Forsiden >  Artikler >  Arr nr 1-2 / 2013 (Cuba)

Ord til de intellektuelle

Den 30. juni 1961 holdt Fidel Castro tale for kubanske kulturpersonligheter og intellektuelle i Nasjonalbibliotekets auditorium i Havanna.

Kamerater: Det er nå vår tur til å yte, etter tre møter hvor det har blitt diskutert ulike problemer knyttet til kultur og skapende arbeid, og hvor mange interessante spørsmål har blitt stilt og ulike synspunkter har kommet til uttrykk. Vi taler ikke i kraft av å være den best kvalifiserte personen til å snakke om dette temaet, men siden det handler om et møte mellom dere og oss, er det nødvendig at også vi uttrykker våre ­synspunkter.
Vi har hatt stor interesse av disse diskusjonene, og det tror jeg vi har vist med det som kan kalles «en stor tålmodighet». En heroisk anstrengelse har faktisk ikke vært nødvendig, for denne diskusjonen har vært lærerik, og, oppriktig talt, også en glede for oss. I denne type diskusjoner er selv­følgelig ikke vi, regjeringens medlemmer, de best kvalifiserte til å mene noe om de temaer som dere er spesialister på – det er i alle fall sant for mitt eget vedkommende.
Det at vi er regjeringsmedlemmer og representanter for Revolusjonen, betyr ikke at vi er forpliktet til (selv om vi muligens allikevel er det) å beherske alle områder som fagkyndige. Om vi hadde tatt med oss kamerater som har talt her, til et regjeringsmøte for å diskutere de problemer som vi er mest fortrolige med, ville de antagelig befunnet seg i en situasjon lignende vår.
Vi har vært drivkraften bak denne Revolusjonen, bak den sosioøkonomiske revolusjonen som finner sted på Cuba. Denne sosioøkonomiske revolusjonen må på uunngåelig vis også forårsake en kulturell revolusjon i vårt land. 


Vi har forsøkt å gjøre noe (men kanskje var det i Revolusjonens begynnelse andre og mer presserende problemer vi måtte ta oss av). Med et selvkritisk blikk kunne vi nok påstå at vi til dels har forsømt diskusjonen om et så viktig anliggende. Det betyr allikevel ikke at vi helt har glemt den. Diskusjonen var allerede påtenkt av regjeringen – og hendelsen som det gjentatte ganger har blitt henvist til her, kan ha bidratt til å fremskynde den. I flere måneder har vi hatt til hensikt å kalle inn til et møte som dette for å utrede kulturspørsmålet. De hendelsene som har funnet sted – og ikke minst den siste tids hendelser – har vært grunnen til at det ikke har blitt avholdt tidligere. Den revolusjonære regjering har like fullt gjennomført noen tiltak som har uttrykt vårt engasjement for problemet. Noe har altså blitt gjort, og flere av kameratene i regjeringen har tatt opp spørsmålet ved mer enn en anledning. Uansett så har Revolusjonen i seg selv brakt med seg visse endringer på det kulturelle området, for kunstnernes arbeidsvilkår har endret seg.   
Jeg er av den formening at man her har lagt for mye vekt på de negative sidene. Det har blitt gitt uttrykk for bekymringer som ikke kan begrunnes. De virkelige endringene som har funnet sted på dette området, og med hensyn til de faktiske arbeidsvilkårene for kunstnere og forfattere, har nesten ikke blitt tillagt vekt. Om vi sammenligner med fortiden, er det hevet over enhver tvil at kubanske kunstnere og forfattere har det bedre nå enn tidligere. Tidligere tiders arbeidsvilkår for kunstnere og forfattere i landet vårt var virke­lig deprimerende. Hvis Revolusjonen i seg selv brakte med seg dype endringer på området og i arbeidsvilkårene, hvorfor skal vi frykte at denne samme Revolusjonen vil komme til å ødelegge disse endringene? Hvorfor skal vi frykte at Revolusjonen vil komme til å bryte ned de forholdene den selv har skapt? 
Det er riktig at vi her diskuterer et problem som ikke er enkelt. Vi har alle en plikt til å analysere det nøye, og det er like mye vår plikt som deres plikt. Problemet er ikke enkelt, det er et problem som har blitt reist mange ganger og i alle revolusjoner. Det er en floke – kunne vi si – en temmelig sammenfløkt en, som ikke er enkel å løse opp. Det er et problem som heller ikke vi vil kunne løse på en enkel måte.
Kameratene som har talt her, har gitt uttrykk for et utall synspunkter, og hver og en har begrunnet det med sine argumenter. Den første dagen var folk noe tilbakeholdne, og det ble nødvendig å be kameratene som gikk inn på temaet om å forklare seg åpent og direkte, om at hver og en uttrykte det som uroet dem. 
Om vi ikke tar feil, har det grunnleggende problemet som her har ligget i luften, vært knyttet til frihet for kunstnerisk utfoldelse. Også når ulike forfattere har besøkt landet vårt, har ikke minst politiske forfattere tatt opp spørsmålet mer enn en gang. Det har uten tvil vært et diskutert tema i alle land hvor en gjennomgripende revolusjon slik som vår har funnet sted.
Tilfeldigvis, litt før vi gikk tilbake til denne salongen, kom en av kameratene med en pamflett som inneholdt en liten dialog mellom Sartre og meg selv, som kamerat Lisandro Otero inkluderte i boken med tittelen Samtaler ved lagunen (Revolución, tirsdag 8. mars 1960).
Et lignende spørsmål ble stilt oss i en annen sammenheng av Wright Mills, den nordamerikanske forfatteren. 
Jeg må innrømme at disse spørsmålene i visse henseender kom noe overraskende på oss. Vi hadde ikke noen Yan’an-konferanse1 med kubanske kunstnere og forfattere under Revolusjonen. I virkeligheten er dette en revolusjon som oppstod og kom til makten på det man kan kalle rekordtid. I motsetning til andre revolusjoner var ikke alle hovedproblemene løst på forhånd.

Et kjennetegn ved Revolusjonen har derfor vært nødvendigheten av hurtig å ta tak i mange problemer. Og vi er akkurat som Revolusjonen, det vil si, vi har improvisert ganske mye. Denne Revolusjonen har ikke hatt samme forberedelsestid som andre revolusjoner, og revolusjonslederne har ikke hatt samme intellektuelle modenhet som andre revolusjoners ­ledere. Likevel mener jeg vi har gjort alt som står i vår makt for å bidra til landets nåværende utvikling. Jeg mener at vi med alles innsats og styrke gjennomfører en virkelig revolu­sjon, og at denne revolusjonen utvikler seg og virker kallet til å bli en av de viktigste hendelser i dette århundret. Imidlertid, og på tross av denne realiteten, innbiller ikke vi som har hatt en viktig deltagelse i disse hendelsene oss at vi er revolusjonsteoretikere eller revolusjonsintellektuelle. Om menneskene dømmes etter sine gjerninger, kan vi kanskje ha rett til å anse Revolusjonen i seg selv som vår fortjeneste. Allikevel tenker vi ikke slik, og jeg mener at vi alle bør ha en likedan holdning, uavhengig av de handlinger vi måtte ha utført. Hvor fortjenstfulle de enn måtte virke, bør vi starte med på redelig vis å plassere oss selv og ikke anta at vi vet bedre enn alle andre, ikke anta at vi har lært alt som finnes å lære, ikke anta at våre synspunkter er ufeilbarlige og at alle som ikke tenker nøyaktig som oss, tar feil. Vi må på ­redelig vis plassere oss selv; ikke av falsk beskjedenhet, men for å evaluere kunnskapen vår. Da vil det være enklere å fortsette fremover med stødig kurs. Om alle, både dere og vi, inntar denne holdningen, vil subjektive holdninger forsvinne, og de personlige standpunktene som preger analysen av problemene, vil også forsvinne. Hva vet vi, egentlig? Vi lærer, og i virkeligheten har vi alle mye å lære. Vi har ikke kommet hit for å belære; også vi har kommet for å lære.
Det har vært en viss frykt i luften, og noen kamerater har gitt uttrykk for denne frykten. Mens vi har hørt på dem, har vi noen ganger hatt følelsen av å drømme litt. Vi har hatt inntrykk av at vi ennå ikke har fått plantet beina godt på jorda. For om vi i dag bør bekymre oss for noe, engste oss for noe, må det gjelde Revolusjonen i seg selv. Det som bør oppta oss alle, må være Revolusjonen i seg selv. Eller tror vi at Revolusjonen allerede har vunnet sine kamper? Tror vi at Revolusjonen ikke står i fare? Hva bør være enhver borgers fremste bekymring i dag? Bekymringen for at Revolusjonen skal begå overtramp, for at Revolusjonen skal kvele kunsten, for at Revolusjonen skal kvele våre borgeres skapende evner –  eller bør alles bekymring være Revolusjonen i seg selv? De virkelige eller forestilte truslene mot den skapende kreativiteten, eller de farene som kan true Revolusjonen i seg selv?
Vi påberoper oss ikke denne trusselen som et simpelt argument; vi påpeker at bekymringen til alle landets borgere og til alle revolusjonære forfattere og kunstnere – ­eller til alle forfattere og kunstnere som forstår og forsvarer Revolusjonen – bør være: Hvilke trusler har Revolusjonen, og hva kan vi gjøre for å støtte Revolusjonen? Vi tror at Revolusjonen fortsatt har mange slag å kjempe, og mener at vår fremste tanke og vår første bekymring bør være: Hva kan vi gjøre for å sikre Revolusjonens seier? Det er det første. I fremste rekke kommer Revolusjonen i seg selv, og dernest, etter det, kan vi ta oss av andre spørsmål. Det betyr ikke at andre spørsmål ikke bør oppta oss, men at det som grunnleggende skal oppta våre sinn – slik er det for meg – må være Revolusjonen.   
Problemet som her har blitt diskutert, og som vi nå skal gi oss i kast med, er problemet knyttet til forfatterne og kunstnernes rett til å uttrykke seg fritt.
Det som uroer, er frykten for at Revolusjonen vil komme til å kvele denne friheten, at Revolusjonen vil undertrykke forfatterne og kunstnernes kreativitet.
Vi har snakket om formell frihet. Alle var enige om at den formelle frihet skal respekteres. Jeg tror ikke det ­eksisterer tvil rundt dette spørsmålet.
Spørsmålet blir mer delikat, og blir til diskusjonens virkelige kjerne, når det kommer til innholdsfrihet. Det er det mest delikate problemet fordi det er åpent for svært ulike tolkninger. Det mest kontroversielle aspektet ved dette spørsmålet er: Bør vi ha absolutt innholdsfrihet i kunstneriske uttrykk? For oss virker det som om noen kamerater forsvarer dette. Kanskje er det fordi de frykter at saken vil bestemmes av forbud, forskrifter, begrensninger, regler og myndigheter.
La meg få si dere at Revolusjonen først og fremst forsvarer frihet; Revolusjonen har brakt til landet en høy grad av frihet. Av natur kan ikke Revolusjonen være frihetens fiende. Om noens bekymring er at Revolusjonen skal kvele deres kreativitet, så er den bekymringen unødig – den har ingen eksistensberettigelse.
Hva er årsaken til slike bekymringer? Det er kun den som ikke er trygg på sin revolusjonære overbevisning, som virkelig bør bekymre seg for dette problemet. Den som mangler tro på egen kunst, den som mangler tro på egne skapende krefter, kan bekymre seg for problemet. Og vi må spørre oss selv om en sann revolusjonær, om en kunstner eller intellektuell som føler Revolusjonen i seg, og som er sikker på at han eller hun er i stand til å tjene Revolusjonen, kan stille seg dette spørsmålet. Kan de sanne revolusjonære forfattere og kunstnere være i tvil? Nei. De eneste som kan være i tvil, er de forfattere og kunstnere som, uten å være kontrarevolusjonære, heller ikke er revolusjonære.
Og det er riktig av forfattere og kunstnere som ikke føler seg som virkelige revolusjonære å ta opp dette problemet. En ærlig forfatter eller kunstner, som er i stand til å forstå hele Revolusjonens rettferd og eksistensgrunnlag uten å være en del av den, bør reflektere over dette problemet. For den revolusjonære setter noe høyere enn alt annet; den revolusjonære setter noe over selv sin egen kreativitet; han eller hun setter Revolusjonen høyest av alt, og den mest revolusjonære kunstneren er den som er villig til å ofre selv sitt kunstneriske kall for Revolusjonen.

Ingen har noen gang påstått at enhver person, enhver forfatter eller enhver kunstner må være revolusjonær, på samme måte som at ingen kan påstå at enhver person eller enhver revolusjonær må være kunstner, eller at enhver ærlig person, kun fordi han/hun er ærlig, må være revolusjonær. Å være revolusjonær er også å ha en holdning til selve livet, å være ­revolusjonær er å ha en holdning til den eksisterende realiteten. Det finnes personer som avfinner seg med realiteten, det finnes personer som tilpasser seg realiteten, og det finnes personer som verken kan avfinne seg med eller tilpasse seg realiteten og som prøver å forandre den – derfor er de revolusjonære. Men det finnes også personer som tilpasser seg realiteten og som er ærlige personer, men hvis sinn ikke er et revolusjonært sinn – deres holdning til virkeligheten er ikke en revolusjonær holdning. Og det kan naturligvis finnes kunstnere, gode kunstnere, som ikke har en revolusjonær holdning til livet, og det er nettopp for denne gruppen av kunstnere og intellektuelle at Revolusjonen utgjør noe uforutsett, noe nytt, som kan påvirke deres sinnsstemning dypt. Det er nettopp for denne gruppen av kunstnere og intellektuelle at Revolusjonen kan utgjøre et problem.
For en falsk og uærlig kunstner eller intellektuell vil dette aldri være et problem. De vet hva de skal gjøre, de vet hva som er i deres interesse, de vet hvor de skal. Det virkelige problemet eksisterer for kunstneren eller den intellektuelle som ikke har en revolusjonær holdning til livet, men som like fullt er en ærlig person. Det er klart at den som har en slik holdning til livet, revolusjonær eller ikke, kunstner eller ikke, har sine mål og hensikter. Vi kan alle stille spørsmål ved disse målene og hensiktene. For den revolusjonære er disse målene og hensiktene rettet mot å endre virkeligheten, mot menneskenes befrielse. Og det er nettopp menneskene, våre likemenn, våre likemenns befrielse, som utgjør de revolusjonæres mål. Om vi revolusjonære blir spurt om hva som er viktigst for oss, vil vi si folket, og vi vil alltid si folket – folket i dets virkelige betydning, det store flertallet av folket som har måttet leve i undertrykkelse og den mest hensynsløse forsømmelse. Det som grunnleggende opptar oss vil alltid være det store flertallet av folket, de undertrykte og utnyttede klasser. Vi ser alt fra dette perspektivet: Det som er godt for dem, vil være godt for oss; det som er edelt, vakkert og nyttig for dem, vil være edelt, nyttig og vakkert for oss. Om man ikke tenker slik, på folket og for folket, om man ikke tenker og handler for den store, utnyttede massen av folket, for den store massen man vil befri, da har man simpelthen ikke en revolusjonær holdning. 
Det er gjennom dette perspektivet vi analyserer det gode, det nyttige og det vakre i enhver handling.
Vi forstår at det må være en tragedie for dem som forstår dette, men som allikevel må erkjenne at de er ute av stand til å kjempe for det.
Vi er, eller mener selv at vi er, revolusjonære. Den som er kunstner før revolusjonær, kan ikke tenke nøyaktig som oss. Vi plages ikke av noen indre konflikt fordi vi kjemper for folket, og vi vet at vi kan lykkes med målene for våre kamper. Folket er vårt hovedmål. Vi må tenke på folket før oss selv, og det er den eneste holdningen som kan defineres som virkelig revolusjonær. Og det er for dem som ikke kan ha eller ikke har denne holdningen, men som er ærlige personer, at det omtalte problemet eksisterer. Og på samme måte som at Revolusjonen utgjør et problem for dem, utgjør de et problem som må oppta Revolusjonen.
Det ble her til fulle påpekt at det finnes mange forfattere og kunstnere som ikke er revolusjonære, men som like fullt er ærlige forfattere og kunstnere, og som dessuten ønsker å hjelpe Revolusjonen. Revolusjonen, ble det sagt, ønsker også deres hjelp. De ønsker å arbeide for Revolusjonen, på samme tid som Revolusjonen er interessert i at de bidrar til å styrke den med sin kunnskap og innsats. 
Det er enklere å forstå dette når man analyserer spesifikke tilfeller, og blant disse er det mange som ikke er enkle å analysere. Men, her talte en katolsk forfatter. Han la på en tydelig måte frem sine bekymringer. Han spurte om han kunne gjøre en fortolkning av et bestemt problem fra sitt ideologiske utgangspunkt, eller om han kunne skrive et verk som forsvarte dette synspunktet. Han spurte i full åpenhet om han, i et revolusjonært system, kunne uttrykke seg i samsvar med sin overbevisning. Han tok opp problemet på en måte som kan betraktes som symbolsk.
Han ønsket å vite om han kunne skrive i samsvar med sin overbevisning og sin ideologi, som ikke er den samme som Revolusjonens ideologi. Han var enig med Revolusjonen i de økonomiske og sosiale spørsmål, men hans filosofiske posisjon var en annen enn Revolusjonens. Dette er et tilfelle vi absolutt bør ha in mente, for det er representativt for den gruppen av forfattere og kunstnere som har en velvillig innstilling til Revolusjonen, og som ønsker å vite hvilken grad av frihet de har til å uttrykke seg i samsvar med sin overbevisning innenfor Revolusjonens rammer. Dette er sektoren som utgjør et problem for Revolusjonen, på samme måte som Revolusjonen for dem utgjør et problem. Det er Revolusjonens plikt å engasjere seg i disse forfatterne og kunstnernes situasjon, for Revolusjonen må bestrebe seg på at ikke bare de revolusjonære marsjerer ved dens side, ikke bare de revolusjonære kunstnerne og intellektuelle. Det er mulig at de menn og kvinner som har en virkelig revolusjonær holdning, ikke utgjør flertallet av folket. De revolusjonære er folkets foregangsmenn og -kvinner, men de revolusjonære bør bestrebe seg på at hele folket marsjerer med dem. Revolusjonen kan ikke gi slipp på målet om at alle ærlige menn og kvinner, forfattere og kunstnere eller ikke, skal marsjere med den, Revolusjonen bør tilstrebe at alle tvilende omvendes til revolusjonære. Revolusjonen bør forsøke å få flertallet av folket på sin side, Revolusjonen bør aldri slutte å regne med flertallet av folket; den må ikke bare regne med de revolusjonære, men også alle ærlige borgere som ikke er revolusjonære, som selv om de ikke har en revolusjonær holdning til livet, er på Revolusjonens side. Revolusjonen bør kun snu ryggen til de uforbederlig reaksjonære, de uforbederlig kontrarevolusjonære. Og Revolusjonen må ha en politikk for denne delen av folket, Revolusjonen må ha en holdning ovenfor denne gruppen av intellektuelle og kunstnere. Revolusjonen må forstå denne realiteten, og følgelig handle slik at hele denne gruppen av kunstnere og intellektuelle som ikke er genuint revolusjonære, kan finne et rom i Revolusjonen for å arbeide og å skape. Selv om de ikke er revolusjonære, må de i Revolusjonen ha mulighet for og frihet til å uttrykke seg gjennom sin kreativitet. Med andre ord: Innenfor Revolusjonen, alt; mot Revolusjonen, intet. Mot Revolusjonen, intet, for Revolusjonen har også sine rettigheter, og Revolusjonens fremste rett er retten til å eksistere. Ingen kan motsette seg Revolusjonens rett til å være og eksistere. All den tid Revolusjonen rommer folkets interesser, all den tid

Revolusjonen symboliserer hele nasjonens interesser, kan ingen med rett kreve å motsette seg den. 
Jeg tror dette er ganske klart. Hvilke rettigheter har forfattere og kunstnere, revolusjonære eller ikke? Innenfor Revolusjonen, alt; mot Revolusjonen, ingen rettigheter.
Dette er ikke en lov som gjelder bare kunstnere og forfattere. Det er et generelt prinsipp som gjelder alle borgere. Det er Revolusjonens grunnleggende prinsipp. De kontrarevolusjonære, Revolusjonens fiender, har ingen rettigheter mot Revolusjonen, for Revolusjonen har én rettighet: retten til å eksistere, retten til å utvikles, og retten til å seire. Hvem kan så tvil rundt denne retten, retten til et folk som har sagt «Patria o muerte!» [Fedrelandet eller døden!], med andre ord, Revolusjonen eller døden?
Revolusjonens eksistens, eller intet. Dette er en Revolu­sjon som har sagt «Venceremos!» [Vi vil vinne!]. Den har svært seriøst uttrykt sin hensikt. Og uansett hvor respektable Revolusjonens fienders personlige grunner måtte være, må Revolusjonens rettigheter og grunner respekteres mye høyere. Revolusjonen er en historisk prosess, den er ikke, og kan heller ikke være, resultat av et påfunn eller av en enkelt manns vilje, den kan kun være resultat av folkets vilje og nød. Og overfor et helt folks rettigheter, teller ikke rettighetene til dette folkets fiender.
Da vi snakket om de ekstreme tilfellene, gjorde vi det simpelthen for å uttrykke våre ideer med klarhet. Blant disse ekstreme tilfellene er det stor variasjon i holdninger, og mange ulike bekymringer. Å ha en bekymring betyr ikke nødvendigvis at man ikke er revolusjonær. Vi har forsøkt å definere grunnleggende holdninger.
Revolusjonen kan ikke sette seg fore å kvele kunsten eller kulturen, når et av Revolusjonens grunnleggende mål er å utvikle kunsten og kulturen, nettopp for at kunsten og kulturen skal bli folkets virkelige kulturarv. Og på samme måte som vi har ønsket for folket en bedre materiell tilværelse, ønsker vi for folket en bedre åndelig tilværelse, vi ønsker for folket en bedre kulturell tilværelse. Og likesom Revolusjonen sørger for å utvikle de materielle vilkårene slik at folket skal få tilfredsstilt alle sine materielle behov, ønsker vi å utvikle de kulturelle vilkårene slik at folket skal få tilfredsstilt alle sine kulturelle behov. Har folket et lavt kulturelt nivå? Kan en høy prosentandel av folket verken lese eller skrive? En høy prosentandel av folket har sultet, og lever eller har levd under vanskelige forhold. Det har levd i ekstrem fattigdom. En del av folket mangler de helt nødvendige materielle goder, og vi forsøker å legge forholdene til rette, slik at folket kan få tilgang til disse materielle godene.
På samme måte bør vi legge til rette for at folket kan få tilgang til de kulturelle godene. Det betyr ikke at kunstneren må ofre sine verks kunstneriske verdi, ellers deres kvalitet. Det betyr at vi må kjempe for at kunstneren skaper for folket, og for å heve folkets kulturelle nivå slik at det også kan komme nærmere kunstneren. Vi kan ikke etablere en generell regel; alle kunstneriske uttrykk er ikke av samme natur, og noen ganger har vi omtalt dem her som om det var tilfellet. Noen kreative uttrykk er på grunn av sin natur mye mer tilgjengelige for folket enn andre uttrykk. Derfor kan vi ikke etablere en generell regel, for i hvilke kunstformer skal kunstneren bestrebe å nærme seg folket, og i hvilke skal folket bevege seg mot kunstneren? Nei. Det ville vært en alt for enkel regel. Man må anstrenge seg i alle kunstneriske uttrykk for å nå ut til folket, men samtidig må vi gjøre alt som står i vår makt for at folket skal forstå stadig mer, og stadig bedre. Jeg tror ikke at dette prinsippet står i konflikt med kunstnernes mål, ikke minst om man har in mente at alle mennesker bør skape for sine samtidige.
Vi anser ikke vår dømmekraft for ufeilbarlig. Allikevel mener jeg at om det finnes kunstnere som skaper kun for etter­tiden, så er det selvbedrag.
Det betyr ikke at den som arbeider for sine samtidige må gi avkall på ettertiden, for det er nettopp gjennom å skape for sine samtidige, uavhengig av om de samtidige har forstått det eller ikke, at verker opparbeider seg historisk og universell verdi. Vi gjør ikke revolusjon for de kommende generasjoner, vi gjør revolusjon med denne generasjonen og for denne genera­sjonen, uavhengig av om den vil gagne fremtidige generasjoner og bli en historisk hendelse. Vi gjør ikke revolusjon for ettertiden; denne Revolusjonen vil gå inn i etter­tiden fordi det er nåtidens Revolusjon, for nåtidens menn og ­kvinner.
Hvem ville støttet oss om vi skapte en revolusjon for fremtidige generasjoner?
Vi arbeider og skaper for våre samtidige, uten at dette hindrer kunsten i å hige etter evigheten. 
Dette er sannheter som vi alle bør analysere med ærlighet. Og jeg tror det er nødvendig å ta utgangspunkt i visse grunnleggende sannheter for å unngå feilaktige konklusjoner. Vi ser ikke at noen ærlige kunstnere eller forfattere har grunn til bekymring. Vi er ikke frihetens fiender. Ingen her er frihetens fiende. Hvem er vi redde for? Hvilken myndighet er det vi er redde for at skal kvele vår kreativitet? Er vi redde for kameratene fra Det nasjonale kulturrådet2? I samtaler med kameratene fra Det nasjonale kulturrådet har vi observert synspunkter og følelser som ligger fjernt fra de bekymringer som har blitt uttrykt her når det gjelder begrensninger, munnkurv og lignende ting som legger bånd på kreativiteten.

Vår konklusjon er at kameratene fra Det nasjonale kulturrådet er like opptatt som dere av å oppnå de beste vilkår for utviklingen av kunstnernes og de intellektuelles kreativi­tet. Det er Revolusjonen og den revolusjonære regjeringens plikt å sørge for et høyt kvalifisert organ som skal stimulere, styrke, utvikle og rettlede, ja, rettlede, kreativiteten; vi anser det som en plikt. Kan det utgjøre et angrep på forfatteres og kunstneres rettigheter? Kan det utgjøre en trussel mot ­forfatteres og kunstneres rettigheter fordi man frykter vilkårlig behandling og overdreven autoritetsutøvelse? Det vil være det samme som å frykte at politiet vil angripe oss når vi passerer et trafikklys. Det vil være det samme som å frykte at en dommer vil dømme oss. Det vil være det samme som å frykte at den revolusjonære maktens styrker vil begå voldshandlinger mot oss.
Med andre ord ville vi måtte bekymre oss for alle disse tingene. Likevel er ikke borgernes holdning at militsen vil skyte mot dem, at dommeren vil straffe dem, at statsmakten vil utøve vold mot deres person.
At det finnes en myndighet på det kulturelle området, gir ikke grunn til å bekymre seg for at denne myndigheten vil bli misbrukt. Hvem ville ønske at denne kulturelle myndigheten ikke eksisterte? På samme måte kunne man ønske at militsen ikke eksisterte, at politiet ikke eksisterte, at statsmakten ikke eksisterte, til og med at staten i seg selv ikke eksisterte. Og om noen er så bekymret for eksistensen av den minste statlige myndighet, kan de slutte å bekymre seg, men være tålmodige for den dagen vil komme da heller ikke staten vil eksistere.
Det må finnes et råd som rettleder, stimulerer og utvik­ler, som arbeider for å skape bedre vilkår for kunstnernes og de intellektuelles arbeid. Hvem er den fremste forsvarer av kunstnernes og de intellektuelles interesser, om ikke det samme rådet? Hvem legger frem lovforslag og foreslår ulike tiltak for å bedre deres forhold, om ikke Det nasjonale kultur­rådet? Hvem foreslo opprettelsen av Nasjonaltrykkeriet3 for å utbedre de mangler som her har blitt påpekt? Hvem foreslo opprettelsen av Institutt for etnologi og folkloristikk, om ikke nettopp Det nasjonale kulturrådet? Hvem har gått inn for at det skal disponeres midler og nødvendig utenlandsk valuta for å importere bøker, som på mange måneder ikke har kommet inn i landet? For å skaffe til veie materialer slik at malere og andre billedkunstnere kan arbeide? Hvem er opptatt av kunstnernes økonomiske problemer, av deres materielle vilkår? Hvilken institusjon er det som er opptatt av en hel rekke av forfatternes og kunstnernes aktuelle behov? Hvem forsvarer overfor regjeringen de budsjetter, bygninger og prosjekter som er myntet på å forbedre deres arbeidsvilkår? Det er nettopp Det nasjonale kulturrådet.  
Hvorfor se på dette rådet med mistenksomhet? Hvorfor frykte at rådet vil bruke dets myndighet til å gjøre det ­motsatte: begrense våre arbeidsvilkår, kvele vår kreativitet?
Vi ser at personer som ikke har hatt noen type problemer, er bekymret for denne myndigheten – men de som virkelig kan sette pris på all den administrasjon og alt det arbeidet som rådet legger ned, vil aldri se på det med mistenksomhet. For rådet har en forpliktelse overfor folket og en forpliktelse overfor Revolusjonen og den revolusjonære regjering. Den forpliktelsen er å innfri de mål det ble opprettet for. Det har like mye interesse av sitt eget arbeids suksess som kunstneren har i suksessen av sitt arbeid. 

Jeg vet ikke om det gjenstår for meg å komme inn på noen av de grunnleggende problemer som her har blitt diskutert. Det var stor diskusjon rundt spørsmålet om filmen4. Jeg har ikke sett filmen, selv om jeg har lyst til å se den. Jeg er nysgjerrig på den. Har filmen blitt urettferdig behandlet? Jeg tror faktisk at ingen annen film har mottatt like mange hedersord, og at ingen annen film har blitt så omdiskutert.
Selv om jeg ikke har sett filmen, kjenner jeg vurderingene til de kameratene som har sett den, inkludert presidentens, og vurderingene til flere av kameratene fra Det nasjonale kultur­rådet. Det er i det minste vurderinger og meninger som fortjener all vår respekt. Det er allikevel noe jeg ­mener ikke kan diskuteres, og det er den lovfestede retten til å utøve den funksjonen som i dette tilfellet ble utøvd av Filminstituttet5 eller Revisjonskommisjonen6. Bestrider man kanskje denne regjeringens rett? Har eller har ikke regjeringen rett til å utøve denne funksjonen? For oss er det grunnleggende i denne saken framfor alt å presisere om regjeringen hadde eller ikke hadde denne retten. Man kunne diskutere fremgangsmåten, hvordan det ble gjort, avgjøre om den var rimelig eller ikke, om en mer vennlig fremgangsmåte hadde vært bedre, man kan til og med diskutere om avgjørelsen var rettferdig eller ikke. Men, det er én ting jeg mener ingen kan reise innvendinger mot, og det er regjeringens rett til å utøve denne funksjonen, for om vi bestrider denne retten, betyr det at regjeringen ikke har rett til å kontrollere de filmer som skal vises for folket.
Og jeg mener det er en rett som ikke kan diskuteres. I tillegg er det én ting som vi alle utmerket forstår: at blant de intellektuelle og kunstneriske uttrykk er det visse som har stor betydning for folkeopplysningen eller folkets ideologiske dannelse, som er overordnet andre typer kunstneriske uttrykk. Og jeg tror ingen vil være uenige i at ett av disse grunnleggende og svært viktige medier er kinoen, på samme måte som fjernsynet. Og, kan man, strengt tatt, midt oppe i Revolusjonen, bestride den retten regjeringen har til å regulere, revidere og inspisere de filmer som skal vises for folket? Er det, kanskje, hva vi diskuterer?
Og, kan den revolusjonære regjeringens rett til å inspisere disse massemediene, som har så stor innflytelse på folket, ­anses som en innskrenkning eller et forbud?
Om vi skulle bestride denne retten til den revolusjonære regjeringen, ville vi vikle oss inn i et prinsipielt problem, for å nekte den revolusjonære regjeringen denne retten vil være å benekte dens funksjon og dens ansvar for å lede folket og lede Revolusjonen – særlig midt oppe i en revolusjonær kamp. Noen ganger har det for oss virket som man reiser tvil rundt denne regjeringens rett. I så tilfelle er vår mening at regjeringen har denne retten. Og om den har retten, kan den bruke den. Den kan bruke den feil, vi påstår ikke at regjeringen er ufeilbarlig. At regjeringen handler i kraft av den rett eller funksjon som tilfaller den, betyr ikke nødvendigvis at den er ufeilbarlig. Men, kan noen ha så store motforestillinger mot regjeringen, tvile og ha så mye mistanke med hensyn til regjeringen, være så mistroisk til den revolusjonære regjeringen at de, på bakgrunn av det de vurderer som en feilaktig avgjørelse, blir skrekkslagne og tenker at regjeringen alltid vil gjøre feil? Jeg bekrefter på ingen måte at regjeringen tok en feilaktig avgjørelse i denne saken; jeg bekrefter at regjeringen handlet i kraft av sin rett. Jeg prøver å sette meg selv i stedet til de som arbeidet med filmen, jeg forsøker å forstå deres følelser, og også deres misnøye, sorg og smerte over at filmen ikke ble vist. Hvem som helst kan lett forstå dem, men man må også forstå at man her har handlet gjennom utøvelsen av en rett. Vurderingene ble støttet av kompetente og ansvarlige kamerater fra regjeringen. Det er ingen grunn til å tvile på regjeringsmedlemmenes sans for rettferdighet og rimelighet, for den revolusjonære regjeringen har ikke gitt noen grunnlag for å betvile dens sans for rettferdighet og rimelighet. 
Vi må ikke tro at vi er perfekte, og vi må heller ikke tro at vi er fremmede for følelser. Noen vil kanskje peke ut bestemte kamerater fra regjeringen og mene de ikke er fremmede for følelser, at de er subjektive. Kan de som sier dette med hånden på hjertet forsikre oss om at de selv ikke er subjektive?
Og kan man beskylde noen kamerater for å ha subjektive holdninger, uten å akseptere at ens egne meninger også kan være påvirket av subjektive faktorer? Vi kan slå fast at den som føler seg perfekt og fremmed for følelser og subjektivitet, kan kaste den første sten.
Jeg mener det har vært subjektivitet og følelser i diskusjonene. Har det ikke vært subjektivitet og følelser i disse diskusjonene? Har alle kommet hit strippet for følelser og subjektive holdninger? Har absolutt alle kommet hit helt uten gruppefølelse? Har det ikke vært tendenser og strømninger i denne diskusjonen? Det kan man ikke nekte for. Om et seks år gammelt barn hadde sittet her med oss, ville han eller hun ha lagt merke til de ulike strømningene, de ulike synspunktene og de ulike følelsene som har blitt stilt opp mot hverandre. 

Kameratene her har sagt mange ting. De har sagt interessante ting. Noen har sagt glimrende ting. Alle har vært svært kunnskapsrike. Men over det hele har det eksistert en realitet, diskusjonens realitet, friheten, som alle har hatt mulighet til å uttrykke seg med og forsvare sine synspunkter med. Alle har hatt mulighet til å tale og bekjentgjøre sine meninger med frihet, i et omfattende møte som har blitt mer vidtrekkende for hver dag. I et møte vi betrakter som et positivt møte, et møte hvor vi har kunnet feie til side en rekke usikkerheter og bekymringer. Har vi hatt krangler? Utvilsomt. Har vi hatt kriger og strider her mellom forfattere og kunstnere? Utvilsomt. Har noen kamerater prøvd sine våpen på bekostning av andre kamerater? Utvilsomt.
De skadde har talt her, de har uttrykt sine klager mot det de anser som urettmessige angrep. Vi har heldigvis ikke hatt noen døde, bare skadde. I tillegg kamerater som er på bedringens vei etter skadene de har fått. Og noen av dem la frem som en åpenbar urettferdighet at de hadde blitt angrepet med kanoner av grov kaliber, uten engang å ha mulighet til å gjengjelde ilden. Har skarpe kritikker inntruffet? Utvilsomt! Det har her blitt tatt opp et problem som vi ikke har til hensikt å avklare med kun et par ord. Men jeg tror at blant de tingene som har blitt tatt opp, er en av de mest korrekte at kritikkens karakter bør være konstruktiv, den bør være positiv, og ikke destruktiv. Det er vår mening. Men, det husker man stort sett ikke på. Ordet kritikk har blitt synonymt med angrep, selv om det ikke har noen tilsvarende betydning. Når én sier til en annen at «den-og-den kritiserte deg», blir personen sint før han eller hun spør etter hva som egentlig ble sagt. Med andre ord, han eller hun antar å ha blitt tilintetgjort. Om noen av oss som har hatt litt avstand til disse problemene eller kampene – til disse prøvelsene og våpenøvelsene – hadde blitt fortalt om kamerater som nesten har vært på randen av uhelbredelig depresjon på grunn av ødeleggende kritikker mot deres person, er det mulig at vi ville sympatisere med ofrene fordi vi har tendens til å sympatisere med ofre. Vi, som oppriktig talt kun ønsker å bidra til felles forståelse og forening, har forsøkt å unngå ord som kunne såre eller ta motet fra noen. Men en ting er likevel hevet over enhver tvil: at det finnes tilfeller av kamper og kontroverser hvor vilkårene ikke er de samme for alle. Dette kan, fra Revolusjonens ståsted, ikke være rettferdig. Revolusjonen kan ikke gi noen våpen som kan brukes mot andre. Vi mener at alle forfattere og kunstnere bør ha mulighet for å uttrykke seg. Vi mener at forfatterne og kunstnerne, gjennom sin forening, bør ha et bredt kulturelt tidsskrift, som alle har tilgang til. Virker ikke det som en rimelig løsning? Men Revolusjonen kan ikke overlate alle ressursene til én gruppe; Revolusjonen kan og bør mobilisere ressursene på en slik måte at de kan brukes bredt blant alle forfattere og kunstnere. Dere skal snart utgjøre en forening for kunstnere7, og dere skal kalle inn til en kongress. Kongressen bør feires i virkelig konstruktiv ånd, og vi har tillit til at dere er i stand til å gjennomføre i den ånden. Fra kongressen vil det oppstå en sterk forening for kunstnere og forfattere, hvor alle med virkelig konstruktiv ånd bør delta. For om noen tror at vi vil fjerne dem, om noen tror at vi vil kvele dem, så kan vi forsikre om at de helt og fullt tar feil.
Det er på tide at dere, på en organisert måte, bidrar med all deres entusiasme til de oppgaver som tilfaller dere i Revolusjonen, og at dere utgjør en bred organisasjon for alle forfattere og kunstnere.

Jeg vet ikke om dere på kongressen vil diskutere de spørsmål som har blitt reist her, men vi vet at kongressen skal møtes, og at dens arbeid, likesom arbeidet som foreningen for forfattere og kunstnere skal utføre, vil bli samtaletema for våre fremtidige møter. Vi er av den oppfatning at vi bør møtes igjen: Vi ønsker i alle fall ikke å gå glipp av gleden og nytten ved disse møtene, som har gitt oss motivasjon til å fokusere på alle disse problemene. Vi må møtes igjen. Hva betyr det? At vi må fortsette å diskutere disse problemene. Og er det noe som alle rolig kan være sikre på, er det at regjeringen har stor interesse av disse spørsmålene, og at det også i fremtiden vil være muligheter for å diskutere alle disse spørsmålene på store møter. Det forekommer oss at dette bør være en kilde til tilfredshet for forfattere og kunstnere, og med dem vil også vi fortsette å tilegne oss mer og bedre informasjon og kunnskap.
Det nasjonale kulturrådet bør også ha et informasjonsbyrå. Jeg tror det vil sette ting litt på plass. Og man kan ikke påstå at det vil styre kulturen eller kvele den kunstneriske kreativiteten. Hvilken sann kunstner, med sine fem sanser i behold, kan mene at dette vil kvele kreativiteten? Revolusjonen ønsker at kunstnerne legger ned sin maksimale innsats for folket. Den ønsker at de legger ned sin aller største interesse og styrke i det revolusjonære prosjekt. Og vi mener det er et rettmessig mål for Revolusjonen.
Betyr det at vi skal fortelle folk her hva de skal skrive? Nei. Hver og en skal skrive det de ønsker, og om det de skriver er dårlig, er det deres eget problem. Om det de maler er dårlig, er det deres eget problem. Vi forbyr ingen å skrive om det temaet de foretrekker. Det er motsatt. Hver og en bør ytre seg på den måten de mener er relevant, og fritt uttrykke de ideer de måtte ønske. Vi vil alltid vurdere deres verk fra vårt revolusjonære ståsted. Det er den revolusjonære regjeringens rett, som skal respekteres på samme måte som vi skal respektere enhver persons rett til å ytre det han eller hun ønsker.
En rekke tiltak er igangsatt, vi har nevnt noen av dem. For de som er opptatt av spørsmålet om Nasjonaltrykkeriet, kan vi informere om at man behandler en lov som skal regulere driften. Det skal opprettes ulike forlag som skal ta seg av forskjellige publiseringsbehov, og nåværende mangler skal utbedres. Nasjonaltrykkeriet er en nylig opprettet institusjon som har blitt til under vanskelige forhold. Det måtte starte sitt arbeid i et aviskontor som brått ble stengt (og vi var tilstede den dagen da dette aviskontoret ble omgjort til landets første trykkeverksted, med alle sine arbeidere og redaktører), og det måtte ta seg av utgivelsen av tvingende nødvendige verk, mange av dem militære utgivelser. Det har mangler som vil bli utbedret. Det vil ikke lenger være grunnlag for slike klager mot Nasjonaltrykkeriet som har blitt framsatt på dette møtet. Man setter også igang tiltak for anskaffelse av bøker, for anskaffelse av arbeidsmaterialer, altså for å løse de problemer som har bekymret forfatterne og kunstnerne, og som Det nasjonale kulturrådet har insistert på til stadighet. For, som dere vet, har staten ulike avdelinger og institusjoner, og innenfor staten gjør hver instans krav på de nødvendige ressurser for å nå sine mål og fylle sine funksjoner. Vi ønsker å peke på noen områder hvor vi allerede har gjort fremskritt, og som bør tjene som oppmuntring for oss alle. Et eksempel er suksessen til Symfoniorkesteret, som har blitt fullstendig gjenoppbygd. Det har ikke bare nådd et høyt kunstnerisk nivå, men også revolusjonært, for 50 av Symfoniorkesterets medlemmer er nå fra militsen.
Den kubanske balletten har også blitt gjenoppbygd. Den har nettopp vært på turné i utlandet, og har høstet beundring og anerkjennelse i alle land den har besøkt.
Også Kompaniet for moderne dans har hatt suksess, og det har fått gjeve omtaler i Europa. 
Nasjonalbiblioteket, på sin side, utarbeider en egen kultur­strategi, som går inn for å vekke folkets interesse for musikk og malerkunst. Det har opprettet en egen maleriavdeling, for at folket skal få kjennskap til verkene. Det har også en musikkavdeling, en ungdomsavdeling og en seksjon for barn.
Litt før vi kom hit, besøkte vi Nasjonalbibliotekets barneavdeling. Der så vi hvor mange barn som allerede er der, og arbeidet som er i utvikling. De fremskritt som Nasjonalbiblioteket har gjort, motiverer regjeringen til å bistå med de nødvendige ressursene for å fortsette arbei­det. Nasjonaltrykkeriet er allerede en realitet, og med dets nye organisasjonsformer utgjør også det en triumf for Revolusjonen, som på en enestående måte vil bidra til folkets utdannelse. 
Filminstituttet er også en realitet. I denne første fasen har man gjort de grunnleggende og nødvendige investeringer for at det skal utrustes med det utstyr og de materialer som er nødvendige for arbeidet. Revolusjonen har, i det minste, etablert grunnlaget for filmindustrien, noe som har vært en kraftanstrengelse, om man husker på at vi ikke er et industrialisert land, og at anskaffelsen av utstyr har vært krevende. Om kinoen ikke har alle fasiliteter, skyldes ikke det en restriktiv politikk fra regjeringens side, men simpelthen mangel på økonomiske ressurser for å skape en bevegelse av entusiaster som vil muliggjøre utviklingen av talenter innen film og kino. Dette vil bli satt i praksis når ressursene blir tilgjengelige. Filminstituttets politikk vil, på sin side, være tema for diskusjon og kappestrid mellom de ulike arbeids­gruppene. Det er foreløpig ikke mulig å vurdere ICAICs arbeid. Instituttet har ikke hatt nok tid til å utføre arbeid som kan vurderes, men det har arbeidet hardt, og vi vet at en rekke av deres dokumentarer i stor grad har bidratt til å gjøre Revolusjonen kjent i utlandet. Det vi må fremheve er at filmindustriens base allerede har blitt etablert.

Gjennom de ulike institusjonene har det også blitt gjennomført kulturrelatert arbeid knyttet til publisitet, ­konferanser etc. Det utgjør allikevel ingenting sammenlignet med hva som kan bli gjort, og det Revolusjonen ønsker å bygge opp.
Det er fortsatt en rekke spørsmål av interesse for forfatterne og kunstnerne som gjenstår å løse. Det er problemer på det materielle området, det vil si, på det økonomiske området. Tidligere tiders vilkår eksisterer ikke i dag. I dag eksisterer ikke den lille, privilegerte sektoren som kjøpte kunstverkene, om enn til elendige priser. Mer enn én kunstner har endt opp i nød og glemsel. Vi har igjen å se disse problemene i øynene og løse dem, de bør løses av den revolusjonære regjering, og de bør bekymre Det nasjonale kulturrådet. Det gjelder også problemet med kunstnere som ikke lenger produserer, og som blir overlatt til seg selv. Vi må ikke bare garantere at kunstnerne får fullgode materielle arbeidsvilkår i nåtiden, men også sikre dem for fremtiden. Med omorganiseringen av Institutt for opphavsrett har man allerede betraktelig forbedret levekårene til en rekke forfattere som var utnyttet til det elendige, og hvis rettigheter ble drevet gjøn med. De har i dag inntekter som har gjort det mulig for mange av dem å komme seg ut av den ekstreme fattigdommen de befant seg i. 
Dette er skritt Revolusjonen har tatt, men det er kun de innledende skritt, som skal etterfølges av nye skritt som skal skape enda bedre forhold.
Vi har også en idé om å få i stand et hvile- og arbeidssted for kunstnere og forfattere. På et tidspunkt, mens vi valfartet rundt på våre nasjonale landområder, fikk vi, på et svært vakkert sted, Isla de Pinos, ideen om å bygge en landsby midt blant furutrærne, for å belønne (på dette tidspunktet tenkte vi på å etablere en pris for verdens beste og mest progressive forfattere og kunstnere) og hylle forfattere og kunstnere. Prosjektet tok ikke form, men kan gjenopplives og man kan lage en landsby, på et fredelig sted, som innbyr til hvile, som innbyr til å skrive, og det er god idé at kunstnerne, blant dem arkitektene, starter å tegne og utforme det ideelle rekreasjons­sted for en kunstner eller forfatter. Se om dere kan komme til enighet rundt dette. Den revolusjonære regjeringen er, for sin del, villig til å legge midlene inn i budsjettet, nå som alt blir planlagt. Og er planlegging en begrensning på kreativiteten som pålegges av oss revolusjonære? Man må ikke glemme at vi, de revolusjonære, som har improvisert en hel del, nå er nødt til å planlegge. Det utgjør også for oss et problem, for fram til nå har vi hatt en kreativ ånd og innstilling til revolusjonære initiativ og investeringer, som nå må planlegges. Dere må altså ikke tro at vi er fritatt for problemer, og vi kunne også protestere mot dette. Nå vet vi hva som skjer neste år, og året etter, og året etter det igjen. Hvem kan protestere mot at økonomien må planlegges? Innenfor denne planen har vi likevel rom for byggingen av et hvilested for forfattere og kunstnere, og det vil virkelig være en tilfredsstillelse for Revolusjonen å kunne inkludere et slikt sted blant sine verk.
Vi har her vært opptatt av kunstnerne og forfatternes nåværende situasjon. Vi har delvis glemt deres fremtidige muligheter. Og vi, som ikke har grunn til å klage på dere, har også satt av et øyeblikk til å tenke på fremtidens kunstnere og forfattere, og vi har tenkt på hvordan det vil være om dere møtes igjen, akkurat som regjeringens medlemmer bør møtes igjen i fremtiden, om fem eller ti år – det må ikke være akkurat oss som er her –, når kulturen har gjennomgått den ekstraordinære utviklingen som vi ønsker, når de første fruktene av den eksisterende planen for akademier og skoler kan høstes.
Lenge før disse spørsmålene ble reist, har regjeringen vært opptatt av at kulturens forlengelse mot folket. Vi har alltid vært optimistiske. Jeg tror man må være optimist for å være revolusjonær, for de vanskeligheter som en revolusjon må overkomme er alvorlige, og man må være optimistisk. En pessimist kunne aldri vært revolusjonær.
Revolusjonen har hatt sine faser. I én fase strømte det ut en rekke initiativer fra ulike instanser. Til og med INRA8 gjennomførte aktiviteter av kulturelt omfang. Vi hadde endatil et sammenstøt med Nasjonalteateret, som var i gang med et arbeid, mens vi var i gang med et annet for egen regning. Nå er alt dette innordnet i samme organisasjon, og der, i forbindelse med våre planer for bøndene i kooperativer og statlige gårder, oppsto ideen om å bringe kulturen til landsbygda, til gårdene og kooperativene.
Hvordan? Ved å lære opp musikk-, danse- og teater­instruktører. Kun optimister kan ta denne type initiativer. For hvordan skal vi vekke lidenskap for teater, for eksempel, hos personer fra landsbygda? Hvor er instruktørene? Hvor finner vi dem, slik at vi senere kan sende dem til, for eksempel, 3000 statlige gårder og 600 kooperativer? Alt dette byr på vanskeligheter, men jeg er sikker på at dere er enige i at om vi lykkes, vil det være positivt. Det vil ikke minst være en åpning for å oppdage talenter blant folket, og gjøre folket til skapere og ikke deltakere, for folket er de virkelig store ­skaperne. Det må vi ikke glemme, og vi må heller ikke ­glemme de tusener på tusener av talenter som kan ha gått tapt på våre landsbygder og i våre byer, på grunn av dårlige levekår og manglende muligheter til utvikling. På våre landsbygder har mange talenter gått tapt. Det er vi sikre på, så lenge vi ikke antar at vi selv er de mest intelligente som har blitt født i dette landet, og jeg vil understreke at jeg på ingen måte antar noe slikt. Mange ganger har jeg brukt som eksempel at på stedet der jeg ble født, var jeg den eneste av rundt tusen barn som fikk studere på universitetet – om enn jeg studerte dårlig. Og først måtte jeg gjennom en rekke prestestyrte skoler, og så videre, og så videre. Jeg vil ikke lyse noen forbannelse over noen, selv om jeg vil si at jeg har samme rett som enhver annen her til å si hva jeg ønsker, til å klage. Jeg har rett til å klage. Noen snakket om at de var blitt formet av borgerskapet. Jeg kan si at jeg ble formet av noe som er enda verre: jeg ble formet av de mest reaksjonære, og en stor del av årene i mitt liv har gått tapt til obskurantisme, overtro og løgner.

Det var på den tiden at man ikke ble opplært til å tenke, man ble tvunget til å tro. Jeg tror at når et menneskes evne til å tenke og resonnere blir avkuttet, forvandles mennesket til et temmet dyr ... Jeg gjør ikke opprør mot menneskers religiøse overbevisning: Vi forstår den, og vi respekterer menneskets rett til trosfrihet og religion. Min tro har derimot ikke blitt respektert. Jeg hadde ingen trosfrihet, de tvang på meg en tro og en religion, og de temmet meg gjennom tolv år. 
Naturligvis må jeg klage litt over disse årene – det er i denne delen av livet at de unge har størst interesse av og nysgjerrighet for ting –, som jeg kunne ha brukt til systematiske studier som ville ha latt meg tilegne meg den kulturen som dagens kubanske barn vil ha alle muligheter for å tilegne seg.
Det var altså kun én av tusen som fikk universitetsutdannelse, og han måtte gjennom denne steinmølla hvor han på mirakuløst vis ikke ble knust mentalt for alltid. Den eneste av tusen måtte gjennom alt dette.
Hvorfor? Ah, fordi han var den eneste av tusen som hadde råd til å betale for å studere ved en privatskole. Skal jeg dermed tro jeg at jeg var den dyktigste og mest intelligente av de tusen? Jeg tror vi er resultat av utvelgelse, men ikke så mye naturlig, som sosial. Jeg ble valgt til å gå på universitetet gjennom en sosial utvelgelsesprosess, ikke en naturlig. Hvem vet hvor mange titalls tusen ungdommer, bedre enn oss, som har blitt etterlatt i uvitenhet på grunn av sosial utvelgelse. Det er sannheten. Og den som blir kunstner, må tenke på at det der ute kan ha blitt etterlatt kunstnere som er mye bedre enn ham eller henne. Om vi ikke erkjenner det, unnviker vi virkeligheten. Vi er privilegerte, blant annet fordi våre fedre ikke var vognførere. Det jeg har forklart, viser det enorme antall begavelser som kan ha gått tapt, simpelthen av mangel på muligheter. Vi skal gi alle disse begavelsene muligheter; vi skal skape forhold som gjør det mulig for enhver med kunstnerisk, litterært, akademisk eller et hvilket som helst annet talent, å utvikle seg. Tenk på betydningen av en Revolusjon som muliggjør noe slikt, og som fra slutten av neste skoletermin vil ha lært et helt folk å lese og skrive. Med skoler over hele Cuba, med utdanningskampanjer og opplæring av instruktører, vil vi kunne oppdage og bringe frem i lyset alle talenter – og det vil kun være begynnelsen. Alle instruktørene, på landsbygda, vil vite hvilke barn som har anlegg, og vil peke ut hvilke barn som bør få stipend for å gå på det nasjonale kunstakademiet9. Samtidig vil de vekke de voksnes kulturelle lidenskap og evne til å glede seg over kunst. Noen studier som har blitt gjort, viser bøndenes og folket på landsbygdas evne til å tilegne seg kunst og kultur, og omgående begynne å produsere. Vi har kamerater som har besøkt kooperativer som allerede har fått sine egne teatergrupper. Nylige opptredener på ulike steder i republikken, og kunstnerisk arbeid utført av menn og kvinner av folket, demonstrerer interessen til folk på landsbygda for disse tingene. Forestill dere, derfor, hva det vil bety når vi får teater-, musikk- og danseinstruktører i hvert kooperativ og på hver statlige gård.
I løpet av bare to år vil vi kunne sende tusen instruktører på hvert felt; mer enn tusen til teater, dans og musikk.
Skolene har blitt opprettet. De er allerede i drift, og forestill dere at vi vil få tusen danse-, musikk- og teatergrupper på hele øya, på landsbygda – vi snakker ikke om byen, der er det litt enklere ­­­–, tenk på hva det vil bety for kulturen. Noen har talt her om nødvendigheten av å høyne folkets kulturelle nivå, men hvordan? Den revolusjonære regjeringen har tatt seg av dette, og skaper nå betingelser slik at folkets kulturelle nivå om noen år vil være svært mye høyere.
Vi har valgt ut disse tre områdene, men man kan også velge ut andre områder, og fortsette å utvikle alle kulturens aspekter.
Skolen for kulturinstruktører er i drift, og kameratene som arbeider der er fornøyde med fremdriften til gruppen med fremtidige instruktører. I tillegg har også byggingen av det nasjonale kunstakademiet startet, adskilt fra den nasjonale kunst- og håndverksskolen. Forresten vil Cuba få verdens vakreste kunstakademi. Hvorfor? Fordi akademiet vil ligge i et av de vakreste boligområdene i verden, hvor den delen av Cubas overklasse som levde i størst luksus bodde; den mest prangende og mest overdådige overklassen, og forresten også den minst dannede, for om ingen av husene der manglet en bar, var beboerne, med få unntak, ikke opptatt av kulturspørsmål. De levde på et ufattelig luksuriøst sett, og det er verdt å ta en tur i området for å se hvordan disse menneskene levde. Det de ikke visste, var hvilket fantastisk kunstakademi som skulle bli bygd der, og det er det som vil være igjen etter dem, for studentene skal bo i hjemmene deres, i millionærboligene. De vil ikke bo trangt og innestengt, de vil bo som i et hjem, og de vil følge undervisning ved akademiet. Akademiet vil ligge midt i Country Club-området, og en gruppe av arkitekter og kunstnere har designet bygningene som skal oppføres. Byggingen er allerede i gang, og skal fullføres innen desember måned. Vi har allerede 300 000 fot mahogni. Skolene for musikk, dans, ballett, teater og billedkunst vil ligge midt på golfbanen, i en drømmeaktig natursetting. Der vil kunstakademiet ligge, omgitt av 60 bolighus, med et sosialt senter ved siden av, som skal ha spisesaler, stuer og bassenger, og også en avdeling for besøkende, hvor utenlandske lærere som kommer for å hjelpe oss, kan bo. Dette akademiet vil ha kapasitet for opptil tre tusen barn, med andre ord, tre tusen stipendmottagere. Vi venter at det vil være i drift fra neste skoleår.
Kunst- og håndverkskolen vil også omgående settes i drift, med andre bolighus, på en annen golfbane og i en lignende bygning. Dette vil være de to nasjonale akademiene. Det vil ikke på noen måte være de to eneste skolene, men hit vil de mest talentfulle ungdommene komme. De vil få stipend, og det vil ikke koste familiene deres noe. Disse barna og ungdommene vil få utfolde seg under ideelle forhold. Hvem som helst ville ønsket å være barn nå, for å kunne skrive seg inn på et av disse akademiene. Er det ikke slik? Vi har snakket her om malere som har levd kun av café con leche, kaffe med melk. Forestill dere hvordan forholdene nå vil være annerledes, kreativiteten vil ha ideelle vilkår for å utfolde seg. Opplæring, husly, mat, generell kulturell utdannelse ... Noen barn vil starte på disse skolene allerede fra de er åtte år gamle, og sammen med opplæring i kunst, vil de også få generell ­kulturell utdannelse. Vil de ikke der fullt ut kunne utvikle sitt talent og sin personlighet? 
Dette er mer enn ideer og drømmer: Det er allerede Revolusjonens virkelighet. Instruktørene er under opplæring, de nasjonale skolene er under oppføring, og kulturskolene vil også bli etablert. Det er dette Revolusjonen betyr ... derfor er Revolusjonen viktig for kulturen. Hvordan kunne vi gjort dette uten Revolusjonen? La oss anta at vi er redde for at «kreativiteten vår vil krølles sammen og visne under den stalinistiske revolusjons despotiske hender». Señores, vil det ikke være bedre å tenke på fremtiden? Skal vi tenke på at blomstene våre skal visne, mens vi sår blomster over alt? Mens vi smir fremtidens kreative sjeler? Og hvem ville ikke byttet nåtiden, til og med deres egen nåtid, for fremtiden? Hvem ville ikke byttet ut det den har, ofret det den har, for den fremtiden? Har ikke den som har følelse for kunst, samme holdning som den stridende som dør i kamp, og som forstår at han er døende, at han fysisk skal slutte å eksistere, for å gjødsle sine likemenns, sitt folks, triumf med sitt blod? Tenk på den stridende som dør i kamp, som ofrer alt han har; han ofrer sitt liv, sin familie, sin ektefelle, sine barn. Hvorfor? For at vi skal kunne gjøre alle disse tingene. Og hvem med menneskelig følsomhet, kunstnerisk følsomhet, vil ikke tenke at all denne forsakelsen er nødvendig? Revolusjonen ber allikevel ikke de kreative sjelene om å ofre seg for den. Revolusjonen sier: Bruk deres kreative krefter i Revolusjonens tjeneste, uten å frykte at det vil forringe deres arbeid. Men om du, en dag, tenker at ditt arbeid vil forringes, skal du si: Det er verdt at mitt personlige arbeid forringes, om det bidrar til det verket vi har foran oss.
Vi ber kunstneren om å utvikle til fulle sine kreative evner. Vi ønsker å skape ideelle arbeidsvilkår for kunstnerne og de intellektuelle, for om vi skaper for fremtiden, må vi også ønske det beste for dagens kunstnere og intellektuelle. Vi ber om maksimal utvikling på vegne av kulturen, og, nærmere bestemt, på vegne av Revolusjonen, for Revolusjonen betyr, nettopp, mer kultur og mer kunst.

Vi ber de intellektuelle og kunstnerne om å gjøre sin del av arbeidet for det som, til syvende og sist, vil være denne generasjonens verk. Den kommende generasjonen vil være bedre enn vår, men det vil være vi som har gjort den bedre generasjonen mulig. Vi vil smi den fremtidige generasjonen. Vi, medlemmer av denne generasjonen, som rommer oss alle uavhengig av alder; de skjeggete og de glattbarberte, de med mye hår, de skallete og de gråhårede. Dette er vårt verk. Vi skal utkjempe en krig mot den manglende dannelsen. Vi skal utkjempe et slag mot den manglende dannelsen. Vi skal drive en uforsonlig kamp mot den manglende dannelsen, vi skal kjempe mot den, og prøve våre våpen. Er det noen som ikke vil bidra? Finnes det verre straff enn å forsake for seg selv den tilfredsstillelsen andre får? Vi har snakket om at vi er privilegerte. Ah, fordi vi lærte å lese og skrive på en skole, gikk på gymnaset og på universitetet, i det minste har tilegnet oss nok grunnleggende kunnskap for å gjøre noe. Kan vi ikke kalle oss privilegerte når vi lever midt i en Revolusjon? Har vi ikke viet oss, med usedvanlig stor interesse, til å studere revolusjoner? Hvem har ikke, med stor tørst, lest historiene fra den franske revolusjon, og historiene fra den russiske revolusjon? Hvem har ikke drømt om å selv få oppleve disse revolusjonene? Med meg skjedde det for eksempel noe da jeg leste om uavhengighetskrigen10. Jeg ble lei for at jeg ikke var født på den tiden, og for at jeg ikke hadde vært uavhengighetsforkjemper og opplevd denne store perioden. For vi har alle lidenskapelig lest skildringene av vår uavhengighetskrig. Og vi har misunnt de intellektuelle, kunstnerne, krigerne, forkjemperne og sjefene fra den tiden. Vi har imidlertid privilegiet av å leve nå og være vitner til en autentisk Revolusjon, til en Revolusjon hvis styrke allerede utfoldes utenfor våre landegrenser, hvis politiske og moralske innflytelse får dette kontinentets imperialisme til å vakle og skjelve. Den kubanske Revolusjonen blir dette århundrets viktigste hendelse i Latin-Amerika, den viktigste hendelsen nest etter det nittende århundres uavhengighetskriger, en virkelig ny tid for menneskets frelse. Var ikke uavhengighetskrigene en utskiftning av koloniherredømmet, til fordel for de dominerende og utnyttede klasser i alle disse landene? Nå er det vår tur, vi opplever en stor historisk hendelse. Det er den nest største historiske hendelsen på de siste tre århundrer i Latin-Amerika, og vi, kubanerne, er dens drivkraft. Vi vet at jo mer vi arbeider, jo mer vil Revolusjonen være som en uslokkelig flamme, og jo mer vil den være kallet til å spille en epoke­gjørende rolle for historien. Og dere, forfattere og kunstnere, har fått det privilegiet å være Revolusjonens levende vitner. En revolusjon er en så viktig hendelse i menneskehetens historie, at den er verd å oppleve, om enn kun som dens vitne.
Det er også et privilegium. Det er derfor de som ikke klarer å forstå disse tingene, de som lar seg narre, de som lar seg forvirre, de som lar seg omtåke av løgner, motsetter seg Revolusjonen. Hva skal vi si og tenke om de som har gitt opp Revolusjonen, om vi ikke skal synes synd på dem? Forlate dette landet, som er i fullt revolusjonært opprør, for å kravle inn i imperialistmonsterets mage, hvor ånden ikke har noe liv? De har forlatt Revolusjonen for å dra dit. De foretrakk å være rømlinger og desertører fra fedrelandet, heller enn å bli værende som tilskuere. Og dere har muligheten til å være mer enn tilskuere, dere kan være aktører i Revolusjonen, skrive om den, uttrykke dere om den. Hva vil de kommende generasjoner forlange av dere? Dere kunne skape storslagen kunst fra et teknisk synspunkt, men om man til en person av den kommende generasjon, om 100 år, sier at en forfatter, en intellektuell, levde i Revolusjonen på utsiden, han uttrykte ikke Revolusjonen og tok ikke del i den, vil det være vanskelig for ham eller henne å forstå. I de kommende år vil det være stadig flere som ønsker å male Revolusjonen, skrive om Revolusjonen, uttrykke seg om den. De vil samle fakta og informasjon for å vite hvordan det var, hva som skjedde, hvordan vi levde ... Nylig hadde jeg gleden av å møte en 106 år gammel kvinne, som nettopp hadde lært å lese og skrive. Jeg foreslo at hun kunne skrive en bok. Hun hadde vært slave, og jeg ønsket å vite hvordan en slave så på verdenen den gang hun var slave, hva hennes fremste inntrykk av verdenen, herrene og medslavene var. Jeg tror at denne gamle kvinnen kunne skrive mye mer interessant enn noen av oss andre om den epoken. Det er mulig for en person å på ett år lære å lese og skrive, og kanskje, som 106-åring, skrive en bok. Slikt skjer kun i en revolusjon! Hvem kan bedre enn henne beskrive det hun opplevde som slave, og hvem kan bedre enn dere skrive om nåtiden? Hvor mange vil ikke starte å skrive i fremtiden, på avstand, med utgangspunkt i skrevet materiale, uten selv å ha opplevd dette? På den annen side har vi ingen hast med å dømme vårt eget verk, vi vil ha nok av dommere. Det vi må frykte er ikke en tenkt og autoritær dommer, en kulturens bøddel. Frykt andre og mye strengere dommere – frykt etter­tidens dommere, frykt de fremtidige generasjoner som, til syvende og sist, vil få det siste ord!

OVERSATT FRA SPANSK AV IDUN HEIR SENSTAD

Originaltekst tilgjengelig fra det
kubanske ­kulturdepartementet,
www.min.cult.cu/historia/palabras.doc

Av Fidel Castro