Informasjon er makt. Derfor er retten til kontroll over informasjon om eget privatliv og muligheten til å ha private hemmeligheter viktig for de fleste av oss. Men det er også derfor kampen mot hemmelighold, forstått som aktiv tilbakeholdelse av informasjon, i politikk og forvaltning står så sentralt i liberale demokratier.¹ Retten til innsyn i politikken har en viktig demokratisk begrunnelse: «Vi må føle at vi vet hvilke krefter det er som driver samfunns­utviklingen og som således legger rammene om våre liv. En slik gjennomsiktighet er en forutsetning for at vi skal kunne forholde oss til disse krefter på en fornuftig måte», står det i den norske ytringsfrihetskommisjonens utredning fra 1999. Gjennomsiktigheten skal gi makten et ansikt, for «den moderne antitese til det åpne samfunn er den kafkaske, skjulte, ansiktsløse makt», står det samme sted.²

Kampen mot politisk hemmelighold startet for alvor på 1700-tallet. Opplysningsdrømmene handlet ikke bare om fornuftens frigjøring fra overtro og fordommer, men også om et mer gjennomsiktig samfunn. I eneveldene som dominerte Europa fra siste del av 1600-tallet, var det ingen tvil om hvilket ansikt makten var knyttet til, men grunnlaget for og motivene bak den suverene kongens politiske beslutninger ble holdt aktivt skjult for offentligheten. Makten var personlig og maktutøvelsen forankret i kongens egen, private sfære. Aktivt hemmelighold var en viktig del av den politiske kulturen, en kan til og med hevde at det fungerte som et normativt styringsprinsipp i mange stater, inkludert Sverige og Danmark-Norge. Informasjonskontroll, hindring av debatt om religiøse, økonomiske og politiske saker og hegning om suverenens motiver, ikke minst gjennom ­omfattende ­kontroll- og sensursystemer, ble regnet som avgjørende for staters stabilitet og styrke i tiden etter religionskriger og politisk uro i Europa.

Hemmeligholdets svake punkt var imidlertid at det inviterte til avsløringer. Ønsket om å avsløre maktens skjulte bakside kan ses som en uintendert effekt; ja, kanskje til og med en integrert del av den politiske hemmeligholdskulturen. Her vil jeg løfte fram en bestemt, relativt lite kjent og i hvert fall lavt verdsatt avsløringssjanger som går under tittelen «hemmelig historie». En lang rekke legale så vel som illegale publikasjoner og manuskripter fra eneveldenes storhetstid i Europa bar nemlig «hemmelig historie» i tittelen. Ser man nærmere på dem, blir det tydelig at det dreier seg om en egen og svært selvreflektert sjanger som spredte seg etter den trykte utgivelsen av den bysantinske historikeren Prokopios’ Anekdota i 1627. Prokopios var keiserparet Justinian og Theodoras offisielle historiker i Konstantinopel på 500-tallet, og verket skildret de ukjente og skandaløse sidene ved privatlivet og personlighetene til det berømte keiserparet. Prokopios, som også hadde skrevet det julianske keiserdømmets offisielle historie, hevdet at Anekdota presenterte de skjulte, men egentlige årsakene til dets utvikling og forfall.³ Teksten, som bare hadde eksistert i noen få manuskript­eksemplarer etter at den ble skrevet på 500-tallet, fikk tittelen Anekdota, ou Histoire secrète de Justinien i den franske oversettelsen fra 1660 og Anekdota, or The Secret History of the Court of Justinian i den engelske fra 1674. Den ga opphav til faste sjangermarkører som ble brukt i såkalte hemmelige historier om en lang rekke herskere, maktpersoner, grupper og institusjoner i Europa, slik som dronning Elizabeth I og jarlen av Essex, Medici-familien, Hertugen av Burgund, Hertuginnen av Portsmouth, jesuittene, Charles II og James I og II av England og så videre.⁴ Prokopios’ modell – med sitt fokus på maktens skjulte bakside, på det som foregikk bak lukkede dører, i private gemakker der personlige intriger og seksuelle drifter herjet – lot seg anvende i ulike kontekster og ble brukt til flere formål, ikke minst til kommersiell utnyttelse av et voksende marked for skandalelitteratur med erotiske undertoner.⁵ Mange av de hemmelige historiene hadde imidlertid politiske motiver.

Litteraturviterne Erica Harth, Annabel Patterson og Rebecca Bullard har i sine respektive studier vist hvordan hemmelig historie kunne tjene som redskap for politisk propa­ganda og for regimekritikk både i Ludvik 14s ene­veldige Frankrike og i et moderat monarki som England ved overgangen til 1700-tallet. Langt mindre kjent er at sjangeren også nådde Danmark-Norge og Sverige, som innførte enevelde som styringsform i henholdsvis 1660 og 1680.⁶ Her vil jeg løfte fram to tekster som tydelig benytter seg av dens sjangermarkører, og som berører politiske forhold i Skandinavia: den anonymt publiserte Anecdotes de Suèdes fra 1716 og Peter Frederik Suhms «Hemmelige efterretninger om de danske konger efter souveraineteten», som ble skrevet på 1770-tallet og først publisert i 1918. Målet med denne artikkelen er å vise hvordan disse to tekstene viderefører ulike sider ved sjangeren hemmelig historie, men samtidig hvordan de begge bruker sjangeren til å artikulere en maktkritikk. På hvert sitt vis illustrerer disse to skandinaviske versjonene at hemmelig-historie-skriving ikke bare hadde potensial til å kaste avslørende og kritisk lys over hemmelighetene til enkeltherskere og andre maktpersoner, slik vi ser det i Prokopios’ hemmelige historie om keiserparet Justinian og Theodora eller i en del franske og engelske pikante anekdoter fra de øvre lags private gemakker. De viser at avsløringssjangeren kunne brukes til angrep på hele eneveldet som styringsform.

Arkanpolitikk

Det tidligmoderne Europa var preget av en hemmelighets­kultur, skriver den amerikanske litteraturhistorikeren Jon R. Snyder. På 1500- og 1600-tallet, i forbindelse med de moderne statsdannelsene, ble systemer for statlig hemmelig etterretning og overvåknings- og krypteringsteknologier for alvor utviklet. Disse ga i sin tur opphav til en lang rekke hemmelige religiøse selskaper og undergrunnsbevegelser som forsøkte å unngå den økende statlige overvåkningen, sensuren og ensrettingen. Vel så viktig var imidlertid den utbredte tenk­ningen og debatten omkring hemmelighold og hemmeligholds­teknikker som Snyder har sporet opp, særlig i Italia og Frankrike i perioden mellom Machiavelli og Mazarin.⁷

Machiavellis Fyrsten (1513) regnes som startpunkt for en diskurs om politisk hemmelighold knyttet til den nye tenk­ningen omkring staten og en egen sekulær «statsfornuft», som etablerte seg på 1500-tallet. Fokuset på nettopp hemmelighold som et effektivt styringsprinsipp var imidlertid også forbundet med gjenoppdagelsen og dyrkingen av den romerske politikeren og historikeren Tacitus’ verker fra og med siste del av 1500-tallet. Tacitus’ (58–117 e.Kr.) historieverk framholdt eksplisitt diskresjon og strategisk hemmelighold som de viktigste maktpolitiske verktøyene i en herskers hender.⁸ Framstillingene av herskerhverdagene til romerske princeps, slik som Tiberius, Claudius og Nero, lot seg overføre på godt og ondt til det tidligmoderne Europa, der stadig flere monarker søkte å konsentrere og stabilisere makt etter lange perioder med religionskriger, opprør og politisk turbulens. Tanken om at eneveldet var den eneste styringsformen som kunne garantere borgerne sikkerhet og fellesskapets beste, ble viktig for langt flere enn Thomas Hobbes. Den absolutistiske ideologien og politiske kulturen, som også utviklet seg i Frankrike og i tyske og skandinaviske områder, plukket opp Tacitus’ begreper om arcana imperii (eller arcana dominitionis – herskerhemmeligheter) som ble videreført som politisk doktrine og teknologi.⁹ Til grunn lå tanken om maktens guddommelige (mystiske, uutsigelige og udiskuterbare) opp­hav og dessuten «statsfornuft»-doktrinen, som poengterte herskerens pragmatiske behov for et politisk handlingsrom hinsides både lovverk, moral og debatt.¹⁰ Tacitus’ verker tjente som en politisk verktøykasse, et skattkammer fullt av herskerhemmeligheter for 1600-tallets europeiske monarker. Verktøyene måtte holdes skjult («under lokk», jf. det greske arcana) hvis de skulle være effektive, de kunne ikke være gjenstand for diskusjon. Undersåttene ble oppfattet som uvitende og drevet av lidenskaper, de kjente ikke fellesskapets beste. Politisk styring var en eksklusiv kunst som bare kongen selv og hans snevre, utvalgte krets kunne innvies i.

At politisk hemmelighold var langt mer enn en lærd diskurs, viser seg tydelig i utviklingen av administrative praksiser og institusjoner rundt statshemmeligheter overalt i Europa på 1600-tallet.¹¹ Dette gjaldt også i Sverige og Danmark-Norge. Her ble hemmeligholdet tidlig innarbeidet gjennom de tyske navnene på ulike politiske roller, slik som Gehejmeraad (og senere Gehejmekonseil og Gehejmeexpeditionssekretær) om fyrstens nærmeste håndplukkede rådgivere som ble brukt allerede fra Christian 4s tid, før innføringen av eneveldet. Politiske dokumenter ble på 1700-tallet samlet i Geheimearkivet , som var fysisk forbundet via en lønngang med kongens private gemakker i Københavns slott.

Eneveldet ble innført i Danmark-Norge i 1660 da stender­forsamlingen ga kong Frederik 3 og hans tronarvinger uinnskrenket personlig makt, og i Sverige i 1680 med Karl 11, som med riksdagsforsamlingenes velsignelse gjorde slutt på en lang periode med «blandet monarki» i landet.¹² Kontroll med informasjonsflyt fikk umiddelbart høy prioritet, særlig gjennom sensursystemer som ble lovfestet både i Sverige og i Danmark-Norge i løpet av 1680-tallet. Sensuren skulle beskytte luthersk statsreligion, men også kontrollere informa­sjon som hadde med kongens politikk så vel som privatliv å gjøre. Maktens grunnlag skulle skjermes mot innsyn, ikke bare fra allmennheten, men også fra de lavere delene av statsadministrasjonen. Derfor var kommunikasjonen fra topp til bunn i de sentraliserte byråkratiene begrenset, og politisk relevant kunnskap var forbeholdt så få personer i kongens nærmeste håndplukkede krets som overhodet mulig, slik som hans mest betrodde, personlige rådgivere i kabinettet. Hemmeligholdsprinsippet var så sterkt at selv den dansk-norske Kongloven av 1665, som nettopp lovfestet at kongen «af alle undersåttene [skal] holdes og aktes for det ypperste og høyeste hode her på jorden, over alle menneskelige lover», lenge bare var kjent av et lite antall mennesker i kongens nærhet.¹³ Den ble ikke allment offentliggjort og trykt før i 1709, nesten 50 år etter eneveldets innføring. Kongens allmakt ble først og fremst bekjentgjort og konstituert gjennom symbolske og ritualiserte maktdemonstrasjoner som foregikk i offent­lighetens fysiske rom. Byens gater og ikke minst plasser var steder der undersåttene fikk innta rollen som beundrende tilskuere til maktens glans, når kongen viste seg fram i sin flotteste stas. Samme sted kunne de være skrekkfylte til­skuere til de offentlige henrettelsene, som tjente til å bekrefte kongens makt på en minst like effektiv måte.

Et slikt maktens skuespill er kjernen i det som Jürgen Habermas i sin tid døpte «den representative offentligheten» og som dominerte før en «borgerlig offentlighetsstruktur» vokste fram på 1700-tallet. Den før-borgerlige offentligheten som Habermas skisserer, bygget på en kløft mellom en fullstendig statsstyrt offentlig sfære på den ene siden, som sto over og ble bekreftet av private undersåtter på den andre.¹⁴ De teatralske aspektene ved eneveldeoffentligheten har blitt påpekt i en lang rekke studier.¹⁵ Teatraliteten og den utbredte bevisstheten om skillet mellom forstillelse og realitet, og hvordan det som ble stilt til skue kunne tilsløre det viktigste og mest verdifulle, var imidlertid noe ikke bare herskerne, men også undersåttene kunne dra aktivt nytte av. Forfattere under europeiske enevelder med streng sensur var ivrige brukere av anonymitet og maskespill, flerstemmige dialoger, subtile allegorier, fabler og andre fiktive universer – som ga dem rom for lek med rådende seder og skikker, og med makten selv. Følsomhet for sensurens grenser gjorde at det var relativt sjelden at uforsiktige forfattere ble rammet av statlige sanksjoner.¹⁶

I praksis var det altså ikke alle undersåtter som nøyde seg med å være passive tilskuere til et politisk skuespill, og særlig ikke skuespill som de visste skjulte hemmelige rom av ytterste viktighet bak scenen. Den romerske historikeren Tacitus’ portretter av de romerske keiserne og deres «hemmelige hersker­teknikker» tjente som lesestoff for flere enn 1600-tallets absolutismesøkende monarker. I Historier og Annaler kunne man lese om de romerske keisernes «skjulte motiver», deres fortrolige samtaler, bemerkninger, innerste tanker og lysskye handlinger, som for eksempel snikmord av politiske motstandere, som nettopp pekte mot sider av makten som ikke var tilgjengelig for undersåttene, men som framsto som desto viktigere å avsløre. Tacitus hadde da også blitt brukt både av machiavelliske realpolitikere og republi­kanere i tidligmoderne tid.¹⁷ Men det var særlig Prokopios’ Anekdota, som ble trykt, spredt og oversatt i Europa i løpet av 1600-tallet, som virkelig demonstrerte at det offentlige bildet av en hersker overhodet ikke trengte å være i overensstemmelse med det bildet man kunne få om man fikk tilgang til de hemmelige gemakkene. Og det var det offisielle bildet de kongelige historiografene, som ble ansatt i enevelde etter enevelde, skulle sikre. Slikt bekreftet de vel bare at det fantes en annen side, en bakside, at det fantes hemmeligheter som kunne avsløres? Det var liten grunn til at dobbeltheten mellom maktens synlige og usynlige sider som Prokopios hadde pekt på, ikke også skulle gjelde for de europeiske, inkludert de skandinaviske, eneveldige monarkiene på 1600- og 1700-tallet.

Hemmelige historier mellom fakta og fiksjon, det skandaløse og det kritiske

Oversettelsene av Prokopios’ Anekdota var som nevnt utgangs­punkt for en sjanger som skulle bli svært populær i Europa i en periode fra slutten av 1600- til slutten av 1700-tallet, som også var eneveldets gullalder. Eve Tavor Bannet har identifisert godt over 80 utgivelser bare i England mellom 1690 og 1750 som hadde «secret history» i tittelen – og enda flere verk som gikk under det offisielle navnet «history» ble omtalt som «secret history» i upubliserte utkast og brev.¹⁸ I Frankrike ble «anecdotes» og «histoire secrète» brukt side om side med enda mer pikante betegnelser som «chronique scandaleuses». Men hva handlet de hemmelige historiene om, og hva var sjangermarkørene?

Ifølge Ephraim Chambers i Cyclopædia fra 1728 ble merkelappen «secret history» satt på verk som «formidler fyrsters hemmelige saker og transaksjoner og uttaler seg med for mye frihet, eller for mye oppriktighet, om holdningene og atferden til autoritetspersoner, til at de kan tillates å bli trykt»¹⁹. En del hemmelige historier sirkulerte da også bare i manuskriptform. Men enda flere ble faktisk trykt, ikke minst på fransk og engelsk. Som Peter Burke understreker, er både forfatternavn og utgivelsessted ofte vanskelig å komme på sporet av, tilsløring av opphav var selv en sjangermarkør: Antagelig ble de fleste trykt i Nederland, mange med det fiktive navnet «Pierre de Marteau» fra «Köln» markert som utgiver.²⁰ Svært mange hemmelige historier, særlig i Frankrike, omhandlet skandaløse forbindelser mellom sex og makt(misbruk) etter Prokopios’ mønster. Likevel er det et spenn mellom de hemmelige historiene som kan kategori­seres som en form for historieskriving – med fokus på historiske personer, troverdige øyenvitneskildringer som kilde og gjerne med gjengivelse av brevvekslinger og autentiske dokumenter – og de som mer åpenbart var satirer eller fiksjoner med erotiske undertoner. De franske variantene synes å spille mest på interessen for det lidderlige og erotiske, med hovedfokus på sensasjonelle soveromsavsløringer og kjærlighetsintriger snarere enn på selve maktens hemmelige utfoldelse. Spennet var større i England, der vi finner både de mest etterrettelige versjonene som bestreber seg på å avsløre skjulte og hemmelige politiske intriger og forbindelser – og de reneste fiksjonene og satirene over sjangeren selv, ofte knyttet til kvinnelige romanforfattere, slik som Delarivier Manley og Eliza Haywood.²¹

Men et glidende og ubestemmelig forhold mellom dokumenterte fakta, løse rykter, hoffsladder, sensasjonelle overdrivelser og ren fiksjon synes uansett å være et sjangertrekk i den forstand at sannhetsverdien til informasjonen som kom fram i de hemmelige historiene, ofte var svært omdiskutert – fordi den ikke var allment tilgjengelig, offentlig, men nettopp «hemmelig». Dette uomgjengelige usikkerhetsmomentet med hensyn til hemmelighetenes troverdighet gjaldt ikke minst utgivelser som avslørte «skandaløse» sider ved åpent navngitte og berømte personers privatliv, som for eksempel Histoire des intrigues galantes de la Reine Christine de Suede et de sa cour, pendant son sejour à Rome, som ble anonymt utgitt i 1697. Den ble raskt oversatt til engelsk, neder­landsk og tysk og skal ha bidratt sterkt til å holde liv i ryktene om den abdiserte dronning Kristina av Sveriges påståtte libertinske oppførsel i Roma til langt inn på 1900-tallet.²² Mange var imidlertid eksplisitt skeptiske til slike fortellinger: «Bare fordi det finnes noe sant i dem, tror man at det ikke er noe usant», mens vi egentlig «burde betrakte alt som usant, i lys av hvor vanskelig det er å identifisere en sannhet som er så godt innpakket i usann­het», skrev den franske historikeren Nicolas Lenglet Du Fresnoy om hemmelige historier etter Prokopios’ modell i sin Methode pour etudier l’histoire fra 1720-tallet.²³ Det dårlige ryktet har forfulgt sjangeren siden, og det er nok grunnen til at det er flere litteratur­vitere enn historikere som har interessert seg for den.

Det «hemmelige» i historiene henviser altså til en type informasjon om maktpersoner – fra fortid eller nåtid – som ikke er ment for offentligheten, som maktpersonene selv har forsøkt holdt skjult eller beskyttet fra innsyn, men som det dermed kan betraktes som uhyre viktig og verdifullt å få avslørt for allmenheten. Sjangeren spiller ikke bare på en distinksjon mellom det som er offentlig kjent og ikke kjent informasjon, men også på motsetningen mellom offentlige og synlige forhold på den ene siden – og hemmelige møter, samtaler i lukkede rom, samt private motiver og skjulte be­grunnelser for handling på den andre. Denne siste distinksjon blir ofte satt i sammenheng med skillet mellom den tilsynelatende og fordreide overflaten og den egentlige og sanne, underliggende realiteten.

Den franske historikeren Antoine de Varillas (1624–1696) var en av de første som framhevet Prokopios’ Anekdota som modell for seriøs historieskriving. Ifølge Varillas representerte den en «perfekt historie» fordi den ikke bare beskrev historiske hendelser, men også pekte på årsakene til dem, eller hendelsenes «hemmelige kilde», som andre for­svarere av den historiske sjangeren kalte det.²⁴ I innledningen til Varillas egen Les Anecdotes de Florence ou l’histoire secrete de la maison de Medicis, som ble utgitt første gang i 1687, påpeker han utfordringene ved å skrive denne typen historie. De fleste historikere skriver bare «den offentlige historien», l’histoire publique, påpeker Varillas. Prokopios derimot bestrebet seg på mer enn å betrakte «menneskene i det offentlige», han undersøkte den «i det private». Det finnes altså to historikertyper, ifølge Varillas:

Den ene tror han har utført sin plikt når han har skissert dem [menneskene] slik de var i hæren, eller i byens gater; den andre forsøker med alle midler å få åpnet døren til deres private avlukke (cabinet). Den ene betrakter dem under seremonier, den andre i samtaler. Den ene fester seg hovedsakelig ved deres handlinger, den andre vil heller være et vitne til deres indre liv og delta i de mest private timene av deres fritid. Kort sagt; den ene har bare ordre og autoritet som sitt objekt, den andre gjør mest ut av det som foregår i hemmelighet og ensomhet.²⁵

Slik indikerte sjangeren at offisielle historier, altså de som skildrer de hendelsene som har vært offentlige og synlige, ikke gir et komplett bilde. Bak viserne på urskiven finnes det skjulte, intrikate mekanismer som styrer deres bevegelser, ifølge en metafor som også ble mye brukt av naturfilosofer i tidligmoderne tid. Det er disse skjulte mekanismene som er den hemmelige historiens gjenstand, enten de er avslørt av personer som har hatt direkte tilgang til de skjulte rommene bak maktens scene, eller om historikeren har måttet nøye seg med å dedusere fra det som er synlig på overflaten. Uansett innebærer dette skillet at historieskriving alltid er perspektivert, den avhenger av historikerens ståsted og synsvinkel. Det er nettopp bevisstheten om perspektivering som gjorde hemmelig historie til en svært polemisk, politisk og opposisjonell form for historieskriving, slik særlig Bullard har vist.²⁶ Vi vet fremdeles godt hvilken makt det kan ligge i avsløring av hemmeligheter, uansett hvor falske og oppdiktede de måtte være, særlig når de berører forholdet mellom makt og sex, eller mellom makt og personlige motiver og bindinger. Det var dette som gjorde hemmelig historie til en svært politisk potent sjanger ved overgangen til 1700-tallet. Hvordan hemmelige historier svarte på eneveldets egen hemmeligholdspolitikk, viser seg tydelig i de skandinaviske eksemplene, som vi nå skal se nærmere på.

Svenske hemmeligheter

Jeg har allerede nevnt at det i 1697 ble utgitt en fransk tekst, trykt i Amsterdam, som allerede med tittelen lovet leserne pirrende og skandaløse detaljer om den abdiserte svenske dronning Kristina: Histoire des intrigues galantes de la Reine Christine de Suede et de sa cour, pendant son sejour à Rome bygget ifølge den anonyme forfatteren på håndskrevne notater etter en av dronningens mest betrodde avdøde hoffdamer i Roma, som avslørte at hun var en lidenskapelig og lastefull kvinne som «elsket nytelser» og var grenseløs i «å ta seg alle typer friheter med alle typer mennesker av begge kjønn».²⁷ Det er mulig å knytte denne teksten til sjangeren «hemmelig historie» fordi den ifølge innledningen tok mål av seg til å presentere det ukjente og «hemmelige livet» til den svenske dronningen, som etter sin abdikasjon fra makten og omvendelse til katolisismen reiste til pavens Roma, der hun også endte sine dager. Publikasjonen appellerte åpenbart til et marked for skandaler og erotisk litteratur, men fungerte også muligens som politisk og religiøs propaganda.

Noen år senere, i 1716, ble det utgitt nok et verk på fransk om svenske, kongelige hemmeligheter, men som angikk politiske forhold mer direkte: Les Anecdotes de Suede ou L’histoire secrete des changements arrivez dans la Suede sous le regne de Charles XI ble anonymt utgitt av trykker og bokhandler Charles Charpentier i Haag. Det skal også ha eksistert en tysk versjon fra samme år.²⁸ Tittelen spiller åpenbart på sjangeren etter Prokopios’ modell. Der Kristinas hemmeligheter stort sett dreide seg om seksuelle og amorøse utskeielser etter hennes abdikasjon fra makten, er de ukjente sidene ved Karl 11 eneveldige regime som presenteres i denne teksten, av en ganske annen og langt mindre seksuell karakter. Det dreier seg om politiske avsløringer om hva og hvem som «egentlig» trakk i trådene da eneveldet ble etablert i Sverige.

Sentralt i denne historiske framstillingen står forholdet mellom konge og adel i Sverige fram mot 1680, da kongen innkalte stenderforsamlingene til riksdag, noe som gjorde slutt på den gamle balansen mellom adelsfamilier, stenderforsamling og kongemakt. Det som skildres er altså prosessen fram mot og årsakene til innføringen av eneveldet i 1680, da riksdagen med sine stenderrepresentanter, som tidligere hadde foretatt kongevalg og hatt en viktig lovgivende funksjon, overlot all makt i den suverene kongens hender. Det er også et skarpt fokus på de hendelsene som ledet fram til den såkalte «reduksjonen», den radikale innsnevringen av adelsfamilienes landeiendommer til fordel for kronen.²⁹ Reduksjonen styrket kongens makt og eneveldets økonomi, men konsekvensene for mange adelsfamilier, og for hele den gamle maktbalansen, var katastrofal.

Leseren av Anecdotes får innblikk i ulike sider ved Sveriges herskere (inkludert Kristina) fram til Karl 11 (1655–1697), men det er særlig hans personlighet og de ukjente grunnene til hans politiske beslutninger som står i fokus. Karl ble konge allerede i 1660 i en alder av 5 år, men fikk ingen oppdragelse som var en monark verdig, framheves det i disse anekdotene. Han lærte ingenting som var nyttig for en konge og som kunne ha gjort ham i stand til å motstå å bli utnyttet og manipu­lert av rådgivere med sterke egeninteresser.³⁰ Kongens manglende evne til å identifisere falsk smiger og skjulte motiver blant sine nærmeste var skjebnesvangert, skal vi tro forfatteren av Anecdotes. Den grove og kunnskapsløse kongen behersket overhodet ikke det vi allerede har definert som «herskerhemmeligheter», og det kom særlig til uttrykk i hans tiltro til Johan Gyllenstierna, en adelsmann som ble kongens yndling og mektigste rådgiver fram til sin brå død i 1680. Det var kongens naive tillit til denne maktsyke «mester i falskhetens kunst» som fikk skjebnesvangre konse­kvenser, ikke nødvendigvis for kongen selv, men for hele det svenske politiske systemet.³¹ Det var nemlig han som fikk overbevist Karl 11 om at det var nødvendig å redusere adelens jordeiendom og riksforsamlingens innflytelse, slik at staten ble styrket økonomisk og makten ble samlet i ­kongens hender alene. Gyllenstierna var hjernen bak eneveldet, som altså brøt den lange tradisjonen for blandet monarki i Sverige, der «kongens rett hadde opphav i folket», fordi riksdagen hadde makt til å velge konge og gi lover som «begrenset hans autoritet på en slik måte at han ikke kunne handle etter sin egen fornøyelse».³² Ifølge forfatteren er det «en betydelig fordel å kunne bruke avstemning til å krone en konge, som må svare for sin opphøyelse til dem som har valgt ham»³³. Slik hadde det vært før da det ikke fantes «noe monarki som var innrettet bedre enn det svenske, der kongen hadde akkurat så mye makt som var nødvendig, og der tingene ellers ikke avhang av hans vilje på en slik måte at han enten gjennom egen ondsinnethet ­eller gjennom å bli forledet av dårlige ministre kunne ødelegge kongeriket, eventuelt undertrykke undersåttene eller hindre borgerne i å nyte sin eiendom, sin frihet og sine privilegier i den største sikkerhet».³⁴

Les Anecdotes avsluttes med et portrett av Karl 11, der hans fysiske robusthet, utholdenhet, nøysomhet og ­naivitet løftes fram. Ikke minst påpekes at han var tro mot sin ­dronning Ulrikke Leonora og hadde få tilbøyeligheter til seksuelle nytelser eller andre utskeielser som vin eller spill. Han kunne altså ha blitt en god konge, om han ikke hadde manglet «en metode for å styre landet»³⁵. Det illustrerer hvor vilkårlig maktens grunnlag er i eneveldet.

Til tross for at teksten, som antagelig ble skrevet mot slutten av 1680-tallet, konkluderer med at «tiden vil vise hvilke fordeler for Sverige endringene [som Karl 11 gjorde] vil gi», ble den raskt regnet som en satire over den måten eneveldet ble etablert på i Sverige. Innføringen av eneveldet og den såkalte reduksjonen hadde framkalt hat og bitterhet blant de store adelsfamiliene i Sverige, som kom til uttrykk også i en rekke andre publiserte og upubliserte tekster fra samme periode som Les Anecdotes ble skrevet.³⁶ Den fikk mye oppmerksomhet da den kom ut 1716 og ble anmeldt i tidsskrifter over hele Europa med stort bifall, bortsett fra i tidsskriftet Mémoire de Trevoux, som nettopp reiste spørsmål ved tro­verdigheten til tekster som lånte tittelen fra Prokopios.³⁷

Teksten ble da også utgitt anonymt og viser typiske grep for å sikre innholdets troverdighet samtidig som forfatter­skapet holdes skjult. I de innledende ordene til leseren presenterer trykkeren en historie om at manuskriptet ble til i forfatterens private kammers (cabinet) og opprinnelig ikke var ment for publikasjon. Men etter forfatterens død skal det ha havnet i hendene på bekjente av trykkeren, som oppdaget at det her fantes opplysninger om svensk historie som ikke var kjent og som derfor var verd å offentliggjøre. Innholdet, påpekes det, synes å være såpass troverdig og oppriktig at det ikke ville kunne skade forfatteren eller noen andre. Den anonyme forfatteren selv hevder å være en pålitelig kilde fordi han på det relevante tidspunktet befant seg ved hoffet – med direkte tilgang til livet bak maktens offisielle scene:

Selv om jeg ikke kunne få viten om detaljene i alt som foregikk i kongens kabinett, og heller ikke kunne avdekke de hemmelige intrigene til alle personer ved hoffet, så er jeg likevel sikker på å være informert om det viktigste ved hendelsene, og jeg vil framstille det jeg vet om det, uten å la meg styre verken av kjærlighet eller hat og uten å smigre noen ­eller gi negative fortolkninger av noen handlinger eller utsagn; for det er sikkert at jeg bare har vært tilskuer til alle disse tingene, uten å ha egne interesser i dem, og uten at de har forårsaket verken tap eller fortjeneste for meg selv.³⁸

Svenske historikere har naturligvis spekulert over hvem den egentlige forfatteren kunne være. Teksten var i lang tid knyttet til den tyske rettsfilosofen og historikeren Samuel von Pufendorf (1632–1694), som var ansatt ved hoffet i Stockholm som kongelig historiograf fra 1677 til 1688. Hans navn figurerer også på tittelsiden til en tysk versjon fra 1722.³⁹ Som kongelig historiograf hadde Pufendorf også tilgang til hemmelige arkiver, de svenske kongenes «Consilia, Actiones und Geheimnisse», som det het på slutten av 1600-tallet.⁴⁰ Likevel har de fleste konkludert med at det ikke var den tyske juristen og historikeren, og heller ikke hans bror Esaias von Pufendorf, men en av de svenske, høyadelige ofrene for innføringen av eneveldet som sto bak, antagelig kanselliråd Johan Paulin Olivekrans, som ikke nødvendigvis var negativ til reduksjonen, men til eneveldet.⁴¹

Les Anecdotes viser tydelig hvordan avsløringen av ukjente og skjulte sider ved den politiske utviklingen kunne gi en alternativ forståelse av eneveldet og dets legitimitet i Sverige uten nødvendigvis å spille på bokmarkedets ­hunger etter skandale og erotikk. I den grad teksten har fått oppmerksomhet i svensk historieforskning, er det ikke fordi den tilhørte den befengte sjangeren «hemmelig historie», men fordi den ble publisert midt i en periode med sterk misnøye med eneveldet, der statens ve og vel var prisgitt den vilkårlige, personlige makten til Karl 12 og ikke minst hans førsteminister Georg Heinrich von Görtz. Bare to-tre år ­etter utgivelsen av Les Anecdotes fikk da også riksrådet tilbake sin selvstendige rolle ved siden av kongen. Sverige fikk sin «frihetstid», som varte helt fram til 1772. Det var under denne frihetstiden, da kongemakten sto svakere til fordel for den folkevalgte riksdagens innflytelse og behovet for et rom for politisk debatt ble tydelig, at verdens første offisielle forordning om trykke- og pressefrihet ble stemt fram. «Tryckfrihetsförordningen» fra 1766 var ikke absolutt i den forstand at den formulerte en rekke unntak i ytringsfriheten med hensyn til ytringer om religion og kongefamilien. Men til gjengjeld omfattet forordningen detaljerte instruksjoner om offentliggjøring av den politiske forvaltningens protokoller, dokumenter og korrespondanse. Kampen mot politisk hemmelighold var i gang for alvor. Dette regnes som historiens første formulering av offentlighetsprinsippet, som til sammenligning ikke ble nedfelt juridisk i Norge før i Offentlighetsloven av 1970.⁴² Den svenske forordningen fikk imidlertid et kort liv. Kong Gustav 3s statskupp i 1772 gjeninnførte både ­eneveldet og hemmeligholdpolitikken.

Dansk-norske hemmeligheter

Noen frihetstid var det ikke i Danmark-Norge på 1700-tallet – med unntak av de få månedene under Struensees regjering tidlig på 1770-tallet, som går under betegnelsen «trykkefrihetstiden». I september 1770 erklærte Christian 7 ubegrenset trykkefrihet begrunnet i sannhetssøken og kampen mot fordommer. Prinsippet om konsekvent offentlig­gjøring av statens dokumenter som vi finner i den svenske forordningen, opptrer ikke her, men det var altså ingen grenser for hva slags tekster som kunne trykkes og spres. Bak den offentlige erklæringen sto den tyske opplysningsmannen Johann Friedrich Struensee, kongens livlege og den som i praksis styrte tvillingriket mens kongen var preget av psykisk sykdom. Struensee selv ble gjenstand for utstrakt hoffsladder, offentlige avsløringer og direkte personangrep under det plutselige meningsfrisleppet, og da han ble felt og henrettet i 1772, dro han trykkefrihetseksperimentet med seg. Den eneveldige statsformen var ikke forenelig med åpenhet. Kongens suverene makt kunne bare sikres gjennom streng kontroll med de fleste former for informasjon.

Den eneveldige regjeringsformen synes imidlertid å ha hatt en helt annen legitimitet og naturrettslig begrunnelse gjennom hele 1700-tallet enn i Sverige.⁴³ I tillegg til sensurbetingelsene i landet er dette antagelig med på å forklare at det ikke finnes noen trykte versjoner av hemmelig-historie-sjangeren som omhandler Danmark-Norge. Det som finnes, er et manuskript av den danske historikeren, adelsmannen og frie intellektuelle Peter Frederik Suhm (1728–1798) med tittelen «Hemmelige efterretninger om de danske konger efter souveraineteten». Teksten ble åpenbart nedskrevet midt på 1770-tallet, men ikke publisert før i et særtrykk av det danske tidsskriftet Vor Fortid fra 1918. Den har tjent som en viktig kilde til eneveldeperioden for mange historikere siden Suhm nyter relativ stor anerkjennelse i den danske historie­skrivingens historie. Han begynte på sitt livslange arbeid med å skrive Danmarks historie mens han bodde i Trondheim, og i 1789 fikk han embetet som kongelig historio­graf i København. Men han har også lenge vært kjent som en som hadde kritiske synspunkter på sider ved eneveldet. Det er noe som kommer tydelig til uttrykk i «Hemmelige efterretninger». At Suhm med dette manu­skriptet skrev seg inn i en særegen europeisk sjanger for hemmelig-historie-skriving, er det imidlertid ingen som tidligere har festet seg ved. Så hva handlet Suhms hemmeligheter om?

Den relativt korte teksten inneholder en rekke åpenhjertige, kritiske og frivole anekdotebaserte skildringer av den politiske historien fra eneveldets innføring i 1660 og fram til ca. 1775 da Suhms stadig mer dagbokpregete nedtegnelser stopper brått med dronning Caroline Mathildes dødsdag. Ifølge Chr. Bruun, som publiserte en biografi om Suhm i 1898, var disse små og «slemme Historier» eller «Notitser» kjent av svært få personer på 1700-tallet.⁴⁴ Blant de få som kjente dem, var litteraturhistorikeren og universitets­bibliotekar Rasmus Nyerup, som hadde laget en avskrift på 1790-tallet, men som ikke er å finne trykt i hans Suhmania fra 1799 (med undertittelen Eftersamling av Peter Friedrich Suhms for en Del tilforn utrykte Smaaskrifter etc). Både Suhms egen håndskrevne versjon og Nyerups avskrift finnes på Det kongelige bibliotek i København, der historikere som Bruun har hatt tilgang til i hvert fall Nyerups avskrift. Det er også denne avskriften som er grunnlag for den første trykte utgivelsen i 1918.

«Hemmelige efterretninger» ruller opp eneveldets his­torie, sett fra baksiden, slik vi kjenner det fra andre varian­ter av hemmelig-historie-sjangeren. Suhm starter riktig­nok med velkjent stoff, stenderforsamlingens overføring av all sin innflytelse og makt til den arvelige kongetronen i 1660, da «grebe disse tvende Stænder til den Beslutning at overgive sig, Hænder og Fødder bundne, til den da regierende Konge og alle hans Efterkommere».⁴⁵ Men slike offisielle aspekter ved eneveldets historie blir raskt avløst av de mer private og personlige. Suhm skriver om den ærgjerrige Dronning Sophie Amalie til den fredelige og stille, men også «søvnaktige» Frederik 3 og hvilken rolle hun spilte i «indførelsen af souveraineteten» som «befriede landet for nærværende tid fra adelens haarde aag». Men straks avslører Suhm også eneveldets svakheter. Han påpeker at det ikke tok lang tid etter Frederik 3s regjeringsperiode før enevoldsmakten viste seg «i sin rette Skikkelse; hidhen høre de haarde Forfølgelser imod Corfitz Ulfeldt og hans Kone, hvortil Dronningens Had i mod den sidste var fornemmelig Aarsag». Og «Imod Kai Lykke viste og Dispotismen sig», står det.

Suhms hemmelige efterretninger er altså strukturert rundt et forfallsplot: Innføringen av eneveldet var i og for seg en god ting fordi det utmanøvrerte adelens rolle, men det forfaller gradvis og deretter brått til «dispotisme» fram mot midten 1770-tallet. Suhm gjennomgår de ulike kongenes «sindelav» og hvordan deres politiske håndtering ikke bare var avhengig av dette sinnelaget (som kunne handle om drikk­feldighet, vellyst, uforlignelighed og barnlighed, for eksempel), men også av sinnelaget til personene i deres umiddelbare nærhet, som omfattet dronningene og annen nær familie, elskerinner («maitresser»), adelsmenn og rådgivere som på ulike måter virket inn på maktutøvelsen. Det er ikke minst kvinnene som kongen og hans nærmeste sto i nær relasjon til – dronninger, hoffdamer og maitresser – som får stadig større betydning i beretningene. Suhm løfter fram disse kvinnenes psykologiske og moralske karakter, men også deres fysiske egenskaper, deres utseende og tiltrekningskraft; i tillegg til deres kroppslige styrker og svakheter – ikke minst på seksualitetens område: Sophia Magdalena var dessverre siden prinsesse Louises fødsel i 1726 «ganske ubeqvem til egte­skabs omgang», skriver Suhm – men hun fant måter å bøte på dette på, slik at kongen «ei begikk minsdste Utroe­skab imod hende». Frederik 5 var som vi vet «meget hengivet til Fruentimmer», minner Suhm oss om, en pasjon som ble utnyttet av rådgivere som Moltke. Under Christian 7 tok kvinnenes politiske rolle helt av, da «en del kiønne, men intriguante og coquette Damer spilte adskillige Ruller»⁴⁶. I Suhms nedtegnelser får vi også vite om Christian 7 at ­«kongen var smækker og svag. Dronningen stærk og feed og han kunde ei lide uden smækre Fruentimmer og af god taille; Leilighed nok til Uenighed. De laae derfor i hele Maaneder ei sammen ...». Men begge «avhjalp denne mangel» på annet vis, kongen med Støvelet-Cathrine. Ifølge Suhm er hun «det eneste Fruentimmer man kan sige, han egentlig har elsket; men hun tog ham og saa i Skole, at han formedelst sit forrige sygelige Helbred og Levnet og ringe Kræfter var siden ei i stand til at betiene noget Fruentimmer mere, hvilket er alle Mand i det ganske Land bekiendt». Et slags høydepunkt kommer i omtalene av Struensee-perioden, som også opptar størst plass i teksten, der Suhm maler ut hvordan Struensee benyttet seg av dronningens vellyst, som blant annet resul­terte i en «horunge».⁴⁷ Dronningenes kropper, deres under­liv, lyster og begjær kunne naturligvis ha en interesse i seg selv. Men det viktigste var at de hadde høy politisk relevans i et rike der suverenens makt gikk i arv.⁴⁸

Mange av de pikante detaljene fra maktens indre liv som Suhm beskriver, var høyst sannsynlig kjent i mange sirkler, selv om de ikke var offentlige i streng forstand. At mange av dem også opptrer i andre tekster fra samtiden (som i historier om Frederik 5 og Christian 7) og også i Charlotte Dorotheas Historiske Breve (formulert til Johan Bülow, kronprinsens huslærer, men publisert først i dansk Historisk tidsskrift i 1865), vitner om det. Grunnen til at Suhm kaller dem «hemmelige efterretninger» er, som han selv framhever, nettopp at de ikke er offentligjort, finnes på trykk. Han innleder teksten med å si at han behandler «Ting, som ei findes i trykte Bøger og som til dels ei kan findes der, i det mindste i saadanne, som trykkes heri Landet, og hvilke derover vilde med Tiden komme i Forglemmelse»⁴⁹. Ingen grunn altså, til engang å forsøke å teste den strengt sensurerte offentlighetens grenser med disse «hemmelighetene». Han skriver om «ting», fortsetter Suhm, som delvis er basert på hva han selv har opplevd – det er altså hans egne «øyenvitneskildringer» – og i tillegg, for de eldre delene, basert på det han har hørt fra «troverdige Personer», som gjerne hadde vært kongens og kongefamiliens fortrolige eller øyenvitner (slik som blant andre hans egen far og en rekke andre navngitte personer). Suhm insisterer altså på at det han forteller ikke bare er sladder og løse rykter med tvilsom sannhetsgehalt; de er basert på pålitelig informasjon, noe som også framheves av tittelen «Efterretninger»: Det dreier seg ikke om statshemmeligheter i en internasjonal politisk forstand, men like fullt om fortrolig og viktig, men også hemmelig, uoffisiell informasjon, en slags «nyheter» fra maktens innerste sfærer – som altså, av bestemte grunner (både politiske og moralske) ikke tidligere har kunnet, og kanskje heller ikke vil kunne, offentliggjøres. Suhm var en av dem som hadde tilgang til slike «efterretninger» gjennom sin adelige familie (faren var admiral og kommandørkaptein) og sine egne ulike roller ved hoffet også før han ble kongelig historiograf i 1789.

Men betegnelsen «hemmelige» spiller også på en annen betydning som vi allerede har møtt i forbindelse med tidligere selvbevisste eksemplarer av sjangeren. Den har å gjøre med hva slags type årsaksforklaringer Suhm benytter seg av i denne politiske samtidshistorien. Historikeren Suhm publiserte både før og etter nedtegnelsene av «Hemmelige efterretninger» historieverk av ulik type. I 1776 publiserte han blant annet en lærebok som ble gjenopptrykt i mange opplag og brukt i undervisning i mange tiår.⁵⁰ Dette er et verk som reflekterer nye europeiske trender i historieskrivingen på 1700-tallet ved sitt fokus på blant annet «videnskaber», «sæder» og «handel» i tillegg til de rent politiske hendelsene. I «Hemmelige efterretninger» er det imidlertid enda et nivå som bringes inn, et dypere nivå som avslører de skjulte, men «egentlige» årsakene til eneveldets politiske utvikling: Det er i dette hemmelige, i betydningen skjulte eller underliggende, at Suhm mener årsaken til eneveldets ulykksalige utvikling og tilstand ligger, i det som foregår bak fasaden, bak de lukkede dørene, bak forhengene, under overflaten. Det handler ikke bare, som i de svenske anekdotene, om hemmelige møter, motiver og innflytelser, men om det direkte personlige, psykologiske, private, seksuelle og kroppslige nivået. Det er her de «skjulte», bakenforliggende og «egentlige» årsaksmekanismene i historien kan forankres, ifølge Suhm. Og det er eneveldet som politisk modell som synes å gi ekstra stor plass for disse faktorene. Suhm lanserer nemlig på et tidlig tidspunkt i teksten tre årsaker til «vor nærværende slette tilstand», under og etter Struensee-perioden. De to første årsakene handler om den suverene eller despotiske regjerings natur, og at alle regjeringsakter nødvendigvis eldes (slik Montesquieu også hadde hevdet). «Den tredie Aarsag til vor nærværende Ulykke maa søges i den uforlignelighed, som var imellom Fredericus IV og Lovise og derpaa fulgte ægteskab med Anna Sophia og uenighed i det kongelige hus selv.»⁵¹ Svakhetene i eneveldet som politisk regime synes altså å bestå i at nettopp krangler, mangler og intriger på det private planet får en urettmessig avgjørende betydning for politikken. Det er slik «Hemmelige efterretninger» gir et alternativt, uoffisielt, men også ifølge Suhm sannere bilde av den politiske samtidshistorien.

Eneveldet avkledd: Når mennesker og ikke lover styrer

Vi har sett hvordan de «hemmelige historiene» fra slutten av 1600-tallet på sett og vis greide å annektere styrings­maktens positive begrep om hemmelighold og bruke det mot makten selv. Mange av de hemmelige historiene særlig fra England handlet om å løfte fram for offentligheten dette som kongen og statsmakten bevisst holdt hemmelig; ikke bare soveromsdetaljene, men også de hemmelige samtalene, de lysskye sammensvergelsene, de hemmelige forbundene og traktatene, for eksempel mellom England og Frankrike. Hemmelig historie bygget gjerne på og refererte til hemmelige etterretninger og fortrolig informasjon fra personer som selv sto makten nær. Sjangerens popularitet bidro til å undergrave forståelsen av både maktutøvelsens og den representative offentlighetens rasjonelle grunnlag og pekte særlig på dens manglende åpenhet, dens vilje til å holde det viktigste under lokk. Hemmelige historier spilte på lesernes bekymring for hva man ikke visste, og bidro antagelig på sitt vis til å styrke ikke bare ideer om begrenset, konstitusjonelt monarki, men også liberale idealer om en fri offentlighet og en gjennomsiktig politikk.

Mange av de europeiske sjangertrekkene og opposisjo­nelle funksjonene kan gjenkjennes både i Anecdotes de Suède og i Suhms «Hemmelige efterretninger om de danske konger efter souveraineteten». Det som er på­fal­lende i begge tekstene, er i hvilken grad de uttrykker en frykt for den vilkårlige makten som ligger i eneveldets form – der enkeltpersoner og ikke lover regjerer. De viser i hvilken grad vilkårligheten er knyttet til den enkelte herskers personlige svakheter, enten det gjelder naiv tillit til utspekulerte rådgivere som hos Karl 11 eller seksual­livet og dronningkroppene når det gjelder de danske enevolds­herskerne. Men de gjør dette ved å trekke på ulike sider ved hemmelig-historie-sjangeren. Mens Anecdotes de Suède ligner de engelske variantene som løfter fram i full offentlighet de politiske diskusjonene, rådene og forhandlingene som hadde foregått i skjul, i tillegg til at denne teksten avslører kongens manglende kunnskap om politikkens (hemmelige) vesen og forstillelsens kunst (hos Gyllenstierne), så låner Suhms tekst også fra den mer pikante, franske tradisjonen. Suhms tekst viser imidlertid at avsløringer av maktpersoners amorøse og erotiske eskapader ikke nødvendigvis handlet om å fråtse i kjente personers seksualitet for underholdningsmarkedets skyld. Suhms «Hemmelige efterretninger» ble aldri trykt i hans levetid og var nok heller aldri ment for noe marked overhodet. Det var en hemmelig historie som innenfor det dansk-norske eneveldets rammer måtte forbli hemmelig. Men det er en tekst som for leserne i ettertid viser hvor konsekvens­rike og skjebnesvangre forbindelsene mellom sex og politikk kan være i et enevelde. Suhm viser at i slike regimer, der mennesker og ikke lover regjerer, måtte seksualdriften regnes blant de viktigste «krefter som driver samfunnsutviklingen», for å låne ordene fra ytringsfrihets­kommisjonen igjen.

Om ikke det lenger bare lå i den drepende regime­kritikken, så kan frivoliteten i Suhms «hemmelige efterretninger» være en grunn til at hele 1800-tallet gikk uten at noen historikere fant det verdt å publisere dem. En rekke upubliserte kildetekster fra enevoldstiden ble utgitt særlig i løpet av andre halvdel av 1800-tallet, inkludert Charlotte Dorothea Biehls Historiske Breve, som omtaler mange av de samme episodene særlig fra Frederik 5s periode som Suhms «Hemmelige efterretninger».⁵² I den grad man gjenkjente sjangeren hemmelig historie i Suhms tekst, kan det ha bidratt til en motvilje mot teksten. Så sent som i 1918 påpeker utgiveren av Suhms tekst, Julius Clausen, at «Suhms Optegnelser afgiver ganske vist ikke nogen delikat Læsning.» Han antyder ingenting om sjangertilhørigheten. Men han argumenterer likevel for verdien av å offentliggjøre «Hemmelige efterretninger»: «Denne Samtidighed, at meget af Stoffet er nedskrevet saa at sige under Begivenhedernes Gang, giver disse Suhms ‘hemmelige Efterretninger’ en ganske egen Værdi som samtidig Kilde, selv om denne til Tider kan være noget plumret og flyder fra en Mand, der har sine tydelige Sympathier og Antipathier.» Clausen betrakter også tekstens parodiering av enevoldsmakten som et viktig uttrykk for Suhms politiske ståsted og hans forsvar for «den indskrænkede Regieringsform».⁵³ Jeg vil legge til at den er verd å lese også fordi den minner oss om hvilken politisk potente rolle hemmeligheter spilte, både for makten selv og dens kritikere, i tidligmoderne tid. De hemmelige historiene svarte på hemmeligholdpolitikken, ved å vrenge innsiden ut. Men selv om både enevelde og hemmelige historier som politisk subversiv sjanger for lengst er saga blott, er kampen mot politisk hemmelighold fremdeles høyst levende. Så lenge informasjon er makt, er hemmeligheter verdifulle – for staten så vel som for borgerne. Derfor er verken hemmelighetenes eller avsløringenes tid over; de inntar bare nye former.

Noter

Litteratur