørsmålet til de frustrerte og skrekkslagne amerikanerne ved Ground Zero: “Why do they hate us?”, ved å framholde noen av årsakene og samtidig forsøke å vise hvorfor de ikke makter å se eller skjønne det selv. Gjennom en dekonstruksjon av den amerikansk kulturens dypstruktur og mytologiserte historie forsøker forfatterne å gi en oppskrift på hvordan amerikanere kan forstå og transcendere hatet: “By analysing and placing the question in a broader, historical context, we hope to determine what makes a meaningful answer” (8). Her er det historien blir viktig.

Filmer forteller historier, og mye amerikansk historie formidles via film.[5] Derfor bruker Sardar og Davies kjente amerikanske filmer og fjernsynsserier som bakteppe for å vise hvordan amerikanere forstår seg selv og amerikansk historie. Det kanskje beste eksemplet deres er fra serien West Wing (på norsk: Presidenten).[6] Ikke bare tjener Martin Sheen tre ganger så mye som George W. Bush, mange amerikanere ville nok foretrekke ham og hans rådgivere i virkeligheten. Serien representerer liksom det beste av USAs liberale og demokratiske kultur. Forventningene var derfor skyhøye da serien åpnet fjorårets sesong med et spesialprogram tredje oktober, knapt tre uker etter 9-11.

En skoleklasse på besøk i Det hvite hus får sin tids opplevelse da de på grunn av en sikkerhetsalarm blir evakuert til en kantine sammen med Presidenten. Ventetiden glir over i en debatt om demokrati og terrorisme hvor rådgiverne én etter én dropper innom med sine perspektiver. Gradvis løftes publikum opp fra sitt dypeste kollektive traume: “So why is everyone trying to kill us?” – et spørsmål som fort blir omdefinert til “Why are Islamic extremists trying to kill us?”, etterfulgt av det like opplagte svaret “freedom and democracy”, som jo resonnerte godt både med pressen og den virkelige presidenten. Men liberale West Wing er dristig og går videre: Hva med amerikanske tropper i Saudi Arabia? Sanksjonene mot Irak? Støtten til regimet i Egypt? Men som hos Ulrich Beck blir slike forklaringer brutalt avvist av sympatiske Josh Lyman: “I think they are wrong”. Ferdig med det. I følge ham skyldes terroren islamske fundamentalister, de som følger profeten Muhammeds ord til punkt og prikke. Dermed forsvinner plutselig skillelinjen mellom ekstremister og andre muslimer som også følger profetens ord. Og deretter glir fortolkningen i West Wing til ytterste høyre fløy.

“Hva var den første terrorhandlingen?”, spør en student, og får vite at det var en fanatisk muslim, Hasan ibn al-Sabah, i det ellevte århundre. Ja selve begrepet ’assassin’ kommer av det arabiske hashahashin, så ‘de’ er jo opphav til det også, hevder Josh – som dermed tilslører forskjellen på politiske snikmord av enkeltindivider og blind terror som rammer uskyldige, og videre at begrepet ’terrorist’ faktisk er europeisk, brukt første gang av Edmund Bruke i 1795 om terroren etter den franske revolusjonen. Denne mytologiserte historien får kosmiske dimensjoner når presidentfruen kommer innom. Problemet er bibelsk, forteller hun, og går tilbake til Abrahams sønner Isak og Ismael – som for øvrig har gitt navn til episoden – som forfedre til henholdsvis jødene og muslimene. Én ting er den implisitte koplingen mellom jøder og USA, men de politiske implikasjonene er viktigere: “There is little we – as individuals, Americans, people of the world – can do about it” (37). Fornuft og politikk kommer til kort i møtet med muslimske fundamentalister.

Sardar og Davies forlater imidlertid fort denne dvelingen omkring konstruksjonen av ‘vi og de andre’: “When stereotypes are the norm, mirror reflects mirror” (50). Mange tror de har funnet svaret når de har avdekket en slags kulturelt konstruert stereotypi, men det er her arbeidet begynner, hevder de med brodd mot mye av litteraturen om orientalismen: “Orientalism is another hall of mirror in which the distorted images are not merely popular stereotypes, but cultural knowledge” (53). Og det er denne dyptgripende kunnskapsproduksjonen de vil til livs for å forstå hvordan amerikanerne betrakter seg selv. Utgangspunktet er forståelsen av ‘USA som verden og verden som USA’, og følgelig at det som er i USAs interesse også er til det beste for resten av verden. Historisk sett går det til bake til Monroe-doktrinen i 1823, da President James Monroe gjorde det tydelig for europeiske imperialist-spirer at det amerikanske kontinent var underlagt USAs interesser (forskjellen mellom ‘USA’ og ‘Amerika’ forsvinner). Ett eksempel er intervensjonen i Nicaragua på 80-tallet hvor USA støttet Contras-styrkene i kampen mot det ’røde’ Sandinista-regimet; en slags repetisjon av President Coolridges intervensjon i Nicaragua i 1927, da det liberale parti og Augusto César Sandino ble styrtet; og 1927-aksjonen var allerede nummer tolv i rekken av USAs intervensjoner i Nicaragua. Slik har nesten alle land på det amerikanske kontinent fått besøk: “these interventions have been in defence of ‘democracy’, ‘human rights’ and ‘freedom’, but somehow they always ends up securing markets for America”, oppsummer Sardar og Davies tørt (67). Og ennå er bare sjokkterapien så vidt begynt. Skillet mellom ‘US and them’ er like mye et skille mellom US og UN, mellom De forente Stater og De Forente Nasjoner. USA har systematisk blokkert vedtak som strider mot deres prioriteringer og økonomiske interesser. FNs status blir systematisk undergravet av USA, og internasjonal politikk erstattes av internasjonal liberalisme gjennom USAs kontroll over IMF, WTO og Verdensbanken. I tillegg kommer USAs undergraving av Kyoto-protokollen, bioteknologiske overgrep gjennom patentering og truet biodiversitet, antidemokratiske mediemonopol, samt McDonaldisation og kulturell imperialisme ved at andre kulturer og verdier går til grunne.[7] Det er nok av grunner til at folk hater USA, ikke minst den åpenbare dobbeltmoralen, så hvorfor skjønner de det ikke selv?

Mye av svaret ligger i historien, i USAs mytologiserte patriotisme, hevder Sardar og Davies. Og ettersom slike historier ofte er fundert i opphavsmyter, går forfatterne til utgangspunktet både for Vesten og USA – og omskriver historien. Det er en fabelaktig framvisning av fortolkningsfleksibilitet og fortellerkraft hvor USAs historie blir situert i den ideologi som avlet imperialismen.

Vendepunktet for Europa var slaget ved Tours i 732, begynner de, hvor Charles Martel stanset den muslimske ekspansjonen i Europa. Siden har Europa utviklet seg i en krigspsykose under stadige trusler fra muslimene, som var kulturelt, økonomisk, intellektuelt og militært overlegne. Gjennom handel forsøkte europeerne å tilegne seg deres kunnskap, samtidig som en systematisk kunnskapsproduksjon demoniserte muslimene og la grunnlaget for Pave Urban IIs åpning for korstogene i 1095. Siden har den europeiske kolonialismen gått på skinner, godt hjulpet av sjenerøse pavedekreter og filosofiske redegjørelser om at indianere ikke har sjel og følgelig kunne drepes, eller at de ikke hadde noe begrep om eiendom og følgelig ikke eide jorda, men bare ‘brukte’ den. Og reformasjonen, det handler ikke om Luther eller Calvin, men om pilegrimene som satte seil mot Amerika, bort fra den ‘gamle verden’ med korrumperte kirker og dekadente konger. USA representerer framtiden, med Guds velsignelse, slik en forsamling i New England oppsummerte det i 1640:

Jorden tilhører Herren med all sin prakt. Vedtatt.

Herren kan skjenke jorden, eller deler av den, til sitt utvalgte folk. Vedtatt.

Vi er Hans utvalgte folk. Vedtatt.[8]

Bruddet med fortiden og de korrupte europeiske institusjoner var viktige for utformingen av den amerikanske konstitusjonen. Englands politiske fundament, forankret i Magna Carta og anglesaksisk praksis, var i stor grad uskrevet, basert på sedvane og dermed åpent for fortolkning og gradvis oppdatering. Utgangspunktet for The Founding Fathers i Philadelphia var noe ganske annet: Gjennom grundige diskusjoner om styring og frihet, tyranni og demokrati, kom de fram til et nytt svar, som var fornuftig og formfullendt, basert på maktfordeling mellom en føderasjon av selvstendige stater. Det historiske bruddet og den evige tidløsheten som omgir konstitusjonen utgjør med andre ord en institusjonalisert konservatisme, “a terrible dictatorship by the past over the present” (166), basert på refleksjoner blant statsfientlige rikfolk på 1700-tallet, hevder kritikere. Men kritikken om politisk konservatisme blekner mot de historiserende perspektivene anført av Sardar og Davies.

Tanker og teorier oppstår ikke av ingenting. Og negeringen av tradisjonen fra Europa, gjør den indianske konteksten i Amerika interessant. Revisjonistiske historikere på 1970- og 80-tallet begynte derfor å undersøke koplingene mellom modellene til the Founding Fathers og organiseringen av indianersamfunn på østkysten og rundt de store sjøene.[9] Og funnene rystet grunnvollende i USAs selvforståelse. Allerede i 1744 jobbet Benjamin Franklin med tekster om indianernes konstitusjon. Tidlig på 1750-tallet var han tilskuer ved irokesernes Grand Council ved Onondaga, og indianernes system besto av en føderal republikk mellom selvstendige stammer, som valgte ledere og representanter ved konsensus. Og i 1775 ble irokeserlederne invitert til Philadelphia for å overvære diskusjoner om Uavhengighets-erklæringen. Ikke bare innebar dette at ideene om frihet og demokrati ikke datt ned fra himmelen, det betydde også at andre kulturer var forankret i idealer om frihet, deltakelse, representativt demokrati og et prinsipp om føderal maktbalanse. Det impliserer en anerkjennelse av mangfold og respekt for andre kulturer, samt en ydmykhet i forhold til egen historisk situerthet, nettopp det den vestlige imperialismen fortrenger. Tvert i mot er den mytologiserte historien i USA forankret i cowboy-kultur, John Wayne og Ronald Reagan. Og bekjempelsen av den indianske kulturen ble ganske enkelt videreført i oversjøiske intervensjoner, slik Roosevelt erklærte i 1898 da USA annekterte Filippinene: “As peace, order and prosperity followed our expansion over the land of the Indians, so they’ll follow us in the Phillipines” (180). Derfor er det så rystende for amerikanere at deres konstitusjonelle opphav finnes blant indianerne, som de jo nesten utryddet. Og derfor ble debatten om irokeserne sentral i den opphetete Culture Wars i USA på midten av 1990-tallet om politisk korrekthet og politisering av universitetene.[10] Kampen om historien og hvilke historier som skal bli fortalt, treffer hovednerven i den amerikanske kulturen.

Den forsonende tonen i Why do people hate America? er beundringsverdig. Snarere enn å ensidig kritisere USA, forsøker forfatterne å spille på lag. Journalisten John Piler har valgt en annen strategi i sin nyeste bok, hvor han viser at mye av hatet mot USA i høyeste grad er berettiget.

Verdensherredømme

The New Rulers of the World (2002) er en slags kortfattet og oppdatert versjon av Pilgers tidligere dokumentarfilmer og bøker.[11] I fire kompakte kapitler skisserer han en slags sammenhengende situasjonsbeskrivelse med utgangspunkt i Indonesia, Irak, Afghanistan og Australia hvor snakk om globalisering og krigen mot terrorisme må vike for god gammel imperialisme og statsterrorisme. Samtidig viser han overlegenheten ved kritisk undersøkende journalistikk i forhold til intellektuell synsing og selvforherligelse. Pilger spør ikke om hvorfor mange hater USA. Han viser det gjennom sine beretninger. Han dveler ikke ved kulturteoretiske sjablonger som ‘vi’ og ‘de andre’. Her er det US and them.

Flertallsformen i tittelen gir kanskje assosiasjoner til kritikken av jerntriangelet IMF, WTO og Verdensbanken, men for Pilger er disse institusjonene bare redskaper i USAs imperialistiske ambisjoner. Og alt snakket om svekkelsen av staten til fordel for multinasjonale selskaper avvises som en illusjon og et røykteppe skapt av dem som designet ‘den nye verdensorden’. De nye herskerne i verden er De forente stater, og Pilger hater USA. Og han hater Storbritannia; både det forhenværende britiske imperiet og deres geopolitiske rolle i dag hvor Blair dilter etter Bush. I dette historiske spennet mellom det gamle imperiet og det nye, smelter småhistoriene sammen til en massiv framstilling av USAs geopolitiske rolle i dag som kapitalist og terrorist, hvor den gamle imperialismen, i følge Pilger, returnerer som respektabel forkledd som globalisering og krigen mot terror.

Why do people hate America?, spør Sardar og Davies og søker svar i amerikanernes selvforståelse. Pilger derimot leter ikke i tanker og teori, men løfter fram de praktiske og politiske konsekvensene av USAs rolle som selvutnevnte verdensherskere – The new rulers of the World. Men i likhet med Sardar & Davies, bruker Pilger historien som ressurs. Han er en glimrende historieforteller. Og koplingen mellom historie og kritisk journalistikk, hvor kildetilfanget også omfatter nyhetsmedier, intervjuer, policydokumenter og kunnskapsproduserende ‘think-tanks’, inngir både tillit og autoritet.

Men en liten digresjon før vi ser nærmere på boka til Pilger: Er USA vår tids imperium? ‘Eneste supermakt’ er blitt nevnt, ‘hyperpower’ er visst populært, og begrepet ‘hegemoni’ florerer, men ‘imperium’ er noe mer. Da snakker vi om verdensherredømme i form av kulturell, økonomisk, teknologisk og militær overlegenhet – kombinert med moralsk underlegenhet. For Marx og Engels var imperialisme et resultat av kapitalismens kontradiksjoner (kartelldannelse, kapitalkonsentrasjon etc.) og derfor en hovedårsak til klassekamp, konflikter og krig. Men begrepet brukes også mer generelt med henvisning til for eksempel det romerske og det britiske imperium. I den senere tid har begrepet fått en revitalisering blant annen knyttet til Michael Hardt og Antonio Negris Empire (2000) – hvor Imperiet riktignok er en overnasjonal størrelse – mens Gore Vidal kaller sin siste essaysamling om USA for The Last Empire (2001).[12] Hvor reell er egentlig parallellen? Er USA det nye Roma?

Filmskaperen Jonathan Freedland arbeider for tiden med en dokumentarfilm om nettopp dette, og han har intervjuet en rekke av Storbritannias ledende antikkhistorikere om parallellens relevans.[13] Hovedinnvendingen er jo at USA ikke har noen formelle kolonier, slik romerne og britene hadde, hvor konsuler direkte styrer fjerntliggende landområder. Men forskjellen er bare tilsynelatende. For det første er USAs historie allerede i utgangspunktet knyttet til kolonialisme: “From the time the first settlers arrived in Virginia from England and started moving westward, this was an imperial nation, a conquering nation”, parafraserer han.[14] For det andre er den militære tilstedeværelsen svært omfattende: USA har faste militærbaser i over 40 land og militær tilstedeværelse i 132 av de 190 medlemslandene i FN. Og det er her parallellene begynner, hevder Freedland: Uslåelig militær makt må manifesteres kontinuerlig for å ha effekt. Romerne hadde gladiatorshow og parader, amerikanerne bombarderes med kontinuerlige krigsnyheter og Hollywood-epos om krig og ære. Romerne forsto betydningen av teknologisk herredømme og logistikk gjennom bygging av lineære og steinbelagte veier for raske troppeforflytninger i hele imperiet. USAs militære makt ligger i ‘the information superhighway’, både i form av lynrask informasjonstilgang og omfattende etterretning. Gjennom internett blir engelsk vår tids latin. Og gjennom globale mediekonserner blir amerikansk kultur allemannseie. Men viktigere enn fjernsynet er fjernkontrollen: USA styrer gjennom vennligsinnede klientstater understøttet av USAs militære tilstedeværelse. Du trenger ikke direktestyrte kolonier når du har Pinochet eller sjahen av Iran. Og romerne skjønte det først, påpeker antikkhistorikerne. I århundret etter Kristus ble England styrt av Togidubnus, en engelskmann fra Sussex utdannet i Roma og innsatt i for å opprettholde orden og slå ned anti-romerske opprør, noe han da også gjorde. Minst like viktig er den mytiske og kosmiske bruken av historien. Mytisk i form av glorifiserende fortellinger om de heroiske Founding Fathers, Boston tea-party og Uavhengigheterklæringen, på bekostning av historier om indianermassakre, slaveri og imperialisme. Og kosmisk i form av de stadige henvisningene til det spesielle forholdet mellom Gud og USA: “In God we trust”, står det på dollarseddelen, politikerne avslutter sine taler med “God bless America”, og etter 9-11 kunne ikke Kongressen gjøre annet enn å gå ut på trappa på Capitol og synge “God bless America”. Men hva betyr det egentlig hvorvidt USA vår tids imperium?

John Pilger er imidlertid ingen tesemaker. Styrken i The New Rulers of the World ligger som sagt i grundig og gravende journalistikk. Og dette får en ekstra dimensjon fordi mye av den eksplisitte kritikken i boka er rettet mot journalistkolleger og massemedier: “The most potent weapon in this ‘war’ [against terrorism] is pseudo-information”, skriver han i introduksjonen. Han deler altså ikke Paul Virilios fascinasjon for hastighet og teknologi. Det handler heller ikke primært om den massiv feilinformasjonen fra militære strateger, men om hvordan journalister lar seg lure og misbruke gang på gang. Hvordan de unnlater å stille kritiske spørsmål, og hvordan de unnlater å rapportere det som måtte finnes av motstridene fakta eller perspektiver, og Pilger går langt i å hevde at media faktisk skaper krig og konflikter snarere enn å bare formidle synspunktene til krigshissende politikere. Hovedpoenget i Pilgers bok er derfor kampen mot glemselen. Eller kanskje viktigere: Kampen mot tausheten. Uviljen mot og unnvikelsen fra å tematisere ting som vi faktisk vet eller kjenner til: “Those with unprecedented resources to understand this, including many who teach and research in the great universities, suppress their knowledge publicly; perhaps never before has there been such a silence”.[15] Dette er noe ganske annet en Ulrich Becks ‘ordenes tavshed’, hvor språket liksom ikke strekker til.

Ett godt eksempel på medias rolle finnes i det første kapittelet, “The Model Pupil”, om det CIA-regisserte kuppet i Indonesia i 1965 som brakte General Suharto til makten. Mellom 500 000 og én million mennesker ble forfulgt og drept uten at det ble kommentert i vestlig presse: “a single fuzzy photograph of a massacre is, to my knowledge, the only pictorial record of what was Asia’s holocaust”, skriver Pilger (30-31). Og det som ble rapportert, fulgte malen fra det engelske og amerikanske propagandamaskineriet: Kommunistregimet til Sukarno var blitt avløst av den moderate Suharto, het det. “Et lyspunkt i Asia”, skrev New York Times. Slike episoder burde studeres av historisk orienterte journalister, sier Pilger, for å skjønne hvor grundig og systematisk de blir lurt i dag. Internt i CIA ble kuppet i Indonesia beskrevet som en ‘model operation’ for hvordan man senere kunne foreta et ‘regimeskifte’ – noe de da også gjorde sju år senere i Chile da Salvador Allende ble drept.

Eksempel fra Indonesia viser også hvordan krig og kapital ofte går hånd i hånd, og Thomas Friedmans formulering er allerede blitt en standardreferanse:

The hidden hand of the market will never work without a hidden fist. McDonald’s cannot flourish without McDonnell Douglas, the designer of the F-15. And the hidden fist that keeps the world safe for Silicon Valley’s technologies is called the US Army, Air Force, Navy and Marine Corps.[16]

Igjen er Pilgers grundighet mer tiltalende. I november 1967 satt amerikanske industrigiganter og dikterte for Suhartos menn hvordan ‘den nye økonomien’ skulle se ut: “There was a deal, you see”, kommenterer daværende BBC-korrespondent Roland Challis: “In establishing the Suharto regime, the involvement of the IMF and the World Bank was part of it. Sukarno had kicked them out; now Suharto would bring them back. That was the deal” (33). Og på tross av massemord og militærregime lånte Verdensbanken villig ut penger. I dag, etter at Suharto måtte gå, sitter landet og folket igjen med en gjeld på 262 milliarder dollar, rett og slett verdens største gjeld, som de må betale tilbake. Det er her, i imperialismens og statsterrorismens kjølvann, at globaliseringsmotstanden henter sin kraft: “I don’t care what they call it now – global this or that. It is the same force, the same threat to our lives”, sier Sarkom, en risdyrker på Java, etter femten år i fengsel under Suharto (23).

Sprengkraften i Pilgers tilnærming blir tydelig hver gang hans dokumentarfilmer blir vist. For 25 år siden laget han en film kalt Palestine is Still the Issue, for at folk ikke skulle glemme Israels ulovelige okkupasjon i 1967. Men vi glemmer jo så lett, så i år laget han en ny film, med samme navn og tema, for å understreke betydningen av konflikten mellom Israel og Palestina for å forstå spenningene i resten av Midt-Østen i dag. Filmen ble vist på engelske ITV 16. september i år, og igjen raste avisdebattene. “Massacre of the truth”, tordnet Stephen Pollard, og gikk til angrep på det han betraktet som venstresidens vridning av historien bort fra israelernes lidelser, hvor Pilger bare er et symptom på “a wider media bias against Israel”.[17] Pilger på sin side forsvarer sin posisjon ved å henvise til sine fakta: “The film was accurate, restrained and fair”, og anklager den offisielle versjonen for å være Israel-vennlig; for eksempel at det sjelden redegjøres for hva “okkuperte territorier” historisk sett innebærer (kun 9 % av britisk ungdom vet av Israels okkupasjon er ulovelig og fordømt i FN) og at begreper som ‘drap’, ‘terror’, og ‘folkemord’ nesten utelukkende blir brukt om aksjoner mot Israel. Saken toppet seg ved at israelske lobbyorganisasjoner la press på sjefen til Pilger, som på tross av faglig kvalitetssikring av filmen og at han hadde sett den på forhånd, ga etter for klagene og støttet kravet om en ‘pro-Israel’-film for å motvirke ensrettingen.[18]

Olje-eventyret

Jeg skal imidlertid ikke gå mer inn på Palestina-konflikten, men heller fokusere på de andre landene i Midt-Østen. Det er på tide å snakke om olje. For også oljen har en historie.[19]

“There are no legitimate regimes in the Arab Middle East”. Slik åpner Saïd K. Aburish sin bok om A Brutal Friendship – The West and the Arab Elite (1997).[20] Likevel forholder Vesten seg til dem som om de var respektable og legitime. Dette inkluderer også Palestina og Yasser Arafat, hevder han, ved at en liten elite utgir seg for å representere et folk, som i liten grad støtter dem. Ja, Arafat bekrefter nettopp Aburish’ nesten matematiske tese om at jo mer diktatorisk en leder blir for å etterleve vestlige initiativer, jo mindre akseptabel blir han blant det folket han liksom leder. Og i de andre arabiske landene er denne formelen fullendt gjennom diktatoriske dynastier og demokratisk fravær. Ingen av de såkalte GCC-landene har ratifisert FNs menneskerettigheter, og videre: “There is no free press, freedom of speech, right of assembly or written laws, and foreign publications are censored” (89). Og dette gjenspeiles i USAs utenrikspolitikk: I følge Human Watch World Report i 1994 hadde Clinton gjentatte ganger uttrykt seg kritisk om brudd på menneskerettigheter i land som Libya, Irak og Iran, men ikke nevnt et ord om de tilsvarende forholdene i land som Egypt, Saudi Arabia eller Jordan. Denne dobbeltmoralen er utålelig, hevder Aburish: “This is why the citizens of those countries loose hope, turn against their governments and their Western supporters and resort to violence” (44).

“[T]his situation justifies focusing on the historical background that created what we have today”, oppsummerer Aburish.[21] Siden jeg kan så lite om arabisk historie, og det samme sikkert gjelder deg, skal jeg fortelle tre små historier om olje i Midt-Østen: 1) ‘De sju søstre’, 2) ‘Opprør i ørkenen’ og 3) ‘Det usynlige folket’. Først på den bakgrunn, kan vi se nærmere på situasjonen i Irak og den forstående krigen.

1) ‘De sju søstre’

I 1911 vedtok den britiske militærledelsen å konvertere fra kull- til oljedrevne fartøy, noe som økte både hastigheten og påliteligheten til båtene. Utvidelsen til transportskip, tanks og fly bare økte behovet, men England var rikt på kull og uten olje, så oljefunn i Persia (Iran) i 1908 vekket interesse. Ved utbruddet av første Verdenskrig i 1914 vedtok Parlamentet å konfiskere 51 prosent av selskapet Anglo-Persian Oil Company (APOC, senere British Petrolium (BP)), som administrerte funnene og pumpingen. Og med vind i seilene kunne Lord Cozon proklamere at de alliere “floated to victory upon a wave of oil”.[22] Men de måtte ikke bare knuse Tyskland. Også deres allierte i Det ottomanske riket måtte i kne – og dermed var veien åpen til hele Midt-Østen.

Strategien var å bidra til et arabisk opprør sørfra ved å støtte og finansiere forskjellige grupperinger, som kjempet for arabisk nasjonalisme og enhet. Det britiske Kairo-kontoret støttet kong Hussein i nåværende Jordan, som nedstammet direkte fra Muhammed og som ville samle det muslimske riket, mens India-kontoret støttet opp om hans erkerival Ibn Saud fra wahhabi-folket. Én ting var oppspillet til denne interne splittelsen, men to andre faktorer satte punktum for deres visjoner om arabisk enhet: I Sykes-Picot-avtalen med Frankrike i 1916 formulerte de to stormaktene planen om å splitte opp området i en rekke småstater (hvorpå Syria og Libanon tilfalt Frankrike), mens den engelske Balfour-deklarasjonen fra 1917 lovet å støtte jødenes krav om et eget land. Deretter trakk de grenselinjene og innsatte sine klienter som konger. Kong Hussein var imidlertid så skuffet over sviket at han ble ustyrlig, så britene tvang ham til å abdisere og å gi kronen videre til sin sønn Ali, samtidig som de kanaliserte støtten til Ibn Saud ved å forære ham den arabiske halvøya. I mellomtiden hadde Husseins sønn Abdallah gått nordover for å innta Syria, men det var jo fransk område så han måtte vende hjem med uforrettet sak, og som en slags trøst etablerte britene dagens Jordan, som Abdallah fikk styre. I 1921 ble broren hans, Faisal, av britene utpekt som konge i Irak, bestående av de tidligere provinsene Baghdad, Basra og Mosul. Men flertallet av befolkningen her var shia-muslimer og de motsatte seg innsettelsen av en sunnimuslim som konge, og derfor tok britene deres kongsemne, Sayyid Taleb Al Naqib, og deporterte ham til Ceylon. Siden det neokolonialistiske kartet var ferdig i 1925 har motstanden i befolkningen vært konstant.

“By the end of the war, oil was a major factor in how the Middle East was divided”, hevder Saïd Aburish (74). Nå var også USA kommet på banen, og i 1928 vedtok de tre stormaktene the Red Line Agreement, rett og slett en rød strek omkring hele det tidligere ottomanske riket fra Tyrkia til Saudi Arabia, og opprettet Iraq Petrolium Company med enerett for utvinning av olje innenfor den røde linjen. Denne avtalen ble kombinert med den såklate As-Is-avtalen, som innebar at landene ga fra seg alle nasjonale interesser i oljeutvinningen til private industriselskaper.

Dette passet USA godt, for etter 1948 var jo de hovedsupporter for Israel, og ved å skille politikk og økonomi kunne landet fremdeles offisielt støtte Israel mens de amerikanske selskapene pumpet oljen, uten at den arabiske kongen ble sint. USAs rolle som hovedaktør i Midt-Østen var imidlertid nærmest en tilfeldighet. Britene fant ikke olje på den arabiske halvøya, og etter den økonomiske krisen i 1929 dalte interessen for videre prøveboring. Så da det ble oppdaget olje på øya Bahrain i 1932, kjøpte Standard Oil of California (SOCAL) rettighetene for oljeutvinning i hele Saudi Arabia for 250 000 dollar.[23]

Og da det ble oppdaget olje også på fastlandet, var amerikanernes nærvær sikret for all overskuelig framtid. SOCAL inviterte Mobil, Texaco og Standard Oil of New Jersey med på kalaset, og i samarbeid med Saud-familien stiftet de Arabian-American Oil Company (ARAMCO) – det amerikanske olje-eventyret var i gang. Etter hvert ble det oppdaget olje også i nabolandene, og siden har de arabiske oljestatene konstant vært beilet av det Anthony Simpson kalte The Seven Sisters, verdens sju største oljeselskaper.[24] Og i hele etterkrigstiden har USA stått som garantist både politisk og militært. På vei hjem fra det berømte møtet i Jalta i 1945, dro President Roosevelt nemlig til et mindre kjent møte med Kong Abdel-Aziz Ibn Saud om bord på U.S.S. Quincy. Dokumentene fra møtet har aldri vært frigitt, men det er rimelig å anta at Abdel-Aziz tilbød USA ubegrenset adgang til billig olje mot militær og politisk støtte.[25]

2) ‘Opprør i ørkenen’

Men det harmoniske forholdet kunne ikke vare evig, og det var i Iran det først begynte å knirke. I 1951 bestemte statsminister Mossadeq at landet skulle nasjonalisere APOC og overta driften og utbyttet fra oljen. Vesten og selskapene svarte med sanksjoner og boikott, mens britisk og amerikansk etterretning jobbet i det skjulte, og i 1953 organiserte CIA et kupp hvor Mossadeq ble erstattet av Sjahen av Iran. Men nå hadde også Nasser i Egypt begynt å snakke om nasjonalisering og “olje for araberne”. Og sjokket kom da kongen i Saudi Arabia, som jo hadde innrømmet USA enerett, i 1954 brøt monopolet og begynte egen olje-shipping sammen Aristotle Onassis. Dette ble det fort slutt på etter press fra USA. Men den arabiske oljeministeren, Abdallah Tariki, var inspirert av Nasser, og han begynte å snakke med folk fra Venezuela om ikke de oljeproduserende landene skulle gå sammen og fastsette minstepriser på olje. Også Irak kastet seg på bølgen, og i 1958 ble den britisk-innsatte kongen styrtet og anti-vestlige Abdel Kassem tok over. Irak inviterte snart opprørerne til en felles møte, og i 1962 gikk Iran, Irak, Saudi Arabia, Kuwait og Venezuela sammen om å danne organisasjonen for oljeproduserende land (OPEC) for å demme opp mot kartellene til de sju søstre. USA ble selvsagt rasende, og året etter støttet CIA et kupp i Irak hvor Ba’ath-partiet, med Saddam Hussein i rekkene, overtok makten og etablerte et mer pro-vestlig regime – slik den nye innenriksministeren Ali Saleh Sa’adi oppsummerte: ”We came to power on a CIA train”.[26] Deretter ble OPEC kastrert, utvinningen økte og prisene falt inntil nesten alt var ved det gamle. Så døde Nasser i 1970.

Vendepunktet kom kort etter, med oljekrisen i 1973. Nassers etterfølger, Sadat, hadde lagt seg på en mer pro-amerikansk linje i håp om at USA skulle slakke på støtten til Israel, som hadde okkupert Sinai-halvøya etter den såkalte seks-dagerskrigen i 1967. Den daværende kongen i Saudi Arabia, Faisal al Saud, støttet Egypt og la press på USA, men verken USA eller Israel lot seg rokke. Så, i 1973, skrudde de igjen kranene, og hele den vestlige økonomien gikk av hengslene. Samtidig fikk vi Yum Kippur-krigen hvor Israel sloss i alle retninger, men våren 1974 ble det våpenhvile og allerede 19. mars fløt oljen igjen. Men det hadde vært en rystende erfaring. Nasjonal råderett over oljen var ikke i USAs interesse. Og det fikk ikke skje igjen. Dessuten, i 1979 ble sjahen av Iran styrtet, og fram trådte Ayatollah Khomeini. I Vesten fikk vi Ronald Reagan og Margaret Thatcher. Konfliktnivået var eksplosivt. Så, i 1980, gikk Sovjetunionen inn i Afghanistan.

3) ‘Det usynlige folket’

Problemet med denne typen framstilling er at konflikten i Midt-Østen blir redusert til et geopolitisk spill mellom Vesten og deres utvalgte klienter. Folket blir bare borte. En slik usynliggjøring krever massiv undertrykking, noe som igjen fordrer utstrakt bruk av våpen og vold. Og Vesten bisto villig.

Det er for så vidt åpenbart at når araberlandene selger olje til USA, så får de penger til å kjøpe våpen i retur slik at de kan fortsette å undertrykke befolkningen. Men det er avhengighetsforholdet som er viktig. Diktatorer er avhengige av stabilitet gjennom stadige leveranser, noe som gjør dem totalt prisgitt vennene i Vesten. Men på 1950-tallet ble det urolig i regionen, og det toppet seg i 1955 da Nasser begynte å kjøpe våpen fra ‘røde’ Tsjekkoslovakia: “This was more than an arms deal: it was a challange to Western control of the Middle East”, skriver Aburish (97). Og med østblokken som mulig våpenleverandør og alliansepartner, ble Midt-Østen innrullert i den kalde krigen. Sjanen av Iran fikk enorme arsenaler, og Saudi Arabia ble rustet opp. Den vestlige vendingen etter krigene i 1967 og 1973 avgjorde imidlertid saken: Oljen i Arabia tilhørte vesten –våpeneksporten likeså.

Irak sto imidlertid i en særstilling. De hadde kjøpt våpen av russerne i lang tid, men etter at Saddam Hussein overtok Ba’ath-partiet og angrep de irakiske kommunistene, hadde forholdet til Russland dabbet av. Samtidig var Vesten interessert i å løsrive Irak fra den kommunistiske trusselen, og de støttet ham gjerne. På midten av 1970-tallet fikk han kjøpe franske Mirage 1-jagerfly og Gazelle- og Lynx-helikoptre fra Westland-konsernet i Storbritannia. Fra Pfaulder Corporation of Rochester i New York fikk han skisser til en fabrikk for kjemiske våpen, og snart sto fabrikken ferdig i Akhashat. Karkar Corporation i California utstyrte ham med topp moderne mobiltelefoni, med full innforståtthet fra styresmaktene.[27] Og etter at Khomeini kom til makten i Iran i 1979, fikk Saddam Hussein tilbud og materiale kastet etter seg. Fra Porton Down i England fikk han anthrax, mens et selskap i Maryland bisto med botulisme-kulturer.[28] Bruken av kjemiske våpen både mot Iran og senere mot kurderne, endret ikke Vestens vennelighet. Og de neste ti årene rustet Saddam Hussein opp den sterkeste armeen i regionen, omkring én million soldater, med full støtte fra USA, England og Frankrike. Samtidig hadde han tilegnet seg kunnskap og materiale til å bygge installasjoner for biologiske, kjemiske og atomære våpen. Og da krigen mot Iran og Ayatollah Khomeini var over i 1989, ville han nødig ruste ned. Resten kjenner vi jo: Invasjonen av Kuwait i august 1990. Men igjen har folket forsvunnet…

Hvorfor hatet vokser

En annen av John Pilgers dokumentarfilmer heter Paying the Prize og handler om sivilbefolkningen i Irak, de som får svi for Vestens sanksjoner.[29] Tallene varierer, men omkring én millioner mennesker har dødd, og i følge FN dør over 5000 barn hver måned som direkte følge av sanksjonene. Da Madeleine Albright ble konfrontert med disse tallene var svaret klart: “I think it is a very hard choice, but the prize – we think it is worth it”.[30]

Det ironiske et at mange dør av sykdommer relatert til bruken av ammunisjon med utarmet uran (depleted uranium, radioaktivt materiale med stor massetetthet og gjennomslagskraft brukt i antitanksprosjektiler), som kreft, leukemi og dødelige deformasjoner. To viktige aspekter må fram, sier Professor Doug Rokke i et intervju med Pilger: For det første, “the descision by the United States and Britain to use a ‘weapon of mass destruction’” (49) , og for det andre: Lettelser i sanksjonene slik at Irak kan få importere nødvendige medisiner mot disse lidelsene. Rokke var lege i US Army i Kuwait, og har selv 5000 ganger mer radioaktivitet i kroppen enn det som er ‘anbefalt’.

Smertestillende medikamenter og kjemoterapi er blant de produktene som rammes av FN-sanksjonene, administrert av The United Nations Sanction Committee, som er dominert av USA og Storbritannia. Den opprinnelige tanken var at sanksjonene skulle bli hevet så snart våpeninspektørene hadde gjort jobben sin. Imidlertid har sanksjonene blitt politisert: Ved å maksimere lidelsene i Irak, vil man framprovosere et opprør mot Saddam Hussein. Aller tydeligst er det kanskje i forhold til undermineringen av Iraks oljeindustri gjennom tilbakeholdelse av reservedeler, sikkerhetsutstyr etc.: Av de 145 blokkeringene som rammer oljeindustrien under FNs resolusjon 1284, er 128 framsatt av USA. Men også humanitær hjelp rammes hardt. Storbritannia har for eksempel tilbakeholdt medisiner mot difteri og gulsott, fordi vaksinene var “capable of being used in weapons of mass destruction” (71). Per sjuende mai 2002 tilbakeholder komiteen 2123 kontrakter på til sammen 5.2 milliarder dollar i humanitær hjelp.[31]

I tillegg kommer bombingen av uskyldige sivile. Siden våpenhvilen 28. februar 1991 har USA og England kontinuerlig angrepet installasjoner og rammet sivile under dekke av de såkalte ‘No Fly’ Zones, angivelig opprettet for å beskytte kurdere i nord og shia-muslimer i sør. For eksempel i 1999 fløy de 36 000 turer inkludert 24 000 stridsoppdrag hvor de slapp de over 1800 bomber mot 450 forskjellige mål. Problemet er bare at FN ikke har godkjent angrepene eller sonene. De finnes ingenting i resolusjonene om håndhevelsen av slike flysoner. I følge tidligere generalsekretær Boutros Boutros-Ghali er det ingen tvil: “They are illegal” (76). Slik har FNs forsøk på håndhevelse av restriksjoner blitt innrullert i en strategi for å styrte Saddam Hussein. Det bør være overflødig å påpeke at slike planer bryter med alt det FN står for.

Sardar og Davies er morsomme. Deres dekonstruksjon av den amerikanske kulturen og den mytologiserte historien er imponerende, overraskende og lærerik. De viser betydningen av perspektiv, narrasjon og revisjonisme – kall det gjerne postmodernisme eller en slags kulturhistorisk dekonstruksjon hvor “sannheten er de sterkestes våpen”. Pilger derimot er gravalvorlig og til tider moralistisk og selvforherligende, vil nok noen mene. Han er grundig, kildenær og detaljert, en slags modernistisk historieforteller hvor “sannheten er de svakestes våpen” og hvor fakta og opplysning virker kritisk og frigjørende. Hva som er riktig og hva som er viktig er vanskelig å si. Men det er noe med Irak, olje og USAs planer om et ’regimeskifte’ som ikke er så gøy.

Et ‘regimeskifte’ i Irak har like fullt vært målet for USA lenge forutfor 9-11, og våpeninspektørene har blitt misbrukt i denne hensikt, viser Geoff Simons i sin grundige og detaljrike bok Targeting Iraq. Sanctions and Bombing in US Policy (2002), hvor han gjennomgår USAs forhold til Irak siden Gulf-krigen, samt alle de relevante FN-resolusjonene. Boka er et imponerende dokumentasjonsprosjekt med enorm relevans i forhold til planene om et forestående angrep. Men planene er altså ikke nye, hevder han. Allerede Madeleine Albright, utenriksminister under Clinton, kunngjorde at de økonomiske sanksjonene mot Irak var ment å skulle framprovosere et regimeskifte – på tross av at dette stred mot FN-mandatet. Og 26. januar 1998 fikk President Clinton et åpent brev fra ti sentrale personer innen amerikansk politikk, som skisserte en strategi som siktet “above all, at the removal of Saddam Hussein’s regime from power”. Brevet er interessant ettersom det var signert av blant andre Donald Rumsfeld, Paul Wolfowitz og Richard Perle, som i dag er de nærmeste sikkerhetspolitiske rådgiverne til George W. Bush. Under den nye presidenten ble bombingen og sanksjonene mot Irak trappet ytterligere opp, og 9-11 var den utløsende faktoren de ventet på. Allerede 14. september uttalte James Woolsey, CIA-sjef 1993-95, at det var koplinger mellom Osama bin Laden og Saddam Hussein, og Richard Perle mente USA burde angripe Irak i samme slengen uansett om de ikke hadde noen direkte skyld i 9-11. Først forsøkte de å knytte selve angrepet til Irak og Saddam Hussein: Det ble hevdet at Mohammed Atta hadde møtt irakisk etterretning i Praha i juni 2000, men i desember i fjor ble dette avvist av tsjekkisk politi. Deretter forsøkte man å knytte Irak til tilfellene med anthrax i USA, men etter hvert som sporene pekte mer og mer i retning av amerikanske forskningslaboratorier, forsvant saken fra nyhetene. Dermed framsto trusselen fra “weapons of mass destruction” som tredje, og plutselig den beste, strategien for å angripe Irak og medvirke til et regimeskifte. Alt er grundig dokumentert hos Simons.

Og det ble fort klart at USA ville ha et regimeskifte uavhengig av eventuelle nye våpeninspektører i Irak, slik Colin Powell kunngjorde 5. mai i år: “US policy is that, regardless of what the inspectors do, the people of Iraq and the people of the region would be better off with a different regime in Baghdad”.[32] Ja, de motarbeider regelrett FNs forsøk på forhandling: Da Kofi Annan 5. juli i år etter omfattende samtaler hadde fått en åpning for en ny våpeninspeksjon, svarte USA med å lekke en militærstrategi til New York Times hvor det framgikk at de hadde tenkt å invadere Irak uansett “to topple Saddam Hussein”. Utviklingen de siste ukene i september understreker Simons poeng: Hans Blix, nåværende sjef for FNs våpeninspektører, hadde fått til et møte med Irak i Wien, bombet USA et radaranlegg i Basra. Imidlertid fortsatte irakerne samtalene med Blix, så en ny lekkasje ble plantet i media, denne gangen fra USAs utkast til en ny FN-resolusjon hvor det framgikk at USA vil bruke våpeninspektørene som første ledd i en militær kampanje mot Irak siktet mot et regimeskifte.[33] “Inspection as invasion”, oppsummerte George Monboit denne undergravingen av FN-sanksjonene og våpeninspektørenes rolle, i en kronikk 8. oktober: “For the past eight years the US, with Britain’s help, appears to have been seeking to prevent a resolution of the crisis in Iraq. It is almost as if Iraq has been kept on ice, as a necessary enemy to be warmed up whenever the occasion demands”.[34]

Bitter Ritter

For Scott Ritter rant det over i 1998. I sju år hadde han jobbet for UNSCOM, FNs våpeninspektører i Irak, men USAs rolle i forbindelse med at inspektørene ble trukket ut var uholdbar, så han sa opp jobben. I dag er han en av George Bush’ skarpeste kritikere. Og en av de mest ubehagelige. Ikke bare har han førstehåndskunnskap om den faktiske situasjonen i Irak. Scott Ritter har tjent som soldat i US Marine Corps, han er trofast patriot, medlem av det republikanske parti og han stemte på Bush i 2000-valget. Men han setter den amerikanske (les: irokesiske) konstitusjonen høyest: “That document speaks of we the people, and of a government of the people, by the people, for the people. It speaks of freedom of speech, individual civil liberties”, sier han i den ferske boka War on Iraq. What team Bush doesn’t want you to know (2002).[35] Og han pirker borti det demokratiske underskuddet, som er like viktig i USA som i Irak: “We’re not a democracy unless citizens are involved. And I’m not involved”. Derfor snakker han nå fritt ut: Trinn for trinn plukker han fra hverandre argumentene fra George Bush og Washington: Irak har ingen masseødeleggelsesvåpen av betydning, det eksisterer ingen link mellom Saddam Hussein og Osama bin Laden, og argumentet om demokrati i Irak er toppen av dobbelmoral. Kort og godt: Trusselen er teoretisk. Krigen er konstruert.

Iraks atomvåpenprogram ble ødelagt hundre prosent, sier han: “That record is without dispute. It’s documented. We eliminated the nuclear program” (28). Produksjonen av kjemiske våpen ble også destruert, og eventuelle lagre med sarin, tabun og VX vil uansett være foreldet og ubrukelig: “All this talk about Iraq having chemical weapons is no longer valid”, konkluderer han (29). Det samme gjelder eventuelle biologiske våpen: “Iraq has no biological weapons today, because both the anthrax and botulium toxin are useless” (38). Alle påstandene står selvsagt for hans regning, og kan gjerne avvises som forsøk på å legitimere hans egen rolle som ansvarlig for at våpnene faktisk ble destruert, men Scott Ritter har likefullt en stor autoritet på området, og så lenge Bush-administrasjonen ikke går i dialog med ham om detaljene, blir ballen liggende på hans halvdel. Og han har mer på hjertet.

For det første avviser han enhver spekulasjon omkring Saddam Hussein og Osama bin Laden: Saddam Hussein er en sekulær diktator, påpeker han, som i de siste tretti år har ligget i krig med islamske fundamentalister både i Iran og Irak. De hater ham. Det ville vært galskap av Saddam Hussein å gi masseødeleggelsesvåpen til Al Qaeda, sier Ritter, for de ville bare brukt det mot Saddam selv (45-47). Dette henger sammen med et annet poeng: “We really don’t want democracy in Iraq, because we don’t want the Shi’a to have control” (55). Et åpenbart problem med demokrati, er jo demokratisk råderett over nasjonale ressurser, slik Irak jo forsøkte i 1958 inspirert av Iran og Nasser i Egypt. Et annet problem er at shia-muslimene som utgjør majoriteten, med 66% av befolkningen, har sterke bånd til mer fundamentalistiske strømninger i Iran. Det ville vært ‘uholdbart’ at Irak, med verdens nest største oljeressurser, skulle havne i fundamentalistenes klør, mener Ritter. Denne kynismen kommer enda bedre til uttrykk i hans kanskje viktigste vitnesbyrd, om tilbakekallelsen av FNs våpeninspektører i 1998. Det er et åpent angrep på hans tidligere sjef i UNSCOM, Richard Butler, og på USA som han anklager for å ha framprovosert hele situasjonen. Ritter legger ikke for så vidt skjul på at også han var innforstått med at CIA deltok i UNSCOMs aksjoner: “I need them. They’re good”. Men etter hvert ble det åpenbart at de gikk utover FNs mandat både ved å spionere og rapportere direkte til USA, men også ved å framprovosere konfrontasjon og konflikt: “This was wrong, and I said so on numerous occations. The refusal to terminate that relationship was one of the main reasons I resigned in 1998” (52). Kort tid etter trakk Richard Butler ut inspektørene og rapporterte at Irak var vanskelige og vrange, og to dager senere begynte “Operation Destert Fox” (16-19. desember 1998), de mest omfattende angrepene siden Gulf-krigen, hvor amerikanske og britiske styrker igjen bombet Irak – men denne gangen uten FN-mandat og med omfattende kritikk fra resten av Sikkerhetsrådet.[36]

Bedre føre var

“Why do they hate us?” – et hjerteskjærende spørsmål med mange forskjellige svar. Angrepet 9-11 har utløst et skred av akademisk synsing, glimrende journalistikk og historisk revisjonisme. I mange tilfeller er etterpåklokskapen minst like påtakelig som publiseringsiveren, men i denne sammenheng er det to bøker som skiller seg ut: Chalmers Johnsons Blowback og William Blums Rogue State. Begge bøkene ble nemlig publisert rett forutfor 9-11. Begge forsøker å reise samt å besvare spørsmålet om hvorfor så mange hater USA, og etter 9-11 fikk bøkene selvsagt enorm oppmerksomhet og gjennomslagskaft.

Amerikaneren Chalmers Johnson er Kina og Japan-ekspert med bakgrunn både i militær etterretning og akademia – i sin halvbiografiske introduksjon omtaler han sin tidligere rolle som “a spear-carrier for empire” (xvi). Men etter hvert gikk det opp for ham at han visste en hel del om landene i Øst-Asia, men svært lite om USAs rolle i regionen både politisk og militært, og vendepunktet kom med USAs reaksjoner overfor Japans økonomiske revolusjon, som jo var et imponerende bevist på legitimiteten til en helt annen økonomisk modell og kultur – en vellykket, statsregulert sosialisme. Siden har han blitt mer og mer kritisk til USAs utenriks- og sikkerhetspolitikk, og forsøker å skissere framtidige konsekvenser med utgangspunkt i begrepet “blowback”.

Første verdenskrig markerte overgangen fra kullfyrte til oljedrevne fartøy, men også den første eksperimenteringen med stridsgass. Begrepet “blowback” er militært og betegner en risiko knyttet til bruken av giftgass, ved at gasskyene kan drive tilbake mot egne styrker. Etter annen verdenskrig ble begrepet adoptert av CIA i forbindelse med kuppet i Iran i 1953: “CIA was already figuring that its first effort to topple a foreign government would not be its last” (xii), refererer Johnson, og blant risikovurderingene som ble foretatt var såkalte sikkerhetspolitiske “blowback”. For Johnson betegner begrepet ganske enkelt og helt generelt: at “a nation reaps what it sows”. Og mer konkret knytter han det til såkalte CIA-organiserte kupp eller co-ops (”Covert Operations”), som Iran i 1953:

In its narrowest sense, ‘blowback’ means the unintended and unexpected negative consequences of covert special operations that have been kept secret from the American people and, in most cases, from their elected representatives.[37]

Det kanskje mest skremmende med boka Blowback, er at Johnson knapt nevner Midt-Østen. Hele fokuset for hans analyse og tese er knyttet til USAs rolle i Øst Asia; i Kina, Japan, Nord- og Sør-Korea, Indonesia, Filippinene og Taiwan. Det er her han mener at tilbakeslaget vil begynne. Det er her spenningen er eksplosiv: Først 50 år med USA-støttede diktatorer, militære intervensjoner og CIA-regisserte kupp, deretter USA rolle og interesse i de økonomiske katastrofene på 1990-tallet. Det er her de virkelig hater USA, hevder Johnson.

Likevel er det amerikanerne selv som er sluttpunktet for analysen, akkurat som hos Sardar og Davies. Det er herfra endringene må komme. Den sikkerhetspolitiske paranoiaen og de enorme militære utgiftene blir umulig å bære, hevder Johnson (med parallell til Sovjetunionen), og befolkningen i USA blir stadig mer distansert og fremmedgjort fra militærstrategiske beslutninger og operasjoner. “Blowback” blir derfor et utvidet begrep som rammer både økonomien og politikken i USA:

The hollowing out of American industry, for instance is a form of blowback […] The growth of militarism in a democratic society is another example of blowback is another example of blowback. Empire is the problem. (232)

Splittelsen og distansen mellom befolkningen og administrasjonen – mellom ‘us’ og ‘US’ – er avgjørende for Johnsons analyse. Og eksempelet han trekker fram er interessant med tanke på at boka ble publisert forutfor 9-11, nemlig Chile i 1973:

No ordinary citizen of the United States knew anything about these machinations. The coup d’état took place on September 11, 1973, resulting in the suicide of Allende and the seizure of power by General Augusto Pinochet, whose military and civilian supporters in their seventeen years in power tortured, killed, or ‘disappeared’ some four thousand people (18)

Kuppet i Chile er forøvrig også utgangpunktet for den siste kortfilmen til den britiske filmskaperen Ken Loach. Den franskprodusert filmen 11’09’’01 består av 11 kortfilmer på 11 minutter med utgangspunkt i 9-11, og filmen ble heftig diskutert og kritisert da den ble vist på filmfestivalen i Toronto 11. september i år. Ken Loach innleder sitt bidrag med en chilener i dagens London, som i forbindelse med ettårsmarkeringen skriver et brev til de amerikanske ofrene og de etterlatte. “Vi vet hvordan dere har det”, skriver han, “Vår President Allende ble drept 11. september 1973 av ‘demokratiets fiender’. Vi tenker på dere i dag og håper dere tenker på oss”.

For William Blum, forfatter av boka Rogue State, er denne begivenheten minst like sentral.[38] Som en av få amerikanske journalister var han i Chile i 1972-73 for å skrive om Allendes ”socialist experiment” og plutselig fikk han et CIA-organisert statskupp i fanget. Chile 1973 er imidlertid bare ett av svarene på spørsmålet han reiste i første kapittel: “Why Do Terrorists Keep Picking on the United States” – det samme spørsmålet som preget hele USA etter angrepene 11. september i fjor. Og resten av svaret finner han i resten av verden; i Sør-Øst Asia, Midt-Østen, Sentral-Asia, Afrika og i resten av Latin-Amerika. Hos Blum blir blowback globalisert. Og det amerikanske pratet om såkalte Rogue States får en slags blowback-effekt, når Blum vender analysen mot USA som verdens fremste Rogue State.

Også William Blum er amerikaner, men forlot US State Departement på grunn av Vietnam. Siden har han brukt all energi på av fortelle sine medborgere om hva CIA holder på med. Boka er for så vidt ganske springende, men undertittelen er dekkende: “A Guide to the World’s only Superpower”. Her finnes oversikter og oppramsende lister over alt fra USAs bruk av masseødeleggelsesvåpen (92-112) – også mot sin egen befolkning (113-119) – og videre, en imponerende gjennomgang av militære intervensjoner fra 1945 til i dag (125-167), fiksete valg i andre land (168-178), kidnappinger (210-214) og snikmord (38-42), FN-resolusjoner blokkert av USA (184-199), samt støttet og beskyttelse av militærdiktatorer i og utenfor USA (68-86). Det tar liksom ingen ende. Informasjonsmengden er overveldende og argumentasjonen hardslående. Rogue State er en sint bok. Og åpenbart en svært ensidig bok, men hjelpe meg så overbevisende som oppslagsverk. Og formelen er enkel: “Historical data show a strong correlation between US involvement in international situations and an increase in terrorist attacks against the United States” (xi). Mye av sprengkraften og forklaringskraften finner Blum i Midt-Østen (30f), og det andre kapittelet er viet Osama bin Laden og hans terrornettverk. Hvis amerikanerne leter etter svar på spørsmålet ”Why do they hate us?”, er boka til Blum et sted å begynne. For dem er Rogue State som en kald dusj tidlig på morgenen – en blanding av vond drøm og selvpåført lidelse.

Tony Blairs ‘dossier’

Hvilke historier skal vi fortelle, og hvilke skal vi lytte til? Spørsmålet er brennbart med tanke på den forestående krigen. Derfor kan det være interessant å kort se på fortellingen til Tony Blair i hans berømte dossier “Iraq’s Weapons of Mass Destruction” publisert 24. september, som skulle overbevise britene til å støtte Bush.[39] Hvilke historier forteller han for å overbevise oss?

I dokumentet blir det forklart hvordan Saddam Husseins Ba’ath-parti gjennom kuppforsøk “came to power” (46) – uten ett ord om at kuppet var støttet av USA. Vi blir fortalt hvordan Saddam Hussein skaffet seg kunnskap og teknologi til produksjon av kjemiske, biologiske og atomære våpen (kap. 2) – men ikke hvor han fikk det fra. Og det fortelles om hvordan Saddam på slutten av 1980-tallet brukte gass mot Iran og mot kurderne i Halabja (14-15) – men ikke at USA støttet Irak under krigen mot Iran, og at forholdet forble uforandret selv etter angrepet på kurderne i 1988.[40] (Blair nevner selvsagt heller ikke holdningen til Winston Churchill, da han undertrykket kurderne i Irak: “I do not understand this squeamishness about the use of gas. I am strongly in favour of using poisoned gas against uncivilised tribes”.[41]) Men vi får høre hvordan Saddam etter Gulf-krigen på grusomt vis slo ned opprøret fra kurderne i nord og shia-muslimene i sør (48) – uten ett ord om garantiene og sviket fra USA angående støtte til det demokratiske opprøret.[42] Og vi kan lese hvordan irakernes trass og trusler mot FNs våpeninspektører til slutt gjorde at de trakk seg ut i 1998 (37-40) – ikke ett ord om spionasje og framprovosering av konflikten. Richard Butler er sannhetsvitne (43) – Scott Ritter blir ikke nevnt.

Scott Ritter er ikke den eneste som desillusjonert har forlatt FN på grunn av USAs kontroll og dominans. Denis Halliday, tidligere vise-generalsekretær i FN, sa opp jobben etter 34 år i systemet på grunn av sanksjonene mot Irak: “Five thousand children are dying every month […] I don’t want to administer a programme that results in figures like this […] History will slaughter those responsible”. Kort tid etter, den 13. februar 2000, sluttet Hans Von Sponeck, som hadde overtatt jobben som koordinator i Baghdad: “How long should the civilian population of Iraq be exposed to such punishment for something they haven’t done?”. Og to dager senere sluttet også koordinatoren for FNs matprogram i Irak, Jutta Burghhardt, også hun i protest. “And make no mistake”, sier Von Sponeck, “this is deliberate. I have not in the past wanted to use the word genocide, but now it is unavoidable”.[43] I likhet med Ritter, er de tidligere FN-toppene nå sterkt kritiske til George Bush, USA og det forestående angrepet på Irak. I en kronikk i november 2001 gikk Halliday og von Sponeck hardt ut mot USA og England: ”We are horrified by the prospects of a new US-led war on Iraq. The implications of ‘finishing unfinished business’ in Iraq are too serious for the global community to ignore”.[44]

USA ut av skapet

Ingen er så lett å gjøre narr av som Geroge W. Bush, men han blir mye skumlere dersom man tar han på alvor og lytter til hva han har å si. Til slutt skal vi derfor se nærmere hans sikkerhetspolitiske redegjørelse publisert 17. september 2002 i hans National Security Strategy, dokumentet som legger premissene for USAs utenrikspolitikk i årene som kommer. Én ting er hvordan CIA angivelig opererer i det skjulte, men det er noe ganske annet hva som er offisiell nasjonal strategi. Ved første øyekast er det keiserens nye klær, men dette er ikke noe eventyr. Det er rystende lesning.[45]

Kulturimperialismen er åpenbar når Bush innledningsvis skisserer sin ‘one-size-fits-all’-logikk: “a single sustainable model of national success” basert på USAs kjerneverdier “freedom, democracy and free enterprise”. Og denne modellen skal spres til hele verden angivelig uten bruk av vold og egeninteresse: “we do not use strength to push for unilateral advantage” (3). Hele verden er nemlig nå forent omkring “common values” og ”common interests”, hevder Bush, og “The United States welcomes our responsibility to lead in this great mission” (5). Mytiske og kosmiske elementer går opp i en høyere enhet, og hele verdenshistorien komprimeres ned til en motsetning mellom totalitære tyrannier og et erke-amerikansk frihetsbegrep forankret i Uavhengighetserklæringen og the Funding Fathers. Europas historiske og politiske utvikling er bare borte.

Dokumentet snakker mye om å spre frihet og demokrati, men sier ingenting om legitimiteten til våre allierte parter for eksempel i Midt-Østen – tvert imot: “we will help ensure that the state has the military, law enforcement, political, and financial tools necessary to finish the task” (12). Terror er det motsatte av stabilitet, og i samme slengen forsvinner selvsagt enhver nyanse mellom terrornettverk og demokratiske frigjøringsbevegelser – tvert imot: “We will also wage a war of ideas to win the battle against terrorism […] so that terrorism will be view in the same light as slavery, piracy, or genocide” (12).

Men det nye er selvsagt 9-11 og truslene om terror fra såkalte “enemies of civilization”. Trusselen er global, allstedsnærværende og kampen er “of uncertain duration”. I en merkelig blanding av Paul Virilios evige nåtid og Ulrich Becks risikologikk formuleres den nye strategien om preemptive actions eller proactive counterproliferation efforts: “America will act against such threats before they are fully formed” (4); “our best defence is a good offence” (12); “we cannot let our enemies strike first” (19). Og her er nyansene av stor betydning: USA forbeholder seg retten til å foregripe begivenhetenes gang “even if uncertainty remains as to the time and place of the enemy’s attack” (19). Ikke bare vil de kunne gå til angrep uten direkte trusler eller angrep som 9-11, de vil kunne angripe på mistanke. Og selvsagt på egenhånd, uten godkjenning av FN, dersom de ikke makter å samles i en “coalition of the willing”. Det er også nytt at USA utilslørt definerer hele verden som sitt interesseområde: “Finally, the United States will use this moment of opportunity to extend the benefits of freedom across the globe” (5); “The United States of America is fighting a war against terrorists of global reach” (11).

Det strategiske vendepunktet i amerikansk sikkerhetspolitikk kom allerede i januar 1980, etter Sovjetunionens invasjon i Afghanistan, med den såkalte Carter-doktrinen: “Any attempt by an outside force to gain control of the Persian Gulf region will be regarded as an assault on the vital interests of the United States of America”[46] – interesseområdet strekker seg altså mye lengre enn med den ovennevnte Monroe-doktrinen i 1823, som dekket det amerikanske kontinent. Og etter 1980 ble den indirekte støtten til surrogatstater og stråmenn i Midt-Østen avløst av USAs direkte engasjement i regionen kombinert med en gradvis opptrapping av permanent militær tilstedeværelse. Gulf-krigen i 1990 var første gang doktrinen ble satt ut i live. I dag utgjør kostnadene til de amerikanske styrkene i Gulf-området omkring 75 milliarder dollar, det vil si nærmere en fjerdedel av USAs forsvarsbudsjett: “By the end of the twentieth century, safeguarding the flow of oil from the Persian Gulf had become one of the most important functions of the U.S. military establishment”.[47] Dette var også bakgrunnen for en ytterligere ekspansjon i 1997, da USA innrullerte regionene omkring det kaspiske hav, med verdens nest største olje- og gassressurser, i sitt interesseområde. Dette ble første gang formulert i april 1997, under Clinton, for å minske avhengigheten av oljeressursene i Midt-Østen, og det har siden vært USAs policy “to promote rapid development of Caspian energy resources [to] reinforce Western energy security”.[48] Begrepet om hva som var av ”vital interests”, som altså definerer USAs sikkerhetspolitiske interesseområde, ble ytterligere tilspisset i 1998, året da FNs våpeninspektører ble trukket ut av Irak. I strategidokumentet A National Security Strategy for a New Millennium (1998) omfatter dette nå interesser

of broad, overriding importance to the survival, safety, and validity of our nation. Among these are the physical security of our territory and that of our allies, the safety of our citizens, our economic well-being, and the protection of our critical infrastructures. We will do what we must to defend these interests, including – when necessary – using military might unilaterally and decisively.[49]

Det var tydelig at USA ikke lenger så seg nødt til å søke FNs godkjenning, men ville handle på egen hånd – i strid med internasjonal rett og lovgivning.

Og 17. september 2002 kom omsider USA ut av skapet – ikledd Imperiets gevanter – med George Bush’ kunngjøring av sin nye National Security Strategy. “It’s official”, skrev The Guardian rystet på lederplass, “The US rules the world”.[50]

Men viktigere i vår sammenheng poengterer avisen hvordan “Bush’s new doctrine is deaf to history”. Den åpenbare historieløsheten og historiefiendtligheten framheves også av Noam Chomsky i boka 9-11 (2001): “These facts have been completely removed from history. One has to practically scream them from the rooftops”.[51] I denne artikkelen har jeg nettopp forsøkt å vise betydningen av historie – både historisering og geopolitisk situering er nødvendig for å forstå og overvinne hatet.

Det er lite å hente i Paul Virilios Ground Zero (2002), mens Ulrich Beck mister språket i Ordenes Tavshed (2002). Sardar og Davies stiller spørsmålet Why do people hate America?(2002), og deres historiske dekonstruksjon er morsomme og spennende, men som i rapportene til Pilger er ofte virkeligheten enda mer interessant for å forstå The new rulers of the World (2002). Han viser hvordan USA har blod på hendene, mens Aburish viser hvordan de også er tilsølt med olje gjennom A Brutal Friendship (1987) med diktatorer i Midt-Østen. Ritter er bitter på Bush og The War on Iraq (2002) og vil avsløre What team Bush doesn’t want you to know, mens Simons viser systematikken og uloveligheten i USAs kampanje Targeting Iraq (2002). Allerede forutfor 9-11 forsøkte Blum å sette spørsmålet på dagsordenen med sin kritikk av The Rough State (2000/2), mens bombingen på Bali i begynnelsen av oktober understreker viktigheten av Johnsons tese om et Blowback (2000/2) fra Sørøst-Asia. Tony Blair (2002) lyver og vet det godt, mens George W. Bush (2002) lyver så han tror det selv.

I etterkant av kunngjøringen av Bush’ nye sikkerhetsdoktrine, ble det reist krav om at EU nå må si stopp, stå opp mot USA og avvise denne utviklingen.[52] For andre er det valg mellom US eller UN. Jeg vil tilføye at det er en kamp for eller imot historie. Hvor står du? Er du med eller imot?

Noter

[1]  Sitatene er hentet fra Ziauddin Sardar og Merryl Wyn Davies: Why do people hate America?, Icon Books: Cambridge 2002, s. 19-20, 137.

[2]  Paulo Virilio: Ground Zero, Verso: London 2002. Sidehenvisninger fortløpende i paranteser ( ).

[3]  Ulrich Beck: Ordenes tavshed. Om terror og krig, Hans Reitzels Forlag: København 2002.

[4]  Med “slike begivenheter” mener jeg såkalte terrorangrep direkte rettet mot USA; jf. 26/2 1993: Bombe i World Trade Center (6 døde, nærmere 1000 såret); 13/11 1995: Bombeangrep Riyadh, Saudi Arabia (7 døde, 42 såret); 25/6 1996 Bombeangrep mot Khobar Towers, Dhahran, Saudi Arabia (19 døde, 372 såret); 7/8 1996: Bombeangrep mot USAs ambassader i Nairobi, Kenya og Dar es Salaam, Tanzania (301 døde, nærmere 5000 såret); 12/10 2000: Angrep mot skipet USS Cole i Aden, Yemen (17 døde, 39 såret).

[5]  Se Arr – idéhistorisk tidsskrift nr. 4/2001 om “Film”.

[6]  Sardar & Davies 2002, s. 16ff.

[7]  Sardar og Davies 2002, kap. 3 og 4.

[8]  Oversatt fra Sardar & Davies 2002, s. 156.

[9]  Jf. Donald A. Grinde: The Iroquois and the Founding of the American Nations, Indian Historian Press: San Francisco 1977; Bruce Johansen: Forgotten Founders: Benjamin Franklin, the Iroquois and the Rationale of the American Revolution, Gambit Inc.: Ipswich, Mass. 1982 (hele boka ligger på nettet: LINK); Donald A. Grinde, Bruce Johansen m.fl.: Debating Democracy: Native American Legacy of Freedom, Clear Light Publ.: Santa Fe 1998.

[10]  For en bredere gjennomgang av Culture Wars, se Vidar Enebakk: “Science Wars og De to kulturer”, i Siri Meyer og Sissel Myklebust (red.): Kunnskapsmakt, Makt- og demokratiutredningen, Gyldendal Akademisk: Oslo 2002, s. 74-102.

[11]  John Pilger: The New Rulers of the World, Versto: London 2002.

[12]  Michael Hardt & Antonio Negri: Empire, Harvard University Press: Cambridge, Mass. 2000; Jf. intervju m. Gore Vidal i Samtiden nr. 3 2002. Hans aller siste bok Perpetual War for Perpetual Peace (2002) har for øvrig undertittelen: How We Got to Be so Hated.

[13]  Avsnittet er basert på Jonathan Freedland: “Rome, AD … Rome, DC?”: The Guardian, G2, 18. september 2002, s. 2-5.

[14]  Sitert fra Paul Kennedy, forfatter av The Rise and Fall of the Great Powers (1989).

[15]  Pilger 2002, s. 3.

[16]  Sitert fra Pilger 2002, s. 114.

[17]  Stephen Pollard: “Massacre of the truth”, The Guardian, 24. september 2002. Pollard er i følge avisen “a senior fellow at the Centre for the New Europe, a Brussels based thinkthank”.

[18]  John Pilger: “Why my film is under fire”, The Guardian, 23. september 2002.

[19]  Jeg kan ikke gå inn på olje-konflikter i området rundt Det kaspiske hav og de tidligere russiske republikkene, selv om det jo utgjør et nærområde. Historisk sett er utviklingen her underlagt Sovjetunionen, og det ville også måtte omfatte bakgrunnen for krigen i Afghanistan. En grundig presentasjon finnes i Ahmed Rashid: Taliban –Islam, Oil and the New Great Game in Central Asia, I.B. Tauris & Co: London & New York [2000] 2002, spesielt kapittel 11-13.

[20]  Saïd K. Aburish: A Brutal Friendship. The West and the Arab Elite, Indigo Press: London 1997.

[21]  Aburish 1997, s. 20 (min uth.).

[22]  Michael T. Klare: Resource Wars. The New Global Landscape of Global Conflict, Henry Holt & Co: New York 2001, s. 30.

[23]  Aburish 1997, s. 76.

[24]  Anthony Sampson: The Seven Sisters, London 1975.

[25]  Jf. Klare 2001, s. 244, n. 54: Relasjonen ble trukket fram av Dick Cheney i 1990 som en hovedårsak til invasjonen av Irak: “We do, of course, have historic ties to the governments in this region, that hark back with respect to Saudi Arabia to 1945, when President Roosevelt met with King Abdul-Aziz on the U.S.S. Quincy, towards the end of World War II, and affirmed at that time that the United States had a lasting and continuing interest in the security of the Kingdom”.

[26]  Aburish 1997, s. 140; Pilger 2002, s. 65.

[27]  Aburish 1997, s. 99f.

[28]  I 1992 avslørte en undersøkelse gjort for Kongressen at George Bush Sr. og hans rådgivere hadde beordret en aksjon for å tilsløre fakta, og konklusjonen i Kongressen var drepende: “Bush and his advisers financed, equipped and succored the monster they later set out to slay, and they are now burying the evidence”. Jf. Pilger 2002, s. 67.

[29]  Pilger 2002, kap. 2.

[30]  Uttalelsen fra 1996 er sitert i Pilger 2002, s. 61.

[31]  Geoff Simons: Targeting Iraq. Sanctions and Bombing in US Policy, Saqi Books: London 2002, s. 104-105.

[32]  Simons 2002, kap. 1, sitat s. 61.

[33]  The Guardian, 3. oktober 2002.

[34]  George Monboit, “Inspection as invasion”, The Guardian, 8. oktober 2002, s. 17. Jf. Simons 2002, s. 200.

[35]  Scott Ritter & William Rivers Pitt: War on Iraq – What team Bush doesn’t want you to know, Profile Books: London 2002. Sitater s. 69-70.

[36]  Simons 2002, s. 182-84.

[37]  Chalmers Johnson: Blowback – The Cost and Consequences of American Empire, Time Warner Paperbacks: London [2000] 2002, s. xvi, 17, 231; xi.

[38]  William Blum: Rogue State. A Guide to the World’s Only Superpower, Zed Books: London [2000] 2002.

[39]  Dokumentet kan lastes ned her: www.pm.gov.uk/files/pdf/iraqdossier.pdf

[40]  Under et besøk i Baghdad, så sent som i 1989, kunne John Kelly, US Assistant Secretary of State, si til Saddam Hussein: “You are a force for moderation in the region, and the United States wants to broaden her relationship with Iraq”. Sitert i Pilger 2002, s. 66.

[41]  Sitert i Pilger 2002, s. 65.

[42]  For detaljer, se Pilger 2002, s. 79-81.

[43]  Sitert i Pilger 2002, s. 53-54, 59.

[44]  Hans von Spoenck & Denis Halliday: “The hostage nation”, The Guardian, 29. november 2001 – sitert i Simons 2002, s. 82.

[45]  Dokumentet kan lastes ned her: www.whitehouse.gov/nsc/nss.html

[46]  Sitert i Klare 2001, s. 4.

[47]  Klare 2001, s. 4, 222. Sitat s. x.

[48]  U.S. Department of State: Caspian Region Energy Development Report, 15. april 1997, s. 1; sitert i Klare 2001, s. 3.

[49]  Klare 2001, s. 29n.

[50]  The Guardian, 24. september 2002, s. 21.

[51]  Boka er snarere en rekke intervjuer samlet av Greg Ruggerio, jf. Noam Chomsky: 9–11, Seven Stories Press: New York 2001, s. 9.

[52]  Peter Kilfoyle: ”Defending ourselves”, The Guardian, 23. september 2002.

Av Vidar Enebakk