Forsiden >  Artikler >  Arr nr 2 / 2018 (Humor)

Le Poiricide – Pæremordet

Karikaturstriden under Julimonarkiet i Frankrike

Forsøket på å gjøre kål på en populær karikatur i 1830-årenes Frankrike.

Det som skulle bli det mest kjente og innflytelsesrike motivet fra karikaturproduksjonen under Julimonarkiet i Frankrike (1830–1848) ble første gang trykket i satireavisen La Caricature i 1831 (Figur 1). Karikaturen viste kong Louis-Philippes hode som gradvis ble til en pære. I ettertid ble nettopp pæren selve symbolet for det som har blitt kalt et «felttog» mot kongen og Julimonarkiet.1 Enkelheten ved pæremetaforen førte til at «alle» kunne forstå den. Den trengte heller ikke noen videre forklaring for å oppfattes som morsom, noe karikaturens opphavsmann og avisens redaktør, Charles Philipon (1800–1861), selv kommenterte: «Folket ble grepet av et spottende bilde, som var enkel i sin idé (conception) og meget enkel i sin form».2

Bruk av symboler var et viktig virkemiddel for karikaturtegnernepå denne tiden, da symbolene kunne brukes til å få leseren til å forstå assosiasjonene knyttet til symbolet umiddelbart uten å måtte forklare for mye. Philipon og hans avis skapte og spredde pæresymbolet og bestemte på denne måten hvilke assosiasjoner den skulle vekke: kongen og kongemakten. Pærekarikaturen og dens spredning reduserte kongen og kongemakten til en ting .3

Det har blitt viet mye plass til La Caricature og pære­symbolet i forskningen på karikaturer fordi den fikk så stor påvirkningskraft under Julimonarkiet. Et mindre kjent symbol ble til i samme periode, skapt av en prostatlig avis kalt La Charge (1832–1834). Symbolet ble skapt som en reaksjon på pærekarikaturen og som en måte å forsvare kongen på: en brioche, en slags bolle. Dette symbolet har ikke blitt utforsket noe særlig av karikaturhistorikere, da avisen er svært lite kjent. Historikeren David S. Kerr har sett koblingen mellom briochen og pæren, men han har ikke gått noenærmere inn på symbolet og hvordan det ble brukt. Svært få karikaturhistorikere har interessert seg for avisen La Charge – når den blir nevnt påpekes det som regel bare at avisen ikke var særlig populær og at den forsvant raskt.4 Bibliografen Georges Vicaire (1853–1921) mente at avisens eneste fortjeneste var at den var ekstremt sjelden og at det var vanskelig å finne en komplett kolleksjon av den.5 Det er likevel interessant at en prostatlig avis så det som nødvendig å svare på en opposisjonell avis ved å ty til samme middel: karikaturen. I denne artikkelen vil jeg derfor undersøke hvordan La Charge forsøkte å bekjempe pærekarikaturen ved hjelp av brioche-symbolet. Avisen er et eksempel på hvordan karikaturen kunne bli brukttil å forsvare makten, i motsetning til de andre mer kjente og populære avisene fra denne tiden. Hva gikk denne «karikaturkampen» ut på? Og hvorfor lyktes ikke briochen like godt som pæren?

Julimonarkiet

Julimonarkiet (La monarchie de Juillet) var et konstitusjonelt monarki som ble til gjennom en revolusjon som startet 27. juli 1830. Julirevolusjonen brøt ut bare 40 år etter den første revolusjonen fra 1789. Den varte i 3 dager og ble kalt for les trois glorieuses (de tre ærefulle dagene). Revolusjonen hadde som mål å styrte den daværende kongen Karl X fra Bourbon-kongegrenen. Etter kongens fall ble det opprettet en midlertidig regjering som bestemte seg for å sette Louis-Philippe, av kongegrenen Orléans, på tronen. Louis-Philippe hadde vært en åpen kritiker av Restaurasjonsperioden (perioden fra 1814/15 til 1830 under Bourbonkongene som hadde styrt Frankrike etter Napoleons fall) og hadde markert seg som sympatisk innstilt til republikanismen. Frihetsbrevet som stiftet Julimonarkiet 14. august 1830 ble sett på som et kompromiss mellom «orléanistene» og republikanerne. Denne politikken ble kalt for «le juste-milieu», «den gylne middelvei».

For å markere sin avstand til Bourbonkongen Karl X, assosiasjonene til l’ancien régime og etter press fra republikanerne, erklærte Louis-Philippe full ytringsfrihet bare et par uker etter revolusjonens slutt. Kanskje trodde han at denne gesten ville føre til økt popularitet i den franske befolkningen, men resultatet ble det motsatte. Franskmennene gledet seg over friheten de nylig hadde fått, men endte opp med å bruke denne friheten til å kritisere og latterliggjøre alt og alle, inkludert kongen og hans regjering. I opposisjonens kamp mot Julimonarkiet ble karikaturen dermed et viktig middel.

Mange aviser ble opprettet etter ytringsfrihetserklæringen. Mellom 1830 og 1835 ble det etablert 13 satiriske aviser i Frankrike.6 Det var nå fritt fram å trykke det man måtte mene, uavhengig av i hvor stor grad det kunne komme til å støte statsmakten, trodde man. Charles Philipon opprettet de to største og mest innflytelsesrike satireavisene på 1830-tallet: La Caricature (1830–1843) og Le Charivari (1832–1937). Gjennom den første, La Caricature, kunne avisens direktør Philipon og hans kolleger kritisere Julimonarkiet, noe de gjorde umiddelbart etter opprettelsen av avisen.

La Caricature skulle fungere som en opposisjon til Julimonarkiet. Den uttrykte skuffelsen mange hadde opp­levd etter Julirevolusjonen, særlig blant republikanerne, men også blant mange av de som hadde opprinnelig støttet Julimonarkiets tilblivelse. Philipons tanke var at gjennom karikaturtegningen kunne man understreke poenger tydeligere og mer effektivt enn hvis man bare benyttet seg av tekst: «Kunstnernes opposisjon er skarpere enn skriftlige vittigheter fordi de snakker til både øynene og sinnet samtidig.»7 Videre hevdet Philipon at «Siden 1789 har karikaturen vært en nødvendighet for vårt land».8 Avisene hans ble svært populære, blant annet fordi han samlet rundt seg anerkjente bidragsytere. Forfattere og kunstnere som for eksempel Honoré de Balzac, Honoré Daumier, Gustave Doré og Granville, bidro alle til å popularisere både La Caricature og Le Charivari.

Symbolkrig

Karikaturdebatten på 1830-tallet utviklet seg til å bli en symbolkrig dominert av pæremotivet, hvor dette hadde blitt til et symbol opposisjonen brukte til å kritisere kongen og Julimonarkiet. Pæresymbolet latterliggjorde kongemakten ved å spille på de samme kodene for å avbilde kongen som den monarkiske tradisjonelle måten, for eksempel med en sol for Louis XIV.9 «Solkongen» (Roi Soleil) ble i denne sammenhengen til «Pærekongen» (Roi Poire). Pærekarikaturen fratok kongen hans opphøyde status som Frankrikes overhode, der kongene tidligere ble sett på som nærmest guddommelige. Humor på denne tiden kan sies å ha blitt brukt til å utfordre samfunnsnormene, der pæren var en måte å desakralisere kongemakten på. Samtidig kan man argumentere for at dette var noe Louis-Philippe selv gjorde ved å innta en politisk mellomposisjon (kompromisset mellom monarkistene og republikanerne), og ved å skifte tittel til «Franskmennenes konge», og dermed ble kjent som Borgerkongen (Le Roi citoyen ). Historiker David S. Kerr påstår at det er en likhet mellom hvordan pærekarikaturen ble til og hvordan Louis-Philippe ble konge.La Caricatures direktør Charles Philipon skapte en assosiasjon mellom kongen og pæren gjennom å hevde at det ikke var noen faktiske likheter mellom dem, mens Louis-Philippes tilhengere satte ham på tronen i 1830 ved samtidig å nekte for at han hadde noe til felles med en konge.10Dette kan ha vært bevisst fra Philipons side med pærekarikaturen som en kommentar til dette.

Den prostatlige avisen La Charge kritiserte på sin side republikanerne blant annet gjennom den frygiske hatten, som i deres avis ble til en brioche. Briochen ble også brukt av La Caricature, men da var den ment å gi assosiasjoner til Marie-Antoinette, som angivelig skal ha uttalt om den franske befolkningen som manglet brød at «Qu’ils mangent de la brioche», «De kan bare spise en brioche».11 Men i La Charge skulle briochen fungere som et svar på pæren ved å angripe republikanismen.

De prostatlige avisene hadde ikke bare republikanerne som fiender, siden også legitimistene (de som støttet Bourbon-kongegrenen) brukte pærekarikaturen i angrep mot staten. La Charge brukte derfor også et symbol for legitimistene, i form av en fleur-de-lys: det som fram til da hadde vært det offisielle symbolet/emblemet for den franske kongemakten. Louis-Philippe hadde valgt å kvitte seg med liljesymbolet, siden det tradisjonelt sett representerte l’ancien régime. Han hadde i stedet erstattet fleur-de-lys en med tre andre symboler: den franske hanen (coq gaulois ), trikolorflagget og en åpen bok som skulle representere «la charte de 1830» (frihetsbrevet som stiftet Julimonarkiet). De to førstnevnte symbolene hadde også sterke forbindelser til republikanismen, da de hadde vært mye brukt under den første revolusjonen.12 Louis-Philippe hadde valgt symbolene bevisst, for å vise sin avstand til l’ancien régime og samtidig sin støtte til 1789-revolusjonen.13

Le coq gaulois, den franske hanen, ble ofte brukt i karikaturtegninger hvor den borgerlige kongen gjerne ble satt i opposisjon til den franske hanen. Også i La Caricature og La Charge blir den franske hanen brukt. I La Charge brukes den franske hanen som en måte å symbolisere Frankrikes vokter på, som nok kan forklares med at Louis-Philippe hadde valgt dette symbolet for Julimonarkiet. I en karikatur kalt «Vive la France!»14 blir Frankrike, personifisert som en kvinne, angrepet av en republikaner, en legitimist og en bonapartist, som er gjenkjennbare takket være hvilke symboler de har på våpnene sine: en fleur-de-lys, en ørn (for bonapartistene, siden Napoleon hadde valgt en ørn som emblem) og en frygisk hatt. Hanen står foran «France» med klørne fram, som klar til angrep, mot mennene for å forsvare henne. La Charges karikaturtegner spilte på symbolbruken til Julimonarkiet og satte dermed hanen opp mot de andre partienes symboler.

I La Caricature kan man derimot se hanen bli fremstilt enten som døende eller som lenket fast.15Eller på en latterlig måte som for eksempel at Louis-Philippe sitter naken på en enorm hane.16 At hanen blir vist som døende eller lenket fast kan forstås som en reaksjon på at Louis-Philippe hadde appropriert symboler som ikke tilhørte ham, som ikke tilhørte hans politiske ståsted. Dette er et annet eksempel på hvordan symboler aktivt ble brukt i karikaturtegninger på denne tiden, og hvordan de ble benyttet av de forskjellige politiske retningene.

Louis-Philippe og hans far hadde vært støttespillere for de revolusjonære kreftene under revolusjonen i 1798, og Louis-Philippe hadde til og med kjempet på deres side under krigene. Da han ble erklært konge i 1830 hadde han valgt bort tittelen «Konge av Frankrike» (Roi de France ) til fordel for «Franskmennenes konge» (Roi des Français ), som Ludvig XVI hadde vært tvunget til å ta som tittel under revolusjonen. Louis-Philippes far, kalt Louis Égalité, hadde også stemt for henrettelsen av Louis XVI i 1793. Julimonarkiet skulle forene de republikanske idéene med de monarkiske, og vise at kongen også kunne være liberal. Å gjøre det gjennom symboler var dermed viktig for kongemakten. Derfor var pæresymbolet så ødeleggende for kongen, da den latterliggjorde Louis-Philippes strategi om å forandre den franske befolkningens syn på monarkiet. Forandringen hadde skjedd, men resultatet var ikke det Louis-Philippe hadde håpet på.

La Caricature og Pæren

Hvorfor valgte opposisjonen akkurat pæresymbolet? Historiker Fabrice Erre har viet en bok til pærekarikaturen og dens resepsjon i Frankrike. Her argumenterer han for at Julimonarkiet identifiserte seg med bourgeoisien, og at monarkiet også ble ansett som bourgeois av den franske befolkningen – inkludert journalistene i La Caricature.17 På begynnelsen av 1800-tallet var det blitt vanlig å avbilde borgerskapet som pæreformet, noe som spilte på deres påståtte fedme, som man mente skyldtes deres velstand. Borgerskapet ble også kalt for ventrus, de «rundmagete» eller «tykkmagete», og det ble sagt at de lot seg styre av magen, ikke hodet.18Dette er bare én måte å forstå pærekarikaturen på, da andre historikere heller har framhevet det seksuelle aspektet ved karikaturen, mens andre igjen har fokusert på det feminine ved det pæreformede. Dette er muligens grunnen til at karikaturen ble så populær, da man kunne lese og forstå den på flere måter. Historiker Annie Duprat skriver i sin bok Le Roi décapité (1992) at karikaturtegnerne bidro til å svekke statsmakten og de store institusjonene. Karikaturtegnerne søkte etter å forderve maktfigurene, argu­menterer Duprat, og hun bruker pærekarikaturen som et eksempel på dette.19 Pæren symboliserte ikke bare kongen, men hele hans styresett.

Populariteten til pæren kan måles gjennom hvor mange pæretegninger som ble produsert på denne tiden, ikke bare i La Caricature, men også i andre aviser. Philipon forstod raskt at pærekarikaturen kunne gjenbrukes i andre karikaturtegninger og avisene fortsatte å produsere mange av dem frem til 1835. Selv aviser som tilhørte helt ulike politiske sider, som avisen Brid’Oison (1832–1834) som var legitimistisk og støttet Bourbon-kongegrenen, begynte å omtale Louis-Philippe som «pæren» og antok at leserne deres forstod referansen. Det ble sagt at pæren ble såpass populær, særlig i Paris, at man kunne se den tegnet på veggene i gatene og at parisere angivelig hadde begynt å omtale Louis-Philippe som «Frankrikes første frukt».20 Selv i Victor Hugos Les Misérables blir pæren omtalt i en fiktiv historie der det beskrives en dag Louis-Philippe gikk for seg selv i Paris og ble vitne til at en liten gutt tegnet en pære på en vegg.21 Man har til og med funnet pærer tegnet av Hugo i skriftene hans.22

Resepsjonen av og populariteten til pærekarikaturen i det franske samfunnet var noe redaksjonen i La Caricature selv utnyttet og kommenterte. 20. september 1832 trykkes en satirisk og fiktiv artikkel, angivelig skrevet av en renholder som «vitner» om hvor vanskelig det er å vaske og skrape bort alle pæretegningene som dukker opp overalt i Paris: «pæren begynte å erstatte de utviskede sporene etter revolusjonen på veggene, (…) å fjerne pærer var som å fortsette å fjerne alle revolusjonens frukter»23, skriver han. Han beskriver hvor hard jobben var: «Vi skulle inspisere alle fasader, granske alle stabbesteiner, undersøke alle vegger på dagen (…) for så om natten skrape, gni og vaske bort alle pærene vi hadde sett.»24 Men pæren var så populær og spredde seg så fort at jobben ble umulig, fordi pæren var blitt «enorm, kolossal, uendelig».25 Vitnesbyrdet til renholderen er en kommentar til det Philipon mente var statens paranoide holdning til pæren, at staten fryktet pæren og dermed så den «overalt».

«Respektløshetens felttog» – karikaturens strategi

Karikaturtegningen hadde allerede spilt en viktig rolle under den første revolusjonen, men den ble spesielt utbredt i Frankrike på 1830-tallet. Da var det både blitt enklere og billigere å trykke tegningene i avisene som følge av den litografiske trykkemetodens fremskritt på 1800-tallet, noe Charles Philipon selv kommenterte i første utgave av La Caricature.26 Papir- og blekkprisene gikk også ned under Julimonarkiet ettersom industriproduksjonen av papir og blekk ble mer utbredt i denne perioden.27 Karikaturtegningen hadde fram til da ikke vært en integrert del av avisene da den var både dyr og vanskelig å trykke. Som oftest hadde den blitt trykket på pamfletter eller plakater. I tillegg var den ofte blitt offer for sensur, som generelt var strengere mot bilder enn tekst. Den enklere produksjonen av karikaturtegninger og ytringsfrihetserklæringen til kongen førte til at perioden i ettertid har blitt ansett for å være starten på karikaturens «gullalder» i Frankrike. Charles Philipons to karikaturaviser La Caricature og Le Charivari markerte seg ved at de inneholdt mange karikaturtegninger av høy kvalitet og ofte i farger, noe som ellers var svært sjeldent på denne tiden.

Selve ordet karikatur kommer fra det italienske ordet «caricare», som kan oversettes med å «overlesse» eller «overdrive». En karikatur overdriver og forsterker fysiske, som oftest menneskelige, trekk. På samme måte som satiren generelt, har karikaturtegningen ofte blitt brukt for å kriti­sere og latterliggjøre noe eller noen: den forvrenger gjerne fysiske trekk, for å lettere kunne peke på personens moralske mangler. Den trenger derfor ikke bare å være morsom, men kan også være provoserende, sjokkerende eller tankevekkende. En karikaturtegning kan bryte normer, slik at man får sitt publikum til å åpne øynene for noe, eller å kritisere noe som ellers ville vært vanskelig å kritisere med ord.28 Det har ofte blitt brukt krigs- eller våpenmetaforer for å beskrive karikaturtegningen, og på fransk blir karikaturen også omtalt som en charge, som blant annet kan oversettes med å «sverte», å «lesse» eller «å lade». Karikaturen har derfor i fransk sammenheng ofte blitt omtalt som et våpen, som i å «lade et våpen».29 Karikaturtegningen har videre blitt benyttet i politiske sammenhenger, for eksempel for å kritisere statsmakten, slik den ble brukt til på 1830-tallet i Frankrike.

Charles Philipon satset åpenbart på karikaturaviser på riktig tidspunkt siden det var blitt enklere å produsere dem, men han står også igjen som en av de viktigste faktorene i forklaringen på hvorfor karikaturtegningen fikk en så stor plass og makt under Julimonarkiet. Uten aviser som La Caricature ville karikaturen neppe hafått like stor oppmerksomhet som den fikk i denne perioden. Fra første stund opplevde Philipon at karikaturene han publiserte ble offer for sensur til tross trykkefrihetserklæringen. Avisen ble beslaglagt flere ganger, noe Philipon i første omgang anså som god reklame for La Caricature.30 Dette fungerte i tillegg som en motivasjon til å fortsette å kritisere makten: At kritikken ble oppfattet som farlig fra statens side, og dermed måtte sensureres, måtte bety at den hadde truffet en nerve. «Kampen» karikaturtegnerne og den øvrige pressen førte mot Julimonarkiet har derfor blitt omtalt som «campagne de l’irrespect»: «respektløshetens felttog».31

Det var ikke bare den opposisjonelle pressen som forstod hvor stor påvirkningsmakt pærekarikaturen hadde fått: Staten kjøpte opp den en gang statskritiske og satiriske avisen Le Figaro32 (1826) som en måte å forsvare seg selv på, og etter sigende støttet opp under opprettelsen av en prostatlig karikaturavis, tilsvarende La Caricature. Den angivelig statsfinansierte karikaturavisen La Charge utkom med sitt første opplag i 1832. I første eksemplar av La Charge 7. oktober 1832 hevdes det at den politiske karikaturen i Frankrike kun blir brukt for å angripe kongen og ministrene, og at avisen vil påta seg ansvaret for å nyansere dette bildet . Redaktøren skriver at de vil fylle «dette tomrommet» i den franske karikaturpressen. Gjennom La Charge kunne dermed staten forsvares ved hjelp av samme midler som opposisjonen brukte for å kritisere makten. Men hvordan kunne statsmakten anvende satiren effektivt mot opposisjonen, og da særlig republikanerne? Den prostatlige avisen La Charge forsøkte på sin måte å svare på pærekarikaturen.

Opposisjon til opposisjonen– La Charge og briochen

La Charges tilblivelse forblir uklar ettersom det har blitt forsket lite på avisen. Selv redaktøren har vist seg å være vanskelig å spore opp. Alle avisens karikaturtegner(e) er anonym(e), det er kun initialer i tegningene som kan gi noen hint om hvem han eller de er. Trykkeren til La Charge, Sylvestre-Nicolas Durier, var derimot kjent, da han også var en av mennene bak avisen La Silhouette fra 1829 som Charles Philipon hadde bidratt ifør han opprettet sine egne aviser.33 Philipon omtalte i 1832 La Silhouette som en avis som «(…) ikke var noe annet enn min avis La Caricature bare under en annen tittel».34 De som stod bak den prostatlige avisen La Charge hadde dermed også påvisbare forbindelser til både Philipon og andre som stod i opposisjon til Julimonarkiet.

Det tyder på at ryktene om at La Charge var sponset av staten florerte allerede før avisen kom i sitt første opplag. I deres første nummer skriver redaktøren i store bokstaver, sannsynligvis for å imøtegå denne kritikken, at de «ikke er og aldri vil være kjøpt og betalt av regjeringen.»35 Han påstod også at dersom staten fortjente det, så ville de også angripe den. Men det kommer samtidig tydelig fram hvem som er «motstanderne»: republikanerne, legitimistene, «saint-simonistene» (tidlig sosialister, som senere ble omtalt som «utopiske sosialister») og journalistene. Gjennom de to årene avisen varte, var kritikken først og fremst rettet mot republikanerne. Bare et fåtall ganger kritiserte avisen regjeringen, og selv når de kritiserte Louis-Philippe, kom det fram at statens feilgrep i så fall var framprovosert av republikanerne. For eksempel kommenterte de Julimonarkiets bruk av sensur, men forklaringen på dette var ifølge La Charge at republikanerne hadde provosert fram den strenge lovgivningen. I en artikkel som handler om journalister skrives det for eksempel at «Den absolutte pressefriheten og vissheten om at sensuren aldri kan gjenopprettes, blir utnyttet av alle partier.»36 Flere av karikaturene i La Charge angriper journalistene og det de kaller for deres «korrupte» natur. Det er tydelig at journalistene i La Charge hadde en forakt for journalistyrket, men at de selv mente at de oppførte seg på «riktig måte».

Utover å bli opprettet som en reaksjon på den opposisjonelle La Caricature, var La Charge også en reaksjon på det republikanske opprøret 5. og 6. juni 1832, da republikanerne prøvde å styrte Julimonarkiet, noe som endte med en beleiringstilstand i Paris. Opprøret er et av hovedtemaene i Victor Hugos Les Misérables. Etter hendelsen ble republikanerne ansett som en større trussel enn før, noe som gjenspeiles både i hvordan staten forholdt seg til dem, og i hvordan de ble omtalt i den prostatlige pressen. I tillegg til opprøret ble Louis-Philippe 19. november 1832 offer for et attentatforsøk. Angivelig skal det ha vært en republikaner som skjøt mot kongen, som ikke ble truffet og slapp unna med livet i behold. Pistolkulen ble aldri funnet, men politiet mente likevel at de hadde funnet den skyldige: en ung republikansk student.

En uke tidligere hadde nettopp La Charge advart om et mulig og nært forestående attentatforsøk på kongen. I en karikatur kalt for «Le poiricide» (som kan oversettes med «pæremordet», men som også spiller på ordet «régicide», altså kongemord) kan man kan se det som skal forestille Louis-Philippe, respektfullt avbildet med ryggen til (Figur 4). Bak ham står en mann, klar til å knivstikke kongen. I mannens hatt kan man se et ark med en liten frygisk hatt tegnet øverst på venstre side. Dette insinuerer at republikanerne står bak dette mordet/mordforsøket. Nederst på venstre side av karikaturen kan man også se en stolpe med en tegning av «pæremordet». Karikaturen spiller på en tegning publisert i La Caricature noen måneder tidligere som også heter «Poiricide» (Figur 3) og som viser en mann (karakteren «Mahieux»37) som kutter en pære med en kniv. Det er denne karikaturen som er tegnet på plakaten på stolpen.

Grunnen til at Louis-Philippe i La Charges karikatur er kledd i «vanlige klær» og ikke kongedrakten, kan både skyldes at kongen ville omtales som Le Roi Citoyen , «Borgerkongen», men også at de gjeldende lovene om sensur ble tolket på en måte som gjorde at karikaturtegningen kunne ses som en direkte oppfordring til drap på kongen. I artikkel 12 i Frihetsbrevet fra 1830 stod det nemlig at «Kongens person er ukrenkelig og hellig»38. I tillegg lød trykkefrihets­artikkelen som følger: «Franskmennene har rett til å publisere og trykke meningene sine så lenge de innretter seg etter loven. Sensuren kan aldri gjenopprettes». Avbildninger av kongen kunne dermed straffes som en krenkelse av kongen, og tolkes slik at karikaturtegnerne ikke hadde «innrettet seg etter loven». I La Charge blir Louis-Philippe alltid vist bakfra, man ser aldri ansiktet hans. Dette forsterker teorien om at La Charge til tross for at de forsvarte kongen, måtte følge de samme sensurlovene som alle de andre.

Gjennom karikaturen «Le Poiricide» i La Charge anklaget karikaturtegneren pærekarikaturene for å oppfordre til drap på kongen, noe han mente ble bevist etter attentatforsøket. Ved å angripe kongen så hyppig som La Caricature gjorde, og med så mye hat, mente La Charge at de bevisst hadde oppfordret til å drepe kongen. Det er tydelig at La Charge mener at La Caricature er en republikansk avis, til tross for at sistnevnte ikke var uttalt republikansk, men ofte ga uttrykk for å dele mange av de samme idéene. For La Charge var dette muligens en måte å svekke Philipon og La Caricature på, ved å stemple dem som mer partipolitiske enn de selv ville innrømme. Gjennom å skape en forbindelse mellom republikanerne og La Caricature kunne La Charge dermed enklere «bevise» at avisen var farlig, noe som ble ytterligere forsterket av attentatforsøket på kongen.

Som en måte å motarbeide «pæren» på, skapte La Charge sitt eget pæremotiv: eller rettere sagt, de forsøkte å skape sin egen «pære». Ifølge karikaturtegneren i La Charge ligner republikanernes hodeplagg, den revolusjonære frygiske luen, på en kake: en brioche. Briochen skulle fungere som et symbol som representerte republikanismen som en helhet, eller det vil si, republikanismen slik de beskriver den. En av deførste karikaturene der briochen er til stede (Figur 5) er i en tegning hvor man ser en forsamling (men som ligner mer på et sirkus, eller et sted der dyr holder til), hvor en republi­kaner med et dyrehode (hyene) holder en stor brioche. I teksten som følger karikaturen står det at «som følge av en særegen likhet oppfatter medlemmende av denne hederlige forsam­lingen, både de som sitter nærme og langt unna, denne mon­strøse briochen for å være den republikanske hatten».39 Titte­len på karikaturen er: «Er dette en lue, eller er dette en brioche?»40 Videre i teksten står det at denne «republikaner­hyenen» frir til forsamlingen ved hjelp av briochen som han lover «inneholder mye smør» (et tegn på at det er en god brioche). De som skal forestille varulver på høyre side skal representere den republikanske delen av forsamlingen, ivrige etter å spise briochen. Den som står på venstre side, sauen, som skal forestille en «legitimist», sier usikkert «jeg kan godt spise litt av den»41. Poenget med karikaturen er at republikanerne frir til hvem som helst med løfter om forandring: om at de skal skape et nytt samfunn. Men lovnadene deres er ikke verdt mer enn en liten kake. De som «faller» for den har blitt lurt av dens appetittvekkende utseende. Majoriteten av forsamlingen, de som sitter bak, sier høyt at de «ikke vil spise av den».

Briochen er til stede i flere karikaturer etter denne, og den er alltid forbundet med republikanere eller idéen om republikken. I flere karikaturer beskrives briochen som stakkarslig, som noe ingen egentlig har lyst til å spise. Den blir beskrevet som brent, noe som innebærer at den ikke smaker godt. Dette er en måte for La Charge å kritisere republikanismen på: den ser kanskje god ut, men når man biter i den smaker den vondt. Det vil si: Republikanismen høres kanskje bra ut, republikanismen frister, men i praksis er den ikke gjennomførbar og fører bare til vold og kaos. La Charge bruker i denne sammenhengen også ofte referanser til Terroren, fra og med året 1793, for å advare mot republikanismen. Terrorveldet er ifølge La Charges redaksjon selve beviset på hvor galt det kan gå med republikanismen – og slik det alltid vil ende.

Briochen i La Charge skulle skape assosiasjoner til «pæren» uten å nevne den direkte. Dette kan man seførst og fremst på hvordan briochen blir brukt i karikaturene, men også hvordan avisens forfattere bruker selve ordet «brioche» aktivt i tekstene. Pærekarikaturen var som sagt så populær at man mente at barn tegnet den på veggene i Paris (som beskrevet i Les Misérables); dette førte til at La Caricature i en karikatur viste flere barn som tegner pærekongen på en vegg (Figur 6). Etter denne karikaturen varpæren ofte til stede i La Caricatures tegninger som en liten graffiti i bakgrunnen. Dette benyttet La Charge seg av ved at de etterlignet pæregraffitien og plasserte små briocher –graffitier i bakgrunnen på flere av deres karikaturer. I den forklarende teksten til karikaturen kalt «La toilette du Républicain» (Figur 7) skriver karikaturtegneren at det sannsynligvis er den lille gutten som har tegnet den «nye republikanske hatten» på veggen.42

På samme måte som pæremetaforer spredde seg på folkemunne, skrives det i La Charge 5. mai 1833 at: «En baker fra rue du Temple [i Paris], som ikke er redd for å skilte med sine meninger, har nettopp fått malt en praktfull brioche på sitt skilt hvor det står: Til den nye lua til Republikken»43 Det er tvilsomt at en baker i Paris faktisk gjorde dette, da lite tyder på at brioche-karikaturen var velkjent blant parisere. Intensjonen med denne notisen var muligens ikke faktisk å påstå at en baker hadde tegnet briochen på skiltet, men heller svare La Caricature med samme mynt, som for eksempel artikkelen om renholdsarbeideren jeg beskrev tidligere som vitnet om hvor vanskelig jobben hans var, som innebar å vaske bort alle pæregraffitiene i Paris. La Charge skapte dermed samme narrativ om briochen som La Caricature skapte om pæren.

14. april samme år skriver La Charge at

De som har gjort pæren til et oppfinnsomt symbol, skal vi tro dem selv ettersom de brukte og fortsatt bruker den til alt mulig [pæren], har gjort briochen til et ikke mindre oppfinnsomt symbol. Silhuetten til briochen representerer nøyaktig silhuetten til den frygiske luen, med andre ord, til den republikanske luen. Men oppfinneren av den [briochen] vil ikke påta seg å utnytte denne likheten.44

Her insinuerer journalisten i La Charge at de, i motsetning til La Caricature, stod på den moralske siden. Dette er et argument som går igjen i avisen, at de i motsetning til andre karikaturaviser var moralske, slik det beskrives i denne artikkelen om hva en god karikatur er:

Den bør for det første ikke være dårlig…. det vil si at den bør være vittig, talentfull, nøyaktig, men også rettferdig. For om den ikke er rettferdig vil den være dårlig i ordets mest betydningsfulle forstand, til tross for dens ellers gode egenskaper. […] Moralsk sett vil god tro og oppriktighet kunne rettferdiggjøre alt.45

La Charge ga dermed inntrykk av at de var kritiske til karikatur­formen og hvordan karikaturtegninger ble brukt i deres samtid. De mente selv at de ville gi et annet bilde av hvordan man kunne drive med satire uten å ty til de samme midlene som opposisjonen. Likevel, ved å skape sin egen «pære» og bruke Philipons aviser som referansepunkt for deres egne karikaturtegninger, viste dette seg å være problematisk da de ikke klarte å skape et troverdig motstykke til opposisjonen.

La Charges forsøk på å skape en seriøs motpol til La Carica­ture kan sies å ha mislyktes da avisen aldri fikk noe særlig oppmerksomhet. Avisen forsvant i 1834 uten forvarsel og tilsynelatende uten bemerkelse fra andre aviser. Staten hadde på sin side tydd til en mer offensiv politikk mot karikatur­avisene som kulminerte med at sensuren ble formelt gjeninnført i 1835 gjennom de såkalte «Septemberlovene». Argumentet fra statens side var at etter flere attentatforsøk på kongen, den siste i juli 1835 der 40 mennesker ble drept og kongen lettere såret, måtte de sette foten ned for det de anså som «oppfordring til drap på kongen».46 Her ble karikaturen særlig utsatt, siden det først og fremst var bildet som ble sensurert. La Caricature ble lagt ned (for så å bli gjenopprettet i 1838, men svært annerledes enn det den hadde vært) som følge av de mange bøtene og beslagene avisen hadde opparbeidet seg i løpet av årene og Septemberlovene som gjorde det nærmest umulig å publisere karikaturtegninger.47 Philipons andre avis, Le Charivari, fikk fortsette, men de politiske sidene ved avisen var blitt tonet ned. På denne måten kan man argumentere for at staten til slutt hadde vunnet kampen mot karikaturavisene, og mot pæren. Pæren ble likevel ikke glemt eller fullstendig borte, den levde videre blant annet i Victor Hugos verk. Baudelaire skriver også om den i sitt verk Curiosités esthétiques fra 1868, hvor han omtaler 1830-tallet som «Dette fantastiske eposet som var dominert og kronet av den pyramidale og olympiske Pæren».48

Historikeren David S. Kerr skriver at selv om pærekarikaturen og avisene til Charles Philipon ikke hadde hatt en avgjørende rolle i Julimonarkiets fall, så hadde de påvirket den franske befolkningens syn på staten: Selv i de konservative kretsene var det blitt en trend å kritisere politikken og politikere, og man kunne merke en nedgang i respekt for autoriteter generelt i Frankrike.49 Ved å innføre en sensurlov som gikk spesifikt utover karikaturtegningen anerkjente staten at den hadde vært et truende våpen mot monarkiet. Philipon kommenterte dette i siste nummer av La Caricature: «Det måtte bli opprettet en lov særskilt for oss for å knuse pennene våre, en lov som gjorde vårt verk fysisk umulig å fortsette til tross for at vi tidligere hadde klart å fortsette å jobbe selv etter alle de utallige beslagene, de hensiktsløse arrestene, de knusende bøtene og de lange fengselsdommene.»50 De antimonarkiske holdningene forsvant ikke, og Julimonarkiet ble styrtet etter enda en revolusjon i 1848.

Konklusjon

Til tross for at La Charge hevdet at briochen -symbolet var like populært som pæren, så er det svært lite som tyder på at dette var sant. La Caricature nevner aldri briochen, i hvert fall ikke på en måte som indikerer at de kommenterte La Charges karikaturer direkte. La Charge ble heller aldri nevnt ved navn i La Caricature, men sistnevnte kan ha referert til den når de snakket om de prostatlige avisene i en generell forstand som «les journaux ministériels» (de ministerielle avisene), uten å nevne noen spesifikt. At La Charge tilsynelatende ikke har hatt noen stor påvirkningskraft kan være noe av grunnen til at den ikke har blitt ansett som et spesielt interessant forsk­ningsobjekt. Likevel kan det at en prostatlig avis følte det som nødvendig å svare pærekarikaturen med sin egen karikatur si noe om hvor viktig og truende pæren framstod i denne perioden. Selv en avis som viste forakt for journalistyrket og karikaturformen anvendte mediet selv fordi de skjønte at det var populært blant franskmennene. Det er vanskelig å fastslå akkurat hvorfor La Charge ikke ble en populær avis. Det kan være flere grunner som ikke nødvendigvis skyldes deres til­knytning til staten. Det er imidlertid påfallende at avisen aldri fikk noen oppmerksomhet, når karikaturpressen var såpass liten og nypå 1830-tallet: bortsett fra La Caricature, Le Charivari og La Silhouette var det ikke mange andre aviser som satset på karikaturtegningen som en del av deres ukentlige utgivelser. Av den grunn skulle man tro at La Charge, som karikaturavis, skulle fått mer oppmerksomhet enn det den gjorde.

Til tross for at det er vanskelig å finne den bestemte årsaken til hvorfor La Charge mislyktes i å få noe særlig opp­merksomhet, er det interessant at den som prostatlig avis ikke klarte å løsrive seg fra sin motstander. Dette vitner om hvor dominerende den opposisjonelle, og da særlig pære­karikaturen, var i denne perioden at hele den franske satiriske pressen måtte forholde seg til den,på en eller en annen måte. La Charges briochen, til tross for at de påstod at den var annerledes enn pæren, refererte unektelig til den. Selv den som var en prostatlig avis kunne ikke unngå å snakke om og respondere på pærekarikaturen. Philipon hadde satt standarden for den franske satiriske pressen,særlig i de fem første årene av Julimonarkiet. La Caricature står fortsatt igjen som en av de viktigste karikaturavisene i fransk historie.51

Symbolbruken var avgjørende i karikaturkampen, og i ettertid er det klart at den opposisjonelle La Caricature var «vinnerne», takket være pæren. Til tross for kongens appropriering av symboler som skulle representere Julimonarkiet, er det ingen andre symboler som ble så mye omtalt som pæren.52 Symbolkampen kan også sies å ha blitt skapt, eller i det minste forårsaket, av at Louis-Philippe selv tok til seg «revolusjonære» symboler som en måte å indikere at hans monarki skulle være annerledes enn de foregående.

Sett med dagens øyne og i den konteksten avisen ble til i fremstår La Charges forsøk på å skape et like populært og morsomt symbol som pæren som noe desperat. Briochen framstår som en direkte etterligning av pæren og dermed som lite original. Karikaturtegningen skal gjerne forvrenge og overdrive fysiske trekk slik at personen som karikeres fremstår som latterlig, og der kan pæren sies å ha vært en suksess. La Charges brioche derimot, fremstiller ikke et spesielt individ, men en politisk retning: republikanismen. Den forvrenger først og fremst den frygiske hatten, som allerede var et symbol for republikanismen i seg selv, slik at republikanernes hodeplagg skulle fremstå som latterlig. På denne måten er disse to symbolene forskjellige, og kanskje fremstod briochen som et litt for abstrakt symbol: for hvem skulle den egentlig representere? Som symbol for et symbol ble briochen kanskje for innforstått og betinget av mange referansepunkter. Ingen personer var direkte tilknyttet symbolet. Pæren skulle også representere noe mer enn bare kongen, den skulle representere hans politikk og Julimonarkiet som en helhet, men pæren var til tross for dette tilknyttet Louis-Philippe som person, som kropp. Pæren kunne leses som en mer sofistikert kritikk av statsmakten, men den kunne også bare forstås som en ren latterliggjøring av kongens utseende.

La Caricature hadde som sagt en klar dominans i den offentlige sfæren. I første nummer av La Charge påstår forfatteren at avisen ble til fordi det var nødvendig å skape en balanse i karikatur- og satirepressen. Men problemet var at La Caricature hadde dannet grunnlaget for den satiriske pressen på denne tiden og hadde klart å etablere seg blant den franske befolkningen,særlig gjennom pærekarikaturen. La Charge ble opprettet to år etter La Caricature, som en reaksjon på denne. Dette mener jeg kan ha svekket dens rolle som en reell utfordrer, da La Charge aldri klarte å løsrive seg fra den og posisjonere seg som en selvstendig satirisk avis. Kanskje ble den opprettet for sent, og stod dermed i skyggen av La Caricature og dens popularitet.

Karikaturformen var i denne perioden grenseoverskridende, og gjennom avisene til Philipon ble det tydelig at karikaturen som utfordrer av de etablerte normene gjennom å kritisere kongemakten ble tatt godt imot av den franske befolkningen. Det var en utfordring for La Charge å skulle forsvare staten og fremme moralske bedømmelser over bruken av karikaturtegninger, når de selv benyttet seg av mediet, noe som gjenspeiles i deres argumentasjoner. Briochen falt aldri i smak, og kritikk av maktkritikerne viste seg å være en vanskelig øvelse.

FAGFELLEVURDERT, VITENSKAPELIG ARTIKKEL

1Fabrice Erre, Le règne de la poire. Caricatures de l’esprit bourgeois de Louis-Philippe à nos jours, (Paris: Champ Vallon, 2011), 12

2Carteret, Le Trésor du bibliophile romantique et moderne 1801–1875, Bind 3, (Paris: L. Carteret, 1924–1928), 124: «Le peuple saisi par une image moqueuse, une image simple de conception et très simple de forme»

3Erre, Le règne de la poire, 75

4Robert Justin Goldstein, Censorship of Political Caricature in Nineteenth-Century France, (Kent: Kent State University Press, 1989), 148

5Georges Vicaire, Manuel de l’amateur de livres du XIXe siècle, 1801-1893, bind 2, (Paris: A. Rouquette, 1895), 253

6Erre, Le règne de la poire, 11

7La Caricature, brosjyre tilhørende første nummer 4. november 1830: «L’opposition des artistes, ayant quelque chose de plus incisif que la plaisanterie écrite, puisqu’elle parle à la fois aux yeux et à l’esprit.»

8La Caricature, brosjyre: «Aussi, depuis 1789, la caricature a été un besoin pour notre pays.»

9Erre, Le règne de la poire, 15

10David S. Kerr, Caricature and French Political Culture 1830 – 1848, (Oxford: Oxford University Press, 2000), 209

11Erre, Le règne de la poire, 132-133

12Bernard Richard, Les emblèmes de la République, (Paris: CNRS, 2012), 310-11

13Richard, Les emblèmes de la République, 310

14La Charge, 14. oktober 1832

15La Caricature, 9. februar 1832

16La Caricature, 30. januar 1834

17Erre, Le règne de la poire, 14

18Erre, Le règne de la poire, 34

19Annie Duprat, Le Roi décapité. Essai sur les imaginaires politiques, (Paris: Les Éditions du Cerf, 1992), 213-14

20Robert Justin Goldstein, Political Censorship of the Arts and the Press in Nineteenth-Century Europe, (New York: St. Martin’s Press, 1989), 93

21Victor Hugo, Les Misérables, bind III «Marius», bok 1, kapittel VIII, (Paris: Émile Testard,1890), 25

22Erre, Le règne de la poire, 12

23La Caricature, 20. september 1832: «La poire commençait alors à remplacer, sur tous les murs, les traces effacés de la révolution, (…) effacer des poires, c’était continuer, pour ainsi dire, à faire disparaître les fruits de la révolution.»

24«(…) Pour inspecter chaque façade, examiner chaque borne, explorer chaque muraille; (…) et la reparcourant la nuit, pour les gratter, bouchonner et laver de toutes les poires que nous avions vues salies.»

25«La poire est devenue immense, colossale, incommensurable.»

26La Caricature, brosjyre: «Aujourd’hui les procédés de la lithographie ont permis de rendre presque vulgaire cette jouissance exquise que les Parisiens seuls pouvaient renouveler tous les jours dans les rues, ou çà et là sur les boulevards.»

27Christophe Charle, Le Siècle de la presse (1830 – 1939), (Paris: Éditions du Seuil, 2004), 29-30

28Hifzi Topuz, Caricature et société, (Tours: Maison Mame, 1974), 32

29Bertrand Tillier, À la charge! La Caricature en France de 1789 à 2000, (Paris : Les Éditions de l’amateur, 2005), 163

30Erre, Le règne de la poire, 70

31Erre, Le règne de la poire, 12

32Le Figaroeksisterer fortsatt og er Frankrikes eldste avis. I dag omtales den som en konservativ sentrum-høyre avis

33Kerr, Caricature and French Political Culture 1830 – 1848, 9

34La Caricature2. februar 1832

35«LA CHARGE NE SERA JAMAIS À LA SOLDE DU MINISTÈRE»

36La Charge, 18. november 1832: «La liberté absolue de la presse, et la certitude que la censure ne pourrajamaisêtre rétablie, sont exploité largement par tous les partis»

37«Mahieux» eller «Mayeux» var en populær karakter som skulle personifisere svakhetene vedbourgeoisienunder Julimonarkiet

38«La personne du roi est inviolable et sacrée»

39La Charge, 14. april 1833: «Par l’effet d’une singulière ressemblance, les membres de l’honorable assemblée, de près comme de loin, prennent cette monstrueuse brioche pour le bonnet de la République….»

40«Est-ce un bonnet… Est-ce une brioche…?»

41«J’en mangerais bien un peu»

42La Charge, 26. mai 1833: «C’est sans doute lui qui a tracé sur les murs lenouveau bonnet de la république»

43La Charge, 5. mai 1833: «Un pâtissier de la rue du Temple, qui ne craint pas d’afficher son opinion, vient de faire peindre, sur son enseigne, une superbe brioche avec cette inscription: Au nouveau Bonnet de la République»

44La Charge, 14. april 1833: «Ceux qui ont fait de la poire un emblème si ingénieux, à les croire, qu’ils l’ont mis et le mettent encore à toute sauce, viennent de faire de la brioche un emblème non moins ingénieux. La silhouette de la brioche représente exactement celle du bonnet phrygien, autrement dit, du bonnet de la République. Seulement, les inventeurs ne se chargeront pas d’exploiter cette ressemblance.»

45La Charge, 21. oktober 1832: «Il faut d’abord, qu’elle ne soit pas mauvaise…. C’est-à-dire, qu’il y ait de l’esprit, du talent, de la justesse, mais aussi de la justice. Car si, mériteà part, elle est injuste, elle est mauvaise dans la plus importante acception du mot. (…) Moralement parlant, la bonne foi, la conviction justifient tout.»

46Goldstein, Political censorship in 19th-Century Europe, 94

47Goldstein, Political censorship in 19th-Century Europe, 93

48Charles Baudelaire, Œuvres complètes de Charles Baudelaire,Bind 2:Curiosités esthétiques, (Paris: Michel Lévy frères, 1868), 399

49Kerr, Caricature and French Political Culture 1830 – 1848, 209

50La Caricature, 27.08.1835

51Goldstein, Censorship of Political Caricature in Nineteenth-Century France, 124

52Erre, Le règne de la poire, 131

 

Litteratur

Baudelaire, CharlesŒ uvres complètes de Charles Baudelaire.Bind 2:Curiosités esthétiques. Paris: Michel Lévy frères, 1868.

Baridon, Laurent og Martial Guédron. L’art et l’histoire de la caricature. Paris: Éditions Citadelles & Mazenod, 2006.

Carteret, Léopold. Le trésor du bibliophile romantique et moderne, 1801–1875.Bind 3. Paris: L. Carteret, 1924–1928.

Charle, Christophe. Le Siècle de la presse (1830–1939). Paris: Éditions du Seuil, 2004.

Duprat, Annie. Le Roi décapité. Essai sur les imaginaires politiques. Paris: Les Éditions du Cerf, 1992.

Erre, Fabrice. Le règne de la poire. Caricatures de l’esprit bourgeois de Louis-Philippe à nos jours. Paris: Champ Vallon, 2011.

Forbes, Amy Wiese. The Satiric Decade. Satire and Rise of Republicanism in France 1830–1840. Lexington Books, 2010.

Goldstein, Robert Justin. Censorship of Political Caricature in Nineteenth-Century France. Kent: Kent State University Press, 1989.

Goldstein, Robert Justin. Political Censorship of the Arts and the Press in Nineteenth-Century Europe. New York: St. Martin’s Press, 1989.

Kerr, David S.Caricature and French Political Culture 1830–1848. Oxford: Oxford University Press, 2000.

La Caricature.

La Charge ou les Folies contemporaines.

Richard, Bernard. Les emblèmes de la République. Paris: CNRS, 2012.

Tillier, Bertrand. À la charge! La Caricature en France de 1789 à 2000. Paris: Les Éditions de l’amateur, 2005.

Topuz, Hifzi. Caricature et société. Tours: Maison Mame, 1974.

Vicaire, Georges. Manuel de l’amateur de livres du XIXe siècle, 1801–1893. Bind 2. Paris: A. Rouquette, 1895.

 

Av Sarah Camille Hervé | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)