Forsiden >  Artikler >  Arr nr 2-3 / 1998 (Filologi)

Legetalen hos Henrik Ibsen

Et kunnskapsregime er en dominant kunnskaps- eller kulturproduserende tale som låner koder til andre delsystemer, det være seg til politikken, journalistikken eller kunsten. Å spørre etter kunnskapsregimene i en litterær tekst har å gjøre med å kartlegge tekstens koder, dens kriterier for hva som er “virkelig”, og hva som ikke er det. I Henrik Ibsens dramaer er legetalens koder viktige.

Niklas Luhmanns systemteori konstruerer moderniteten til å bestå av autopoietiske - selvgenererende - delsystemer. Delene genereres ikke ut fra helhetens behov, men omvendt, hver del konstruerer seg sin “helhet”. Alle beskrivelser av samfunnet “forbliver nødvendigvis specifikke for delsystemene, også selv om videnskapsmænd, politikere, præster eller lærere hævder alt mulig andet, og - er man lige ved at sige - må hævde noget andet for at kunde hævde sig”. [1]

I systemteorien blir det et problem hva som gjør sosial orden mulig når man ikke kan forutsette at “samfunnsmedlemmene” bebor noen felles verden og har noen felles verdier, og heller ikke at det finnes en avstemmende mekanisme mellom delsystemene. Teorien min om kunnskapsregimer er ment som et bidrag til forklaring. Et kunnskapsregime er en dominant kunnskaps- eller kulturproduserende tale som låner koder til andre delsystemer.

Jeg konstruerer kunnskapsregimene ved hjelp av det systemteoretiske begrepet om koden, den iakttakelsesledende forskjellen. Koden setter grensene for delsystemets iakttakelser. Rettstalens primærkode skiller rett fra galt, legetalens helse fra sykdom. Økonomien konstruerer virkelighet ved forskjellen betaling/ikke-betaling, journalistikken ved nyhet/ikke-nyhet, kunsten ved skjønn/motbydelig og vitenskapen ved sann/usann. For politikken er verden et rom der man har eller ikke har makt til å treffe beslutninger, for vitenskapen er den et gyldighetsrom, hvor det finnes sanne og usanne utsagn.

Et interessant historisk eksempel på et kunnskapsregime er evolusjonsbiologiens rolle i de politiske og journalistiske feltenes debatter om velferdstaten i Europa og USA i den første halvdelen av det 20. århundret. I alle politiske leire diskuterte man muligheten av å bygge ut et nettverk av trygdeordninger, helse- og velferdstilbud som tok vare på den enkelte “fra vuggen til grava”. Problemet var at velferdstaten ville sette “det naturlige utvalget” ut av spill. “De svake” ville ikke lenger måtte bukke under eller forbli ugifte og barnløse. Selv progressive norske intellektuelle som Karl Evang og Johan Scharffenberg bekymra seg for de langsiktige konsekvensene for folkehelsa om de svake fikk formere seg fritt. Konklusjonen ble at helsemyndighetene måtte overta utvalget. Parallelt med at den norske velferdsstaten ble bygd opp, kom det rasehygieniske apparatet på plass. I 1934 vedtok Stortinget, mot én stemme, en lov som ga helsemyndighetene rett til å tvangsterilisere personer som de fant uskikka til forplantning. Alkoholikere, kriminelle, prostituerte, åndssvake, tatere og sigøynere ble steriliserte for å gjøre den norske velferdsstaten mulig.

For 1990-åras politikere og journalister virker dette uhyrlig eller uforståelig. Spørsmålet om mennesket stammer fra dyrene eller ikke, og om gjennom hvilke mekanismer det har utvikla seg derfra, er ikke lenger relevant for diskusjonene om velferdsstaten. De darwinistiske kodene gjelder ikke i den politiske offentligheten, men er trengt tilbake til naturviternes verden. Mellom sosialpolitikken og naturvitenskapene har det pressa seg inn samfunnsvitenskapelige kunnskapsregimer, framfor alt økonomi. Diskusjonene dreier seg ikke om levedyktighet, men om betalingsdyktighet, ikke om rasen degenererer, men om systemet betaler seg.

I mellomkrigstidas politiske og journalistiske felter var kunnskapsregimene naturvitenskapelige, særlig medisinsk/biologiske og teknologiske. I 1990-åra konstruerer økonomtalen “felles virkelighet”.

Kunnskapsregimer i litteraturen

Som erkjennelsesteori betrakta strider systemteorien radikalt mot common sense. Iakttakelsen konstruerer hva den iakttar. Det området som en forskjell kan iaktta, heter i systemteorien en kontekstur. Vitenskapens kontekstur er alt hva koden sann/usann kan iaktta. Slik jeg konstruerer systemteorien, betyr ikke det at vitenskapelige iakttakelser er universelt gyldige, men tvertimot at de bare gjelder innafor det vitenskapelige systemet. Vitenskapen er uoversettelig, men må likevel kontinuerlig omformes for bruk i delsystemer som politikk og journalistikk. Når et vitenskapelig utsagn tas i bruk politisk, går det over fra å være sant (eller usant) til å bli en kilde til makt (eller avmakt). Tas det i bruk journalistisk blir det en nyhet (eller en ikke-nyhet).

Kunstens kontekstur er alt hva forskjellen skjønn/motbydelig kan iaktta. Det betyr ikke at kunsten er “rein kunst”, uten evne til erkjennelse. Ikke bare de sanne, men også de usanne utsagnene er særegent vitenskapelige (J.f.r. Karl Poppers falsifikasjonsteori), og ikke bare de skjønne, men også de motbydelige utsagnene er særegent kunstneriske. Kunst er sanselig iakttakelse.

Iakttakelsen er blind for det som faller utenfor dens kontektekstur. Det vitenskapelige systemet ser ikke hva kunstsystemet ser, og vice versa. Litteraturforskerens utlegning fjerner sanselighet og tilfører sannhetsverdier. Om ikke vitenskapen og kunsten gjør hverandres iakttakelser, tilhører de imidlertid hverandres nære omverden. Kunstsystemet ser ikke hva vitenskapen ser, men det må hele tida omforme vitenskapelige iakttakelser til konteksturen sin.

Før-moderne samfunn kunne være monokonteksturale. De hadde sin mesterkode, av mytisk art. Moderniteten har ingen mesterkode, bare flyktige regimer. Den er polykontekstural. Litteraturen skiller seg fra andre kultur- og kunnskapsproduserende felter ved at den ikke har noen egen kode for virkelighetsproduksjon, men er “parasittisk” på de andre feltenes koder. De systemspesifikke språkene er litteraturens råmateriale. Litteraturen er fiksjonens institusjon.

Moderne språk er ikke enhetlige systemer som forfattere kan gjøre til sine. De er konglomerater av systemspesifikk språkbruk. Noen ord gir bare mening i et bestemt språkspill, andre varierer i betydning etter hvilket system som bruker dem. I internasjonaliserte felter som økonomi og vitenskap går ordene igjen på tvers av de nasjonalspråklige grensene. Det radikalt moderne med Henrik Ibsens ofte gammelmodige diktning består - det vil jeg nå iallfall argumentere for - i at han kanskje er den første forfatteren som innser at i moderniteten er skillet mellom systemspråk som filosofi og medisin eller økonomi og jus, like dyptgående og like kunstnerisk interessant som skillet mellom nasjonsspråk som norsk og fransk. Ibsendramaet iakttar de sosiale systemspråkene estetisk.

Ibsen og vitenskapene

Å spørre etter kunnskapsregimene i en litterær tekst har å gjøre med å kartlegge tekstens koder, dens kriterier for hva som er “virkelig”, og hva som ikke er det, hva som er rimelige konsekvenser av en hendelse, og hva som ikke er det, og hva som er fornuftige handlinger, og hva som ikke er det. Vitenskapene er ikke de eneste kildene til koder, men de er viktige kilder.

Det er skrevet mye om Ibsendramaets forhold til kapitalismen, religionen og politikken, mindre om forholdet til vitenskapene. Man har notert seg at legevitenskapen har en spesiell status hos Ibsen. Noen mener at Ibsen benytter leger som “resonnører”:

Derved at Ibsen bruker læger, representanter for et yrke som bygger på naturvitenskapene (foruten på innsikt i alt menneskelig), styrkes den formodning at vi virkelig her har resonnører i dramaturgisk forstand, talerør for forfatterens meninger, hvor ofte enn Ibsen selv har hevdet at de opptredende personer i hans verker handler ut fra iboende, kunstneriske krav, ikke ut fra moralske eller lignende. [2]

1890-åras forkjempere for litterær autonomi beskyldte Ibsen for scientisme. Knut Hamsun mente medisinens sannheter var kunsten uvedkommende. I et av de berømte litteraturforedragene fra 1890 sier han ironisk at:

Videnskaben er Tidens eneste totale Magt, og for den maa man bøje sig. Derfor har jeg gjerne med en Doktor i min Digtning, som skal repræsentere Videnskaben, og Doktorene, disse Folk, der som Stand betragtet er næst Teologerne de mest dogmatiske Mennesker i Samfundet, Doktorerne staar der Respekt av. Doktorerne i vor Literatur er kloge Hjærner og humane Hjærter, de har Viden om alt muligt, de er liberale om en Hals og er aldeles fortræffelige Fritænkere. Bedre Repræsentanter end slige Doktorer, kan en Literatur aldrig faa. [3]

Hamsun spiller gjerne en poetisk sjel ut mot en snusfornuftig doktor, som i den kjente passasjen fra Mysterier, der Nagel forteller Dagny en drøm han har, om å sitte i en båt av duftende tre, under et seil av lyseblå silke klippet i en halvmåne, og fiske med sølvangel. Dr. Pettersen bryter inn og diagnostiserer “et slags hallucination”.

Legene er sentrale hos Ibsen, men de finnes ikke overalt i forfatterskapet, ikke i seindramaene, ikke i de historiske dramaene og knapt i idédramaene. Sannhetene er, sier dr. Stockmann, “sletikke nogen sådanne sejglivede Metusalemmer, som folk bilder sig ind. En normalt bygget sandhed lever - lad mig sige - i regeln en 17- 18, højst 20 år; sjelden længer”. Påstanden om at Ibsen er scientist er for generell. Man må spørre hvilke vitenskaper Ibsen forholder seg til gjennom forfatterskapet.

Ibsens forfatterskap deles gjerne i fire faser. Fram til emigrasjonen i 1863 dominerer de nasjonalhistoriske dramaene Fru Inger til Østraat 1855, Hærmændene på Helgeland 1858 og Kongsemnene 1863. I den neste fasen kommer de store idédramaene Brand 1866, Peer Gynt 1867 og Kejser og Galileer 1873. Innimellom hviler Ibsen ut med to komedier med samfunnssatirisk brodd, De unges forbund 1869, og Samfunnets Støtter 1877.

Fra antikken av hadde samfunnskommentar og realisme i karakter- og miljøskildringer vært komediens og satirens domene. I 1879 kommer vendepunktet i forfatterskapet. Et Dukkehjem frigjør realismen fra komediens sjangerkrav. Stykket ender ikke i forsoning, slik en komedie gjør, og slik Samfunnets støtter gjør, men i brudd. [4] Nå følger de egentlige Ibsendramaene Gjengangere i 1881, En Folkefiende 1882, Vildanden 1884.

Om Et dukkehjem er det første Ibsendramaet skyldes det ikke bare at realismen frigjøres fra det komiske, men også det at hele dramaet bygges opp rundt et samlende bilde, som om det var et dikt. Dette blir en teknikk. Men i likhet med “gjengangerne” i det påfølgende stykket er “dukkehjemmet” så innvevd i stykkets kode, at man knapt merker symbolikken. I Vildanden spilles derimot bildet ut mot koden. “Vildanden” er den kategorien som familien Ekdal iakttar verden gjennom, men den mistenkeliggjøres hele tida av dr. Rellings observasjoner. I Rosmerholm (1886) og i Fruen fra havet (1888) forsvinner kontrasten mellom bilde og kode. Stemninga blir drømmeaktig, perspektivet mer psykologisk enn sosiologisk. “De hvite hestene” i Rosmersholm og havfruen og den fremmede sjømannen i det påfølgende stykket mistenkeliggjøres ikke, de er kategorier for iakttakelse, for karakterene såvel som for leserne. Den symbolsk - poetisk orienteringa utdypes i 1890-åras seindramaer. Samfunnskommentaren viker dels for psykologiske undersøkelser, dels for åpenlyst estetiske problematikker.

I de historiske dramaene er kunnskapsregimet historie. De taler historietale. I idédramaene er kunnskapsregimet filosofi. De taler tenketale. Seindramaene handler om kunstnere og kunstnersjeler, Rubeck, byggmester Solness og Hedda Gabler. De utforsker kunstens autonomi og dens avhengighet, blant anna av kunnskapsregimer.


Legetalen

I denne besynderlige scenen skifter Ibsendramaet kunnskapsregime. Tenketalen tier, legetalen griper ordet. Nora introduserer oss og Fru Linde til dr. Rank, som innlater seg på en upassende diskusjon om det er nødvendig å leve eller ei.

NORA. ...Doktor Rank, Fru Linde.

RANK. Nå, så. Et navn, som ofte høres her i huset. Jeg tror, jeg gik fruen forbi på trappen, da jeg kom.

FRU LINDE. Ja; jeg stiger meget langsomt; jeg kan ikke godt tåle det.

RANK. Aha, en liden smule bedærvet indvendig?

Fru Linde. Egentlig mer overanstrængt.

Rank. Ikke andet? Så er de vel kommen til byen for at hvile dem ud i alle gæstebudene?

Fru Linde. Jeg er kommen hid for at søge arbejde.

Rank. Skal det være noget probat middel imod overanstrængelse?

Fru Linde. Man må leve, herr doktor

Rank. Ja, der er jo en almindelig mening, at det skal være så nødvendigt.

Nora. Å ved Da hvad, doktor Rank, - De vil såmæn også gerne leve.

Rank. Ja såmæn vil jeg så. Så elendig jeg end er, vil jeg dog gerne blive ved at pines i det længste. Alle mine patienter har det på samme vis. Og således er det med de moralsk angrebne også. Der er nu netop i dette øjeblik et sligt moralsk hospitalslem inde hos Helmer.

Fru Linde (dæmpet) Ah!

Nora. Hvem mener De?

Rank. Å det er en sagfører Krogstad, et menneske, som De ikke kjenner noget til. Han er bedærvet i karakter-rødderne, frue. Men selv han begyndte at snakke om, som noget høyvigtigt, at han måtte leve.

Nora. Så? Hvad var det da han vilde tale med Torvald om?

Rank. Jeg ved sandelig ikke; jeg hørte blot, det var noget om Aktiebanken.

Nora. Jeg vidste ikke, at Krog - at denne sagfører Krogstad havde noget med Aktiebanken at gøre.

Rank. Jo, han har fået et slags ansættelse dernede. (til Fru Linde) Jeg ved ikke, om man også borte på Deres kanter har et slags mennesker som vimser hæsblæsende omkring for at opsnuse moralsk råddenskab og så få vedkommende inlagt til observation i en eller annen fordelagtig stilling. De sunde må pent finde sig i at stå utenfor.

Fru Linde. Det er dog vel også de syge, som mest trænger til at lukkes ind.

Rank. (trækker på skuldrene) Ja, der har vi det. Det er den betragtning som gør samfundet til et sygehus.

Nora (i sine egne tanker, brister ud i en halvhøj latter og klapper i hænderne)

Rank. Hvorfor ler De af det? Ved De egentlig, hvad samfundet er? (s. 291 - 92) [5]

Dr. Rank er ikke den første legen hos Ibsen, men han fører et anna språk enn “doktoren” i Brand og dr. Fjellbo i De unges forbund. “Doktoren” i Brand forvalter ingen særegent medisinsk kunnskap, han er humanist, men på en mer jordnær og mindre hyklerisk måte enn fogden og prosten. Han er stiv i latin, og introduserer uttrykket quantum satis. Den forhenværende apoktekerlærlingen forklarer i et brev til Michael Birkeland at det betegner en “stående formel på recepter, når der af et stof ordineres ikke en viss vægtdel, men såmeget som fornødent er, eller en tilstrækkelig mængde.” [6]

I 1870-åra fikk legevitenskapen nytt “image”. Louis Pasteur og Robert Koch utvikla bakteriologien, til offentlig begeistring. Bakteriologien hadde både praktisk og sakral verdi. Den hadde praktisk nytte i form av vaksiner mot dødelige sykdommer, og sakral verdi ved at den oppretta et usynlig rike midt i dagliglivet, et rike som bare medisinen og naturvitenskapen kunne skue inn i og beherske. Da Ibsen skreiv Brand ble legevitenskapen, iallfall i norsk offentlighet, ennå oppfatta som en humanistisk vitenskap, en disiplin som forvalta menneskenes kunnskap om seg selv, slik den hadde kommet til uttrykk i klassiske tekster på gresk og latin. I 1870-åra kom legen til den framvoksende borgerlige intimsfæra som utsending fra den eksperimentelle naturvitenskapens forskningsfront og som vernende ridder mot usynlige fiender i familiens midte.

Legetalens primærkode skiller helse fra sykdom. Den lanseres i åpningsspørsmålet til Fru Linde, om hun ikke er en smule bedervet innvendig. Samtidig lanseres en kode som står sentralt i det medisinske sannhetspillet: innvendig/utvendig. Medisinen finner sannheten på innsida. Den skjærer seg gjennom skinnet med kniv. Medisinen tilhører gruppen av biologiske vitenskaper. Rank lanserer den biologiske primærkoden liv/død. Må man leve eller må man ikke? Vi hintes om at Rank selv er døende.

Koden moralsk/umoralsk er ikke bundet til spesifikke egenskaper eller ytelser. I likhet med den vitenskapelige primærkoden sann/usann har den universell relevans. Ethvert sosialt fenomen kan iakttas “moralsk” som værende godt eller umoralsk og “vitenskapelig” som værende sant eller usant. Modernitetens systemer legger gjerne vitenskapelig og/eller moralsk iakttakelse “oppå” primærkoden deres. I helsesystemets iakttakelser assosieres sunnhet med godhet og sannhet, sykdom med umoral og usannhet. “Umoralske” livsformer og handlinger som lediggang, homofili, skilsmisse og sex med utlendinger iakttas som sykdomsårsaker, mens helserisikier som inntak av tobakk, alkohol eller narkotika iakttas som umoral, og vice versa. Et sterkt system som det medisinske vil prege moralen slik at selv ikke det mest vitenskapelige språket eller eksperimentet helt kan skille umoral fra sykdomsårsaker.

Dr. Rank forsøker ikke noe slikt skille. Han taler uavlatelig om de moralsk angrepne, de moralske hospitalslem, bedervelse i karakter-røttene og den moralske råttenskapen. All umoral synes å være en slags sykdom og all sykdom synes på en eller annen måte å ha sin årsak i umoral. Rank er selv bedervet innvendig, i ryggmargen. Han er i ferd med å dø av en arvelig syflis som han er blitt påført gjennom farens “ryggeløse” levesett.

Rettstalen

Et dukkehjem er et trekantdrama, der legetalen konkurrerer med to andre former for iakttakelse: Noras og Helmers.

Rundt 1880 fantes det en norsk offentlighet, et sted der samfunnselitene møttes til retorisk kappestrid for å avgjøre politiske og kulturelle spørsmål. Offentligheten var ikke forvandla til et journalistisk felt organisert av forskjellen nyhet/ikke-nyhet, og den var ikke blitt “demokratisert” på den måten at den hadde gått over til å diskutere privalivets, snarere enn de politiske, estetiske og vitenskapelige systemenes anligger. Kunnskapsregimene i embetsmannsstatens offentlighet var jus og humaniora. Humaniora, særlig de klassiske studiene, demarkerte offentligheten, trakk grensa mellom “de dannede”, som hadde adgang, og de andre, som ikke hadde adgang. Juristene dominerte statsapparatet og politikken. Francis Sejersted har vist at den politiske samtalen i embetsmannsstaten var underlagt juridiske forståelsesformer. Det rettstatlige idealet hadde forrang for det demokratiske, man ville sikre borgernes frihet ved å binde makta til loven. [7]

“Åndskampene” kulminerte i embetsmannsstatens fall. Venstrebevegelsens intellektuelle spilte medisin og biologi ut mot juss og humaniora. De bekjente seg til naturvitenskapenes metoder, positivismens historiefilosofi og naturalismens estetikk. Legetalen begrunna Venstres sosiale reformpolitikk. Venstres ønske om å kontrollere statsmakta demokratisk, mer enn rettsstatlig, gjennom valgkanalen mer enn gjennom lovbinding, utfordra rettstalen.

Den stats- og offentlighetsfikserte embetsmannsideologien ble samtidig utfordra av representanter for den nye intimsfæra, inderlighetskristne, feminister og “bohemer”. Intimtalen beskyldte rettstalen for hykleri og dobbeltmoral. Rettstalen vektla fasaden og formalitetene mer enn det indre livet. Intimtalen krevde autentisitet. I kritikken av det utvendige og overfladiske, søkte den sammen med og fant støtte og vitenskapelig tyngde i legetalen. Rettstalens maktposisjoner ble storma av alliansen mellom intimtale og legetale.

Rettstalens primærkode skiller rett fra galt. Oppå den retslige iakttakelsen legges moralske og “vitenskapelige” iakttakelser. Rett assosieres med det gode og sanne, galt med umoral og usannhet. Helmer taler rettstale:

HELMER. Skrevet falske navne. Har du nogen forestilling om, hvad det vil sige?

NORA. Kan han ikke have gjort det af nød?

HELMER. Jo, eller, som så mange, i ubesindighet. Jeg er ikke så hjerteløs, at jeg ubetinget skulde fordømme en mand for en sådan enkeltstående handlings skyld.

NORA. Nej, ikke sandt, Torvald!

HELMER. Mang en kan moralsk rejse sig igjen, hvis han åpent bekender sin brøde og udstår sin straf.

NORA. Straf-?

HELMER. Men den vej gik nu ikke Krogstad; han hjalp seg igennem ved kneb og kunstgreb; og det er dette som moralsk har nedbrudt ham. (s. 307)

Rettstalen spiller et anna sannhetsspill enn legetalen. Den spiller om tillit. Det du sier er sant fordi du gir ordet ditt på at det er sant. Men hvor mye er ordet ditt verdt? Distinksjonen trekkes ikke mellom innsida og utsida, men mellom menn av ære (de ærlige) og uten ære (de uærlige). Man taler sant fordi man sier at man taler sant. Man sverger på tro og ære på at det man sier er sant. Man forplikter seg på framtida ved å inngå kontrakt og sette navnetrekket sitt under kontrakten.

Tilståelsen er en sentral manøver i rettstalen. Personen har forbrudt seg og må tåle straff, men han kan redde ordet sitt ved å tilstå. Når det avsløres at Nora har forfalska farens underskrift på lånekontrakten, har hun tapt, selv om det var for å redde en fortrolig hun forbrøt seg. Hun kan ikke lenger flytte brikker, hun må velte spillet.

Intimtalen

I moderniteten går grensene mellom systemene tvers gjennom individualsituasjonene. Hva systemene skiller, må atter bundtes sammen i individuelle livssituasjoner. Dermed blir jeg-identiteten hos individet i tiltakende grad avhengig av en spesifikk egeninnsats.

Individet iakttar seg selv ved forskjellen fortrolig/fremmed. Hvem er jeg? Er jeg fortrolig med selv eller fremmed for meg selv? Privatlivet oppstår. Men at noe trer fram og oppfattes både av andre og av oss selv, betyr i menneskets verden rett og slett at det får virkelighet, skriver Hannah Arendt. [8] Såvidt jeg kan skjønne, må det i sin konsekvens bety at også privatlivet trenger en offentlighet.

Fortrolighetens offentlighet er et paradoks som moderniteten håndterer på ulike måter, først og fremst ved å iscenesette fiktive privatliv, skjønnlitterært og i form av teater, film og fjernsyn. Kunstsystemet begynte som en selvets offentlighet i en verden av systemer. Kunsten ble assosiert med intimtalen, og dermed paradoksalt og absurd nok med autentisitet.

Skjønnlitteraturens hegemoni i det 19. århundrets åndsliv har å gjøre med at den på en sømløs måte syr sammen private og politiske identitetsproblemer. Privatlivets spørren etter personlig identitet sys sammen med politikkens spørren etter nasjonal identitet. I motsetning til de engelske, tyske og franske litterære feltene vokste det norske fram i tilknytning til politikken, snarere enn privatlivet. Den enestående grunnloven av 1814 bidro til at det norske politiske feltet ble skilt ut før privatlivet tok til. Norsk skjønnlitteratur begynner med nasjonalromantiske tekster som Bjørnsons bondefortellinger. I Synnøve Solbakken er ikke prosjektet å gi private erfaringer stemme, men å konstruere nasjonalfemininiteten.

Scenefiguren Nora er tegn på at norsk litteratur er i ferd med å normaliseres. Hun kommer fra privatfeltet. Hun taler intimtale. Intimtalens primærkode skiller det fortrolige fra det fremmede. Oppå legges som vanlig den moralske og “vitenskapelige” iakttakelsen. Er jeg meg fortrolig (og dermed god og sann) eller er jeg meg fremmed (og dermed umoralsk og usann)? Er du meg fortrolig (og dermed god og sann) eller er du meg fremmed (og dermed umoralsk og usann)? Nora har rett til å bryte lover når det er til beste for de fortrolige, som hennes mann og hennes far. Hun føler ingen moralske forpliktelser i forhold til kreditorer (“Hvem bryr seg om dem! Det er jo fremmede.”).

Nora taler intimtale, men hun er også fiksjonens mester. Nesten alt hun sier er løgn, og når hun lyger om makroner og juledekorasjoner, er hun fantasifull og sjarmerende. I motsetning til Peer Gynt lyger Nora fordi hun er nødt, men i likhet med Peer er hun dyktig til å lyge og hun mistrives ikke som maskeradeballets dronning.

I Et dukkehjem møter intimtalen samfunnet. Når Nora i hemmelighet tar opp lånet fra Krogstad for å redde Helmer, trer hun ut av privatfeltet. Hun oppdager at det finnes en virkelighet organisert av andre forskjeller enn intimtalens:

En datter skulle ikke ha ret til at skåne sin gamle dødsyge fader for ængstelser og bekymringer? Skulde ikke en hustru have ret til at redde sin mands liv? Jeg kender ikke lovene så nøye; men jeg er viss på, at der må stå etsteds i dem, at sådant er tilladt. (s. 303)

Det viser seg at lovene krever at fremmede og fortrolige skal behandles likt. Nora blir samfunnskritiker. Hun krever at intimtalen skal gjøres gjeldende i samfunnet. Den rystende erfaringa av polykonteksturalitet driver henne samtidig til å spørre seg om hun egentlig er fortrolig med seg selv og med mannen sin. Hun kommer til at Helmer ikke er en fortrolig, men en fremmed. Hun forlater han. “Jeg kan ikke bli'e liggende natten over i en fremmed mands værelser”. Hun vil ikke engang ha penger fra han (“jeg mottar ingenting av fremmede”).

Nora sier at hun reiser fra mann og barn for å bli fortrolig med seg selv. Bør vi ta henne på ordet? Nesten alt hun sa i de to første aktene var jo løgn. Hvorfor skal vi ha tillit til at hun snakker sant i tredje?

Det er gode grunner til å ta Nora frigjøringskrav alvorlig. Løgnene og fortielsene i de to første aktene har med at hun er undertrykt å gjøre. Sannheten er at hun er ufri, løgnene gir henne handlingsrom. Hun forfalsker farens underskrift fordi lovene forbyr kvinner å ta opp lån uten farens eller ektemannens samtykke. Hun lyger om “makroner” fordi Helmer idiotisk nok har forbydd henne å spise sukkertøy. Hun lyger om arkskriften hun gjør, og om husholdningspengene hun legger til side for ikke å såre Helmers “mandige stolthet”. Den vanlige og rimelige lesninga er at Noras gjør opprør mot Helmer i lengsel etter endelig å få tale sant.

Som så ofte hos Ibsen finnes det, imidlertid, en tvetydighet. Nora er mer fortrolig med dr. Rank enn med Helmer:

NORA...Torvald holder jo så ubeskrivelig meget af mig; og derfor vil han eje mig ganske alene, som han siger. I den første tid blev han ligesom skinsyg bare jeg nævnte nogen af de kære mennesker derhjemme. Så lod jeg det naturligvis være. Men med dr. Rank taler jeg tidt om sligt noget; for han vil gerne høre på det, ser du.

FRU LINDE. Hør her, Nora, du er i mange stykker som et barn endnu; jeg er adskilligt ældre end du; og har lidt mer erfaring. Jeg vil sige dig noget; du skulde se at komme ud af dette her med doktor Rank.

NORA. Hvad for noget skulde jeg se at komme ud af?

FRU LINDE. Både af det ene og det andet, synes jeg. Igår snakket du noget om en rig beundrer, som skulde skaffe dig penge -

NORA. Ja en, som ikke er til - desværre. Men hvad så?

FRU LINDE. Har doktor Rank formue?

NORA. Ja, der har han.

FRU LINDE. Og ingen at sørge?

NORA. Nej ingen; men -

FRU LINDE. Og han kommer hver dag her i huset? (s. 312 - 313)

Nora sammenligner fortroligheten hun har med dr. Rank med den hun hadde på pikekammeret i barndommen. Dr. Rank synes å miste Noras fortrolighet da han forkynner at han elsker henne. Hans vitenskapelige undersøkelser av seg selv gir han visshet om at døden er nært forestående. Han tar farvel med Nora og Helmer, etterlater to visittkort med et sort kors over navnet sitt som tegn på at han har lukka seg inne for å dø. Den kroppslige og mentale oppløsninga har begynt. Rank har presisert overfor Nora at han ikke ønsker besøk av Helmer.

Forlater Nora Helmer for å pleie dr. Rank, og kanskje arve formuen hans? Hun akter nok, som hun sier, å ta inn hos venninnen fru Linde, men kommer hun virkelig ikke til å besøke den døende dr. Rank? Er det feministiske opprøret en retorisk dekkoperasjon?

Bourdieus habitusteori lærer oss at handlinger normalt ikke er motiverte, men disponerte. Jo flere “motiver” som virker sammen, jo sterkere disposisjon, og djervere handling. Vi trenger ikke gi oss inn på en ørkesløs diskusjon om Noras feminisme egentlig er en retorisk dekkoperasjon for Noras kjærlighet til dr. Rank eller (enda verre) for hennes ønske om å bli økonomisk uavhengig ved å arve dr. Ranks formue. Noras rettferdige opprør er overdeterminert. Med dr. Rank i ryggen gjennomfører hun det.

Individ og samfunn

Hvis Et Dukkehjem fra 1879 er et moderne drama, kanskje til og med det første moderne dramaet, er det i kraft av at det samler tre av modernitetens utdifferensierte systemspråk under samme tak og konfronterer dem dramatisk. Legen, juristen og borgerfrua taler på tvers av eller snarere forbi hverandre. Sympatien vår ligger hos intimtalen, den spiller på hjemmebane, men i stykket finnes det ingen metatale som kan avgjøre hvilken tale som er den rette.

Den betydelige norske filosofen og Ibsentolkeren Marcus Monrad leste Ibsen som allegoriens dramatiker. Hegelianeren mente å se ei spaltning mellom det ideale og reale i Ibsens dramaer. Ibsens djerve realisme henviste idealene til et allegorisk nivå. Idealene står ikke lenger på spill i virkeligheten, de antydes allegorisk. De er ikke integrerte i karakterene, og hvis de er det , så er ikke karakterene integrerte i den sosiale virkeligheten. Ibsens halvt allegoriske karakterer, miljøer og handlinger skaper en spøkelsesaktig atmosfære, følte Monrad. Slik går det, skreiv han, “den Poetiske Realisme der ikke længer ser det sande Ideale i Virkeligheden; det vil da til Gjengjæld i Form af Spøgelse hjemsøge og forurolige den”. [9]

Jeg leser ikke Ibsen allegorisk. Nora, Helmer og dr. Rank er ikke allegorier over sosiale systemer. De er av kjøtt og blod. De taler systemspråk, men deres konflikter er stykkets drama. Det “spøkelsesaktige” hos Ibsen, som hegelianeren kaller allegori, kan systemteoretisk sies å røpe det uoversettelige i forholdet mellom individ og samfunn. Som språkvesen betrakta er enkeltmennesket samfunnsmessig tvers igjennom, som bevissthetsvesen er det utestengt fra samfunnet. Bevisstheten er et ikke-språklig system med bare indirekte, strukturelle koblinger til samfunnet. I systemteorien heter det: Mennesket kan ikke kommunisere. Bare kommunikasjonen kan kommunisere. [10] Individ og samfunn er hverandres spøkelser.

Gjengangerne 1881

Hvorfor lot Ibsen en døende doktor introdusere legetalen?

Harold Bloom kaller diktekunsten “en apotropeisk litani som verner og forsvarer mot døden”. Det er meningsoverskuddet, tolkningsrommet som gjør den store diktninga udødelig. Etter hva jeg kan se assosierer Ibsens tekster systematisk død med entydighet, liv med meningsmangfold. Brands “vær ikke et idag, igår og noe annet om et år” fører rett i døden. Peer Gynt overlever alt.

Dr. Rank tar farvel med Nora og Helmer med å si at “På neste maskerade vil jeg være usynlig”. I Gjengangere er ingen av hovedpersonene lege, men legetalen er enerådende. Alle, også pastoren, er syke, og sykdommene er arvelige og uhelbredelige. Osvald har i likhet med Rank arva syflisen etter faren.

Som det nylig er blitt pekt på, synes Gjengangere å reise en incestproblematikk. Osvalds mor satte barnet bort i seks-sju års alderen for å skåne han for faren. Selv husker han bare at han ble tvunget til å røyke av fars pipe, og at han ble kvalm og kasta opp etterpå. [11] Om samtida oppfatta incestproblematikken er vanskelig å si. Det var forbudt område for kritikken. Eutanasiproblematikken oppfatta man iallfall. Fru Alving gir sønnen aktiv dødshjelp. Død og liv er vevet sammen, som i en gresk tragedie. Faren, som ga han livet, ga han også den dødelige sykdommen. Mora, som ga han livet, tar det tilbake. Ibsen speilvender Sofokles drama om Kong Ødipus. Osvald har sex med far og drepes av mor. Ødipus blinder seg, Osvald ber om solen.

Incestforbudet er differensieringas første drivkraft, sier Claude Lévi-Strauss. Det forbereder moderniteten. Gjengangere er et monokonteksturalt, altså før-moderne univers, en enhetlig verden der virkning følger årsak med jernhard nødvendighet. Legetalen er stykkets uimotsagte mesterkode, slik myten var i greske tragedier. Legetalen oppretter fiksjonen om en verden som ikke er polykontekstural, men en kjede av årsaker og virkninger.

Hvis diktekunsten er en apotropeisk litani som verner og forsvarer mot døden, er det kunstnerisk selvmord å skrive legetale. Ikke for Ibsen. Han utnytter legetalens spesielle maktstilling i 1880-åras offentlighet til å gjenskape en før-moderne sjanger, tragedien. Gjengangere er et skjebnedrama for en modernitet verden som forlengst har frigjort seg fra skjebnen.

En folkefiende 1882

Fra Aristoteles av har humanismen tenkt mennesket i motsetning til dyret. Martin Heidegger bebreider humanismen at den derved etablerer en negativ binding til det dyriske. Mennesket prøver å være så lite dyr som mulig, og blir dyrets vrengebilde. [12] Det 19. århundret kom til å tenke koden dyr/menneske episk, som et historisk utviklingsforløp. For å forstå overgangen fra dyr til menneske søkte man til biologien og til vitenskapen om menneskekroppen, medisinen. Humanismens kognitive sentrum kom etterhvert til å ligge her, snarere enn i humaniora. Skiftet av kunnskapsregime lar seg tidfeste nokså nøyaktig til 1870-åra, til Pasteurs og Kochs bakteriologiske gjennombrudd.

Arisk/ikke-arisk og nasjonal/ikke-nasjonal var nyhumanistiske koder som overlevde skiftet av kunnskapsregime. Forskjellene ble nå tenkt rasehygienisk og utviklingsbiologisk, mer enn kulturhistorisk. Homers blonde kjemper med Fedias' proporsjoner skulle gjøres virkelige, men med den eksperimentelle medisinens virkemidler. Moderniteten ble spent for antikkens stridsvogn.

Humanismen skifta ikke kunnskapsregime uten sverdslag. I Norge ble den mest dyptpløyende kritikken av den evolusjonsbiologisk funderte humanismen formulert allerede i 1873, av Marcus Monrad i det store verket Tankeretninger i den nyere tid. Et kritisk rundskue. Monrad satte darwinismen i sammenheng med de nye raseteoriene:

I Amerika har saaledes det bekjendte slaveri-spørgsmaal fremkaldt Theorien om de forskellige Menneskeracer, der ikke skulle have fælles Udspring - altsaa, som det synes, netop det motsatte Yderlighed til den darwinske Theorie, der vil give alle Plante- og Dyrslægter, Mennesket inbefattet, fælles Oprindelse. [13]

De amerikanske raseteoretikerne påsto tilsynelatende det motsatte av hva Darwin gjorde, men ved at Darwin tok verdigheten fra mennesket la han det likevel åpent for raseideologien, mente Monrad. Tar man verdigheten fra mennesket og gjør det almenmenneskelige til et tilfeldig særtrinn for en klasse i naturen, så vil “denne Række af forskjelligt Udviklingstrin staaende “Menneske-Arter” uden Vanskelighed føie sig til den øvrige Række af Dyr-Arter og ganske dele Skjebne med denne.”

I skjæringspunktet mellom klassiske idealer og moderne evolusjonsbiologi tok den humanismen form som man i Norge særlig assosierer med Frisinnede Venstre, med Johan Ernst Sars, Bjørnstjerne Bjørnson, Christian Michelsen og Fridtjof Nansen. Den frisinnede humanismen påberopte seg Darwin, men var egentlig mer lamarkiansk enn darwinistisk. Den tenkte seg at det sivilisatoriske framskrittet skjedde gjennom et samspill mellom sosiale og biologiske faktorer. Bedre arv ga bedre miljø og bedre miljø ga bedre arv. [14] Den franske biologen Lamarck mente at ettersom giraffen forlenger halsen ved å strekke seg etter de høyeste bladene, går den forlengede halsen i arv til avkommet. Den norske historikeren Sars mente at ettersom sivilisasjonen lærer menneskene å kontrollere seksualdriften, går den nedsatte driften i arv til avkommet. Menneskearten blir mindre “dyrisk” for hver generasjon.

Dr. Stockmann i En folkefiende er lamarkiansk humanist. Når puddelen har et mer velutvikla kranium enn andre hunder, skyldes det at den “gjennom flere slægtsledd” har levd i et fornemt hus, i dannende og kultiverte omgivelser:

DOKTOR STOCKMANN...Nu vil jeg af naturvitenskapen gøre det indlysende for jer allesammen, at “Folkebudet” trækker jer skammelig efter næsen, når det fortæller jer, at I, at almuen, at massen og mængden er folkets rette kerne. Det er bare en avisløgn, ser I! Almuen er ikke andet end det råstof, som folket skal gøres af.

(Knurren, latter og uro i salen.)

DOKTOR STOCKMANN. Ja, er det da så det går til i hele den øvrige levende verden? Hvilken forskjel er der ikke mellem en kultiveret og en ukultiveret dyrefamilje? Se bare på en gemen bondehøne. Hvad kødværdi har slig en forkrøblet hønseskrot? Det er ikke stort det! Og hvad er det for slags æg den lægger. En nogenlunde ordentlig kråke eller korp kan værpe omtrent ligeså gode æg. Men tag så for jer en kultiveret spansk eller japansk høne, eller tag en fornem fasan eller kalkun: - jo, da ser I nok forskellen! Og så vil jeg nævne hundene, som vi mennesker er så overmåde nær i slægt med. Tænk jer nu først en simpel almuehund, - jeg vil sige slig en ækkel, ragget, pøbelaktig køter, som bare render gadelangs og sviner husvæggene til. Og stil så køteren sammen med en puddelhund, som gennem flere slægsled stammer fra et fornæmt hus, hvor den har fåt fin føde og havt anledning til at høre harmoniske stemmer og musik. Tror I ikke at kraniet er hos puddelen er ganske anderledes udviklet end hos køteren? Jo, det kan I lide på! Det er slige kultiverte puddelhvalpe, som gøglerne afretter til at gøre de allerutroligste kunststykker. Sligt noget kan en gemen bondekøter aldrig lære, om den stod på sit hode. (s. 283 - 84)

Salen protesterer mot å bli sammenligna med dyr. Stockmann svarer at “jo så min sjæl er vi dyr, far! Vi er så gode dyr, allesammen, som nogen mand vil forlange. Men fornemme dyr findes der rigtignok ikke mange av iblandt os.”

Dr. Stockmann er ikke rasist, men en sosialt engasjert rasehygieniker. Han har bodd i “en forskrækkelig avkrog langt der nordpå”, og måttet konstatere at “det havde vært tjenligere for de stakkars forkomne skabninger, om de havde fåt en dyrlæge derop istedetfor en mand som jeg.” Han ønsker å starte en skole for fattiggutter. “Jeg vil experimentere med køterne for én gangs skyld; der kan sidde mærkverdige hoder på dem i blandt.” Det er altså ikke bare overklassepudler som kan læres opp til å gjøre kunster.

Vitenskap og demokrati

Venstrebevegelsen hvilte på en skjør allianse mellom demokrati og eksperimentell naturvitenskap. Venstreideologien spilte bondeopposisjonen ut mot embetsmannsveldet, naturvitenskap mot jussens og de klassiske fagenes intellektuelle hegemoni. I Tankeretninger påpekte Marcus Monrad at dette var en unaturlig og uhellig allianse:

Det er ogsaa klart, at den positive Videnskab efter sin Natur, efter de Fordringer, den stiller til nøiaktig, grundig iakttagelse, altid kun maa indskrænkes paa faa Hænder og aldrig kan blive Folkets Eiendom i det Store. Dette er og bliver i sig umyndigt og maa kun troe Videnskabsmændenes Auctoritet. Paa nogen organisk Tilegnelse af denne positive Viisdom, hvorved Folket dog i større Udstrækning kan komme til at tage en active Deel i en fremadskridende Udvikling, er under de antagne Forudsætninger ikke at tænke. Kløvten mellem de Vidende og de Ikkevidende er paa denne Maade uudfyldelig. [15]

En stat styrt av naturvitenskapene ville måtte være et aristokrati eller enevelde, mente Monrad. Når naturviterne beskyldte de humanistiske dannelsesfagene for å være udemokratiske, var de enten uvitende eller hykleriske. Latin og historie var virkelighetsnært og realistisk på en ganske annen måte enn eksperimentell naturvitenskap, påsto Monrad. [16]

Og det viste seg vanskelig å opprettholde alliansen mellom demokrati og biologisk dannelseshumanisme. Biohumanistene samla seg etterhvert i det elitistiske Frisinnede Venstre, demokratene ble igjen i “rene” Venstre. I Ibsens En Folkefiende spiller konflikten mellom demokrati og naturvitenskap seg ut. Men konfliktstrukturen er dobbel. Doktoren er i konflikt både med rettstalen og demokratiet. Det nye og det gamle kunnskapsregimet konfronteres. Det nye vinner nok diskusjonen, men kommer i konflikt med demokratiet som det trudde seg å ha til alliert. Kunnskapsregimene konfronteres innafor en og samme overklassefamilie. Dr. Stockmann gjør opprør mot embetsmannsstaten representert ved sin bror byfogden. Han har oppdaga hundretusenvis av usynlige “infusionsdyr” i vannledninga til badet som hjembyen bygger velstanden sin på. Herav trekker han vidtgående politiske og økonomiske konsekvenser, og skuffes like mye over den nye tids folkeledere som over den etablerte embetsmannstanden.

Da Marcus Monrad anmeldte Ibsens En Folkefiende i Morgenbladet den 14. januar 1883 viste han leserne til de nevnte passasjene i Tankeretninger i den nyere tid fra 8 år tidligere for en utførlig kritikk av dr. Stockmanns synspunkter. I anmeldelsen argumenterte Monrad for at dr. Stockmann ikke nødvendigvis er forfatterens talerør. Stykket kunne leses som en satire, et drama der begge parter i konflikten tar feil. Flertallet tar feil ved at det lukker seg for vitenskapen, vitenskapsmannen ved at han ikke forstår det samfunnet han lever i, og ikke egentlig gjør noe forsøk på å komme i dialog med det. Stockmann vil ikke samtale med offentligheten og myndighetene, han vil bare forkynne sannheten, som en gammeltestamentelig profet.

I Tankeretninger hadde Monrad påpekt at den positive vitenskapen egentlig er konservativ, ja nærmest reaksjonær av natur. Den innskrenker seg jo til det som er positivt gitt, det som er, og er taus om det som burde være. Når den politiserende naturvitenskapsmannen noen ganger likevel blir svært så radikal, skyldes det etter Monrads mening at han ikke ser og ikke forstår det kompliserte politiske og kulturelle nettverket som konstituerer et samfunn. Som en elefant i et glassmagasin buser han fram på grunnlag av en enkeltstående vitenskapelig oppdagelse:

Saaledes kan Positivisten i mange praktiske spørgsmaal, som han netop har Tilbøielighed til at tage særskilte og løsrevne fra Livets Total-Utvikling optræde radikalt nok, og de Reformer, han i enkelte Retninger kan komme til at interessere sig for, have ofte ikke Tid til at bie, til de øvrige almindelige Livsbetingelser kunne komme efter. Videnskaben har beviist f.ex., at hiint Huus Bygningsmåde er skadelig for Sundheden; det maa ned og et andet opbygges efter en videnskabelig Hygienes Principer. De Vaner der maaskee endnu binde en Familie til det gamle Huus, eller Vanskeligheden i at finde Midler til at bygge det nye, komme ikke i Betragtning; Videnskaben maa skee Fyldest. Saaledes seer man ofte, at videnskabelige Theoretikere komme i Strid med nedarvede Sæder og de bestaaende Livsforholde,... [17]

Stockmanns nederlag

I legetalen er forskjellen rein/skitten viktig. Reinslighet assosiereres med helse, godhet og sannhet, ureinslighet med sykdom, umoral og løgn:

I et hus, hvor der ikke luftes og fejes gulv hver dag- ; min hustru Katrine påstår, at gulvet bør skylles også, men det kan der nu disputeres om; - nå - i et sligt hus, siger jeg, der mister folk inden en 2 -3 år evnen til at tænke og handle moralsk. (s. 286)

Stockmann bruker harde ord om meningmotstanderne, men man tar han vel heldigvis ikke helt på alvor, når han sier at “alle de som lever i løgnen” bør “utryddes som skadedyr”, for de “forpester hele hele landet”:

Og kommer det så vidt, da siger jeg af mit fulde inderste hjerte: lad hele landet lægges øde; lad hele dette folk udryddes!” (s. 287).

Legetalen er den triumferende kraften i 1880-åras norske samfunnsliv. Hvordan kan det ha seg at dr. Stockmann lider nederlag?

Man kan lese En folkefiende som at doktoren taper fordi han velger feil taktikk. Han søker å erobre offentligheten direkte, snarere enn gjennom en allianse med intimtalen. Han velger offentligheten som arena for kampen sin mot den vestlige sivilisasjonens nye usynlige fiender, “infusionsdyrene”. “Her i byen er alle mann kærringer - ligesom du; alle tænker de bare på familien og ikke på samfundet”, sier dr. Stockmann til kona si. Hjemmet hans er et representasjonslokale, mer enn ei intimsfære. Toddyen står alltid klar til gjestene som kommer og går. Han er de offentlige anledningenes, ikke de private intrigenes mann. I Et Dukkehjem og Gjengangere allierer legetalen seg med intimtalen. Den stockmannske legetalen skiller seg fra dr. Ranks og alle gjengangernes ved at den motsier intimtalen, og på det strander den.


Vildanden 1884

I Dag Solstads roman Genanse og verdighet får lektoren Elias Rukla en lys idé idet han gjennomgår Henrik Ibsens drama Vildanden. Klassen er kommet til midten av fjerde akt, scenen der Fru Sørby dukker opp hjemme hos Ekdals og forkynner at hun skal gifte seg med grosserer Werle, og der Ekdals losjerende dr. Relling er til stede:

RELLING. (Dirrer litt i stemmen) Dette her er da vel aldri sant?

FRU SØRBYE. Jo, snille Relling, dette er riktignok sant. (s. 127).

Plutselig kjenner lektor Rukla en ulidelig spenning. Han er på sporet av noe han ikke tidligere har latt merke til når han skulle forstå Vildanden. I 25 år hadde han gjennomgått dette dramaet med avgangsklassen på gymnaset og hadde aldri helt forstått hva dr. Relling hadde i stykket å gjøre. Relling går rundt og forkynner usminkede sannheter om de øvrige personene i stykket, ja i bunn og grunn om hele stykket. Rukla hadde oppfatta Rellling som et slags talerør for Henrik Ibsen, samtidig som han ikke helt skjønte hva Henrik Ibsen skulle med et talerør. Taler ikke stykket for seg?

Men her, i parantesen der bipersonen dirrer litt i stemmen, trekkes doktoren inn i det dramaet han ellers bare kommenterer. Relling står der, fanga i sin stakkarslige skjebne, som Fru Sørbys mislykkede beiler gjennom hennes to ekteskap. Etterpå er han seg selv igjen, mannen som avleverer replikker som ”Tar du livsløgnen fra gjennomsnittsmennesket, tar du lykken fra han med det samme.” Korsfestelsen varer bare et øyeblikk, men hvorfor korsfester Ibsen talerøret sitt på denne måten? Man må, sier Rukla til elevene sine, spørre seg om dr. Relling i det hele tatt kan sies å være stykkets talerør. Er han ikke snarere stykkets fiende? Drar han ikke stykket ned i søla med kynismene sine? Dr. Relling sier at Hjalmar Ekdal er en bedratt narr, la ham og hans familie være i fred. Gregers Werle lar ham imidlertid ikke være i fred, og dr. Relling sier at Gregers Werle er en narr han også, sykelig selvopptatt på andres vegne. Datteren i huset tar livet sitt. Gregers Werle prøver seg med at “Hedvig ikke døde forgjeves, så De hvorledes sorgen frigjorde det storladne i ham?” Dr.Relling svarer at innen et halvår er ikke Hedvig anna et vakkert deklamasjonstema for Hjalmar Ekdal, “det fra faderhjertet for tidlig frarøvne barn”. Gregers kommenterer dystert at “hvis De har rett og jeg har urett er ikke livet verdt å leve.”

Dr. Relling har rett i alt han sier om personene i stykket og om stykkets verden som helhet:

Likevel skriver Ibsen videre, for det er noe dr. Relling ikke må ha sett, og det er det som gjør at den 56 årige berømte dramatikeren skriver videre. Dr. Relling er Henrik Ibsens antagonist. Det er dr. Relling vs. dr. Ibsen. Henrik Ibsen skriver ufortrødent videre, og han gir dr. Relling alt, ja han lar ham til og med få siste ordet, utbrøt han, og slo ut med hendene. Og hvorfor, la han kjapt til mens hans summet seg. Ja, hvorfor? Vi må jo huske på at rett nok er det dr. Relling vs. dr. Ibsen, men det er dr. Ibsen som finner opp, eller skaper dr. Relling. Han finnes ikke noe anna sted enn i det øyeblikk dr. Ibsen skriver “dr. Relling” på et papir og lar ham utsi noen av disse halv-elegante fyndordene som truer med å rive hele dramaet i stykker. Hvorfor gjør Ibsen dette? spurte han. Hvorfor, hvorfor? [18]

Hva er det dr. Relling ikke har sett? Rukla synes å gå til grunne i problematikken. For leseren av Genanse og Verdighet, romanen om den norske offentlighetens forfall, blir det klart at Dr. Relling har oversett verkets betydning. Han har - og det er virkelig et paradoks - oversett den offentlige handlinga: Kunstverket, det vitenskapelige verket, det politiske verket, dåden, og han har oversett verden som verket øves i, den offentlige verdenen av ting og historier som individet kastes inn og virker i, og som forblir der når det sykner hen og dør. Det offentlige livet er hva individet har å strekke seg etter, det som fører opp fra intimsfæra med dets sanselige nytelser, private plager og uavendelige kroppslige forfall, og gir livet verdi og verdighet. “Jeg vil lære mine landsmenn å tenke stort", skreiv Henrik Ibsen i en stipendsøknad til Stortinget (som ble avslått). Dr. Relling har oversett alt det storslagne. Derfor går han lett alkoholisert rundt i små sirkler og avleverer halvelegante sarkasmer. I motsetning til Noras mislykkede beiler, den sørgmodige dr. Rank, har dr. Relling skjult sannheten om seg selv for seg selv, i et skall av ironi.

Til tross for sine mange personlige og politiske feil er dr. Stockmann utvilsomt den mest tiltalende av legene i Ibsens legedramaer, der han konverserer energisk og spiser oksesteik og drikker toddy under konas og datteras beundrende blikk. Man liker han bedre enn hans bror byfogden, ungkaren med det intrigante talentet og den dårlige fordøyelsen.

Hedda Gabler 1890. Historietalen, tenketalen og økonomtalen

Med Fruen fra havet fra 1888, dramaet om legefruas dragning mot havet, tar Ibsen farvel med legetalen. I seindramaene står psykologiske problemer sentralt. Men på dette tidspunktet er det psykologisk-vitenskapelige feltet for uferdig til å utgjøre noe kunnskapsregime. Universitetet i Kristiania fikk for eksempel ikke en egen professor i psykologi før i 1907. Først i mellomkrigstida etablerer psykologien seg som kunnskapsregime i norsk litteratur. Seindramaene er psykologisk orienterte uten å gjøre seg avhengig av psykologisk vitenskap. Derimot er Sigmund Freuds Ibsenstudier et eksempel på hvordan den symbolistiske retninga i 1880- og 90- åra diktning bidro til utviklinga av psykoanalysen som vitenskap.

Hedda Gabler er det første legefrie Ibsendramaet sia Samfunnets Støtter. Heddas iakttakelse er estetisk. Hun er blind for alt som faller utenfor kunstens kontekstur.

HEDDA. Jeg siger, at dette her er der skønhed i.

BRACK. Hm, fru Tesman -

TESMAN. Skønhed! Nej tænk det!

FRU ELVSTED. Å, Hedda, hvor kan du da tale om skønhed i sligt noget! (s. 385).

Seindramaene stiller kunstens avhengighet av kunnskapsregimer som problem. Heddas autonomi trues av historikeren Tesmann, filosofen Løvborg og dessuten av pengefeltets mann, assessor (revisor, forretningsadvokat) Brack. Hun gir seg, ikke uten forbehold, til han som synes ufarlig. Stipendiat Tesman er et empirisk petimeter av P.A.Munch-typen. Han bruker brylluppsreisa til å grave i arkiver, og kaster seg over Eilert Løvborgs etterlatte papirer med kommentaren “det, at bringe orden i andres papirer, - det er netop noget som ligger for mig.” Men også petimetrer er av varierende begavelse og Tesmans kommende bok om husfliden i Brabant i middelalderen vil nok ikke, når den engang blir ferdig, bli et verk på linje med P.A.Munchs Norgeshistorie (som til tross for forfatterens grenseløse flid aldri nådde lenger enn til året 1397).

Eilert Løvborg er en historiefilosof av hegeliansk eller spencersk type, en som skriver bøker om “kulturgangen - sådan i det hele”, en Marcus Monrad eller Georg Brandes. I Heddas og Ejlerts avbrutte, men lønnsdomfulle og fortrolige kammeratskap “som ikke noget levende menneske havde anelse om”, kan man lese en referanse til Ibsendramaets mangeårige hemmelige dialog med tenketalen.

Det var ikke minst for pengenes skyld at Hedda gifta seg Tesman, og irritasjonen hennes er desto større når pengesorgene likevel melder seg. Assessor Brack, som administrerer ekteparet Tesmanns økonomi, er pengefeltets mann. Ved stykkets slutt er Hedda i Bracks vold.

“I Deres magt lige fuldt. Afhængig af Deres krav og vilje. Ufri. Ufri altså! (Rejser sig heftigt) Nej, - den tanke holder jeg ikke ud! Aldrig. “ (s. 391)

Hun skyter seg i tinningen, reint og nøyaktig.

Kunstsystemet

Hedda forakter fagmennesker.

HEDDA. Tesman er - et fagmenneske, kjære.

BRACK. Unægtelig.

HEDDA. Og fagmennesker er slet ikke morsomme at rejse sammen med. Ikke i længden i alle fald. (s. 331)

Men kan kunsten forsvare seg mot “fagmenneskene” uten enn ved å fagligjøres selv? Kan den unngå å koloniseres av modernitetens systemer uten ved selv å bli et system?

Et nyttig skille i systemteorien går mellom autonomi og autarki, frihet og selvtilstrekkelighet. Modernitetenes delsystemer er autonome, men ikke autarke. De har et stoffskifte med omverdenen. Kunstsystemet, slik det tar form mot slutten av det 19. århundret, er autonomt, men om det prøver å bli autarkisk, dør kunsten.

Et stoffskifte på kunstens premisser, ikke på omverdenens, er skandaløst. Hedda våger ikke skandalen.

BRACK. Ja, Hedda - så kommer skandalen!

HEDDA. Skandalen!

BRACK. Skandalen som De har slig dødelig skræk for. (s. 390)

Autonome systemer er skandaløse. Tenk på hvordan pengefeltet i 1990-åras Norge uopphørlig bryter inn i kunst og vitenskap, politikk og journalistikk og gjør skandale! Et autonomt kunstsystem tilegner seg kunnskapsregimene og pengefeltet som kunstnerisk råmateriale, uten å la seg fange.

Hedda får aldri istand noe autonomt stoffskifte med omverdenen, enten den nå skyldes at frihetens institusjonelle forutsetninger ikke er tilstede, eller at hun ikke våger. Hun tilstreber autarki, ikke autonomi. Hun nekter å skitne seg til, og er og blir frigid.

Hvem drepte Ejlert Løvborg?

Lektor Rukla fant ikke ut hva dr. Relling har oversett. Rukla brytes langsomt ned, sittende foran TV-skjermen med sin falmede skjønnhet av en kone, sin stedatter og sin øl og akevitt, inntil han, nettopp den dagen han oppdager parantesen der Relling dirrer i stemmen, bryter sammen offentlig og taper sin borgerlige verdighet og stilling. Før klokka ringer og den tragiske hendelsen i skolegården finner sted, har imidlertid Rukla stilt og drøfta det interessante spørsmålet om hva slags dramatisk funksjon dr. Relling har i Vildanden. Hvor i stykket er Relling nødvendig og hvor framsier han forklaringer som strengt tatt er overflødige (Publikum kan se selv at Hjalmar er en bedratt narr og at Gregers er hysterisk). Rukla kommer til at Relling er nødvendig et sted, og det er i sluttscenen. Ibsen trenger en lege som kan fastslå at pistolen ikke er gått av ved et uhell, men at Hedvig har begått selvmord. Forladningen har svidd kjolebrystet. Hun må ha trykket pistolen like mot brystet og fyrt av, konstaterer dr. Relling, og hever stykket til tragedie.Det beste argumentet for denne analysen er negativt. Se hvordan det går når det ikke er en lege tilstede som kan å gjøre rede for de medisinske fakta. Hvem drepte Ejlert Løvborg? Hedda eller Diana? Var det selvmord eller ulykke? Er han død eller bare døende? Vi vet bare hva Brack forteller. Brack er ikke tillitvekkende, og han forteller to versjoner. Først heter det i plenum at Løvborg har skutt seg i brystet og er døende. Så betror han Hedda at han “for den stakkars Fru Elvsteds skyld” brukte “et par små omskrivninger”. Løvborg er allerede død, og han er ikke truffet i brystet:

HEDDA. ...Og der - blev han altså fundet.

BRACK. Ja, der. Med en affyret pistol i brystlommen. Skuddet havde truffet ham dødelig.

HEDDA. I brystet, - ja.

BRACK. Nej, - det traf ham i underlivet.

HEDDA. (Ser op på ham med et udryk av ækelhed). Det også! Å, det latterlige og det lave, det legger seg som en forbandelse over alt det, jeg bare rører ved. (s. 388)

Det framgår av denne siste, uimotsagte versjonen at Løvborg ikke har tatt livet av seg. Bør man stole på den? Vigdis Ystad gjør det tydeligvis ikke:

Ejlert ender i den prostituerte frøken Dianas salong, der han til sist skyter seg en kule i underlivet og dør. Han går altså til grunne i kraft av sitt driftsbetonte eller demoniske selv - han greier ikke å bryte ut av sin skjulthet for å tre åpent frem og integrere den i et fremtidig (alment) samfunn. [19].

“Skyter seg en kule i underlivet” må vel bety selvmord, iallfall når det i neste avsnitt heter at Hedda “gjør hva hun hadde krevet av Eljert, forener pasjon og selvkontroll og skyter seg en kule i tinningen”. Men hvem ville vel begå selvmord ved å skyte av seg penis? Eller er det nettopp det Løvborg har gjort, et grotesk farvel til Hedda Gabler, hans “kamerat i livsbegjæret” som avviste han av frykt for “det lave og nedrige”?

Brack sier at Løvborg ikke skjøt seg frivillig, men stemmer det? Kanskje dikter han opp den siste versjonen for å bringe Hedda ut av fatning og få henne til å betro ting som vil gi han makt over henne? Vi vet ikke. Bare en lege kunne fortalt oss sannheten, men legetalen er taus, sannheten dens satt ut av spill.

Fotnoter

[1] Kneer/Nassehi 1997, Niklas Luhmann - introduktion til teorien om sociale systemer, København, s. 143. Dette er ei god innføring i et komplisert system. Teorien om sosial autopoiesis ble utforma i Soziale Systeme, Grundriss einer allgemeinen Theorie, Frankfurt 1984 (eng. overs. Social System , 1995, Stanford).

[2] Faaland, Josef, 1943, Henrik Ibsen og antikken, s. 204.

[3] Hamsun, Knut, 1994 (1890), “Norsk Litteratur”, i Fra det ubevidste sjæleliv, Oslo, s. 47.

[4] En komedie som ikke ender i forsoning er etter idealismens skjemaer en satire. Når Marcus Monrad i 1880-åra prøver å lese et stykke som Gjengangere som satire, virker det imidlertid forsert. Ibsendramaet lar seg i rett og slett ikke innordne i de klassiske skjemaene.

[5] For Ibsens dramaer går henvisningene til hundreårsutgaven.

[6] Ibsen til Michael Birkeland den 4 mai 1866, Koht og Elias (red), 1904, Breve fra Henrik Ibsen I, s.125.

[7] Sejersted, Francis, 1984, Demokrati og rettsstat, Universitetsforlaget, Oslo.

[8] Arendt, Hannah, 1996, Vita Activa. Det virksomme liv, Oslo, s.63.

[9] Monrad, Marcus, “Om Henrik Ibsen som Digter. Foredrag i Studentersamfundet i Anledning af hans 25-aarige Forfatterjubilæum”, Morgenbladet, 28 mars 1875.

[10] Luhmann, Niklas, 1990, Die Wissenschaft der Gesellschaft, Frankfurt, s.31.

[11] Hvis Osvald “virkelig” har vært utsatt for seksuelle overgrep er det formodentlig fru Alving som har søkt å skåne sønnen ved å knytte traumet til fars tobakkspipe.

[12] Heidegger, Martin, 1968 (1946), Brev om humanismen, Oslo, s. 16 - 17.

[13] Monrad, Marcus, 1981 (1873), Tankeretninger i den nyere tid. Et kritisk rundskue, s. 356.

[14] Da Mendels arvelære rundt første verdenskrig ble kjent i Norge gjennom Mohrs arbeider fikk denne humanismen et skudd for baugen.

[15] Monrad, Marcus, 1981 (1873), Tankeretninger i den nyere tid. Et kritisk rundskue, s.373.

[16] Monrad , Marcus, 1891, Om de classiske studiers betydning for den høiere almeendannelse, Kristiania.

[17] Monrad, Marcus, 1981 (1873), s. 372.

[18] Solstad 1994, s.15.

[19] Ystad Vigdis, 1996, “livets endeløse gåde”, Ibsens dikt og drama, Aschehoug, Oslo s. 75.

Av Kjetil Jakobsen