Forsiden >  Artikler >  Arr nr 3 / 2002 (Ære)

Thorstein Veblens antropologiske vending

ære og status i fokus

Er det slik at menneskene primært handler ut fra lyst og nytte, og at de derfor også kjøper de varene som er best og billigst? I sin mest kjente bok The Leissure Class (1899), oversatt til norsk i utdrag som Den arbeidsfrie klasse (1976) trekker Thorstein Veblen fram uttallige eksempler på det motsatte. Nemlig at svært mange handlinger, også økonomiske, dreier seg om å høste ære og oppnå status. Lidelsene ved korsettbruk, spaserstokker med sølvhåndtak, dyrehold og plenklipping er fenomener som interesserer Veblen. Han kritiserte økonomenes hang til å subsumere brede handlingsfelt under en snevert definert logikk. Gjennom å plassere æres- og statushandlinger i sentrum av økonomien, feltet som ble oppfattet som det mest typisk rasjonelle, fristilte og moderne, leverte han et bidrag til den økonomiske teorien som har stått seg godt i over hundre år.

Er det slik at menneskene primært handler ut fra lyst og nytte, og at de derfor også kjøper de varene som er best og billigst? I sin mest kjente bok The Leissure Class (1899), oversatt til norsk i utdrag som Den arbeidsfrie klasse (1976) trekker Thorstein Veblen fram uttallige eksempler på det motsatte. Nemlig at svært mange handlinger, også økonomiske, dreier seg om å høste ære og oppnå status. Lidelsene ved korsettbruk, spaserstokker med sølvhåndtak, dyrehold og plenklipping er fenomener som interesserer Veblen. Han kritiserte økonomenes hang til å subsumere brede handlingsfelt under en snevert definert logikk. Gjennom å plassere æres- og statushandlinger i sentrum av økonomien, feltet som ble oppfattet som det mest typisk rasjonelle, fristilte og moderne, leverte han et bidrag til den økonomiske teorien som har stått seg godt i over hundre år.

Med sin antropologiske vending kom Veblen til å få avgjørende betydning for grunnlagsdebatten i økonomisk teori og for utviklingen av en sosiologisk og antropologisk konsumteori. Han regnes som grunnlegger av det kanskje mest kjente alternativet til nyklassisk økonomi i det 20.århundret, den institusjonelle skolen i USA. Bakgrunnen var en serie metodeartikler, og to bøker, skrevet under Veblens opphold i Chicago (1892-1906).1 Veblen stiller her spørsmål ved forutsetningen om den rasjonelle aktør i økonomifaget og det utilitaristiske menneskesynet den er basert på.

En økonom mellom sosiologi og antropologi

Veblen var opptatt av hva som kjennetegner en ærerik handling og hvordan noe ble verdsatt som moralsk – og også økonomisk – høyverdig. Økonomifaget måtte, dersom det skulle utvikle et mer adekvat handlingsbegrep enn det snevert rasjonelle, ta opp i seg innsikter fra fag som antropologi og sosiologi. Av samfunnsfagene var økonomi det som tidligst ble skilt ut som en egen fagdisiplin. I forhold til i dag var imidlertid faggrensene fortsatt meget flytende også på dette feltet. Veblen, som var utdannet filosof med en doktoravhandling om Kant, ble ansatt på økonomiavdelingen da han kom til det nyetablerte Chicago-universitetet i 1892. Han ble en ivrig bidragsyter i økonomiske tidsskrift, en tid var han også redaktør av Journal of Political Economy. I tillegg til å kritisere økonomifaget for dets snevre handlingsbegrep sentrert rundt den rasjonelle strategiske aktøren, var han opptatt av at faget manglet et utviklingsperspektiv. Dette hentet han fra antropologien, som var i rask utvikling i de to siste tiår av det 19.århundret. Veblen publiserte også i American Journal of Sociology, USAs første sosiologitidsskrift etablert i Chicago i 1895. Hvor vagt skillet mellom antropologi og sosiologi var i Chicago-miljøet går blant annet fram av at da William I. Thomas store kildebok i sosiologi kom ut i 1909, inneholdt den nesten utelukkende artikler som vi i dag ville klassifisert som antropologiske.2 

Thomas Hylland Eriksen og Finn Sivert Nielsen understreker forskjellen mellom sosiologi og antropologi i sin oversikt over antropologiens historie. Mens antropologien vendte blikket mot fremmede kulturer og hadde sine røtter i kolonialiseringen, sprang sosiologien ut av de endrede klasseforholdene som industrialiseringen medførte i Vesten selv. Begge fagene var opptatt av evolusjon og utviklingsmodeller. Men mens de klassiske sosiologene spekulerte over det moderne samfunnets vesen og kontrasterte dette med tilstandene i førmoderne tid, sammenliknet antropologene det moderne samfunnet med  eksisterende fremmede kulturer. Ifølge Eriksen og Nielsen måtte antropologene levere empiriske data om før-moderne samfunn til begge fag.3 

I Frankrike og USA var skillene mellom de to fagene svakest. For USA er en vanlig forklaring at sosiologien kom så sent. Mer plausibelt er det imidlertid at USA i langt sterkere grad enn noen av de sentrale europeiske landene var et flerkulturelt og multi-etnisk samfunn som også hadde en betydelig urbefolkning. USA var et konglomerat der ”de ville”, ”de etniske” og ”de flerkulturelle” var fremmede, men på hjemlig grunn. Antropologien var dermed en metode for å studere landets egne innbyggere. Poenget understøttes av at antropologifagets pioner i USA, Lewis Henry Morgan, startet sin karriere med en undersøkelse av en amerikansk indianergruppe, irokeserne.4 Den form for sosiologi som skulle bli mest kjent som den typisk amerikanske, Chicago-skolen, ble derimot etablert rundt immigrantenes integrasjonsbestrebelser i det amerikanske samfunnet.5 

Veblen hadde begynt å interessere seg for antropologi da han kom til Chicago. Det tidlige 19. århundrets antropologi hadde i stor grad vært en ”lenestolsvitenskap” der de klassiske tekstene fra antikken samt Det gamle testamentet utgjorde en vesentlig del av kildemateriale – i Veblens tilfelle også Snorre. Når etnologene og antropologene begynte å bevege seg ut i feltet, gjerne i kjølvannet av misjonærene, behersket de stort sett ikke språket i de samfunnene de studerte.6 Det som utviklet seg var ikke en ”man-to-man science”. I stedet la tidens antropologer (etnologer, etnografer) seg til en streng, distansert, naturvitenskapelig holdning i studiet av fremmede kulturer.7 Det var denne arven Veblen tok opp, samtidig som han satte seg inn i den nye litteraturen i dette raskt ekspanderende fagfeltet som var i ferd med å forandre seg på grunnleggende måter på 1880- og 90-tallet.8 Han oppfordret alltid studentene til å lese antropologiske arbeider.9

Evolusjon og stillstand

Veblen var opptatt av evolusjon. Han overtok Morgans oppdeling i utviklingsstadiene i ”vill tilstand”, ”barbari” og ”sivilisasjon”, samt Morgans tanke om at det første av disse, ”det ville”, kjennetegnes av en matriarkatisk urtilstand hvor kvinnene hadde makt over mennene.10 Frederich Engels hadde gjentatt tesen om matriarkatet, og det var gjennom hans bok Familien, privateiendommen og statens opprinnelse fra 1884 at den fikk alminnelig utbredelse. Det finnes ikke direkte referanser til Morgan hos Veblen, og mye tyder på at Engels har vært en viktigere kilde også for han. Også Morgans oppfatning om at ideen om privateiendom var den mest sentrale kategorien for å forstå menneskehetens mentale historie, ble gjentatt av Veblen. Og begge oppfattet de privateiendommen som noe i hovedsak negativt. Av tittelen på Veblens viktigste bok, The Leissure Class, fremgår det imidlertid at det var fritidsklassen eller den arbeidsfrie klassen, som var hans hovedtema. Veblens påstand var at arbeidsfrihet hadde vært den viktigste kilden til ære og status i førmoderne samfunn, og at den langt på vei hadde fortsatt å være det også i moderne samfunn. 

Det revolusjonerende med dette var altså at han i motsetning til alle andre rettet det naturvitenskapelige distanserte antropologblikket mot områder som var regnet som de mest moderne innen egen kultur. Her fant han barbarsamfunnet høyst levende. Med denne vendingen oppsto en fremmedgjøringseffekt som skapte en aha-opplevelse hos leseren. Det var fortsatt slik at rikdom ga ære mer enn nytte, og at den rike derfor vil bruke sin rikdom på en mest mulig iøynefallende måten. I stedet for å bryte med dette, viste det seg at vanlige folk når de fikk mer penger mellom hendene tok etter overklassens dårligste skikker. Veblen så dette som et uttrykk for at tradisjonsbevarende, og endog tradisjonsforsterkende, krefter var integrert i det moderne samfunnet. I tillegg til privat eiendomsrett spiller konsumkulturen en slik rolle i hans framstilling.

Veblen insisterte på at det antropologiske utviklingsperspektivet måtte inkorporeres i økonomifaget. Bare da kunne det overskride sitt statiske perspektiv og bli en utviklingsvitenskap. Veblen var ute etter vaner, verdier og livsstiler som hadde festet seg, og kalte disse mer faste tenke- og handlingsformene for institusjoner. Deres fasthet var relativ, og de representerte ofte overlevninger fra eldre kulturtrinn. I tillegg brukte Veblen i tråd med de sterke sosialdarwinistiske og biologistiske tendensen i sin samtid begreper som ”rase” og ”instinkter”. Betydningen av disse begrepene og hvilken rolle de spiller i hans teoribygning, har vært, og er, et av Veblen-forskningens mest omstridte tema.11 

En nordmann i Amerika

Tesen om at barabarsamfunnets institusjoner var levende og at utviklingen var kjennetegnet av en pågående aristokratisering, gjorde sterkt inntrykk i USA. Aristokratiet med sine titler, sin uproduktive livsstil, luksus og snobberi var noe de gode amerikanere mente de hadde lagt bak seg da de forlot Europa.

Veblens bok ble hauset opp av ledende kulturkritikere, blant annet av forfatteren William Dean Howells. Som redaktør av tidsskriftet Literature leverte han en panegyrisk anmeldelse som gjorde Veblen berømt. Howells reiste spørsmålet om hvorfor ikke de skjønnlitterære forfatterne behandlet dette brennbare temaet. Når skulle de ta for seg tidens snobberi i sine romaner?12 Veblens begreper kom raskt i sirkulasjon: ”conspicuous consumption”(iøynefallende forbruk), ”vicarious leisure”(vikarierende fritid) og ”conspicuous waste”(iøynefallende sløsing). Språket på universitetscampusene skal ha endret seg brått, og boka ble oppfattet som meget humoristisk. Veblen ble gjenstand for stor interesse, en interesse som ikke ble mindre da han fikk rykte på seg for å være en skandaleforfulgt kvinnebedårer, et rykte som kostet han jobben i Chicago og som fulgte ham siden. Hvordan var det mulig å være så distansert til de nære ting? Det var skremmende, men også fascinerende.

Veblens oppvekst i norske kolonier i midtvesten regnes som avgjørende for den rollen han spilte, først som forfatter av The Leisure Class, senere som forfatter av en rekke andre kontroversielle bøker i perioden rundt første verdenskrig.13 Joseph Dorfmans store Veblen-biografi kom i 1934 og fikk mye oppmerksomhet i amerikansk presse.14 En av de sentrale tesene var at Veblens norsk-amerikanske bakgrunn var viktig når det gjaldt å forklare hans distanserte, ironiske stil. Veblen var en outsider fra de norske bygdene i midtvesten, en uortodoks og omstreifende motkulturell som aldri hadde fått innpass i det gode selskapet.15

Veblens familie var meget opptatt av Norge, men kjent for å være ambivalente både til den norske og den amerikanske kulturen. Den norske bakgrunnen var lite beskrevet før denne biografien, og Dorfman gjorde den til en viktig forklaring for noen av de sterkt motsetningsfulle trekkene i Veblens personlighet og synspunkter. Etter dette har hans norske tilknytning vært et sentralt tema. I de senere årene har dette som nå omtales som Dorfmans tese om Veblens sosiale marginalitet, blitt imøtegått av flere.16 

Dersom vi går til de tema som lanseres i Den arbeidsfrie klasse, har flere av disse forbindelser til det norske invandrermiljøets erfaring av kulturen som omga den. I USA er dette en periode der vanlige folk får mer penger mellom hendene. Vi ser et gryende massekonsum, og Veblen er pioner i å vie dette nye fenomenet oppmerksomhet. Statistikk viser at porselen, pianoer og sølv sto høyt på ønskelisten når det nødvendigste var dekket.17 Det vil si nettopp fenomener som Veblen forbandt med iøynefallende forbruk. De fleste innvandrergruppene, også den norske, opplevde at det historisk sett var langt færre begrensninger på hvordan man kunne kle seg i USA sammenlignet med de områdene de kom fra. Hvordan norskættede innvandrede møtte langt færre formelle og reelle restriksjoner enn det de var vant til hjemmefra, kommer tydelig fram i brev hjem fra midten av det 19.århundret.18 Bondekvinnene på prærien forteller at de kunne gå med hatt i kirken, noe som var forbeholdt de bedrestilte i Norge. Da utvandrerne fra 1870- og 80-tallet begynte å reise til gamlelandet på besøk, beholdt noen av kvinnene hatten på. De erfarte da at de ble sett som en annen, som ”en med hatt”, det vil si som en bedrestilt (samme kilder viser at de også ble kritisert for å ville ”vise seg”). Det var nettopp denne typen synlige klassetegn Veblen var opptatt av.

Tesen om iøynefallende arbeidsfrihet og forbruk

Veblens ambisjon om å analysere synlige kjennetegn på en persons ære og status gjør ham fortsatt til en aktuell konsum- og livsstilsteoretiker. Det begynte med hans første Chicago-artikkel som var en analyse av kvinners klesdrakter.19 Innledningsvis presenteres tre syn: For det første at klær er funksjonelle uttrykk for behov for varme og beskyttelse, for det andre at de er uttrykk for en estetisk nytelse som kommer til uttrykk i farger, stoffer, utforming og søm, for det tredje at de er et element i bestrebelsene på å få seksuell oppmerksomhet. Alle disse, som beskrives som de vanlige oppfatningene, avvises implisitt av Veblen. Han er ute etter en annen forklaring, noe som kommer enda tydeligere til uttrykk i en etterfølgende artikkel ”The Barbarian Status of Woman”.20 Her beskrives ekteskapet som institusjon, som en av hjørnesteinene i den borgerlige sosialstrukturen og den borgerlige moraliteten. Gjennom tonen i artikkelen er det tydelig at han distanserer seg fra både de romantiske og følelsesmessige aspektene ved ekteskapet og dets religiøse betydning.

Veblen var altså i gang med sitt store distanseringsprosjekt, som ble fullbyrdet i The Leisure Class. Her ble både klær og ekteskap analysert ut fra begreper som ære og status. Det dreier seg om måter å vise seg fram på, og prinsipper for hvordan man blir sett. Hva er det så som vises fram og blir sett? Ifølge Veblen dreier det seg i hovedsak om å vise fram sin egen arbeidsfrihet, og sin tilgang på andres arbeid: Jo mer oppsamlet arbeid et plagg uttrykker, jo høyere status.

Sammenhengen mellom fenomenene ære, status og arbeidsfrihet forfølges på fire hundre sider stappfulle av eksempler. Noen er helt dagligdagse, mens andre er ganske bisarre, som den om

…en viss konge av Frankrike som påstås å ha mistet livet på grunn av en altfor stor moralsk standhaftighet i en situasjon hvor han lett kunne ha reddet det, men da på bekostning av sin verdighet. Kongen satt i sin stol ved ildstedet, hvor et stort bål flammet. Altfor stort, og altfor varmt. Men den hoffunksjonær hvis gjøremål blant annet også omfattet det å flytte Hans Majestets stol når det trengtes, var beklageligvis ikke til stede; så kongen ble sittende, og han ble bokstavelig talt stekt. Men han unngikk i hvert fall å besmitte sin Mest Kristelige Majested med et manuelt gjøremål.21 

Ære knyttes til status og bestemmer hvilke handlinger som kan finne sted, og hvilke som ikke kan finne sted, selv når det går på livet løs. Hos følsomme mennesker som lenge har vært vant til å leve luksuriøst, kan skamfølelsen ved å gjøre manuelt arbeid bli så sterk at den kan skyve selvoppholdelsesdriften tilside. Det dreier seg for Veblen om sterke krefter, og av en art som ikke forsvinner uten videre i en moderne livsform. Tvert i mot kan det være visse trekk ved den moderne livsformen som forsterker ære- og statusfølelsene. Tilgangen på nye konsumvarer spiller i denne sammenhengen en viktig rolle for Veblen. Mens fritidsmannen, den arbeidsfrie, han som ikke trenger å arbeide, tidligere kunne vise fram sitt ikke-produktive virke i offentligheten, førte privatiseringen til at det måtte utvikles nye alternativer. Og ”for å bevare sitt gode navn å rykte bør han være i stand til å redegjøre overbevisende for denne tid som han tilbringer privat. Han må finne et middel til å stille til skue den fritid som ikke tilbringes for øynene på folk.”22 Raffinering av behov, dyrking av spesielle ferdigheter og utvikling av kompliserte manerer kan spille denne rollen.

Tid, husdyr og hagearbeid

Forbruksvarenes utforming og beskaffenhet blir et annet viktig ytre tegn på tilgang på andres arbeid. Tingene, for eksempel klærne, burde være slik utformet at en kunne se at det ligger mye arbeid nedlagt i dem. Veblen forfølger prinsippet om synliggjøring av arbeidet til ytterste konsekvens. I en forstand kan man si at Marx’ prinsipp om at verdien av en kapitalistisk produsert vare bestemmes av den tid (dvs. samfunnsmessige nødvendige tid) som går med til å produsere den, av Veblen ble utvidet til å gjelde på alle livets områder. Manerer, høflighetsfraser, bruken av spaserstokk for å vise at du har arbeidsfrie hender – alt relateres til det arbeidet (dvs. den tiden) som går med for å produsere eller konsumere fenomenet. Økonomifeltet utvides ved at det inkluderes helt andre gjøremål og motiver enn det klassikerne og nyklassikerne var opptatt av. Det er i denne sammenhengen status og ære blir helt sentrale kategorier for å forstå økonomi.

Veblens interesse for dyrehold må også sees i denne sammenhengen. Dressur og pass av hester, hunder og jakthauker knyttes til de meget ærerike handlingsfeltene, jakt og sport.23 Fjærkre, svin, geiter og arbeidshester, duer, papegøyer og andre burfugler - alle får sin behandling av Veblen. Hans utledning om hva som avgjør hvorvidt ei ku er ei fin ku er blant de mest omtalte av dyrehistoriene.24 Henry L. Menken, en av USAs mest framtredende kulturkritikere, tilga for eksempel aldri Veblen for å ha introdusert kua i den amerikanske kulturdebatten. Mest av alt var kanskje denne ironiker og rabulist misunnelig på den oppmerksomhet Veblen fikk i amerikansk presse etter første verdenskrig. Som han selv formulerte det: ”Veblenism was shining in full brilliance. There were Veblenists, Veblen clubs, Veblen remedies for all the sorrows of the world. There were even, in Chicago, Veblen Girls.”25

Hagehold, forming av planteskulpturer og plenklipping var andre Veblen-tema som vakte kulturkritikernes mishag.26 Frankfurterne kritiserte Veblen for å angripe det kulturelle mangfoldet og idealisere det helt funksjonelle.27 Theodor Adorno spør seg hvordan det er mulig å være så aggressiv som Veblen tilsynelatende er, overfor så uskyldige fenomener som hundehold, plendyrking og bruk av spaserstokk med sølvhåndtak?28 Her måtte det ligge noe annet under. Ifølge Adorno er dette annet amerikanerens generelle kulturfiendtlighet. For hva er det egentlig som er så galt med iøynefallende forbruk? Også Horkheimer angriper Veblens idealisering av det funksjonelle i Eclipse of Reason fra 1947. Boka ble senere utgitt på tysk under tittelen: Zur kritik der instrumentellen Vernunft, en tittel som referer til det som skulle komme til å stå i sentrum for den form for kulturkritikk som blant annet ble meget utbredt i Norge på 1970-tallet: kritikken av den instrumentelle fornuften.

Opp mot det han oppfatter som Veblens strengt instrumentalistiske syn setter Horkheimer opp hageholdets gleder etter mønster fra antikken:

These old forms of life smoldering under the surface of modern civilization still provide, in many cases, the warmth inherent in any delight, in any love of things for its own sake rather for that of another thing. The pleasure of keeping a garden goes back to ancient times when gardens belonged to the gods and were cultivated for them.29 

Vi ser her hvordan Horkheimer trekker fram hageholdet som noe som representerer et gode i seg selv, og ikke som et nyttig middel til å oppnå noe annet. Spørsmålet er om Adorno og Horkheimer treffer det de er ute etter i sin Veblen-kritikk. Kanskje det ikke er slik at Veblen stiller opp funksjonelle idealer mot ufunksjonelle ære og statushandlinger?

Kulturrelativisme

Veblen er ikke bare inspirert av samtidens antropologer i sin utvidelse av økonomifeltet. Også når det gjelder behandlingen av moral og verdispørsmål kan vi si at det kommer en antropologisk vending. Herbert Spencers oppfatning om den vestlige sivilisasjonens progressive utviklingsvei mot det fredelige, siviliserte moderne samfunnet basert på fri kontrakt og privat eiendomsrett, og der andre kulturer i stor grad behandles som ville og barbariske forstadier, angripes av Veblen i The Leisure Class.30 Denne holdningen, der alle kulturer stilles opp som primitive i forhold til den eneste gode og siviliserte, avløses av en kulturrelativistisk holdning der idealet blir at hver kultur må beskrives på sine egne premisser.       Veblen ønsket å kartlegge hva som var ærerikt, hederlig og verdig – og hva som var uverdig. Som antropologene trekker han inn moraloppfatningene i forklaringen av sosiale handlinger. Og jo grundigere du forstår motivene, jo dypere kommer du inn i forklaringene –og jo mer kulturrelativistisk virker framstillingen. Hos Veblen blir en slik tilnærming kombinert med en ironi så bitende at det ikke virker på leseren som om han forsvarer alt han forklarer, men snarere som om han angriper det aller meste. Dette kombinert med at det er ære- og statushandlinger som står i fokus for hans analyse, fører til at det kan virke som han idealiserer det motsatte, det instrumentelle eller funksjonelle knyttet til en moderne rasjonell fornuft. I og med at han snur om på undersøkelsesobjektet og vender blikket mot egen kultur, blir kulturrelativismen nesten uforståelig. Det virker som spydigheter og ironi rettet mot de nærmeste, snarere enn som seriøse forklaringsvariabler. Og slik ble teksten også forstått, angrepet og tiljublet i samtiden, noe som skal ha skuffet Veblen. Han hadde ment å skrive en rent vitenskapelig tekst. Ifølge Dorfman: ”He came to feel that those who gave the book its popularity were foolish and gullible.”31 Litt satirisk innrømmet han at boka var, men at den  likevel var ment som en vitenskapelig, faktaorientert og verdifri framstilling.

For nyklassikerne representerte den antropologiske vinklingen en utvidelse av økonomiens virkefelt på en måte som for dem representerte en trussel mot fagets stringens. Når det gjaldt verdirelativismen var imidlertid denne minst like sterk i økonomifaget som i antropologien, bare i en annen form. Verdien av varer og tjenester var lik den prisen de kan få i et marked, punktum finale. Om varen er god eller dårlig, om den tilfredsstiller høyverdige eller forkastelige behov, er helt irrelevant. Dette i motsetning til den tyske nasjonaløkonomiske tradisjonen som aldri ga opp tanken på å rangere behov ut fra moralske målestokker,32 en tanke som heller aldri var helt fraværende i Frankfurterskolen.33

Den enkelte og fugleperspektivet

Subjektets autonomi og handlingsmuligheter kom opp som det helt sentrale temaet i amerikansk vitenskaps- og samfunnsdebatt i perioden rundt forrige århundreskifte. I vitenskapsdebatten ble det aktualisert av Spencers dominerende posisjon, i samfunnsdebatten av at dette var en sterk industrialiserings- og urbaniseringsfase med en betydelig immigrasjon. USA var et samfunn i forandring.

Men samtidig som man var dypt involvert i spencerianske synspunkter, skapte utviklingsdeterminismen etter hvert en reaksjon, slik at det å undersøke subjektets handlingsmuligheter ble satt på dagsorden og utforsket i stor detalj på ulike livsområder og innen ulike fagområder. I filosofien med pragmatismen, i litteraturen, i sosiologien og antropologien. Og – med Veblen – også i sosialøkonomien. At det skjer innen en ramme der man beholder mye av sosialdarwinismens tankegods har etter min mening vært en viktig grunn til at dette ikke har blitt verdsatt som de viktige bidrag de er til utviklingen av en adekvat handlingsteori for et moderne samfunn.

For å illustrere hvordan oppbruddet fra sosialdarwinismens skjebnetenkning tok form, vil jeg trekke fram eksempler fra litteraturen. Horatio Alger hadde da han døde i 1899 skrevet mer enn hundre guttebøker, som til sammen solgte over 20 millioner eksemplarer. Alt kretset om samme grunntemaet, nemlig historien om den unge fattige gutten som svingte seg opp i verden; som begynte på bar bakke, men som takket være ærlighet, gudfryktighet, utholdenhet, sparsommelighet og en god porsjon hell sikret seg penger, ære og makt.34 Å bli millionær var det store mål og ideal. Grunntemaet er det samme som hos Spencer, der et samfunn hvor befolkningen er dyktige og moralsk gode ender i en fredfull kapitalisme som belønner rikelig de som fortjener det. Det er denne historien Veblen tar et oppgjør med i 1899, og han er ikke alene. Frank Norris’ klassiker McTeage kom ut like før The Leisure Class. Det dreier seg om en nitid og detaljert beskrivelse av menneskers ondskap og grusomheter, som ble moralsk fordømt av et samlet anmelderkorps, med et viktig unntak. William Dean Howells beskrev den som glitrende i mars-nummeret av Literature i 1899 – dvs. i nummeret før den tidligere omtalte anmeldelsen av Veblen.35 Howells oppfattet det slik at Norris, som var inspirert av den europeiske tradisjonen, særlig Zola, brukte romanen som et diagnostisk verktøy uten hensyn til hvor frastøtende subjektet for undersøkelsen viste seg å bli. Mr. Teage, den brutale tannlegen på Polk Street i San Fransisco som skildres av Norris (og som filmes først som stumfilm og så som lydfilm av Erich von Stroheim i 1923 under tittelen Greed, for øvrig en film som gikk for fulle hus på norske kinoer), setter i gang en bevegelse, ”a remorseless engine of cause and effect, motivation and action, from which springs the life of drama.”36 Norris betraktet sine karakterer fra naturalismens fugleperspektiv, der han som en gudelik observatør forteller historien ovenfra og ned, i dette tilfelle som en representant for overklassen som beskriver de andre.

Dette ovenfra og ned-blikk er ikke ulikt Veblens antropologblikk. Begge beskriver de karakterer og handlemåter som de observerer med stor distanse. Samtidig er det et blikk som ser mye og som ser i detalj. Norris og Veblen har det til felles at de prøver ut andre sammenhenger, prøver andre motiver for handling og viser fram andre skjebner. Verken Norris eller Veblen klarer imidlertid å gjøre det Ibsen klarer på sitt beste, å plassere skikkelsene i åpne skjebnedrama slik at tilskueren opplever skikkelsens valgmuligheter som reelle dilemmaer. Til det er de for mye seere.

Noter

1 Thorstein Veblen, The Theory of the Leisure Class – An Economic Study of Institutions, N.Y. 1911 (1899), Den arbeidsfrie klasse, Oslo 1976. Utvalg og innledning ved Arvid Brodersen. Oversatt av Per A. Hartun. The Theory of Business Enterprise, N.Y. 1904. En serie artikler fra 1898/99 som regnes som Veblens viktigste, “Why is Economics not an Evolutionary Science?”, og tre artikler om “The Preconceptions of Economic Science”, The Quarterly Journal of Economics, fra juni til januar 1898, og tre artikler i The American Journal of Sociology, fra september 1898 til januar 1899. 

2 William I.Thomas, Source Book for Social Origins. Chicago 1909.

3 Thomas Hylland Eriksen og Finn Sivert Nielsen, Til verdens ende og tilbake. Antropologiens historie. Oslo 2002:35.

4 Lewis Henry Morgan, The Leage of the Ho-de-no-sau-nee, or Iroquois. N.Y. 1851.

5 For eksempel følgende fembindsverk som ble paradigmatisk: William I. Thomas & Florian Znaniecki, The Polish Peasant in Europe and America. Urbana 1984 (1918.). 

6 George W. Stocking, Race, Culture and Evolution, N.Y. 1968:23.

7 Begrepet ”man-to-man science” stammer fra den franske naturvitenskapelig inspirerte historikeren Hippolyte Taine. Etnografene det her er snakk om, beskrev de innfødte som om de ikke sto i et menneskelig forhold til dem. Jf. Lawrence Krader, The Ethnological Notebooks of Karl Marx, Assen 1974:44.

8 George W.Stocking, After Taylor. British Social Antropology 1888-1951. London 1996: 84-124.

9 I 1896 beklaget han sine manglende kunnskaper på feltet i et brev til en syk student, Sarah McLean Hardy. Dette sendte han sammen med to kartonger bøker om temaet som han anbefalte henne å lese for senere å gi han rapport om innholdet. Joseph Dorfman, Thorstein Veblen, Essays, Reviews and Reports. N.Y. 1973:191,192. Mye antropologi står også på listen over bøker som han ga bort til en annen student da han forlot Stanford i 1909. Ibid: 193,194. 

10 Lewis Henry Morgan, Ancient Society. New Brunswick 2000 (1877).

11 Dorethy Ross, The Origins of American Social Science, N.Y.1991:208-212. To av Rick Tilmans essay er spesielt oppklarende når det gjelder Veblens begrepsbruk på dette feltet, The Intellectual Legacy of Thorstein Veblen, London 1996: kap.2 og 3.

12 William Dean Howells, ”An Opportunity for American Fiction” Literature 1899 no.16 (361-62) og 17 (385-86).

13 Thorstein Veblen, Imperial Germany and The Industrial Revolution, N.Y.1946 (1915), An Inquiry into The Nature of Peace and the Terms of its Perpetuation, N.Y. 1917, The Higher Learning in America, N.Y. 1918, The Engineers and the Price System, N.Y. 1965 (1921).

14 Joseph Dorfman, Thorstein Veblen and his America, N.Y.1934.

15 Veblen ble født i 1857, ti år etter at foreldrene Thomas og Kari kom til USA fra Vang i Valdres. Han vokste opp i typiske norske kolonier i midtvesten, i Wisconsin og Minnesota med engelsk som andrespråk.

16 Rick Tilman, Ibid.: chap.1, Stephan Edgell, Veblen in Perspective, N.Y. 2001: chap.2.

17 Richard Ohmann. Selling culture: Magazines, markets, and class at the turn of the century, London/New York: 90. Det er spesielt illustrerende for hvordan det ble prioritert at antallet pianoer økte fra 800 000 i 1890 – dvs. en for hver femtende husholdning – til 4 millioner i 1910, dvs. en for hver femte husholdning. Dette var en betydelig investering, da et piano kostet ca. 200 dollar – noe som utgjorde rundt 1/3 av en årslønn for en arbeider.

18 Dorothy B. Skårdal, The Divided Heart: Scandinavian Immigrant Experience through Literary Sources, Oslo 1974:122-124, 211.

19 Thorstein Veblen, ”The Economic Theory of Women’s Dress, Popular Science Monthly (1894) trykt opp i Essays in our Changing Order, N.Y.1934:65-78.

20 Thorstein Veblen, ”The Barbarian Status of Women” The American Journal of Sociology, Vol.IV, 1899. Trykt opp i Essays in our Changing Order, N.Y.1934: 50-65.

21 Thorstein Veblen 1976:63.

22 Ibid.

23 Ibid:38.

24 Ibid:118.

25 Sitert etter Dorfman 1934: 423.

26 Veblen 1976:121.

27 Theodor.W.Adorno, Veblen`s Attack on Culture, Zeitschrift für Sozialforschung, Volum IX, N.Y. 1941:389-414.

28 Ibid: 390.

29 Max Horkheimer, The Eclipse of Reason, N.Y. 1947:36.

30 Joseph Dorfman,”The ”satire” of Thorstein Veblen´s Theory of the Leissure Class”, Political Science Quarterly, Vol.XLVll, No.3, September 1932:362-409. Dorfman gir her et grundig belegg for at Herbert Spencers arbeider spesielt hans Principles of Sociology er avgjørende for Veblens framstilling.Veblen refererer bare unntaksvis til Spencer i denne boka, men i tidligere artikler der lignende argumenter forekommer refereres det eksplisitt til Spencer.

31 Dorfman 1934:197.

32 Ketil Gjølme Andersen, Den teknologiske og den økonomiske fornuften:Tysk nasjonaløkonomi mellom Bildung og rasjonalisering 1909-1939. Dr.art-avhandling TIK-senteret, UiO 2002: 37-44.

33 Se for eksempel Herbert Marcuse; Det en-dimensjonale mennesket. Oslo 1968:25.

34 Tor Myklebost, Drømmen om Amerika. Oslo 1953:60.

35 Kevin Starr, ”Introduction”, Frank Norris, McTeage, Pinguin Classics 1982: xxix

36 Ibid: xxxii.

Av Sissel Myklebust