Forsiden >  Artikler >  Arr nr 2 / 2012 (Smerte)

Sannhetens pris og forskerens rolle

Svar til Thomas Ugelvik

I et lengre bokessay i Arr nr. 4/11 hadde jeg noen kritiske bemerkninger til Thomas Ugelviks bok Fangenes friheter, og i Arr nr. 1/12 har Ugelvik svart på tiltale. Det vil si: Det er vel i grunnen det han ikke har gjort. Det er viktige prinsipielle spørsmål som her står til debatt, og de står fremdeles ubesvart. Derfor dette svarinnlegget.

Ugelvik hevdet i boken at han hadde forsøkt å gjennom­føre «nøytralitet som forskningsstrategi». I mitt essay påpekte jeg, gjennom en rekke eksempler, at han med sin bok risikerte å bli «en sentral aktør i fengselspolitikken, en intervenør som avdekker uholdbare tilstander i fengslet til ugunst for fangene». Dermed ble ikke Ugelvik så nøytral som han foregav å være. Som jeg viste til, traff en fange spikeren på hodet da han spurte: «Hva skal du bruke den boka di til da? Hvem skal lese den? Det er politiet som skal bruke den. Det blir ikke bedre av det, vet du». Og Ugelvik svarer fangen: «Du tar feil, jeg …». Ugelvik har ikke noe svar på hvordan han kan være så sikker på at den informasjonen han bringer videre om fangenes måte å omgå fengselsreglementene på, ikke vil kunne bli fanget opp av ledelsen og benyttes til å skjerpe reglementer og praksis. Jeg tviler ikke på, som han understreker i sitt svar, at han har tenkt nøye igjennom disse spørsmålene. Det jeg lurer på er hvorfor han, tross grundige overveielser, likevel har endt opp med å skildre reglementsbrudd i detalj, og hvordan dette henger sammen med hans prosjekt om å forholde seg «nøytral». Ugelvik hevder i sitt svar at slike spørsmål om forskerrollen er «interessante», og at han har tenkt over dem. Men det er jo ikke noe svar på hvorfor han synes at slike beskrivelser kan aksepteres. Er hans beskrivelser helt uproblematiske og fullt forenlige med kravet om nøytralitet? Eller er det kanskje slik at Ugelvik har tenkt og følt at dette var noe han «egentlig» ikke hadde lyst til å røpe, men så måtte han likevel gjøre det for å gi leseren et bedre innblikk i fangenes måter å gjøre motstand på? Hvis det siste er tilfellet, så må man vel kunne si at behovet for å si noe «sant» om  fangene på dette punktet ble viktigere enn nøytraliteten. Behovet for å produsere «vitenskap» ble viktigere enn å unngå negative konsekvenser for fangene. For å lage omelett, må man knuse noen egg.

La meg for ordens skyld gjøre oppmerksom på at jeg ikke har problemer med at fengselsbetjenter avdekker og videreformidler reglementsbrudd. Det er jo jobben deres. Heller ikke anser jeg det som utillatelig at utenforstående som har som eksplisitt målsetning å hindre at fangene tar seg til rette, gransker fangers atferd i fengsel. Det er en ærlig sak å mene at fangene ikke skal unndra seg den lidelsen som fengsel innebærer og aktivt bidra til at straffelidelsen skjer fyllest. Det jeg er opptatt av er forskerrollen. Ugelvik hevder i sitt svar at det er «fare på ferde om hele områder av samfunnet og dets institusjoner blir uforskbare av frykt for mer eller mindre sannsynlige konsekvenser». Hvilke «farer» er det Ugelvik tenker på her? Hva er det med fangers ureglementerte atferd som er så viktig å formidle til allmennheten, at det er «fare på ferde» hvis vi ikke gjør det? Hva er det ved hans undersøkelse av fangenes friheter som er så viktig at det er fare på ferde hvis man lot det være? Eller som fangen sa det: «Hva skal du bruke den boka di til da?».

Jeg leste med lys og lykte etter et svar på dette – hva det var Ugelvik tenkte seg skulle bli konsekvensene av hans arbeid. Ingen har naturligvis kontroll over hvordan egne forskningsprodukter blir benyttet, men man er som forsker forpliktet til å stille seg dette spørsmålet og velge prosjekt, perspektiv, innhold og formuleringer som man selv mener man kan leve med. Det eneste jeg fant var en henvendelse til kriminalomsorgen om at de måtte gripe fatt i Ugelviks beskrivelser av «fangenes friheter» og bruke sin makt og innrette sine institusjoner deretter. Jeg har naturligvis aldri hevdet, som Ugelvik sier i sitt svar, at dette «slår beina under hele boken» eller at det er «Den Egentlige Sannheten» om prosjektet. Som «vitenskap» og akademisk arbeid er boken aldeles utmerket. Det jeg kommenterte her, var ­fangens spørsmål om hvem Ugelvik egentlig henvender seg til og tenker at boken skal få konsekvenser for. Det er mulig at Ugelvik, for nøytralitetens skyld, i boken også har henvendt seg til fangene, og angitt hvilken nytte de kan dra av hans analyser. Men dette har i så fall gått meg hus forbi.

Mitt viktigste ankepunkt var imidlertid at Ugelvik ikke skiller mellom varetektsfanger og andre fanger. Gjentatte ganger minner han leserne på at han har studert forholdene i en varetektsavdeling, samtidig som han både i boken og i sitt svar understreker at varetektsfangene blandes med fanger som soner dommer. I offisiell fengselspolitikk skal imidlertid varetektsfanger betraktes som uskyldige inntil dom er falt, og de skal derfor gis bestemte rettigheter. Bakgrunnen for dette er naturligvis at man ikke kan straffe folk som ennå ikke er dømt. Varetekt er ikke straff. Mitt spørsmål var hvorfor Ugelvik ikke skilte mellom varetektsfanger og dømte, men snarere baserte sin framstilling på at fangene sonet straff. Hans svar er at «både betjentene og fangene på ulike måter ikke alltid er så opptatt av forskjellen mellom uskyldige varetektsfengslede og skyldige domssonere». Mine innvendinger handler ifølge Ugelvik derfor om at jeg «ikke vet altfor mye om hverdagen i norske fengsler». Men hva jeg vet om norske fengsler er i denne sammenheng helt irrelevant. Det det handler om er hva slags grep Ugelvik har valgt når han undersøker hverdagen i norske fengsler. Også i boken gjorde han klart at både fanger og betjenter knapt gjorde forskjell på varetektsfanger og dømte. Men spørsmålet er om man av den grunn som forsker bør gjøre det samme. Ugelvik synes å mene ja: «For fengselsetnografer er det sentrale studie­objektet den kulturen som spiller seg ut i praksis på fengselsavdelingen, i og gjennom de hverdagslige møtene mellom menneskene der, ikke juridiske eller ideelle abstraksjoner.» Men Ugelvik kan vel ikke for alvor mene at den som for eksempel foretar en etnografisk undersøkelse av et nynazist-miljø, må benytte nynazistenes eget språk og perspektiv i sin analyse? Også etnografer trenger et analyseapparat og må etablere forståelsesrammer som ikke kan hentes direkte ut av den kulturen de studerer. Det er for øvrig nettopp dette store deler av Ugelviks bok går ut på, særlig de teoretiske Foucault-inspirerte utlegningene om fangenes forsøk på å utmeisle en «subjektposisjon». At fanger og betjenter ikke snakker om abstrakte begreper som «subjektposisjon», kan ikke være noen innvending mot Ugelviks bok. Snarere tvert imot. Det er hans store styrke at han gjennom slike grep skaper analytisk distanse til det han beskriver. Spørsmålet er imidlertid hvorfor Ugelvik velger å overse det analytiske skillet mellom varetekt og straff.  Jeg påpekte dette i mitt essay: «At man i fengslet blander varetektsfanger og andre fanger og omtaler dem på samme måte, legitimerer ikke at Ugelvik gjør det samme som forsker. Ugelvik er ansvarlig for den rammen han setter fangene inn i og tolker dem ut fra, og han er ansvarlig for den måten han beskriver avdelingene og fangene på.» Poenget mitt var å gjøre oppmerksom på at skillet mellom straff og varetekt er direkte relevant for hans undersøkelse, dels fordi varetektssoning generelt anses for å være mer belastende soning enn annen soning (blant annet fordi man ennå ikke vet utfallet av saken), dels fordi det blant varetekts­fangene kan finnes noen som faktisk er uskyldige. Begge forhold kan ha stor innvirkning på fangenes subjektposisjon og motstandsformer. Men slikt må eventuelt undersøkes. Det kan Ugelvik imidlertid ikke gjøre, siden han ikke skiller mellom varetektsfanger og domssonere. Det er godt mulig at det  av praktiske grunner ikke lot seg gjøre å skille disse fangene fra hverandre (Ugelvik visste for eksempel ikke hvem som  var uskyldig; han måtte eventuelt vente på dommen). Men denne svakheten ved undersøkelsen blir ikke borte av den grunn, og den kan i alle fall ikke bortforklares med at det i fengslets sjargong snakkes som om det ikke er noe skille mellom varetekt og straff.

Men vel så viktig er det at Ugelvik her igjen blir Systemets mann. I henhold til offisiell kriminalpolitikk og internasjo­nale konvensjoner er det illegitimt ikke å skille mellom varetektsfanger og fanger med dom, men for Fengselsvesenet er det enklest å behandle alle likt. Som jeg skrev i mitt essay, ligger det et stort kritisk potensial her: Varetekstfanger skal i teorien anses som uskyldige (og soner derfor straff), mens de i praksis behandles som straffedømte som soner straff.  Når Ugelvik gjennom sitt rammeverk kun snakker om straff, og samtidig ikke skiller varetektsfanger fra domssonere, legitimerer han nettopp denne illegitime praksisen. Igjen er det ingen unnskyldning at straff og varetekt glir over hverandre i fengselskulturen. Denne (u)kulturen må fengselsfolk og fanger ta ansvar for. Ugelvik derimot må ta ansvar for at han hevder å studere en avdeling bestående av «i all hovedsak varetektsfanger», mens han i sine utlegninger om fengslets funksjonsmåte og forholdene i fengslet kun snakker om straff. Dette grepet er Ugelviks eget valg. At man i fengslet kaller så vel varetektsfanger som fanger med voldtektsdom for «voldtektsmenn», kan ikke legitimere at Ugelvik gjør det samme. Ja, i grunnen er det nokså uhørt av en «nøytral» forsker å omtale presumptivt uskyldige mennesker slik. Ugelvik gir oss således ikke noe fullgodt svar på hvorfor han som utenforstående forsker har valgt å etablere et perspektiv på varetektsfanger som i offisiell kriminalpolitikk er ­illegitimt.

Av Espen Schaanning | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)