Forsiden >  Artikler >  Arr nr 2-3 / 1998 (Filologi)

Innøvelser i en ny filologi

Vi trenger en ny filologi, nye måter å nærme oss tekster på, nye metoder for å beskrive dem. Ansatser til en slik filologisk vending finnes hos to av etterkrigstidens mest markante historieteoretikere: Reinhart Koselleck og Michel Foucault.

"abrikostrærne findes, abrikostrærne findes" – slik begynner Inger Christensen sin diktsamling Alfabet. [1] Deretter følger en rekke benevnelser av ting som finnes i verden – ordnet alfabetisk. Det er språket som ordner verden. Det hjelper lite å insistere på at "abrikostrærne" finnes, når det eneste denne påstanden likevel forteller oss, er at dette ordet finnes – og begynner med en "a" som tilfeldigvis også er den første bokstaven i alfabetet. Vi er utlevert språkets strukturer; dette er den filologiske grunnerfaring. Men kan vi som historikere – i alle tenkelige avskygninger – ta denne erfaringen på alvor uten å ende i total skeptisisme? Historien er overlevert oss som tekst. Må vi igjen forvandle den til virkelighet, eller kan vi – om enn bare for et øyeblikk – la den forbli tekst uten alltid å være redde for at virkeligheten skal forsvinne? Det er min påstand i denne artikkelen at vi trenger en ny filologi, nye måter å nærme oss tekster på, nye metoder for å beskrive dem. Ansatser til en slik filologisk vending finnes hos to av etterkrigstidens mest markante historieteoretikere: Reinhart Koselleck og Michel Foucault.

Hva er opplysning? – Was ist Aufklärung? – Qu'est-ce que les Lumières?

Innenfor historievitenskapene er "opplysningstid" et begrep med stor utsigelses- og forklaringskraft, dels som epokebetegnelse, dels som samlebegrep for en rekke realhistoriske begivenheter og sosial- og idéhistoriske strømninger: 'Opplysningstiden' begynner – ville mange si - rundt 1700 og ender med den franske revolusjon, eller i alle fall med Terroren etter 1793, og beskriver tradisjonelt borgerskapets emansipasjon fra religiøse og føydale tvangssystemer. Dens fremste representanter er de såkalte 'opplysningsfilosofene', Diderot, Voltaire, Rousseau etc., som med sine tanker om demokrati, frihet og menneskerettigheter legger de teoretiske premissene for revolusjonen. Dette utgjør rammeverket for vår forestilling om 'opplysningstiden' - slik den eksisterer som en historisk overlevering innenfor den vestlige tradisjon.

Men ved nærmere ettersyn – hvis vi et øyeblikk tar et skritt tilbake og betrakter dette historiske fenomenet "opplysningstid" på avstand – skjer det en fordobling. Det blir klart at vi, når vi snakker om 'opplysningstiden', på den ene siden referer til et begrenset antall tekster, på den andre siden til en tradisjon av fortolkninger av disse tekstene. Hver gang vi henviser til Rousseaus Om ulikheten – eller for den del angrepet på Bastillen, som jo også bare er overlevert som tekst – omtaler vi dels denne teksten selv, dels alle de fortolkninger og fortolkninger av fortolkninger som har overlevert og tradert denne teksten i den vestlige kanon. Og en fortolkning er i seg selv et forsøk på å fastholde én bestemt betydning og utelukke alle andre. Dette er som sådan et ganske innlysende poeng; det kan imidlertid få viktige konsekvenser. I teorien skulle det altså være mulig å omgå tradisjonen og vende tilbake til teksten - for på den måten å etterspore betydninger som har gått tapt på veien. Som hermeneutisk innsikt er dette selvfølgelig absurd: Vi kan uansett aldri unnslippe vår egen livsverden og forståelseshorisont. Men som ideal for en type tekstkritisk metode kan det være verdt en nærmere undersøkelse.

To av etterkrigstidens viktigste studier av "opplysningstiden" synes å ha tatt denne utfordringen alvorlig. Det dreier seg om Reinhart Kosellecks Kritik und Krise fra 1959 og Michel Foucaults Les mots et les choses fra 1966. Det er ved første øyekast ikke mye som forbinder disse to arbeidene. Kritik und Krise kan best karakteriseres som et historiefilosofisk verk som viderefører sentrale tanker hos Hans Georg Gadamer og Carl Schmitt og formulerer en skarp kritikk av all venstreintellektuell utopisme. Les mots et les choses står på sin side trygt plassert innenfor en strukturalistisk/poststrukturalistisk – her strides de lærde – tradisjon og henter samtidig viktige elementer fra Annales-skolens frontfigurer, Lucien Fevbre og Marc Bloch. Hvis man derimot avkler de to forfatterne sine respektive politiske og ideologiske habitter, og forholder seg primært til verkenes 'metode' og 'intensjon', kommer vesentlige fellestrekk til syne. Både Koselleck og Foucault tar et oppgjør med det tradisjonelle bildet av opplysningstiden og re- og omfortolker dens sentrale bestemmelser. Deres 'metode' består i å foreta en nærlesning av et utvalg av mer eller mindre kanoniske tekster, for så flette dem sammen til et nettverk av betydninger og motiver som erstatter den overleverte forestillingen om epoken.

Koselleck kaller sin bok "en studie over den borgerlige verdens patogenese". Han griper tilbake til 1600-tallet for å vise hvordan eneveldets raison d'état utgrenset religion og moral fra politikkens sfære for å kunne møte trusselen fra religionskrigene. Mot slutten av århundret blir denne moralske 'resten' utvidet til et eget domene hvor borgerne ikke var underlagt statsmakten, men kunne utfolde seg som "mennesker". Samtidig mister statsfornuften sin legitimitet som følge av at religionskrigene tar slutt, og en prosess begynner, der moralen "okkuperer" og "underlegger seg" stadig større deler av politikkens felt. Dette skjer imidlertid "skjult" og "i hemmelighet", og deri består opplysningstidens "hykleri" og "det patologiske" ved den moderne verdens tilblivelse: Opplysningsfilsofene "later som" de argumenterer moralsk og ikke politisk, men ikke desto mindre har argumenterene deres radikale politiske implikasjoner - innbakt i moralsk retorikk eller historifilosofiske utopier – som til syvende og sitter tvinger frem revolusjon og terror. På den måten omvurderer Koselleck opplysningstidens nøkkelbegreper: Åpenhet og toleranse blir til hykleri og hemmelighetskremmeri, frihet blir til tvang og underordning, og demokrati blir til terror. Gjennom detaljerte lesninger av en rekke tekster viser han hvordan opplysningsfilosofenes og deres forgjengeres argumentasjonstrategier bidrar til å undergrave politikken. Han ettersporer sentrale begreper som "kritikk" og "krise" og motsetningspar som "menneske"/"undersått", "moral"/"politikk" i et stort antall tekster, dels kanoniske, som Hobbes Leviathan, Lockes Essay Concerning Human Understanding, Bayles Dictionnaire Critique og Rousseaus Contrat social, dels mer ukjente, som Lessings Ernst und Falk, Göchhausens Enthüllung des Systems der Weltbürger-Republik og diverse ordensskrifter fra illuminatene. På denne måten kan han gi en radikalt ny fortolkning av – som han sier selv – "opplysningstiden som hendelsesenhet". [2]

For Les mots et les choses kan undertittelen igjen gi en nøkkel til forståelsen av verket. Foucault har kalt sin bok "en menneskevitenskapenes arkeologi". Den er bygd opp rundt det som for Foucault er den avgjørende begivenheten i humanvitenskapenes fremvekst: bruddet mellom den klassiske epoken – eller i Foucaults terminologi: "det klassiske epistemet" - og vår egen. "Arkeologien" skal beskrive de 'lagene' av tekst og kunnskap som går forut for vår egen tid og leder frem til dem. Her spiller 'opplysningstiden' en avgjørende rolle – selv om den som sådan aldri blir nevnt. I dens sted har Foucault satt den "klassiske" tidsalder som innledes av Cervantes' Don Quixote og går mot slutten samtidig som Revolusjonen og Terroren herjer Frankrike. Skillet mellom det gamle og det nye består for Foucault imidlertid ikke i en blodig revolusjon, men i et epistemologisk brudd: Nye begreper erstatter de gamle, og nye objekter kommer til syne i de gamles sted. Tre "vitenskaper" eller kunnskapsfelt utgjør hjørnestenene for analysen av det klassiske "epistemet": "den generelle grammatikken", slik den bedrives av Destutt de Tracy, Condillac og Port-Royal-logikerne; "naturhistorien" som finner nedslag hos Johnston, Linné og Buffon; og "rikdomsanalysen" i verkene til Davanzatti, Quesnays og fysiokratene. Det som binder dem sammen, er felles epistemologiske betingelser. Disse bestemmer hva som fremtrer for vitenskapens blikk, hvordan det fremtrer, og hvordan det lar seg ordne, plassere i et overgripende system. Det er "representasjonen" som definerer den klassiske orden; vitenskapens objekter erkjennes bare i den grad de kan navngis. Språket, begrepene er ikke noe som legges oppå verden og slik får en egen materialitet; de utgår fra tingene selv og er ett med dem. Virkelighet er en språklig orden, eller, som Foucault sier, en "taksonomi". Bruddet inntreffer i det "historien" bryter inn i dette statiske tablået, i det tingene, inkludert språket selv, får sin egen tilblivelseshistorie, sin egen genese. "Livet", "språket" og "arbeidet" sprenger rammene for de klassiske vitenskapsfeltene og institusjonaliseres i de moderne vitenskapene biologi, filologi og politisk økonomi.

Koselleck og Foucault presenterer to svært divergerende fortellinger om 'opplysningstiden'. Mitt mål er da heller ikke å vise at de har sammenfallende interesser, men bare å antyde at de "metodiske" likhetene som viser seg i de mer teoretiske delene av forfatterskapene, til en viss grad blir foregrepet i fremstillingene av "opplysningstiden". Det er – slik jeg ser det – dette som setter dem i stand til å foreta en fullstendig revisjon av den overleverte forståelsen av epoken. Både Koselleck og Foucault leser "opplysningstiden" som en tekst eller som et nettverk av tekster – forstått som en "diskurs", et "episteme" eller en "hendelsesenhet". Det som gir den enkelte tekst – eller også det enkelte utsagn eller det enkelte begrep - sin betydning, er ikke først og fremst forfatterens intensjon eller biografi, men tekstens plassering innenfor dette nettverket. Verken opplysningsfilosofenes "hykleri" eller "representasjonens" herredømme lar seg avlede fra eller lese ut av den enkelte tekst; disse epokebestemmelsene fremtrer først idet forskjellige tekster flettes sammen til et 'felt' for utsigelse og betydning. For å komme dithen må teksten først så langt som mulig fristilles fra tradisjonen, fra rekken av fortolkninger og fortolkninger av fortolkninger som har lagt seg over den som et lokk; dernest må den konstrueres på nytt, på en måte som lar det enkelte ord, begrep eller utsagn spille fritt i alle sin betydninger og betydningsnyanser; derfra kan man koble den til andre tekster, ikke tradisjonens tekster, men de tekster som omgir den, innvirker på den og betinger og avgrenser dens betydninger fra andre. Både Koselleck og Foucault nærmer seg – på hver sin måte – disse idealene. Og det er i denne forstand de kan gi anstøt til det vi heretter skal omtale som en "ny filologi".

Saussure og filologien

Nietzches lovord til filologene i Menschliches, Allzumenschliches kunne stå som epigram for filologiens ethos: Filologenes "strenge forklaringskunst", sier han, består i "bare å forstå det som skriften vil si, ikke å snuse opp eller til og med forutsette en dobbelt bunn i alt som leses". [3] Filologien krever en stor grad av nærhet til den teksten som skal fortolkes. Dette er ikke tenkt som en tilbakevending til positivisme og tekstmikrologi, men som en nødvendig korreks - og til syvende og sist et selvstendig alternativ - til en rekke subsumpsjons-og reduksjonsstrategier som enten underordner teksten en 'idé' eller en 'tidsånd' eller reduserer den til å være et 'dokument' som forteller om noe annet. Mot disse – svært utbredte – lesemåtene kan man sette en tekstlesning som først stiller spørsmålet "Hva er det som står på spill i denne teksten?" og deretter dykker ned i dens grammatikk, syntaks og semantikk for å besvare det. Filologiens oppgave er å ta teksten på ordet. Men hva skulle være det 'nye' ved disse påstandene? Dreier det seg ikke tvert imot om en renessanse for forlengst foreldete filologiske dyder? Så er vel 'ny filologi' heller kanskje ikke annet enn en polemisk konstruksjon som er ment å gi filologien en sårt tiltrengt aktualitet og avgrense den fra det vi i dag kjenner som filologi – edisjonsfilologi og språkhistorie. Det ville i så fall – slik jeg ser det - være grunn nok til å ta betegnelsen i bruk.

Filologiens nyere historie kan leses som en rekke forskjellige og suksessive svar på spørsmålet hvordan 'talen' – og derunder også 'skriften' eller 'teksten' som en fiksering av talen – forholder seg til 'språket'. 1800-tallets filologi så dette som et hermeneutisk problem; språket som betingelse for talen og talen som betingelse for språket var det spesifikt filologiske aspektet ved den hermeneutiske sirkel. Dette ga filologien som vitenskap en priviligert tilgang til tidligere kulturepokers tenkning og åndsliv, slik dette ble formidlet gjennom en kanon av tekster. Kunnskap om språkets regler og lovmessigheter åpnet opp en historisk diskurs som ellers ville ha forblitt lukket for forståelsen – f. eks. i Wilamowitz-Möllendorffs studier av de greske tragedier. Litt forenklende kunne man så si at 'form' og 'innhold' skiller lag mot slutten av 1800-tallet. Mens litteraturhistorien forstod seg som en hendelseshistorie, orienterte språkhistorien seg stadig mer mot de nye naturvitenskapene og deres ideal om lovmessig evolusjon. Både lydeendringer og betydningsendringer skulle forklares utfra bestemte lover. Talen ble redusert til en eksempelsamling.

Det store paradigmeskiftet innen filologien inntreffer imidlertid med utgivelsen av Saussures forelesninger Cours de lingistique générale i 1915. Spørsmålet om "språkets" forhold til "talen" blir her besvart ved at de to blir underlagt helt forskjellge metodiske prinsipper. Riktignok avviser Saussure ikke at de finnes et faktisk avhengighetsforhold mellom "språk" og "tale", mellom "langue" og "parole", men talen fremstår som sekundær i forhold til språkvitenskapens egentlige objekt, språket selv. Tale er for Saussure den subjektivt-individuelle ytring. Først når den stivner og blir til språk, kan den bli gjenstand for vitenskapelig betraktning. Språk og tale står ikke lenger i et hermeneutisk forhold til hverandre; tvert imot vil "parole" alltid være underordnet "langue". Man kunne følgelig hos Saussure snakke om en 'transcendental vending' i språkvitenskapen som gir opphav til det vi i dag kjenner som lingvistikk. "Språket", hevder Saussure, "er et system som ikke kjenner noen annen orden enn sin egen". [4]

Det som først og fremst går tapt på veien, i det filologien skifter ham og blir lingvistikk, er historien, betraktningen av språket som historisk fenomen. Tid, endring og utvikling – eller tilfeldighet og brudd – kan nødvendigvis bare eksistere innenfor talen. Språket som system ligger selv hinsides enhver historisk tildragelse – eller omvendt og adskillig mer radikalt: Historien er bare en gjentagelse av bestemte språklige strukturer . Slik gir skillet mellom "langue" og "parole" hos Saussure opphav til et like rigorøst skille mellom det "synkrone" og det "diakrone". Det diakrone blir redusert til "parole"; enhver forandring blir altså forstått som tilfeldig, enkeltsstående og subjektiv. Språkvitenskapen skal derimot bare beskjeftige seg med det synkrone, språket forstått som selvstendig, autonomt system.

Med Saussure har språk og historie definitivt skilt lag. 1800-tallets filologi gjorde dem til tvillingskjebner – den ene helt og holdent henvist til den andre. Men utover på 1900-tallet blir de innlemmet i helt forskjellige metodiske og institusjonelle felt og ser ikke lenger ut til å ha noe med hverandre å gjøre. Samtidig blir talen som sådan – og dens fikseringspunkt: den enkelte, konkrete, avgrensede og historiske teksten – fortrengt fra vitenskapen og forvist til en tilværelse som plagsom parasitt på henholdsvis den historiske empirien og den lingvistiske strukturen. Ifølge Foucaults diagnose er "dokumentet" for historievitenskapen "bare den ubevegelige materien som befinner seg mellom historikeren og det som menneskene har sagt og gjort" [5]; mens den strukturelle lingvistikken – også dens mer filosofiske avarter i fransk etterkrigsfilosofi – har som sitt objekt et språk som er avskåret fra sin egen fortid. Dette gapet mellom språk og historie kunne beskrives som historievitenskapenens 'filologiske problem'.

Denne artikkelen springer ut av et ønske om å undersøke hvorvidt de to teoretiske retningene som vi kjenner som henholdsvis "begrepshistorie" og "diskursanalyse" – enten sammen eller hver for seg – kunne gi løsninger eller ansatser til løsninger på dette problemet. Selvfølgelig kunne man også ha lett andre steder; lignendende refleksjoner ligger til grunn bl.a. for Quentin Skinners anvendelse av Austins talehandlingsteori på på historiske tekster, for Peter Burkes "språkets sosialhistorie" og for de studier i skjæringspunktet mellom litteratur og historie som har fått samlebetegnelsen "nyhistorismen". Det hadde hatt den klare fordel at vi hadde unngått alle de filosofiske og politiske konnotasjonene som knytter seg til Kosellecks og Foucaults tekster, ikke minst konflikten mellom hermenutikk og (post)strukturalisme og mellom tysk og fransk tenkning, som kanskje mer og mer viser seg å være en skinnkonflikt. Men det er også noe av poenget med denne sammenstillingen: å se om to filosofer/historikere fra så forskjellige tradisjoner kan ha gjort parallelle innsikter når det gjelder forholdet mellom språk og historie. Med et slikt utgangspunkt må imidlertid lesningene bli svært selektive; målet er da heller ikke først og fremst å si noe om de to forfatterskapene, men å se i hvilken grad de kan gi ansporinger til nye forestillinger om 'tekstens historistet' – og samtidig – 'historiens tekstualitet'.

Mellom langue og parole – et nytt felt

For å formidle mellom språk og historie, og dermed – kunne man si – gjeninnsette filologien som historisk vitenskap, innfører både Koselleck og Foucault et nytt 'felt' eller et tredje 'nivå' mellom tekst og kontekst, mellom språklig representasjon og virkelighet, som er karakteristert ved at det ikke uten videre lar seg tilordne noen av dem, men forblir utspent mellom to poler. På denne måten problematiserer – for ikke å si opphever – både Kosellecks "begrep" og Foucaults "diskurs" Saussures skille mellom "langue" og "parole" og gjenfinner språk og tale som deler av et kontinuerlig vekselspill. Verken begrepet eller diskursen kan reduseres til kontigente representasjoner av historiske begivenheter; de er selv historie, ja, de er til og med selv begivenheter. Det er slik man må forstå Koselleck når han sier at begrepene både er "faktorer" og "indikatorer" innenfor det historiske forløp [6]; temaet for begrepshistorien er dermed – som ordet antyder – verken begrepet som logisk eller lingvistisk enhet eller historien som en serie reelle begivenheter, men "konvergensen mellom begrep og historie". [7] På samme måte opererer Foucault med diskursen som et tredje nivå, et tredje "system" som skiller seg fra de såkalte "primære eller reelle relasjoner", altså historien, og likeledes fra de "sekundære eller refleksive" relasjoner, altså språket, og – kan man tenke seg – er lokalisert mellom disse. Diskursanalysens oppgave er, ifølge Foucault, å beskrive hva som er spesifikt ved dette tredje systemet, og hva slags 'spill' det inngår i med de to andre. [8] Lest med begrepshistoriske eller diskursanalytiske briller kan teksten bare utsi noe om historien i den grad den selv er betinget av den. Samtidig forteller den først og fremst om betingelsene for sin egen tilblivelse. Dette betyr imidlertid ikke at historien som sådan forsvinner og bli erstattet av en form for 'tekstmetafysikk' – slik dette synes å være en overhengende fare, eller til og med en ønsket konsekvens, i den dekonstruktive tekstkritikken. Hva som kan sies eller skrives, er jo nettopp betinget av de politiske, sosiale og institusjonelle forhold som vi vanligvis identifiserer som 'realhistorie'. Generelt kunne man si at forholdet mellom tekst og historie ikke lar seg beskrive vertikalt, som et hierarki, men må forstås horisontalt, som en 'vev' av tråder som er flettet i hverandre på en mer eller mindre forståelig måte. Lenger kommer vi ikke foreløpig. Før vi kan si noe mer om forholdet mellom tekst og historie, må vi først gå inn på hva som kjennetegner henholdsvis "begrep" og "diskurs" som filologiske kategorier.


"Begrep"

"Begrepshistorie", slik jeg forstår det her, har først og fremst funnet nedslag i det syv bind store leksikonet Geschichtliche Grundbegriffe. Historisches Lexikon zur historisch–sozialen Sprache in Deutschland som utkom fra 1971 frem til 1992 og var utgitt av Koselleck, i samarbeid med Werner Conze og Otto Brunner. Dette verket, som i sitt omfang og pretensjoner grenser til det absurde, men som ikke desto mindre er ett av etterkrigstidens viktigste bidrag til tysk historiografi, inneholder i alt 130 begreper og like mange artikler som beskriver disse begrepenes historie. "Stat", "opplysning", "rett" og "folk" er tilfeldig valgte eksempler. Det første bindet har Koselleck foranstilt en innledning hvor han legger det teoretiske fundamentet for prosjektet. Denne dannet utgangspunkt for essayet "Begrepshistorie og sosialhistorie" som ble publisert i 1972 og definerte rammen for den tyske debatten rundt begrepshistorien. Det er disse tekstene – sammen med essaysamlingen Vergangene Zukunft. Zur Semantik geschichtlicher Zeiten som ble publisert i 1979 og inneholder essays fra perioden 1965 til 1977 – som ligger til grunn for denne fremstillingen av begrepshistorien.

Før arbeidet med Geschichtliche Grundbegriffe begynte, hadde "begrepshistorie" vært en entydig filosofisk disiplin, som interesserte seg for begrepenes historie bare i den grad den kunne gi en dypere forståelse av filosofiske problemstillinger. Som en følge av dette var historien blitt redusert til en 'oppbevaringsboks' for begrepenes idéinnhold. For Koselleck ble det derfor avgjørende å definere "begrep" på en slik måte det ikke bare igjen ble forankret i historien, men selv – i essensiell forstand – ble historie. Begrepshistorien tar dermed form som en "historisk-filologisk" vitenskap som har som mål dels å bestemme ordenes forskjellige betydningsinnhold, dels å analysere hvordan de blir brukt, hvilken polemisk kontekst de hører hjemme i, hvem de henvender seg til osv. F. eks. sier ordet "borger" i seg selv ingenting om standsmessig, politisk og sosial tilhørighet; rundt 1700 har vi byborgeren, rundt 1800 statsborgeren og rundt 1900 borgeren som ikke-proletar. Dette er imidlertid i seg selv et relativt elementært kildekritisk poeng. Språket blir historie, men blir ikke selv forstått som "materielt" og "produktivt". Man kunne si at filologien her kommer historievitenskapen til hjelp, men uten å gi primat til sitt eget objekt, språket: Det forblir gjennomsiktig og representativt.

For begrepshistorien er det derfor like viktig å ivareta det man kunne kalle begrepets filosofiske og strukturelle potential. Dens oppgave er ikke å anvende språklig kilder for å komme frem til bestemte saksforhold eller finne ut hva historiske personer har ment om dette og hint, men å "opparbeide de erfaringer og teorier som ligger nedfelt i begrepene". [9] Dette oppnår Koselleck ved først å skille begrepet fra ordet. Et begrep, hevder han, er alltid et ord, men et ord er ikke alltid et begrep. Begge er betydningsbærende dels i kraft av sitt indenterte innhold, dels i kraft av sin talte eller skrevne kontekst, altså den historiske situasjonen, og er dermed nødvendigvis flertydige. Men mens ordet kan gjøres entydig gjennom fortolkning, må begrepet – for å kunne være et begrep – forbli flertydig. Ordet blir til begrep "når den politisk–sosiale betydningssammenhengen som ordet henviser til – og anvendes i – i sin helhet inngår i ordet". [10] Man kunne f. eks. ramse opp noe av det som inngår i ordet "stat" og gjør det til et begrep: herredømme, landområde, lovgivning, forvaltning, skatt, hær, forfatning, domsmyndighet osv. Alle disse forskjellige saksforholdene med sin egen terminologi, sin egen begrepslighet, omfattes av begrepet "stat". De blir så og si brakt på en felles nevner. Det er slik man må forstå Koselleck når han hevder at begreper er "konsentrater av forskjellige betydningsinnhold". [11] Begreper kan være klare, men må forbli flertydige. Dette kunne leses parallelt med den franske tradisjonens forøk på å "frisette signifikanten", å koble tegnet løs fra det betegnete – ikke som følge av at tegnet, og i neste instans ordet, oppfattes som arbitrært i forhold til virkeligheten, historien, men fordi begrepet – slik Koselleck forstår det – fremstår som like mangetydig og foranderlig som virkeligheten selv. Han overlater til Nietzsche å formulere denne innsikten: "Alle begreper hvor en hel prosess sammenfattes semiotisk, unndrar seg definisjon; definerbart er bare det som ikke har noen historie." [12] Begrepet blir ikke definert ut fra sin henvisningsfunksjon, men utfra sin evne samle og ta opp i seg mangfoldet av historiske erfaringer og teoretiske og praktiske saksforhold og sette dem inn i en sammenheng – som igjen bare er gitt og kan erfares i begrepet selv. Begrepshistorie som filologisk praksis gir dermed først og fremst tilgang til det sett av historiske erfaringer som ligger investert i en enkelt tekst eller et sett av tekster – erfaringer som bare kan gripes i språkets eget medium. Det handler ikke om å slutte seg tilbake til forfatterens intensjon eller – for den del – til de herskende produksjonsforhold og -midler; tvert imot må filologiens oppgave være å skille ut og beskrive de forskjellige erfaringsstrata som ligger skjult i tekstens 'tykkelse', og som unndrar den vår forståelse.

Koselleck beskriver her altså den del av det filologiske arbeidet som gjelder enkeltordet, vel og merke bare i den grad det kan ansees som et begrep og dermed fungerer som en slags "metafor" for teksten i sin helhet, eller også for et nettverk av tekster eller – i siste instans – for historien. "I en viss forstand," skriver Koselleck, "er det språk som finnes i kildene fra det tidsrom man behandler, i seg selv en metafor for den historie man ønsker å erkjenne." [13] Jeg skal skal senere vise at begrepshistorien – som en følge av begrepets funksjon som knutepunkt i et nettverk – kanskje allerede i Geschichtliche Grundbegriffe fungerer som en type argumentasjons- eller til og med diskurshistorie. Først skal jeg imidlertid nærme meg Foucaults diskursbegrep og undersøke i hvilken grad det kan oppfattes som en filologisk kategori – slik jeg har valgt å forstå dette her – og hvordan det kan sies å gjenforene tekst og historie, språk og tale.

"Diskurs"

"Diskurs" har på kort tid blitt ett av humanvitenskapenes yndlingsbegreper. Ikke minst idéhistorikerne synes her å ha funnet et mantra som kunne redde den fra en rekke metodiske kortslutninger og selvmotsigelser. Men hva er det egentlig som fremtrer, i det man begynner å omtale tekster fra et bestemt historisk tidsrom som en "diskurs"? Det forblir vel i beste fall uklart – også hos Foucault. Dette er imidlertid ikke stedet for en bred diskusjon av diskursbegrepet. "Diskurs" skal her tvert imot forstås snevert – altfor snevert, ville sikkert mange hevde – som en 'filologisk' kategori, som kan tas i bruk under lesningen av historiske tekster, for, om mulig, å la teksten fremstå som mer mangfoldig, kompleks og skjebnesvanger. To aspekter ved Foucaults tenkning synes å gjøre seg særlig gjeldende i den forbindelse: hans forståelse av diskursen som "begivenhet" og hans ønske om å beskrive diskursen "utenfra", som "overflate", uten å søke noe som "ligger under".

Det er først og fremst i L'archéologie du savoir fra 1969 at Foucault opptrer som 'filolog'. Han prøver i denne boken – slik jeg ser det – å finne frem til en metode, eller en strategi, for lesning av historiske tekster, som et alternativ til tradisjonelle historiske og idéhistoriske lesninger. Samtidig er dette det nærmeste han kommer et metodisk verk – som riktignok verken beskriver det han har gjort så langt (Histoire de la folie, La naissance de la clinique, Les mots et les choses), eller det han kommer til å gjøre (Surveiller et punir, Histoire de la sexualité). Flere av innsiktene han gjør i L'archéologie du savoir dukker imidlertid opp igjen i tiltredelsesforelesningen ved Collège de France året etter, L'ordre du discours , hvor han gir en filosofisk begrunnelse for sin 'filologiske' praksis.

Foucaults sentrale tanke er at den subjektive ytring alltid inngår i og er underlagt en orden som ligger forut for denne, og som er en betingelse for at den skal fremstå som meningsfull eller i det hele tatt finne sted. Det er denne ordenen han omtaler som "diskurs". Han forestiller seg altså at det finnes en 'struktur' eller et 'system' som regulerer alle historiske utsagn. Så langt følger han Saussure. Men mens strukturalismen tenderer mot å forstå disse kategoriene som transcendentale, eller i alle fall ahistoriske, er det Foucaults prosjekt å igjen forankre dem i historiens materialitet. "Diskursen" er ikke hevet over historien. Tvert imot: Det er er først som del av en diskurs at talen viser ut over seg selv og sitt subjektive opphav og blir historisk. Saussures "langue" utgjorde et produksjonssystem for et ubegrenset antall utsagn – eller, som Foucault selv sier, "et begrenset sett av regler som muliggjør et ubegrenset antall ytelser" [14] – og befant seg i så måte på et annet og mer fundamentalt nivå enn historien selv. Foucault leter ikke etter noe 'bakenfor' historien eller teksten; han anvender "diskurs" for å beskrive noe som allerede finnes: et begrenset antall utsagn som hører sammen i kraft av at det finnes et felles sett av regler som har betinget deres tiblivelse. Men igjen: Disse reglene har ingen egen skjult eksistens, ingen priviligert plass på et høyere nivå; de kan bare lokaliseres i teksten eller 'ved dens grenser'.

Men i L'archeologie du savoir går Foucault enda lenger i å 'historisere' språket; han gjenfinner tale og tekst midt blant de fenomenene som historikere tradisjonelt ønsker å nå frem til når de tolker kilder og driver kildekritikk: "begivenhetene" og "objektene". Han opphever dermed skillet mellom det som "vitner om" ("levning") eller "forteller om" ("beretning") historien, altså tekstene, og historien selv, forstått som en virkelighet som en gang fantes, men som nå er borte. Tekstene som sådan blir "begivenheter" og "objekter" som bare kan beskrives i seg selv, som avgrensede spesifikke fenomener, og ikke som representanter for noe annet som ikke lenger finnes.

I Les mots et les choses beskriver Foucault de epistemologiske betingelsene for filologiens oppkomst: "Fra 1800-tallet folder språket seg om seg selv, får sin egen tetthet, utfolder en historie, lover og en objektivitet som bare tilhører det." [15] Filologien hører her fortsatt inn under "fortolkningen" og synes dermed å kolportere forestillingene om "mennesket" eller "subjektet" som språkets forankringspunkt – som ifølge Foucault kjennetegner det "moderne epistemet". Den blir imidlertid også tilskrevet et kritisk potensiale som peker fremover mot Foucaults eget filologiske prosjekt. "Filologien", skriver han, "har satt en felle for diskursens sannhet." [16] Der de andre vitenskapene prøver å "nøytralisere" og "polere" språket, å "rense det for alle tilfeldigheter og urenheter", inntil det blir "et eksakt avbilde, "en duggfri avspeiling" av tanken og kunnskapen [17], vil filologien "forurolige ordene vi bruker", "vise frem den grammatiske folden som våre ideer befinner seg i" og "utspre mytene som gir liv til ordene våre". [18] Slik er filologien, ifølge Foucault, blitt "kritikkens moderne form": "...dens utgangspunkt er ikke at det finnes et språk på leting etter det det vil si, men derimot en utfoldelse av en manifest diskurs som bringer språket i sin ubehandlete form for dagen ." [19]

Nettopp "i sin ubehandlete form" utspiller språket seg som en rekke tilfeldigheter og begivenheter; det kan ikke reduseres til et system, men forblir underlagt historiens lover – eller rettere sagt, mangel på sådanne. Den som snakker, behersker aldri det språket han snakker i – ikke fordi han er dømt til å gjenta en opprinnelig struktur, men fordi det alltid vil finnes elementer av tilfeldighet, av andre eller manglende betydninger som han ikke har kontroll over. Slik produserer enhver diskurs sine egne tilfeldigheter og prøver samtidig å bekjempe dem ved hjelp av regler for utelukkelse og kontroll. Det er dette som konstituerer diskursen – og i neste instans teksten – som "begivenhet": på den ene siden språkets tilfeldighet, på den andre siden diskursens forsøk på å kontrollere hva som blir sagt eller skrevet. I L'ordre du discours diskuterer Foucault forskjellige "prosedyrer" som kontrollerer og begrenser diskursen. Han skiller her mellom "utelukkelsessystemer" – forbudet, skillet mellom fornuft og galskap og motsetningen mellom sant og falskt – og "interne prosedyrer" – kommentaren, forfatteren, disiplinen. I tillegg kommer det han kaller "diskursens underkastelsesprosedyrer" som begrenser hvem som får delta i diskursen – og hvordan. En tekst fremstår som en "begivenhet" i den grad den påkaller alle disse "prosedyrene", eller nærmere bestemt, i den grad den setter seg utover den manifeste diskursens grenser og truer den stabilitet, og dermed aktiviserer diskursens forsvarssystemer. Foucaults filologiske krav blir dermed at man skal analysere ethvert moment i diskursen eller også ethvert utsagn "dans son irruption d'événement" [20] – fritt oversatt: "idet det bryter inn i form av en begivenhet" – og dermed gi teksten tilbake sin "singularitet som begivenhet". [21] Dette ville sette ut av spill "de ureflekterte kontinuiteter som, forut for selve analysen, organiserer den diskurs som man tenker å analysere". [22] Til disse "kontinuitetens forhåndsbestemt former" hører bl.a. forestillinger om "innflytelse" og "utvikling", men også mer eller mindre "objektive" fenomener som "verket" og "boken" og diskursive enheter som "litteraturen" og "vitenskapen" – altså nettopp de størrelser som filologien definerer seg ved. Foucault benekter da heller ikke deres eksistens; det han vil vise, er at de ikke er selvfølgelige, at de alltid er "effekter av en konstruksjon som det handler om å kjenne reglene... til". [23] Det som gjør en tekst historisk, er altså ikke at den inngår i en kontinuitet med intensjoner, ideer eller produksjonsforhold, som del av en utvikling eller som eksempel på en generell tendens, men tvert imot at den er "diskontinuerlig", at den bryter med det som ligger forut for og følger etter den. Slik sett har Foucault radikalisert sitt prosjekt fra Les mots et les choses: Det er ikke bare diskurser som følger etter hverandre i tid, som er diskontinuerlige, men også diskurser som eksisterer ved siden av hverandre, og til og med forskjellige utsagn innenfor en og samme diskurs. Enhver tekst tar form av en singulær "diskursiv begivenhet" [24].

Forståelsens motstykke: "utvendigheten"

Så langt filologiens objekt: en diskontinuerlig tekst, som "inntreffer" på samme måte som en begivenhet, og som er helt og holdent spesifikk og enestående. Teksten blir i den forstand bærer av et "diskontinuitetsprinsipp" og et "spesifisitetsprinsipp" - slik Foucault beskriver disse i L'ordre du discours.[25] Spørsmålet blir nå hva slags forhold filologien skal ha til sitt objekt, teksten – dersom den ikke bærer på en skjult mening som skal forstås og fortolkes, dersom den aldri vil kunne åpne seg for fortolkeren, fordi den er massiv og ugjennomtrengelig, dersom det ikke finnes et budskap, en kjerne av betydning som tegnene og ordene referer til. Tekstens mening fremtrer for oss gjennom "forståelsen" – dette er et hermeneutisk grunnprinsipp. "Forståelsens" motstykke er hos Foucault "utvendigheten". I L'ordre du discours skriver han: "Man må ikke gå fra diskursen mot dens indre kjerne, mot hjertet av en tanke eller en betydning som skulle manifestere seg i den, men fra diskursen selv, fra dens fremtoning og dens regularitet, mot dens ytre mulighetsbetingelser, mot det som gir opphav til den tilfeldige rekken av dens begivenheter og som fastsetter deres grenser." [26] L'archéologie du savoir kan leses som et forsøk på å beskrive hva denne "utvendigheten" skulle bestå i. To nøkkelbegreper blir hermed satt i spill: "diskursive formasjoner" og "utsagn". Det første spørsmålet Foucault stiller, er hvordan man kan definere en diskursiv formasjon uten å redusere den til et enhetlig prinsipp – det være seg dens gjenstandsområde, dens utsagnsmodaliteter, dens begreper eller dens temaer. Han svarer selv ved å foreslå at man skal tenke seg diskursen som et "spredningssystem". [27] Det som organiserer utsagnene, er ikke et "deduktivt byggverk" eller "arbeidet til et kollektivt subjekt", men måten de blir til på: om det ene følger på det andre, om de er samtidige, hvilke plasser de inntar i et "felles rom" osv. [28] Det er disse "regularitetene" som utgjør "diskursens store overflate". [29] Derfra går han over til å beskrive utsagnene selv, "diskursens atomer". [30] Disse skiller seg både fra logikernes "proposisjoner", grammatikernes "fraser" og de anglo-saksiske analytikernes "talehandlinger". Utsagnet er for Foucault ikke en enhet med bestemte kjennetegn, men en "funksjon". [31] Det lar seg ikke beskrive som en struktur, en samling tegn eller et sett av regler; det er derimot det som setter disse "ut i livet", som henter dem ut av språket som en tidløs sfære og gir dem historisk virkelighet. Utsagnet er i seg selv verken rent språklig eller rent materielt, men en hybrid eksistens som forener språk og virkelighet, tekst og historie. Det dreier seg dels om en singulær begivenhet som er uløselig knyttet til et bestemt sted og en bestemt dato, dels om en konstellasjon av språklige tegn som er repeterbare og dermed har gyldighet også utenfor en konkret historisk kontekst. Hvis man tok for seg påstanden "Jorden er rund" før og etter Copernikus, ville man, ifølge Foucault, finne at ordene var de samme, og at de langt på vei hadde samme betydning, men at påstandene stod i helt forskjellige forhold til andre påstander og erfaringer, at betingelsene for deres anvendelse og bekreftelse hadde endret seg totalt. Kort sagt: Det kan ikke være snakk om samme "utsagn". Spørsmålet som da dukker opp, og som skal behandles nærmere nedenfor, er om ikke Foucault alltid er nødt til komme til samme konklusjon: at to utsagn som tilhører to forskjellige historiske kontekster, er helt forskjellige – i den grad at de fremstår som fullstendig 'fremmede' for hverandre, at det ikke finnes noe som forbinder dem, annet enn i en rent overfladisk språklig forstand.

Tekstens historisitet – historiens tekstualitet

Foucaults "utsagn" og Kosellecks "begrep" blir begge forstått som konvergenspunkter mellom språk og historie; begge illustrerer det som er grunntanken i denne artikkelen: at det er gjennom å lese teksten "i sin utvendighet", teksten som tekst, at vi kan få tilgang til den historien den er innvevd i. Både "begrepet" og "utsagnet" inneholder teoretiske ansatser som bryter med det Koselleck omtaler som "den naive sirkelslutningen fra ordet til saksforholdet og tilbake igjen". [32] Historikerens oppgave er ifølge Ottar Dahl først "å etablere teorier om kildenes tilknytning til den historiske virkelighet, dvs. å rekonstruere en historisk virkelighet som kan forklare kildene" [33], deretter å tolke kilden "som en meddelelse, som bærer av et meningsinnhold" [34] - enten som "levning" eller "beretning" – for å finne "data om en bestemt problemsammenheng". [35] Historien opptrer her samtidig som en gitt, uproblematisk kontekst som kan "forklare kildene", og som en uklar "problemsammenheng" som først kan beskrives og forstås etter at vi har tilegnet oss en mengde "data" – via de samme kildene. Opp mot dette kunne man stille en filologi som ikke lenger tar historien for gitt og dermed tilskriver den absolutt primat over teksten, men tvert imot anser den som like problematisk og like avhengig av fortolkning som den teksten den er "bakgrunn" for. Filologiens oppgave fremstår slik som todelt: I det den frigjør teksten fra historiens autoritet, gjenfinner den også historiens egen flertydighet – som et kompleks av tekster.

At skillet mellom språk og historie oppheves, innebærer ikke bare at tekster leses som historie, som "begivenheter", men også at historien forstås som tekst, og at de samme strukturene som betinger meningsproduksjonen internt i tekster, også gjenfinnes 'utenfor' teksten. Med Derrida kunne man her selvfølgelig innvende at det ikke finnes noe utenfor teksten – il n'y a pas de hors-texte; denne polemiske påstanden er imidlertid bare meningsfull i den grad man samtidig tar høyde for at det heller ikke finnes noen ren tekst – i det minste ikke for filologien. Det som finnes, er en 'vev' av tekstuelle og historiske elementer som ikke lar seg skille fra hverandre, men alltid må 'leses' som deler av et nettverk. Slik må man forestille seg filologiens dobbeltansikt: på den ene siden tekstenes historisitet, på den andre historiens tekstualitet.

Koselleck som diskurshistoriker

Dette har etter hvert blitt et kjent topos i post-strukturalistisk historie– og litteraturteori. Fremstillingen av historien blir ikke lenger styrt av historismens temporale, lineære strukturer – "fremskritt", "utvikling", "tilblivelse" osv.; disse blir tvert imot satt ut av spill og erstattet med romlige, nettlignende mønstre – "formasjoner", "systemer" og "diskurser". Foucaults diskursbegrep – slik det ble definert ovenfor – er nettopp et eksempel på denne overgangen. Men spørsmålet er om ikke den samme prosessen – som man kanskje kunne beskrive som en 'tekstualisering' av historien – også finner sted hos Koselleck og i Geschichtliche Grundbegriffe, om ikke Koselleck – på tross av sin uttalte skepsis mot "den strukturalistiske lingvistikken" [36] – også skriver en form for 'diskurshistorie'. Denne tendensen finnes ansatsvis allerede i Kritik und Krise; i innledningen skriver han: "Intet utsagn blir anvendt for å si noe om forfatteren personlig. Selv om det hele tiden er singulære begivenheter og enkelte skrifter som blir trukket frem, handler det altså aldri om disse i seg selv. Temaet er og blir opplysningen som hendelsesenhet i den absolutistiske staten." [37] Det er dette begrepet "hendelsesenhet" vi her skal gripe fatt i. Koselleck virker selv ikke altfor interessert i å definere det nærmere; han gir imidlertid en viktig pekepinn når han når han trekker frem tekstenes "samhørighet" [38] som en avgjørende faktor. De tekster han bruker for å belegge sin tese - det være seg verk av "store tenkere" eller "anonyme flygeblader" [39] –, bærer ikke "personlighetens stempel" [40], men blir innordnet i en argumentasjonsstruktur: dialektikken mellom politikk og moral. Kosellecks "hendelsesenhet" består altså av tekster – tekster som nettopp, slik vi så det hos Foucault, skal forstås som "begivenheter". Til sammen utgjør de en "enhet" som har en viss orden. På hvilket nivå denne enheten befinner seg, hva slags status den har, forblir usagt; det virker imidlertid ikke helt urimelig å ville forstå den i analogi med Foucaults diskursbegrep. Kosellecks fremgangsmåte synes å underbygge denne tesen. Ingen av utsagnene han anvender for å belegge sin versjon av opplysningstiden, blir analysert 'innover', for å si noe om opphavsmannens motiver og intensjoner, men utelukkende 'utover', for å se hvordan de forholder seg til andre tekster og andre utsagn. Opplysningsfilosofenes "hykleri" skal – slik jeg ser det – ikke forstås dithen at den enkelte filosof eller forfatter 'tenker' eller 'mener' noe annet enn det han sier; det er ikke et 'moralsk' spørsmål. Kosellecks poeng er at de begrepene de bruker – "menneske", "kosmopolit", "krise" etc. –, og måten de bruker dem på, har implikasjoner de selv ikke er i stand til å overskue. Deres moralske retorikk besverger en politisk revolusjon – som ender i terror og diktatur. Det er disse implikasjonene jeg her vil forstå som "diskursive". De er ikke intenderte eller bevisste; de lar seg heller ikke gjenfinne som politisk agitasjon eller revolusjonære paroler; de fremtrer først idet forskjellige utsagn og begreper blir satt sammen til argumentasjonsstrukturer eller -formasjoner som igjen står i bestemt forhold sine historiske omgivelser – i dette tilfellet, absolutismen.

Nå blir spørsmålet om ikke begrepshistorien – slik den fremstår i Geschichtliche Grundbegriffe – også opererer med tilsvarende "hendelsesenheter" eller diskurser. Allerede Kosellecks definisjon av "begrep" tyder i denne retningen. Begrepene lar seg ikke 'folde sammen' om en iboende kjerne av betydning, men må tvert imot 'brettes ut' slik at et mangfold av mulige betydninger og bruksmåter kommer til syne, slik at man, sier Koselleck, "kan slutte fra deres rekkevidde og anvendelse til strukturer og store hendelsessammenhenger". [41] At begrepet må defineres diskursivt og ikke essensielt, kommer enda tydeligere til uttrykk innenfor historiske konflikter – det være seg om økonomi eller om statlig legitimitet. Begrepet er aldri 'partsspesifikt', men er kjennetegnet av at begge parter nødvendigvis er henvist til å bruke det for å formidle sine divergerende erfaringer og interesser. Det må derfor ifølge Koselleck alltid utlegges "perspektivisk". [42] Begrepets semantikk er verken rent "subjektiv" eller rent "objektiv", men alltid begge deler samtidig. [43] Artikkelen om "politikk" i Geschichtliche Grundbegriffe kan anskueliggjøre dette. [44] Det springende punkt i 1700-tallets tyske debatt om absolutismen er hvorvidt politikken skal underlegges moralen eller ikke; dette er til syvende og sist avhengig av hvordan man forstår begrepet "politikk". Det utkrystalliserer seg her fire mulige posisjoner: først kameralismen, som forstår "politikk" som ren og skjær maktkunst, som et spørsmål om hvordan fyrsten best kan beholde og styrke sin makt; dernest det såkalte opplyste eneveldet, som prøver å forene politikk og moral, men uten egentlig å rokke ved politikkens absolutte forrang; dernest Kant, som legger de filosofiske premissene for moralens absolutte gyldighet på politikkens område, men ikke trekker de praktiske konsekvensene av dette; og til slutt de tyske jakobinerne, som avslører politikken som umoralsk maktmisbruk. Alle disse standpunktene blir omhyggelig belagt med sitater fra de aktuelle tekstene. Begrepet "politikk" kan her ikke forstås uten å også beskrive den diskurs som begrepet inngår i; denne diskursen kunne igjen sies å utgjøre en "hendelsesenhet" innenfor moderne tysk historie.

Koselleck utdyper selv dette temaet videre i essayet "Zur historisch-politischen Semantik asymmetrischer Gegenbegriffe" fra Vergangene Zukunft.[45] Begrepshistorien blir her utvidet til å omfatte det han omtaler som "motbegreper": konstellasjoner av to begreper hvorav det ene blir anvendt for å beskrive den talende selv, det andre for å beskrive de andre, de som ansees som fremmede. Det som gjør disse begrepene "asymmetriske", er at de omtaler de fremmede på en nedsettende måte. De er ensidige; motparten føler seg tiltalt, men ikke anerkjent. De aktiviserer et skille mellom "vi" og "dere", men foretar samtidig en innholdsmessig bestemmelse av disse gruppene: hellenere og barbarer, kristne og hedninger, mennesker og umennesker. Igjen er det ikke begrepet selv som står i fokus, men dets funksjon og rolle i en "argumentasjonsstruktur". [46] Det synes nærliggende å trekke en parallell til skillet mellom fornuft og galskap som Foucault behandler utførlig i Histoire de la folie, og senere, i L'ordre du discours, anfører som en av diskursens "utelukkelsesprosedyrer".[47] For filologien er en tekst aldri et nøytralt felt for representasjon av virkeligheten; den inngår alltid i en politisk kamp. Foucault sier om diskursen at den ikke bare er "det som gjengir kampene og herredømmesysteme, men det man kjemper om og ved hjelp av, makten man søker å bemektige seg". [48] Analogt snakker Koselleck om "den semantiske kampen for å definere og i kraft av definisjonen opprettholde eller realisere politiske og sosiale posisjoner". [49] Dermed har en av historiens viktigste drivkrefter – "kampen" – trengt inn i teksten – eller rettere sagt, teksten har overtatt det som har vært historiens eget modus operandi: krig, smerte og død.

Det diakrone som problem: muligheten for å beskrive historisk forandring

Her befinner vi oss helt ved grensene av hva en 'romlig' historieforståelse kan ta opp i seg. Nettopp "kampen", som et eksempel på forandring, mulig kontinuitet eller brudd, setter historien, forstått som tekstualitet, i drift. Både "begrep" og "diskurs" ble introdusert som filologiske kategorier som kunne formidle mellom språk og tale, mellom et synkront system og et diakront forløp. Men som vi så medførte dette samtidig at språket ble 'brettet ut' til "felt" og "strukturer" og forstått som "diskontinuerlig", som "begivenhet" eller "hendelsesenhet". Spørsmålet blir altså om filologien, idet den vil lese den enkelte tekst, det enkelte utsagn dels som en begivenhet i sin egen rett, dels som innvevd i et nettverk av andre tekster, likevel kommer til kort overfor det diakrone i historien, at den ikke er i stand til å beskrive historisk bevegelse og forandring – kort sagt: om historien 'stivner' i møtet med en filologisk metode slik den er beskrevet her.

Dette spørsmålet griper i for stor grad over i historiefilosofien til at det kan behandles inngående her; det er imidlertid velegnet som bakteppe for å se på hvor Koselleck og Foucault går hver sin vei, og hvor den ytterst skjøre syntesen mellom hermeneutikk og strukturalisme som jeg har antydet ovenfor, sprekker opp. Jeg skal begrense meg til å se på det jeg oppfatter som Kosellecks og Foucaults 'filologiske' formulering av konflikten mellom det diakrone og det synkrone. Rent formelt – dvs. forstått som språklige enheter – er både begrep og utsagn repeterbare; de kan brukes i forskjellige situasjoner og forskjellige historiske kontekster. Spørsmålet man må stille, er om de også er de samme – i den forstand at de står i et lignende forhold til virkeligheten og til andre begreper og utsagn. Hvis dette er tilfelle, kan man snakke om en kontinuitet; hvis ikke, har man å gjøre med en endring eller et brudd. Hvis filologien skal kunne tematiserer historien som et diakront forløp, må den altså – ikke nødvendigvis besvare – men i hvert fall stille dette spørsmålet.

Av de tekstene jeg omtaler her, er det utvilsomt Kosellecks innledning til Geschichliche Grundbegriffe som mest eksplisitt tar opp motsetningen mellom det diakrone, "ordbetydninger som følger kronologisk etter hverandre ", og det synkrone, "et historisk begreps systematiske pretensjoner". [50] Han tenker seg den begrepshistoriske analysen som en prosess i to etapper: Først etableres begrepenes betydning, dets sosiale og politiske innhold og funksjoner; dernest blir de "løst fra sin kontekst, og deres betydninger blir fulgt gjennom tidenes løp og innordnet i forhold til hverandre". Slik, skriver han videre, "summeres de forskjellige begrepsanalysene til en historie for begrepet". [51] Et annet sted formulerer han sitt prosjekt på følgende måte: "Den synkrone analysen av fortiden blir utvidet diakront." [52] Av dette følger ikke bare at begrepet selv opptrer som historisk foranderlig; det får også en egen "indre temporal struktur" [53] som gjenspeiler de tre historiske dimensjonene: fortid, nåtid og fremtid. Ifølge Koselleck har ethvert begrep en "aktuell polemisk brodd", en "foregripende fremtidskomponent" og et "vedvarende element som skriver seg fra fortiden". [54] Det bærer i så måte et "janusansikt" [55] – fordi det på samme tid peker bakover mot det som en gang var, og fremover mot det som en gang skal bli, eller det noen håper skal inntreffe. Det er dermed begrepshistoriens oppgave både å analysere 'begrepsrester' som ikke lenger har noen referanse i virkeligheten, og å avdekke virkeligheter som forblir ubevisste fordi de ikke ennå er satt på begrep. Dette synes å bringe begrepshistorien i nærheten av Foucaults "genealogier" som på tilsvarende måte avdekker språklige 'rester' som vitner om forestillingers eller diskursers tilblivelse, deres opphav i noe som i dag er dem fremmed, ja, som ofte virker frastøtende på dem – jf. psykiatrien og strafferetten.

Både Koselleck og Foucault tar et oppgjør med fremstillinger som underlegger historien en kontinuerlig narrativ struktur – det være seg tradisjonell vitenskaps- eller idéhistorie eller, i Kosellecks tilfelle, en type 'struktur- eller byråkratihistorie' som lenge har dominert tysk historiografi. Begge fremhever fortiden som noe annet og fremmed, som ikke umerkelig leder over i nåtiden, men tvert imot står i et motsetningsforhold til denne. Det er språket – henholdvis som "begrep" og "diskurs" – som ivaretar denne annerledesheten. Vårt språk er ikke det samme som det vi finner i historiske tekster; det finnes en kløft – og dermed en overhengende fare for meningstap – mellom leser og tekst. Det er denne motsetningen mellom forskjellige historiske perioder Foucault synes å rendyrke i Les mots et les choses . I forordet til den engelske utgaven – som han selv gav tittelen The order of things – understreker Foucault at den må leses som en "komparativ" studie. [56] Han ønsker ikke å beskrive "våre vitenskapers genese", men " et epistemologisk rom som er særegent for en bestemt periode". [57] Lenger ut i det samme forordet – som utkom året etter L'archéologie du savoir – tar han opp det som ble et viktig ankepunkt mot boken, og som gav ham merkelappen 'strukturalist': "Det har blitt sagt at dette verket benekter selve muligheten for forandring. Og likevel var det forandringer jeg ønsket å skrive om." [58] L'archéologie du savoir har ofte – og antageligvis med rette – blitt lest som Foucaults oppgjør med strukturalismen. "Utsagnet" står i sentrum for tenkning om språk og historie som har forlatt "epistemet" som stabiliserende enhet. Den begrepslige nyvinningen "formation discursive" bringer likedan inn et element av bevegelse, av forandring – av diakroni – i fremstillingen, idet det franske "formation" kan bety "tilblivelse" eller "dannelse" – slik vi gjenfinner det i "genealogien" –, såvel som "formasjon". Det kan dermed se ut som han avviser at de dreier seg om statiske, preformerte strukturer og fremhever diskursens diakrone, prosessuelle karakter. Det springende punktet er imidlertid utsagnsteorien. Hvis utsagnet – slik Foucault synes å hevde – er absolutt singulært, unikt og diskontinuerlig, kan det umulig danne utgangspunkt for en beskrivelse av historisk forandring; dette ville jo forutsette at det kunne sees i forhold til andre utsagn som lå foran og bak det i tid, og at det var mulig å påvise likheter og forskjeller mellom dem på en diakron skala – kort sagt: at utsagnet kunne inngå i temporal prosess som forbandt det med andre utsagn. Det er tvilsomt om Foucault i det hele tatt åpner for denne muligheten. I alle fall er det svært vanskelig å følge ham når han skiller utsagnet fra selve utsigelsen og insisterer på at det har en "repeterbar materialitet". [59] Utsagnets funksjon er å aktualisere et "tilsluttet felt" [60], og det muliggjør på denne måten en 'punktuell' beskrivelse av historien; av dette følger imidlertid at utsagnet bare kan gjentas i den grad hele dette feltet også 'gjentas' – altså i den grad det befinner seg innenfor samme struktur. Dermed fremstår historien hos Foucault som en serie strukturer som hver og én er lukket om seg selv, og som aldri kan inngå i noe diakront forløp, enten som kontinuitet eller endring.

Med mindre man vil undersøke dens tilblivelseshistorie, er enhver tekst i seg selv nødvendigvis punktuell, og må dermed leses synkront. Altså må det være noe annet som forandrer seg. Men hos Foucault er det ikke plass for noe annet enn teksten, utsagnet og diskursen – og de regler, lovmessigheter og prosedyrer som betinger dem. Mennesket, subjektet er blitt visket ut – "lik et ansikt tegnet i sand i strandkanten", som han skriver i Les mots et les choses. [61] Tilbake står tekstene uten sine opphavsmenn. De er ikke lenger uttrykk og heller ikke representasjoner av en gitt virkelighet, men har fått "status av ting eller objekter". [62] Diskursanalysen gir prioritet til utsagnet som en del av et synkront nettverk og blir dermed i stand til å vise hvordan tekster fra forskjellige felt eller disipliner er vevd inn i og betinger hverandre. Begrepshistoriens utgangspunkt er et annet. Den vil fremheve hvordan et mindre antall tekster – som mange steder kan minne om en tradisjonell idéhistorisk kanon – lar seg innordne i et diakront forløp. Også disse tekstene er punktuelle; de har en dato og et sted. Det som forandrer seg, er den menneskelige erfaring som ligger investert i begrepene. Kosellecks begrepsanalyser bygger på en hermeneutisk innsikt om at enhver erfaring forutsetter en fortolkningshorisont. Gjennom begrepene kan vi få tilgang til denne horisonten og dermed til forskjellige lag av historisk erfaring. Når begrepene endrer seg – dvs. når de inngår i nye konstellasjoner og inntar nye plasser i nettverket av tekster – finner det også sted en "erfaringsendring". [63] Koselleck nyanserer dette erfaringsbegrepet ytterligere idet han splitter det opp i "erfaringsrom" og "forventningshorisont". [64] Erfaring og forventning, skriver han, "konstituerer historien og på samme tid erkjennelsen av den, [...] idet de fremhever og oppretter den indre sammenheng mellom fortid og fremtid, før, i dag eller i morgen". [65] Og han formulerer sin tese på følgende måte: "Erfaring og forventning er to kategorier som – idet de fletter fortid og fremtid inn i hverandre – er egnet til å tematisere historisk tid." [66] Både erfaring og begrep er dermed historiske i dobbelt forstand: De forandrer seg, men forsøker samtidig å gripe denne forandringen; de er historiske, men har samtidig historien som tema; de eksisterer til en konkret tid og på et konkret sted, men bearbeider samtidig det som har vært, og foregriper det som skal komme.

Historien som synkront nettverk og som diakront forløp representerer to jevnbyrdige utfordringer for filologien. Og de må forbli i et spenningsforhold til hverandre – som verken kan avgjøres til den enes eller den andres fordel. Kanskje må man tenke seg teksten som et slags innsnitt i historien – som skaper en overflate som kan 'leses', men samtidig viser frem alle de lag på lag av 'strømninger', 'tendenser' og 'utviklinger' den er sammensatt av. Eller også som et fastfrosset øyeblikk – som plutselig og uventet danner et forståelig 'tablå' som når som helst igjen kan forsvinne i historiens strøm.

Filologiens speilkabinett

Den type filologi jeg tar til orde for her, representerer kanskje et umulig prosjekt: å skulle lese teksten som tekst, dvs. – som Paul de Man skriver i "Tilbake til filologien" – å undersøke "språkets strukturer forut for den mening det produserer" [67], og samtidig skulle forstå den i lys av en historisk kontekst; å skulle blottlegge trådene i et synkront nettverk av tekster, og samtidig skulle vise hvordan de strekker seg bakover og fremover i historien; og ikke minst, å skulle nærme seg teksten utenfor fortolkningstradisjonen for å prøve å gjenreise dens tapte utsigelseskraft. Noen av disse vanskelighetene kunne la seg illustrere ved hente frem en av de mest innarbeidede metaforene vi har for å beskrive forholdet mellom språk og virkelighet, og deretter prøve å 'forvanske' den dithen at den kunne beskrive de teoretiske problemene jeg har diskutert ovenfor. Jeg tenker på 'speilet'.

For en tidsmessig filologi er ikke språket lenger en 'avspeiling' av virkeligheten. Men metaforer er – som Blumenberg har vist – ofte bedre tankeredskaper enn begreper. Det kan derfor kanskje være grunn til ikke å forlate forestillingen om 'speil' og 'avspeiling' helt ennå. Tvert imot kunne man som et tankeeksperiment introdusere et speil til, og dermed tenke tekst og historie som to speil som står vendt mot hverandre. Hvis vi så innledningsvis går ut fra at teksten faktisk tilbyr en 'avspeiling' eller et 'speilbilde' av historien, vil vi i neste omgang kunne si at historien bare er en 'avspeiling' av teksten, eller av en samling tekster – og da begynner denne metaforen å bli interessant. Hvis vi nå vender tilbake til teksten, har den blitt en 'avspeiling' av historien som selv er en 'avspeiling' av teksten osv. – inntil både tekst og historie har blitt 'korridorer' av speilbilder av som fortaper seg i det fjerne. Å lese historiske tekster, er å tre inn i et 'speilkabinett'. For at vi skal kunne få øye på hva som viser seg i speilene, må vi stille oss mellom dem, men det eneste vi da får se, er vårt eget speilbilde, fordoblet og gjentatt i det uendelige. Vi speiler oss i tekstene vi leser, vi speiler oss i historien – og bryter samtidig vekselspillet mellom de to. Dette er igjen elementær hermeneutikk.

Den filologiske 'metoden' som jeg finner ansatser til hos Koselleck og Foucault, er ikke tenkt som et alternativ til teksthermenutikken. Det den kan bidra med, er i høyden å gi teksten et tydeligere 'nærvær' i fortolkningsprosessen, å gi den mer kraft til å motstå våre for-dommer og forutinntatte og overleverte meninger. "alfabeterne findes", fastslår Inger Christensen. [68] De finnes på samme måte som aprikostrærne, bregnene og duene, drømmerne, dukkene og dreperne. På samme måte som atombomben og kjærligheten.

Fotnoter

[1]Inger Christensen: Alfabet, København 1981, s. 7

[2]Reinhart Koselleck: Kritik und Krise. 7. Aufl., Frankfurt am Main 1992, s. 5

[3]Friedrich Nietzsche: Werke in drei Bänden. Herausgegeben von Karl Schlechta. Erster Band, München/Wien 1973, s. 451

[4]Ferdinand de Saussure: Cours de linguistique générale. Edition de Charles Bally/Albert Sechehaye, Paris 1968, s. 43

[5]Foucault: L'archéologie de savoir, Paris 1969, s. 14

[6]Koselleck: "Einleitung", i: Geschichtliche Grundbegriffe. Historisches Lexikon zur politisch-sozialen Sprache in Deutschland. Herausgegeben von Otto Brunner/Werner Conze/Reinhart Koselleck. Band 1, s. XIV

[7]Ibid., s. XXIII

[8]Foucault: L'archéologie du savoir, s. 62

[9]Koselleck: "Einleitung", s. XXIV

[10]Ibid., XXII

[11]Ibid.

[12]Nietzsche, sitert etter Koselleck: Ibid., s. XXIII

[13]Ibid., s. XV

[14]Foucault: L'archéologie du savoir, s. 39

[15]Foucault: Les mots et les choses. Une archéologie des sciences humaines, Paris 1966, s. 309

[16]Ibid., s. 311

[17]Ibid., s. 309

[18]Ibid., s. 311. Se også artikkelen "Nietzsche, Freud, Marx" fra 1964 som blir publisert for første gang på norsk i dette nummeret av ARR.

[19]Ibid.

[20]Foucault: L'archéologie du savoir, s. 37

[21]Ibid., s. 40

[22]Ibid., s. 36

[23]Ibid., s. 37

[24]Ibid., s. 39

[25]Foucault: L'ordre du discours. Leçon inaugurale au Collège de France pronocée le 2 décembre 1970, Paris 1971, s. 54f

[26]Ibid., s. 55

[27]Foucault: L'archéologie du savoirt, s. 52

[28]Ibid.

[29]Ibid, s. 105

[30]Ibid, s. 107

[31]Ibid., s. 117

[32]Koselleck

Av Helge Jordheim