Forsiden >  Artikler >  Arr nr 3 / 2002 (Ære)

Ære bak murene

Kan mennesket leve uten ære? Eller er vi avhengige av en viss grad av æresfølelse for å fungere sosialt? Tapte Arve sin ære da han ble dømt til 21 års fengsel for to drap og et bankran?

Arve har sittet nesten tolv av sine 44 år i fengsel. Han har tilbrakt ti år på lukket anstalt, resten på det som kalles åpen soning. Under den åpne soningen var han først på Bastøy, der vannkanten er fengselsmuren. Fanger med rømningsrisiko kommer ikke dit. Nå soner han på Sandaker hybelhus. Det er et slags trappetrinnsystem, forklarer han, der man blir gradvis friere. Nå har Arve fire måneder igjen til løslatelse, det vil si prøveløslatelse.

– Jeg fikk min første perm etter seks år i fengsel, og det var en utenomkroppslig opplevelse. Jeg følte at jeg ikke fikk puste. Det var helt fantastisk å sitte nede i byen og drikke kaffe og bare se folk. Reklameboards, som man vanligvis bare passerer, flashet imot meg. Det var ruslignende. Jeg kjente friheten fysisk også. I fengselet går man sjelden i sko. Man bruker sandaler eller slippers, for man har jo ikke bruk for noe annet. På permen hadde jeg sko på beina for første gang på seks år, så jeg fikk selvfølgelig gnagsår under beina og på alle tærne. Svære vannblemmer. Men jeg brydde meg jo ikke om det, jeg bare gikk og gikk og gikk.

– Er frihetstapet også et tap av ære?

– Ære og verdighet er betinget av frihet. Blant annet frihet til å velge selv. Den innsatte blir fullstendig strippet for ære. Man er for så vidt strippet for ære den dagen man blir arrestert og siktet. Da har man tapt all ære ute i samfunnet. Medieomtalen forverrer det hele, og den er krenkende også for tiltaltes familie. Så kommer man i retten, der ens verdighet svekkes ytterligere. Dommeren sitter 32 centimeter høyere enn tiltalte. Og får man en dom, er man stemplet for evig. Men det verste er det kontinuerlige tapet av ære man opplever som fange i norske fengsler.

De kaller den ”kompis”

– I fengselet er man hele tiden overvåket, og det innebærer et stadig tap av verdighet. Det er religiøse dimensjoner over et fengselsopphold. Fra og med innsettelsesritualet, der man blir fratatt alle personlige eiendeler, som klær og klokke. Og så skal man grundig registreres gjennom et bekjennelsesritual som tar flere år. Og det handler ikke bare om den kriminelle handlingen man har gjort, men hele ens liv, familien, venner. Ens brev blir lest, telefonene avlyttet, alle ens papirer blir gjennomgått ukentlig, enkelte ganger daglig. Kontrollen er nedverdigende. Man føler at man mister enhver sosial posisjon og ikke minst den nødvendige avstanden til andre mennesker. Man mister sin private sfære. Men til slutt gir man faen. Det vel en slags overlevelsestaktikk at fangen utvikler sin egen æreskodeks og sin egen etikk.

Hvordan mister fangen sitt personlige rom?

Alt som angår fangen, blir registrert i fengselets computer. Vet du hva navnet på den er?

”Kompis”. ”Det står i kompis”, sier de. ”Dette sa du i 1994; det står i kompis.” Det er i hvert fall ikke min kompis. Der står ting du har sagt, helt løsrevet fra sammenhengen. Hvis en fange slår til en fangevokter, står det kanskje i rapporten at han slo til fangevokteren fordi han ble fratatt avisen, eller fordi fangevokteren leste brevene hans. Men slike enkelthendelser er ofte ikke årsakene. Fangen slår fordi han til slutt eksploderer på grunn av stadige nedverdigelser. En hendelse utløser slaget, men forløpet kommer aldri med i rapporten. Det finnes ingen vitenskapelige metoder for innsamlingen av data til ”kompis”. Jeg tenkte jeg skulle søke om å få utlevert mappa mi, men det viser seg at jeg ikke har mulighet til det. Jeg kan eventuelt få en venn til å søke for meg, for jeg kunne virkelig tenke meg å studere den.

Treatment in single room

– Føler du at det er en bevisst taktikk fra fengselsmyndighetene, at de vil bryte deg ned?

Nei, det kan godt hende intensjonene er gode. Men kunnskapsnivået deres er på et veldig lavt og behagelig nivå. Man vil aldri få innsikt i hvorfor folk begår kriminelle handlinger så lenge man møter dem med total fordømmelse. Skal man gjøre noe med kriminaliteten, må man ha reell kunnskap, og det får man ikke ved bare å betrakte en fange. Man ser fangen klø seg i hodet. Men det kan jo være fordi han liker å klø seg i hodet. Eller kanskje har han flass. Altså, man får empirisk kunnskap, men kanskje sier den ingenting.

Finnes det ingen dialog mellom fangevokteren og fangen?

– Nei, for fangen lyver for fangevokteren hele tiden. Fangen vil selvsagt ikke være med på spillet ut fra fengselsmyndighetenes premisser. De er naive hvis de tror fangene gir dem sannheten. Dette er kanskje en bagatell, men det farlige er at den kunnskapen fangevokteren har om fangen, får han gjennom samtaler med fangen. Og denne kunnskapen blir altså basert på løgn. Lenger oppe i systemet blir det dannet politikk på grunnlag av dette. Det er klart at når man sitter i fengsel er det mye mer behagelig å fortelle fangevokteren det han ønsker å høre enn å fortelle sannheten. La meg ta et eksempel: En fange har et seriøst rusproblem, og han har lyst til å gjøre noe med det. Hvis han er så dum at han forteller dette til fangevokteren, så kan han ikke regne med å få hjelp. Han får bare ekstra overvåkning. Hvis han da sprekker, og det gjør jo de fleste før eller siden, blir han tatt, og da får han gjennomgå.

– Overvåkningen blir mer omfattende?

Ja, det er en ond spiral. Han blir satt på isolat. Fengselsmyndighetene har forresten skiftet navn på isolatet. Nå heter det ”eneromsbehandling”. På engelsk blir det ”treatment in single room”, som det står i dokumentene de sendte til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Det høres jo ut som bevertning på et førsteklasses hotell. Norge ble nemlig kritisert for bruken av isolat, og nå er ikke isolat lenger i bruk. Men det er jo bare innpakninger, for innholdet er det samme. Isolasjon er tortur. Psykisk tortur. Det er nok ikke like ille for alle, men det finnes flere eksempler på at fanger har hengt seg på isolat. Da jeg satt på Ila, var det en av fangene som hengte seg mens han satt på isolat. Fyren hadde tatt med seg et kjøkkenhåndkle inn på cellen. I løpet av natten rev han det opp og hengte seg i lampen. Han hadde laget så hard knute at de ikke fikk den opp, så de skar ham rett ned. Knuten ble hengende. På den cellen kom jeg senere. Knuten var min tv og radio.

En annen ære

Hva legger du i begrepet ære?

At man beholder en viss form for integritet og en privat sfære. Ære er noe subjektivt. Men det er også avhengig av miljø og koder. Ære er knyttet til den gruppen du tilhører, til de menneskene som ser deg. Hvis en fange sier til en annen ”Din sleipe jævel!” så er ikke det nødvendigvis kritikk. Det kan være forbundet med noe som oppleves som ærefullt i fangemiljøet. For eksempel hvis man har lurt fangevokterne. Noe av det mest æreløse en fange kan gjøre, er å tyste på en annen fange.

Er det noe i forhold til din æresfølelse som du hele tiden har vært opptatt av å ivareta?

Ja. Jeg har for eksempel aldri sluppet en fangevokter inn på meg. Det vil aldri skje. Det har jeg måttet betale for, for eksempel tok det lengre tid før jeg fikk sone åpent. Man har jo også fanger som springer logrende etter fangevokterne som små slaver. Jeg mener det er viktig å holde avstand, det har vært viktig for min egen æresfølelse. Ryggslikking har jeg holdt meg for god for. Det samme gjelder tysting. Det oppfattes også som mer verdig hvis man soner sin dom uten sutring, hysteri eller klaging.

– Har du gjort noe for å gjenvinne en slags verdighet i fengselet?

– Jeg har lest en del. For jeg skjønte at når jeg skulle sone en så lang dom, var faren stor for å ende opp som et hattestativ når jeg kommer ut. Og det var jeg redd for. Jeg har tatt to grunnfag og ett mellomfagstillegg. Nå holder jeg på med mellomfag i historie. Jeg er ganske stolt av det. Dessuten har jeg jobbet litt kriminalpolitisk mens jeg har sittet inne, men det har kostet en del. Man blir mye isolert og får lengre tid på lukket. Jeg har jobbet i KROM, Norsk Forening for Kriminalreform.

– Hvilke saker har du jobbet med?

– Jeg har særlig vært opptatt av de psykiske overgrepene i norske fengsler. For eksempel ”speilet” på Ringerike. Jeg satt på Ringerike i noen år, det nye flaggskipet blant norske fengsler. Der har de et speil på gulvet, et par kvadratmeter stort. På speilet har de markert to føtter, med litt avstand, slik at beina står fra hverandre. Her må man gå hvis man har besøk, for eksempel av sine barn. Både før og etter besøket må man gå naken over speilet og gjøre dype knebøy. Helt naken, med to fangevoktere som står og fniser rett bak en. For verken å smugle noe ut eller inn. Men leger har sagt at hvis noen hadde puttet noe i anus, så er det ingenting som tilsier at det ville ramle ut fordi vedkommende tok noen dype knebøy, med mindre det er noe galt med kroppen til vedkommende. Tarmen er ikke laget slik. Så den eneste funksjonen dette speilet har, er å nedverdige fangen ytterligere, å strippe ham for enda mer ære. Speilet ble innført som en forsøksordning på Ringerike i 1998/99, men det er i fullt bruk ennå. Forsøket forsetter.

Hvilke reaksjoner har du fått på ditt kriminalpolitiske arbeid?

– Hvis man er kritisk til fengselet utenfor murene, regnes det som høyverdig, men innenfor er det ikke forbundet med noe ærefullt. Medfangene syns det er bra at noen forsøker, men de ler jo bare av deg, for de vet at det ikke hjelper uansett. Det er en kamp i kvikksand, for ingen bryr seg om kritikken. Jeg er blitt kalt en meget ressurskrevende fange. Det er fordi jeg har skrevet kanskje 1000 klager, både på vegne av meg selv og andre. Fengselsmyndighetene regner meg som oppviglersk, de mener jeg skaper stor sosial uro. Og da har de det verktøyet de trenger i sine lovparagrafer for å sette meg i kjelleren, på isolat. Så det er hva du får igjen for å følge de æresbegrepene som er ute.

Ære og ansvar

– Har ære noe å gjøre med ansvar? I fengselet blir jo ikke fangen tildelt særlig ansvar?

– Fangen har ikke ansvar i fengselet, og kan ikke ha det. For med ansvar følger valg. Uten frihet intet ansvar. Fangen blir lullet inn i en ansvarsløs tilværelse. Derfor kan det være vanskelig å ta et grep om eget liv når man kommer ut igjen. Man blir institusjonsavhengig. For man blir omtrent leid til frokost, til jobb og tilbake.

– Tror du tap av ære kan føre til kriminelle handlinger?

– Det er vanskelig å svare på. Hva kom først: høna eller egget? Ære ute i samfunnet er blant annet å oppfylle sine samfunnsforpliktelser. Man vil ha et gradvis tap av ære hvis man bryter gjeldende normer. Og hvis man dømmer en slik normbryter, tar man fra ham all ære. Da spiller det ikke lenger noen rolle for ham. Samfunnet asfalterer veien inn i den kriminelle verden. Nå holder man på å dosere i svingene med den nye straffegjennomføringsloven, som trådte i kraft 1. mars i år. Det er en forferdelig lov, den største straffeskjerpingen i norgeshistorien. Og den er knapt debattert i mediene. Det er helt utrolig. Loven innebærer blant annet halvert permisjonstid for fangen. Og det ligger jo så mye rehabilitering i permisjonen. Da kan man treffe venner og familie. Også kontrollen er skjerpet. Før kunne fangevokterne ta urinprøve på mistanke, nå kan de ta det når de vil. Også speilet på Ringerike er et eksempel på forverring. Den nye loven gir fangevokteren et enormt verktøy. Tidligere har slike straffegjennomføringslover gitt små forbedringer i fangens favør. I 1975 fikk fangen lov til å ha tv og radio på cella. Han har fortsatt lov til det, men nå har fangevokterne rett til å ta det fra ham. Fangen er prisgitt fangevokterens innfall. Han er som en kork ute på en stor sjø. Man har ingen rettssikkerhet som fange. Det gjør at respekten for systemet forsvinner. Jeg mener samfunnet er på et farlig spor, fordi man produserer det man ønsker å bli kvitt. Men kanskje er det dette myndighetene vil, å bygge opp en fengselsindustri, som i USA. Det bør de i så fall innrømme.

Spørsmålet er: Er det viktigste å få gjort noe med kriminaliteten, eller er det viktigste å få forbryterne straffet? Hvis det viktigste er å få dem straffet, så fungerer fengselet perfekt. Men dersom man ønsker å gjøre noe med problemet, må man tørre å prate med forbryterne for å finne ut hvor problemene ligger. Forakten og den moralske fordømmelsen hindrer innsikt.

Bedre med pisking

– Er du imot fengsel i enhver form?

Ja, for slik jeg ser det, brukes alle ressurser i fengselet på negative overvåkningstiltak, og veldig lite på oppmuntring og oppbakking. Derfor blir ikke fangene bedre mennesker; de brytes ned. Det er ironisk at samfunnet legger så mye ressurser i det negative. På Ringerike fengsel er det 300 ansatte og 100 innsatte. Det vil si tre ansatte per innsatt. I eldreomsorgen er det omvendt, bare mye verre. Parallelt med at antallet fangevoktere har steget, har den tekniske og arkitektoniske overvåkningen eksplodert. I dag kan det sitte ett menneske og overvåke hele fengselet; alle rom og alle innsatte til enhver tid. Og likevel ønsker fengselsmyndighetene flere voktere.

– En iraner sa til meg en gang at det var bedre å sitte i fengsel i Iran, for der fikk man juling en time om dagen, og så fikk man fred i 23 timer. Her får man jo psykisk juling 24 timer i døgnet. Kanskje pisking ville vært en bedre løsning. Da kunne de mest straffekåte elementene få utløp. Og når piskingen var over, ville fangen få være i fred. Man kunne piske fangen en time, en uke, et år. Hva som helst. Men når man var ferdig, så var man ferdig.

Drapsmann for alltid

– En som dømmes for drap, vil vel trolig bære med seg dette stempelet etter soningen?

Ja. Gjelden blir aldri betalt, selv om man har sonet sin straff. Man får en ryggsekk full av stein. Og jeg går ut fra at man stiller sist i køen, både når det gjelder arbeidsmarked og bolig.

Er du redd for at folk skal være mistenksomme?

– Nei, for er det en ting fengselet gjør med deg, så er det at det fjerner redsel. Man er ikke redd noe lenger. Man får en egen evne til å gi faen, og det er jo ikke noe som bør dyrkes frem.

Har venner utenfor fengslet holdt kontakt?

Ja, ikke mange, men noen. Man mister cirka nitti prosent. De tror kanskje det smitter, det kriminelle og uverdige. De er vel redde for at andre tenker: Hvis du kjenner en kjeltring, så er du kanskje en kjeltring selv.

Ser du på deg selv som kjeltring?

Jeg er jo stemplet som det da … Jeg pleier å kalle meg selv for fange, for da kan jeg kalle fangevokteren for fangevokter. På åpen anstalt heter det plutselig Ole og Arve. De vil være på fornavn med deg. Sandaker hybelhus er en sånn koseklubb. Alt er veldig søtt og vennlig og vakkert. Jeg syns det er et sleipt drag over det. At alt skal være annerledes de siste fire månedene. Det er noe ullent ved det. På alle anstalter har jeg fått utdelt et nummer, på Bayern, Ullersmo, Ila, Ringerike og Bastøy. Nå får jeg ikke nummer mer. Jeg syns det er litt irriterende. Det fratar meg muligheten til å kalle min overvåker for fangevokter. Den retten forbeholder jeg meg. Og da kan jeg godt kalle meg selv for fange eller kjeltring.

Hvem har krav på å vite noe om din fortid når du kommer ut?

Jeg tror alle har krav på det. Men akkurat det bekymrer meg ikke så mye, for det går verst utover sedelighetsforbryterne. Det er nærmest blitt en hekseprosess mot disse. Og jeg forstår det jo på et vis. Det er mange følelser involvert. Jeg har en sønn selv, så jeg kan forstå det følelsesmessige behovet for straff.

– Du har en sønn. Har det vært vanskelig å holde kontakten mens du har sittet inne?

Jeg har vært heldig. Jeg har hatt god kontakt med gutten. Moren har oppfordret ham til å skrive. Han var tre da jeg ble satt inn. Nå er han femten. Vi har hatt brevkontakt siden han lærte å skrive.

– Har han besøkt deg?

Nei, ikke da jeg satt på lukket anstalt. Det er det æreløse besøk. Stripping og kontroller. Det blir bare verre og verre. I dag kan du få såkalte kontrollerte besøk, det vil si glassveggbesøk. Jeg har ikke benyttet meg av det. Men etter at jeg kom til Bastøy, har jeg hatt besøk av ham tre ganger. Han bor et stykke unna. Han kommer til høsten en gang. Jeg er veldig glad for at moren hans har vært så ok. Hun har oppmuntret ham til å holde kontakt. I mange tilfeller blir dommen brukt mot den dømte i forhold til foreldrerett osv. Da har man ingenting man skulle ha sagt.

Ikke å rømme er galskap

– Har du klart å beholde en slags tro på fremtiden mens du har sittet inne?

Ja, det er klart. Man må jo se på det som en slags utfordring. Jeg kan ikke se negativt på fremtiden. Da kunne jeg like godt kjøpt meg et tau. Enten kommer man styrket ut, eller knekt.

– Jeg har jo vurdert å rømme. Daglig nesten, i begynnelsen. Men med det systemet som finnes i dag, blir man etterlyst verden over i løpet av en time. Og da ville jeg måttet gå og se meg over skulderen resten av livet, så jeg slo det ganske fort fra meg. Men jeg må jo si at det egentlig er vi som ikke rømmer, som burde undersøkes. Det er jo galskap å bli. Det strider mot all fornuft.

Hva gjør du når du kommer ut?

Det vet jeg ikke. Det er farlig å legge for vidløftige planer. Jeg kommer som sagt ut med en ryggsekk med en heavy dom. Jeg kan nok ikke velge og vrake der ute, men jeg tror at studiene har forbedret mine odds. Jeg skal fortsette å studere et år eller to, så får jeg se da. Dessuten er det vanskelig å planlegge. Det er jo en side ved fengselet at man blir så velsignet fri fra bekymringer. Det er en egen frihetsdimensjon.

Frihet fra ansvar?

Ja. Blant annet fra økonomisk ansvar og materielt press. Man har ingen bekymringer med hensyn til for eksempel gjeld og renter. Hva skulle for eksempel likningsmyndighetene gjøre? Gi meg tre måneders fengsel? Det bryr man seg ikke mye om hvis man allerede har en dom på 21 år.

Arve blir løslatt 17. januar 2003. Til hornmusikk. Noen kamerater skal ordne det.

Av Nina Castracane Selvik