Forsiden >  Artikler >  Arr nr 1-2 / 2013 (Cuba)

Å reise med formål

Revolusjonsturisme til Cuba 1991 og 2012

Den 20. august 2012 fikk jeg en mail der det sto: Hei! Du, lurte på en ting: Arr jobber med et temanummer om Cuba. Vi skal dit, faktisk. Det skal handle om forestillinger om Cuba, og vi er både interessert i drømmen om og frykten for. Noe i Kaderprosjektet? If not you, then who?

Dette var det første jeg hørte om prosjektet «Images of Cuba», tidsskriftet Arrs temanummer om Cuba. Årsa­ken til at jeg ble spurt var altså at jeg i 2004–2009 drev «Kader­prosjektet», et frittstående forskningsprosjekt som intervjuet menige ml-ere – dvs. kommunister av maoistisk orientering – i Norge og i andre europeiske land, til sammen rundt 150 personer. Ml-erne i Norge var organisert i AKP (m-l) og Rød Ungdom og i en rekke «frontorganisasjoner», og de hadde en dominerende posisjon på den utenomparlamentariske ­venstresida. Boka Den store ml-boka: norsk maoisme sett neden­fra (2009) var Kaderprosjektets fremste resultat. Den besto av tema­tiske essays og en lang rekke brede intervjuer: individuelle, subjektive fortellinger om smått og stort i ml-rørsla.

Noe mange av informantene i prosjektet ble intervjuet om, var formålsreiser til sosialistiske land. Ml-erne valfartet særlig til Kina og Albania. Ikke Cuba, den gang. Reisene var en viktig ting, det var meningsfulle reiser med tradisjoner tilbake til Moskva-kommunistenes delegasjons- og studieturer til Sovjetunionen og dens ulike satellittstater. Kulturradikalere i Mot Dag og medlemmer av NKP kunne dra på partiskoler og rundreiser, de var i DDR, Romania, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Bulgaria, Polen og naturligvis selve Sovjetunionen. Slike reiser foregikk helt fra revolusjonens barndom på 20-tallet, gjennom 30-årene med de beryktede Moskva-prosessene, etter krigen og videre helt fram til sammen­bruddet rundt 1990.

De uavhengige sosialistene i SF foretrakk på sin side revolusjons­turer til det alliansefrie Jugoslavia og avkolonialiserte land i Afrika, men de kunne også dra til østblokken og gjerne til Cuba. Maoistene i AKP (m-l) foretrakk andre reisemål, ­siden de mente at kommunismen var blitt forfalsket i østblokken og hos dens mange partnere, mens den var ekte i enkelte andre land. Mange reiste naturligvis til Maos Kina, både før, under og etter «Den store proletariske kulturrevolusjonen» 1966–73, men et langt større antall ml-ere dro til Albania, kommunismens fyrtårn i Europa, et lite land som fungerte som et slags Lavterskel-Kina.

Den mest berømte ml-reisen er nok likevel turen til Demokratisk Kampuchea, der Raude Khmer under Pol Pots ledelse hadde tatt makten i 1975. Ledende norske ml-ere – Tron Øgrim, Pål Steigan, Elisabeth Eide og Sveinung Mjelde – var delegasjon til landet i september 1978. Vel hjemme kunne de fortelle at ryktene om menneskerettighets­brudd var lite annet enn borgerlig-imperialistisk propaganda, og at Kampuchea tvert i mot var et løfterikt sosialt eksperiment.1 Få måneder senere falt Pol Pot-regimet etter Vietnams okkupa­sjon av landet, men det tok mange år før ml-koryfeene medga at de hadde vært ofre for egen naivitet og ønsketenkning under reisen.

Jeg var i utgangspunktet skeptisk til å delta i Arr-prosjektet, selv om det skulle handle om ting jeg så absolutt er interessert i. Kanskje jeg syntes at min innfallsvinkel til ml-ernes reiser var såpass annerledes enn hva jeg kunne få tilpasset på noen få måneder opp mot selve Cuba-reisen. Det ville jo for eksempel ikke la seg gjøre å finne fram til et representativt utvalg Cuba-reisende som kunne intervjues slik jeg hadde intervjuet de reisende ml-erne. Heller ikke ville jeg rekke å lese tilstrekkelig med relevante artikler og bøker – særlig ikke jeg som ikke er offentlig ansatt vitenskapsmann, men snarere allround frilanser.

Likevel var det fristende å bli med på utflukten til Havanna, der vi både skulle få møte norske Cuba-eksperter og lokale intellektuelle – universitetsfolk og tidsskrifts­redaktører fra selveste Cuba. Åssen ville de opptre? Ville de være talsmenn for det offisielle Cuba, eller ville de være sine egne herrer? Dessuten hadde jeg vært i Cuba én gang før, i desember 1991 / januar 1992, så det kunne være interessant å se hva som hadde skjedd. Og alle jeg spurte til råds sa at du må jo dra.

1991: Salongradikalere uten formål

I 1991 var det en litt eldre kamerat som hadde overtalt meg til å bli med. Han var en typisk sofaradikaler og hadde lenge hatt lyst til å dra til Cuba for å se hvordan dette samfunnet var. Det gjaldt å gjøre det litt brennkvikt, for muren var jo falt, Tienanmen hadde foregått, og det ville ikke ta lang tid før sosialismen i Cuba også ville fordufte. Kanskje allerede mens vi var der! Dette kunne vi så klart ikke gå glipp av. «Du jo bli med,» sa han.

Vi reiste den gang som rene turister. Landet hadde for ikke så lenge siden åpnet for en viss mengde «formålsløs» turisme. Tidligere hadde de fleste besøkende til Cuba kommet med bestemte hensikter – travels with a purpose. De deltok i delegasjoner eller var med i de berømmelige arbeidsbrigadene.

Årsaken til Cubas åpning for tradisjonell konsumistisk turisme, kan ha vært den dype valutakrisen østblokkens fall hadde ført til. Fra å ha vært en slags juvel i kronen i den sosialistiske Comecon-sammenslutningen, der hvert land hadde bestemte oppgaver og fikk fastsatte priser for sin produksjon, var Cuba nå blitt kastet ut i den voksne verden helt på egen hånd. Det gjaldt å skaffe vinger å fly med, fort som faen. Økonomien var ute av lage, preget som den var av monokultur og planleggingsmani. Cubas oppgave i den sosialistiske verden hadde vært å produsere sukker, utdanne leger og fungere som fyrtårn for dekolonialiseringen av verden, der håpet var at flest mulige frigjorte land i Asia, Afrika og Latin-Amerika skulle velge den sosialistiske veien til framtida. Bøndene på Cuba dyrket nesten bare sukker og tobakk. Folk fortalte at frukttrærne var blitt hogd ned for å gi plass til sukkerrør, og at det ville ta mange år før nye trær grodde opp og kunne bære frukt.

Turistene den gangen var etter hva jeg kan huske for det meste mannfolk: spanjoler, kanadiere og italienere. De var ute etter strandliv, sigarer, rom, musikk og lystige jenter. Det var uhyre få restauranter, nesten ingen varer i butikkene og lav aktivitet på alle synlige områder. Landet hadde to fullstendig adskilte økonomier – dollar og pesos. Hvis man som tilreisende i det hele tatt klarte å få anvendt pesos, var prisene latterlig lave. En pesosdrink kostet 25 øre.

Vi ble stadig oppsøkt av ulike fiksere – hustlere, ville man sagt på amerikansk – som kunne skaffe ditt og datt, ikke minst sigarer. Og de kunne hjelpe oss inn på klubber og presentere flotte jenter. Var jentene horer? Tja, de ville iallfall helt sikkert ha blitt glade for å få litt oppmerksomhet for bryderiet dersom vi skulle ha ønsket å kysse dem. Én gang oppsto det en ubehagelig situasjon da vi gjorde det klart for en hel gjeng at vi ikke var interessert i sånt, etter at de på en bar hadde latt som om de spanderte på oss mens det var under­forstått at det var vi som skulle spandere på dem. Veldig flotte jenter! Men vi fikk ristet dem av oss.

Mer toneangivende

Ved hjelp av bekjente klarte vi å komme oss inn blant mer toneangivende folk. Vi flyttet inn hos mammaen til en som hadde emigrert til Norge, i en villa langt vest i Havanna, i strøket Miramar. Etter at sønnen flyttet, hadde denne kvinnen mistet jobben i industridepartementet. «De sa at jeg måtte kutte all kontakt med ham, siden han hadde sviktet fedre­landet og stukket av. Men jeg sa at det kan jeg ikke, jeg er først og fremst mor. Dere kan ikke be en mor slå hånden av sin sønn! Da var jeg ikke lenger egnet til å jobbe i forvaltningen. Ikke på det nivået.» Så hva levde hun av nå? Det var nokså uklart, men hun hadde sine matkuponger, og hun byttet til seg noen ekstra mot tobakkskuponger hun ikke benyttet selv.

Hun hadde fortsatt mange kontakter, og snart ble vi tilbudt tjenester av en høytstående mann i det statlige TV-selskapet. Han kunne kjøre oss dit vi ville, hvis vi kjøpte bensin på dollar-utsalgene. Selv fikk han nemlig bare kjøpt mikroskopiske mengder pesos-bensin til sin Lada. (Dette var før Hugo Chavez kom på banen og kvikk-fikset Cubas oljeproblemer.) Dessuten måtte vi love å ta ham med til en dollarbutikk til slutt. Slike steder fikk nemlig ikke den jevne kubaner adgang til på egen hånd, selv ikke en slik TV-mann.

Så vi kjørte rundt. Vi var ute på Varadero, den tidligere luksusenklaven som i sin helhet skal ha vært eid av DuPont-familien. Der var det nå innrettet en del hoteller for den formålsløse turismen. Strandlivet så ut til å fungere normalt, mens den gamle DuPont-villaen delvis var forlatt, til tross for at den tilhørte ungdomsunionen. Vi kikket på den. Den kunne se ut som en filmkulisse fra et eller annet med Al Pacino i.

Senere besøkte vi den internasjonale filmskolen som er bygd opp takket være Fidel Castros nære venn Gabriel Garcia Marquez. De tok imot studenter fra hele Amerika. Til vår overraskelse møtte vi der en ung jente fra California, Sarah, som studerte dokumentarfilm. Var sånt mulig, da? Tilhørte ikke hun hovedfienden – Norte America? Skulle ikke blokaden forhindre slikt? Neida, hun hadde vunnet en studieplass fordi hun var flink og familien var ubemidlet, så alt var bare fryd og gammen. Hun skulle lage film om elendigheten blant fattige i USA, og det syntes nok både Castro og Marquez og alle de andre at det var gjevt å støtte.

Det hersket en rolig, avslappet stemning på det nokså store skoleområdet – kanskje det var ferie i de dagene. Vi ble vist rundt av Sarah og møtte blant annet skolens egen lege. Han hadde et merkelig håndtrykk, et slags frimurertegn som iallfall jeg ikke visste å besvare, et tegn jeg også har opplevd hos en framtredende ml-er i Norge. Kanskje en hilsen blant elitetropper, de mest framskredne kadere? Medlemmer av Clarté? I tillegg hadde han på seg mørke solbriller. Inne. I et temmelig mørkt rom.

Hvorom dette nå var, legen var iallfall kledd i hvit frakk, og han viste oss en behandlingsmetode han ofte benyttet, sa han, en slags hypnose utført med en sigarglo som han holdt nesten borti pannen på Sarah der hun lå på benken. Hun hadde meldt seg frivillig som forsøkskanin. Etterpå kunne hun fortelle at den lette hodepinen hun hadde hatt, nå var søkk borte. Fryd og gammen der også.

Marx-musikk

En annen opplevelse vi fikk gjennom vår kontakt, var å bivåne en musikalsk audition i Karl Marx-teatret i Miramar-strøket. Dette foregikk en ettermiddag, og unge, aspirerende musikere skulle vise seg for en jury som kanskje ville gi dem autorisasjon. Uten slik autorisasjon var det umulig å opptre offentlig, og dessuten håpløst å skaffe instrumenter. Oppe på scenen sto det et lite ensemble og prøvde å gi fullt jern samtidig med at de skulle framstå høvisk og virtuost. Det låt ikke helt gnistrende. Nede i salen satt det tre strenge, middel­aldrende sensorer, to damer og én mann. Fra tid til annen noterte de. Ellers var den store salen tom – bortsett fra oss, TV-sjåføren vår og et par vakter, naturligvis. Vakter var det mange av, både her og der, både i uniform og i sivil. Men de plaget aldri oss.

En dag jeg gikk i en park, kom jeg i snakk med en ung, svart mann som satt på en benk og øvde på en totalt bulkete trompet. Han spilte veldig godt. Sterkt, tydelig og fantasifullt. Jeg gikk bort til ham og forklarte mitt mål, som var å skaffe LP-plater med de virkelig gode Cuba-bandene. Det var nemlig ikke så lett. Musikkbutikkene hadde nesten ikke ­varer, og det lille de hadde var plater som ingen ville ha. Det var ikke en eneste plate å få kjøpt av de gode bandene, bortsett fra noen overprisede samlinger i dollarbutikkene. Så jeg var blitt anbefalt av mine kontakter å prøve å skaffe plater privat.

Trompetisten i parken fortalte meg at han måtte øve ute, for hjemme bodde det åtte mennesker på to rom. Og han kunne bare øve på tirsdager og torsdager, for det var bare de dagene han hadde instrumentet. Han delte trompeten med to andre. Ingen av dem var autoriserte, så det var uråd å skaffe seg eget horn. De hadde bare dette vraket. Men hvorfor spilte han da, spurte jeg, hvis han uansett ikke kunne bli musiker? Da smilte han bredt.

To dager etter var jeg hjemme hos ham for å kjøpe plater. Javisst bodde det mange der, i annen etasje i et fullstendig nedslitt hus, nærmest en rønne, et stykke ned i Havanna, sørover, langt fra sjøen. Alle var svarte. Det var kommet 3–4 andre ungdommer dit med hver sin platebunke å selge. Platene var utrolig slitte, fulle av riper, bølget av sol. Coverne var fliset opp. Men det var plater av toppfolkene, Irakere, Guapachá og Leo Brouwer. Ville de selge, da? Jo, de kunne like gjerne gjøre det, for det var ikke mulig å få kjøpt ny stift til platespilleren uansett. Men ville jeg kjøpe? Jovisst, jeg kjøpte og betalte i dyrebare dollar (uansett billig for meg), og på den måten gjorde jeg mitt til å undergrave den sosialistiske planøkonomien. Så lite skal det til.

På vei hjem derfra ble jeg praiet av en fyr som satt foran en tom butikk. Han hadde skikkelig harrysleik og struttet av yankee-energi. Han ville prate. Han ville beklage seg over de elendige forholdene. Det var jo ikke mulig å gjøre noe som helst. Han hadde vært skomaker før, men nå fikk han ikke tillatelse til å gjøre noe som helst. Kanskje han var «dissident»? Ja, systemet var elendig, sa han, men det var egentlig ikke Fidels skyld. Å nei? sa jeg. Nei, det var alle de andre. Broren Raúl og hele kostebinderiet. Og uansett hva som skulle skje, så ville de ikke ha Norte America tilbake. Sa mannen med harrysleiken. I januar 1992.

Peiling på Cuba

Da jeg skulle svare Arr, hadde jeg altså en viss peiling på hvordan det kubanske livet utfoldet seg 20 år tilbake. I mellomtiden hadde jeg dessuten oversatt to kinofilmer fra Cuba importert til Norge av «stiftelsen for filmkunst», Arthaus. Det var Wim Wenders’ Buena Vista Social Club, og Fernando Perez’ La vida es silbar («Livet er å plystre», på norsk: Mirakelet i Havanna). Og jeg hadde hørt mye på ­kubansk musikk i lange perioder. Min favoritt var den geniale pianisten Chucho Valdes med sine frie jazzimprovisa­sjoner, men også plater med bandet hans, Irakere, og andre supre band som Los Van Van, Dan Den og Los Kimbos. (For et par år siden hørte jeg forresten Los Van Van på en konsert i Drammen – fullt trøkk med en lang trombonerekke og masse perkusjon i tillegg til komplett band, og i front en sangerinne som var kledd omtrent som Sylvia Brustad. Bare Cuba kan eksportere noe sånt. Bandets leder, Juan Formell, var ikke med. Senere har jeg fått høre at han har problemer med å begrense inntaket av forbudte substanser.)

Så jeg ble altså med på dette. Mitt bidrag skulle være å holde et foredrag der borte på engelsk, samt å skrive en artikkel – denne – i Arr, på norsk. Ganske raskt rant vinklingen for foredraget meg i hu: «Political pilgrims and revolutionary tourists – Revolutionary Cuba as a special case.» På den måten ville jeg kunne utnytte min generelle kunnskap om denne typen formålsreiser og vende tilbake til den litteraturen jeg visste fantes, pluss finne mer. Og jeg kunne flette inn noen betraktninger om norske ml-veteraner som nå til dags velger seg Cuba som reisemål. Hvilke formål har de?

Cuba – hvorfor ikke?

Noe ekstra pirrende ved å bli med på dette prosjektet ligger altså i norske radikaleres ambivalente forhold til Cuba. Under ml-rørslas kvalitetstid (1967–1981) var Cuba fy-fy for dem, til tross for at den kubanske revolusjonen må ha hatt mye tiltrekkende ved seg. De kubanske geriljalederne – Fidel Castro, Ernesto Che Guevara og Camilo Cienfuegos – så jo ut som ml-ere, som om de kom rett fra Club 7 i Oslo sentrum. Den ungdommelige begeistringen, de ikoniske plaka­tene og løftet om en tredje vei – et alternativ til betongkommunismen i Øst-Europa – måtte jo ha passet som hånd i hanske for de norske ungdomsopprørerne.

Men så var det så forkjært da, at Cuba hadde havnet i feil klubb. Cuba hadde solgt sjela til Sovjet, som for 70-tallets norske maoister pussig nok var blitt til selve hovedfienden, verre enn selveste USA. Sovjet var blitt omtrent det motsatte av sosialisme og kommunisme, sovjeterne var sosialimperialister, statskapitalister og nærmest fascister. Dessuten truet de Norges sjølråderett. Et sovjetisk angrep på Norge var nært forestående og norske maoister forberedte seg på geriljakrig og illegal virksomhet. Mange gikk i dekning. Cuba ville uvegerlig bli delaktig i overfallet på Norge, slik kubanerne også hadde støttet Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia i selveste 1968.

Men nå, på 2000-tallet, etter at både det ene og det andre har falt og omtrent bare Cuba er igjen, er det blitt populært for tilårskomne ml-ere å reise bort og oppleve sosialismens praksis. Her kan man søke bekreftelse på at det faktisk er mulig å skape et alternativ til den kapitalistiske konsumismen. Ved hjelp av selektiv persepsjon er det lett å la seg imponere over alt de har fått til – alfabetisering, helsetjenester og utdannelse for alle, økologisk landbruk osv. Noen kommer seg fremdeles til Cuba på arbeidsbrigader, noen drar på sykkel­tur, men de fleste drar nok som turister uten særskilt formål. Et par ml-veteraner jeg kjenner driver organisert import av kubanske sigarer til Norge. Prisforskjellen er enorm, og selv ved bare å frakte de lovlige kvotene, kan de oppnå store gevinster.

Maoistenes turer – Kina og Albania

Disse nåværende reisene til dette tidligere så betente hoved­fiendelandet, har imidlertid lite til felles med det omfattende reiseprogrammet ml-rørsla selv opererte med i sin kvalitet­stid. Hensiktene var noen andre, selv om det også da hadde med turismens grunnleggende nysgjerrighet å gjøre. Men den gang anså de norske revolusjonære seg som del­takere i et historisk viktig prosjekt. Det var alvor, og veldig viktig å bonde med de revolusjonære massene i ­foregangslandene.

For AKP (m-l)s øvre sjikt var den vanligste måten å reise på å delta i delegasjoner. Både hovedpartiet og ungdoms­organisasjonen Rød Ungdom sendte ledende kadre til store arrangementer i Peking og Tirana. Her ble de vartet opp og gjort stas på. Noen følte det litt ukomfortabelt å motta så mye fra et folkedemokrati der de fleste fortsatt var åpenbart fattige, men de var blitt instruert om at det ville være ­ekstremt uhøflig å si nei til gaver. Gjestfrihet var veldig viktig for disse folkeslagene, ble de fortalt.

I tillegg til partidelegasjoner var det også fagforeningsdelegasjoner, kvinnedelegasjoner, kunstnerdelegasjoner. Ml-rørslas eget kor og janitsjarkorps – «Rødt kor og korps» – reiste i 1979 rundt i tre uker og spilte for det kinesiske folket. En av deltakerne på den turen forteller at «vertene fjerna noen samfunnskritiske innslag i vårt program – fordi ‘de kunne støte den norske ambassadens tjenestemenn’». Tygg på den.

Likevel gikk den viktigste veien til de lovede land via vennskapssambandene. De arrangerte studieturer der et stramt program skulle vise fram sosialismens mange framskritt, der man fikk møte arbeidere og diskutere med dem – via tolk og med forhåndsinnsendte spørsmål, så klart – og besøke ulike helligdommer fra revolusjonen. Det var også lagt inn litt ferie som bonus. I Kina kunne det bety å gå på markeder og kjøpe suvenirer. I Albania var det bading i Adriaterhavet som var gulroten.

De norske ml-erne hadde sine egne folk utplassert hele sommersesongen gjennom i Albania, for å tilrettelegge for de mange gruppene som kom. De tilreisende skulle friseres på grensen (langt hår var uønsket i Albania, skjegg likedan), eventuelle slengbukser skulle sys inn eller byttes ut med anstendige bukser, til salgs på flyplassen, og dette og mange andre ting måtte gis de rette forklaringsrammene for ikke å bli misforstått.

På vennskapsturene var det både partikadre og andre interes­serte med. Disse andre kunne være såkalte sympere, eller SV-ere, eller interesserte intellektuelle og arkitekter, ­eller til og med folk med helt motsatte syn. Gruppene ble nøye sammensatt slik at ml-erne alltid skulle være i flertall, men dette var gjerne skjult for de andre deltakerne, siden medlemskap var hemmelig. Når de utenforstående oppdaget at det foregikk et dobbeltspill blant dem som mente å ha et høyere politisk nivå enn røkla, kunne det bli bråk, med endeløse «diskusjoner» i kjølvannet. Gruppa skulle vise enhet!

All kontakt skjedde via profesjonaliserte vertskapsorganisasjoner. Mange er beretningene om hvordan de besøkende ble manipulert bort fra ting de hadde satt på ønskelisten over steder de ønsket å besøke. Plutselige endringsforslag fra vertskapet ble lagt fram på allmøter i gruppa, og sannelig ble det ikke flertall for å følge vertskapets vennlige anbefalinger hver eneste gang. Hvis det også ble stilt ugreie spørsmål av noen av de utenforstående under besøkene, ble det tatt opp på de oppsummerende kveldsmøtene og skarpt kritisert. Man måtte for enhver pris ikke fornærme vertskapet.

Alle i gruppa hadde ansvar for å ta notater om viktige tall og figurer, og planen var å redigere det hele sammen til en felles reiseberetning, kanskje til og med bok. Lysbilder skulle utveksles og kopieres opp slik at hver og en fikk alle de beste bildene å vise fram når de etter hjemkomsten skulle foredra for familie, kolleger og andre interesserte om alt det spennende de hadde fått se i det progressive samfunnet de hadde besøkt.

Det løfterike landet – arbeidsbrigadene

Samtidig med at ml-erne reiste på sine betydningsfulle reiser til Kina og Albania, reiste de dårligere sosialistene – revisjonistene – til Cuba. Disse reisene var nok adskillig løsere strukturert, selv om programmet var tett og viktigheten av det viktige like stor, iallfall på papiret. Likevel måtte ting bli annerledes når man ikke var så avhengig av tolk. Mange av de reisende hadde kjennskap til spansk, og en del kubanere kan fransk eller engelsk. Cubas fellestrekk med Vest-Europa er også åpenbare – den katolske kirken, det langvarige spanske styret etterfulgt av USA-dominans, Columbus, Cortez og alle mytene om den paradisiske øya med sin altomfattende livsglede. Bare tenk på forskjellen i appell mellom kubansk og kinesisk musikk. Cuba er tett innvevd i vår tids dominerende massekultur – den amerikanske. Det kan man vanskelig si om Albania.

En annen viktig forskjell var det også: Ml-ere deltok ikke i arbeidsbrigader da de dro til Kina og Albania, mens det var den kanskje mest utbredte måten å dra til Cuba på. Internasjonale arbeidsbrigader kom i gang ganske raskt etter revolusjonen, og de organiseres fortsatt. Fra de norske arrangørene i Cuba-foreningen innrømmes det at det nå er mest eldre folk som drar, og at det legges mindre vekt på fysisk arbeid enn før. De plukker litt appelsiner, fem av 21 dager.

Jeg har ikke klart å finne ut hvor ideen om arbeidsbrigader egentlig oppsto, men jeg har fått en spennende beretning fra den tidlige etterkrigstiden i Jugoslavia, der dansker og nordmenn dro nedover for å delta i den omfattende gjenoppbyggingen etter krigens herjinger – en gjenoppbygging som i utgangspunktet måtte gjennomføres uten Marshall-midler, i stor grad med hakke, spade og trillebår. Tunge løft i et løfterikt land. Store prosjekter ble gjennomført på denne måten, men det jugoslaviske vertskapet var ofte misfornøyd med innsatsviljen hos de tilreisende. Disiplinen var ikke på topp, og mange av utlendingene var mer opptatt av språkkurs og skisseblokker.

Min kilde forteller at da de var ferdige med tre ukers innsats og skulle legge ut på den lovede feriereisen på én uke, fikk de ikke det de var forespeilet av penger til reisen. Innsatsen hadde ikke holdt mål. Og da de kom fram til et av ungdomsherbergene de skulle overnatte på, viste det seg at dette ennå ikke var bygget. Så de måtte sove ute. Da de til slutt skulle sette seg på toget hjemover, blakke og utslitte, fikk de utdelt et digert, kokt kjøttstykke som eneste proviant. I begynnelsen skar de seg biter av kjøttet, seige biter som varte lenge i munnen, men etter kort tid begynte kjøttet å stinke i sommervarmen og måtte kastes ut av togvinduet. Og mer var det ikke. Men de elsket Jugoslavia!

Det går altså fortsatt arbeidsbrigader til Cuba, og programmet for den 55. nordiske brigaden, 16. desember 2012 – 5. januar 2013 er fullt av viktige og meningsfulle aktiviteter: Kransenedleggelse, kulturelle velkomstaktiviteter, jordbruksarbeid, forelesninger, diskusjoner om The Cuban Five (de fem kubanerne som sitter fengslet med spiondommer i USA), møte med slektninger av de fem, besøk i pionerlandsby, leksjoner i kubansk dans, møte med representanter for komiteen for forsvar av revolusjonen, osv. En sjelden gang fri, på angitte tidspunkter.

Det kanskje mest pussige med programmet er at det ikke finnes spor av julefeiring. Julaften og første juledag er det landbruksarbeid som vanlig, og møter med representanter for offisielle ungdomsorganisasjoner som forteller om det viktige arbeidet de gjør. På kvelden møte med veteraner fra anti-kolonialistisk krigføring i Angola, med visning av dokumentarfilmen Kangamba. En drømmejul for ateister!

Nyttårsaften feires derimot stort – for det er også årsdagen for selveste revolusjonen. Deltakerne i arbeidsbrigaden skulle denne gangen feire revolusjonens 54-årsdag med «politisk-kulturelle aktiviteter».

Formålsreisenes fenomenologi

Mens jeg jobbet med Kaderprosjektet hadde jeg god lyst til å sammenlikne ml-reisene med andre reiser, men det ble det ikke plass til, bortsett fra en fornøyelig beretning vi fikk fra en SV-delegasjon til en «Juche»- kongress i Pyongyang, hovedstaden i Nord-Korea, i 1977. Der var den senere popstjerne og forfatter Morten Jørgensen delegat sammen med SV-nestleder og senere professor Steinar Stjernø. Stjernøs hyllings­tale til det nordkoreanske lederskap og det tapre folket er fornøyelig lesning, kanskje særlig i dag.2

Jeg skulle gjerne også historisert revolusjonsturismefenomenet med beretninger om Nordahl Grieg i Stalins Moskva og Finn Gustavsen på Cuba. Eller Erik Solheim i Romania, eller hvor det nå var han dro. Og ja, hvorfor ikke intervjue også Jens Stoltenberg, Ingrid Schulerud og Finn Skårderud som dro på arbeidsbrigade til Nicaragua i solidaritet med los sandinistas. Viktig er det også å heve blikket ut over den norske horisonten og se på de mange fremtredende intellektuelle som frivillig oppsøkte propagandistiske blendverk og lot seg dupere av sine vertskap – André Gide, Alberto Moravia, Simone de Beauvoir, Jean Paul Sartre, Susan Sontag osv.

Det var altså med stigende glede jeg gikk løs på generell litteratur om emnet i ukene før Cuba-reisen. Flere har skrevet om dette merkverdige fenomenet, om hva som lokket folk til de løfterike samfunnene, om vertskapsteknikkene som klarte å styre opplevelsene slik at de samsvarte både med den besøkendes forventninger og med regimenes projiserte selvbilde, og om bitre oppgjør mellom dem som innså at de var blitt ført bak lyset og dem som for enhver pris ville tviholde på sine illuminasjoner.

Vi kan se på de reisende med ulike briller – vi kan se dem som fellow travellers, «medreisende/følgesvenner», altså folk som ikke nødvendigvis selv er kommunister, iallfall ikke parti-medlemmer, men som er positivt innstilt til sosiale forandringer og tilsvarende negativt innstilt til det borgerlige samfunnet de kommer fra. Eller vi kan se dem som emosjonelle «pilegrimer» og lettsindige «revolusjonsturister». Når de kom hjem var de fulle av fortellinger, men alle opplysninger de hadde var basert på individuelle observasjoner, tilrettelagte fakta og gjennomdiskuterte motforestillinger. Ingen reiste fritt rundt, uansett om det gjerne var et element i fortellingene at «vi fikk gjøre akkurat som vi selv ville». Det får man jo, såfremt man vil riktig.

Selektiv persepsjon

Det finnes et utall av selvransakende beretninger fra slike ­turer der vestlige reisende stiller seg store, eksistensielle spørsmål om masse kontra individ, disiplin kontra frihet, kollektiv forløsning kontra ensomhet og isolasjon. Felles for de fleste tekstene er at de skrives av mennesker som vel å merke selv nyter alle de borgerlige frihetene og aldri ville flyttet frivillig til et autoritært samfunn. Felles for skribentene er også at deres posisjon i det hjemlige borgerlige samfunn ikke nyter den anseelse de nok mener de har krav på, og iallfall ikke den anseelse som framtredende kunstnere og akademikere ser ut til å nyte i de autoritære samfunnene.

Eller gjør de nå det ... oops! her gjelder det å sette inn den selektive persepsjonen. Alle har jo hørt beretninger om for­fulgte intellektuelle, men her gjelder det å se det man vil se og lukke øynene for ting som ikke passer inn i det forventningsmettede bildet. Og den selektive persepsjonen blir altså besvart av vertskapet, med perfekt tilmålte doser høvelig informasjon som skal sikre at persepsjonen ikke brister. Dette kan vertskapet. De har informasjonsmonopol og lar alle de ond­sinnede ryktene de måtte se nytte i, få dryppe fritt. «Disse berømte dissidentene dere er så opptatt av i Vesten, de er jo ikke annet enn simple forbrytere.» Kanskje noen av dem er konebankere, bipolare, skattesvindlere eller til og med pedofile? Ofte er det nok å så en mistanke for å trigge revolusjonsturistens vilje til selektivitet. Vi mennesker liker å se det vi liker å se.

Regimene som mottok pilegrimer hadde alle bygget opp omfattende apparater med tolker og reiseledere, busser, gjestehus, mønsterbedrifter å besøke, foredrag fra framtredende revolusjonære, tall og grafer, gaver og frynsegoder. Et viktig mål var å gi gjestene følelsen av bevegelsesfrihet og at det fantes gode svar på alle spørsmål. Regimenes paranoia ble gitt fornuftige forklaringer. At albanere ikke kunne fordra skjegg, ble forklart med at skjegg minnet folket om undertrykkingen i gamle dager, før revolusjonen, da det ortodokse presteskapet med sine lange skjegg hadde bukta og begge endene i samfunnet. Dermed måtte revolusjonsturister med skjegg sette seg i stolen på barbersalongen på flyplassen i Tirana og bli glatte i fjeset.

At man ikke skulle ta kontakt med den jevne albaner, var bare for å ivareta gjestenes egen sikkerhet. Det var nemlig så mye sinne i det albanske folket mot imperialiststatene og alle deres ugjerninger, at vertskapet ikke ville kunne garantere de besøkendes fysiske sikkerhet. Gjestene kunne rett og slett bli banket opp av rettmessig sinte albanere.

Cuba med Arr 2012

Slike ting tok jeg opp i mitt foredrag, som ble holdt på eng­elsk klokken 10.30, 17. oktober 2012, i et konferanserom på Hotel Nacional i Havanna. Jeg snakket om de ulike typene reisende, om arbeidsbrigadene og om vennskapssystemene. Men jeg startet hele foredraget med å si at mitt foredrag skulle handle om oss som var i rommet, «særlig om deg,» sa jeg og pekte på tolken vår, Joel, fra vennskapskontoret. Han så litt forfjamset tilbake på meg, og etter en stund gikk han ut av rommet.

Det nesten beste med hele turen var at jeg hadde førstehånds tilgang til akkurat det fenomenet jeg skulle beskrive, nemlig oss selv. Min interesse var primært kollisjoner mellom de ulike partene – vi hensiktsreisende, altfor frie intellektuelle, og de, aktører med ulike agendaer i et sendiktatorisk, kommunistisk idealsamfunn med begrensede friheter.

Hva slags gruppe var vi? Sett fra oss selv og sett fra vertskapets side? Arr-gjengen besto av tre organisatorer av selve reisen og fem andre fra redaksjonen. I tillegg var det fire inviterte foredragsholdere fra Norge, hvorav jeg var én, og en religionsantropolog fra Harvard, USA. De kubanske deltakerne var på sin side en håndfull voksne universitetsfolk og noen yngre – kanskje stipendiater. Dessuten var noen andre lokale innledere kommet til, etter forslag fra vennskapskontoret. Og så var det Joel, tolken.

Ganske tidlig i prosessen i forkant av reisen hadde vi fått høre fra arrangementskomiteen at det var problemer i kommunikasjonen med kubanerne. Arr-trioen hadde tenkt seg at de kunne utforme konferansen og oppholdet etter eget hode, med privat innkvartering og bespisning, egen guiding og egne inviterte deltakere fra Cuba. Men det gikk ikke. Fra kubansk hold ble det stadig fremmet andre syn. Det hele måtte foregå i samarbeid med reisebyrået Amistur, som viste seg å være en del av det omfattende Amistad-systemet, altså vennskapssystemet. Gruppen måtte bo på hotell anvist av dem, og konferansen måtte for det meste foregå på «Casa de la Amistad» – vennskapshuset. Buss og sightseeing ville bli ordnet av Amistur. Tolk og reiseleder var inkludert. Og vennskapsekspertene ønsket selv å skaffe til veie framtredende foredragsholdere, blant annet et medlem av nasjonalforsamlingen som skulle forklare valgsystemet og de demokratiske reformene.

Hvorfor ville de ikke at Arr-trioen skulle få det som de ville? Hvorfor risikerte de friksjoner ved å prøve å detaljstyre dette initiativet som var kommet utenfra? Jeg kunne også skjelne en kollisjon mellom ulike epoker her: det revolusjonære Cubas ulike epoker, vi vestlige reisendes ulike epoker og mine egne, private epoker. For å ta det siste først, jeg merket nå at jeg var mye eldre enn 90 % av Arr-delegasjonen. Der de ble provoserte over den infantiliserende manipuleringen fra vennskapsfolka, syntes jeg det bare var mer enn morsomt. Jeg sa til reisefellene mine: «Men dere må jo ikke glemme at vi er i et kommunistisk diktatur. De leker ikke politikk her, vet dere. Det er jo fantastisk at vi får oppleve dette!» Og som sagt var det jo særskilt fantastisk for meg, siden det var akkurat dette jeg skulle foredra om. Kanskje jeg også ble litt rørt over infantiliseringen. Hvis en guide på 40 behandler deg som en unge når du er godt over 50, er jo det en slags flørt. Og nokså lett å parere.

Men det lå helt klart en epoke-friksjon også i det kubanske samfunnet. De gamle hevdvunne institusjonene står under press. Statsdreven turisme er i konkurranse med private tiltak. Den døsige rytmen på de statlige restaurantene, med sin overtallige, uengasjerte betjening og fantasiløse, spartanske porsjoner til uinspirert, statsmusikalsk akkompagnement, må nå måle seg mot stadig nokså døsige, men iallfall mer engasjerte aktører på en serie nyetablerte spisesteder med flotte, sjenerøse matretter og sprudlende salsa. De strenge nabolagskomiteene som før kunne slå ned på mistanker om homofili, må nå lære å glede seg over en friere livsutfoldelse. Homo er plutselig ok. Religionsutøverne – både katolikker og voodoo-praktikanter – kommer fram fra skyggene og byr opp den kommunistiske fornuftskulten til kappestrid om folkets hengivenhet.

Dessuten er ikke de vestlige reisende lenger helt hva de var. Det er lenger mellom pilegrimene, lenger mellom de troende som gjennom selektiv persepsjon heller vil pleie sin ønsketenkning enn å nyte paradoksene. Vesteuropeiske kommunistpartier finnes knapt, og fagrørsla i de kapitalistiske landene har mer enn nok med å holde fortet mot den allmenne sosiale dumpingen som er i ferd med å overta arbeidslivet. Selv de mest optimistiske klarer ikke å se Cuba som framtidas utstillingsvindu, men samler seg kanskje etterhvert om et krav om antikvarisk fredning av dette annerledeslandet. De hensiktsløse reisene blir vanskeligere og vanskeligere å skille fra reiser som nå mest av alt har til hensikt å imøtekomme veteranenes nostalgi.

Vår gruppe

Hva slags gruppe var vi – denne norske gjengen som hadde bedt om å få arrangere dialog-seminar i et kommunistisk antikvariat? Det kan det ikke ha vært så lett for de kubanske vennskapsorganene å avgjøre. Men jeg tipper at de landet på at vi var en variant av «vennskaps-reisende» med dertil ­hørende ønske om å se Cuba i best mulig lys. Likevel ikke dummere enn at vi ikke ville sluke alle agn – vi måtte få passelige doser av problemfokusering for å kunne svelge de mange gode fortellingene. Jeg tipper de valgte vår guide med omhu. Det måtte være en velutdannet guide som kunne svare på «alt». Og det kunne han, vår mann, Joel. Allerede på turen inn fra flyplassen fortalte han oss at han kunne holde forelesning om hvilket emne vi enn måtte ønske å vite noe om. Det var bare å spørre.

Første dagen vi ble guidet rundt, hadde Joel lagt opp en del ting utenom programmet. Blant annet ville han at vi straks skulle besøke en helt bestemt sigarbutikk, under sterke formaninger om at det var strengt forbudt å kjøpe fra uoffisielle selgere og at ingen ville kunne tilby bedre priser enn disse her. Hans turer innom sigarselgere ble det flere av etterhvert. Videre skulle han ha oss gjennom et grunnleggende program i gamle Havanna, med utvalgte stoppesteder for å kaste lys over det kubanske samfunnet og revolusjonen. Vi fikk se en del «helligdommer», blant annet våpenforretningen der de revolusjonære i sin tid gjorde et viktig våpenkupp. Nå til dags var derimot våpenbesittelse så forbudt at det ikke var måte på.

Etter mye fram og tilbake ble det til at vi spiste lunsj på restauranten Joel anbefalte, og etterpå måtte vi besøke revolusjonstorget – Plaza de la revolución – åstedet for de virkelig store stevnene i Cuba, der Fidel Castro pleide å stå og tale i time­vis foran menneskemengden, visstnok uten manus. Rundt plassen ligger det viktige bygninger med gigant­portretter av Che Guevara og Camilo Cienfuegos på fasadene. Torget er enormt og helt tomt, bortsett fra noen få parkerte turistbusser, en kontaktsøkende løshund og en og annen taxi som feier over. På kvelden spiser vi nokså kjedelig og sparsommelig på en fantastisk beliggende statlig restaurant, før vi blir geleidet opp på festningen der vi skal overvære det rituelle kanonskuddet.

Vennskapets ekspertise

Morgenen etter begynner selve seminaret, på Casa de la Amistad – vennskapshuset. Huset er en prangende patrisier­villa med sin egen legende, en romantisk fortelling om to som aldri fikk hverandre (eller var det det de gjorde?). Joel forteller oss før vi får komme inn at alle materialene i huset er importert, og på ulike måter gir han oss følelsen av å tre inn i noe opphøyd. De innledende, kubanske foredragene har da også klart preg av å snakke nedover til oss. Først er det en gretten vennskapssjef – Roberto Rodriguez – som med strengt nedoverbøyde munnviker gir oss tall for hvor omfattende vennskapssystemet er. Han snakker spansk og Joel oversetter. Hierarkiet er åpenbart – Rodriguez er herren, Joel er hunden som stadig blir oversnakket. Vi får vite at det er blitt arrangert internasjonale leirer i 45 år, at mer enn 100.000 mennesker har deltatt på disse i solidaritet med det kubanske folket. Det finnes 148 solidaritetsorganisasjoner med Cuba i Europa, og bare i Spania finnes det mer enn 200 (her går vel ikke tallene helt opp).

Etter innledningen er det applaus, og Rodriguez gjør akkurat det som fascinerer oss utenforstående i møtet med kommunister – han klapper selv for sin egen tale. Eller kanskje det er vennskapet han klapper for. Det er iallfall ikke for Joel.

Så følger Arrs egen introduksjon og et norsk foredrag. Disse kommenterer jeg ikke her og nå, men hopper rett videre til neste offisielle bidrag – den lovede representanten for Nasjonalforsamlingen som skal fortelle oss om valgsystemet og demokratiet. Vi har blitt forklart av Joel at dette er en veldig viktig mann, og at det er veldig viktig at vi hører nøye på hva han har å si. På podiet troner han i midten, med en ung dame på sin høyre side og Joel på den andre. Han presenterer seg ikke. (Først etterpå får jeg spurt ham hva han heter, og da oppgir han bare fornavnet, Osmania.) Det viser seg at han slett ikke er fra nasjonalforsamlingen, men derimot en overordnet byråkrat fra departementet for internasjonale relasjoner, altså vennskapshusets overordnede.

Osmania innleder – i likhet med alle andre offisielle ­kubanere – med å fortelle om alle vanskelighetene Cuba har: Blokaden, orkanene, boligproblemer, transportproblemer, vedlikeholdsproblemer, gamle vannledninger osv. Politikerne må passe på alt dette. Det er valg hvert femte år, og det velges representanter på tre nivåer. På de nedre nivåene er det ­mulig å velge mellom flere kandidater. Han understreker sterkt at partiet ikke har anledning til å nominere kandidater og at kandidatene ikke trenger å være partimedlemmer. Men partimedlemmer kan nominere, så klart. Det er ikke lov å drive politiske kampanjer, og kandidatene kan ikke ha noe eget program. Retningslinjene for politikken legges på parti­kongressene, og det gjelder bare å finne de best egnede til å gjennomføre dem. Det er et rent personvalg, de skal bare tjene folket. Å ha verv gir ingen fordeler, ingen ekstra penger. Kvinner er blitt stadig viktigere, og viseborgermesteren i Havanna er kvinne (men kvinnen på hans høyre hånd sier ikke ett kløyva ord under hele seansen).

På spørsmål om hvorfor man ikke har flere kandidater også på toppnivået, forklarer han – som om han snakket til barn – at det på det nivået er viktig at de representerer hele samfunnet, alle sektorer, og at valg ikke kan sikre slik representativitet. Det kan bli skjevt. Derfor må de utpekes, underforstått av noen som har oversikt, og det er vel i partiet de har det. Men dette er ikke noe sovjetisk system, forteller han, så langt ifra, «vi er kubanere og gjør det på vår egen måte». Ved den siste folkeavstemningen var det 97 % ja til myndighetenes linje.

Osmania og Rodriguez har snakket uten manus, de kan sin lekse, og tolken Joel kjenner formularene. Så det går an å forstå hva de sier. Verre er det med noen av de unge forskerne som leser opp komplekse tekster på spansk, med ekstemporær tolking av Joel. Helt umulig å forstå i detalj. Men det handler om litteratur, teater, film.

Politiske pottemakere

Etter noen dager reiser vi til Trinidad de Cuba, på sørkysten, der vi skal få et norsk foredrag om friksjonene mellom lokalbefolkningen og de antikvariske myndighetene. Joel og bussjåføren leder oss på veien, blant annet innom flere steder det selges sigarer og hvor vi kan forhåndsbestille morgendagens lunsj. Vi blir innkvartert på et pussig bungalowhotell – Las Cuevas – i utkanten av byen, et 70-tallsprosjekt som kan minne om bulgarsk eller rumensk ungdomsleirarkitektur ved Svartehavets kyst.

På vei til foredraget morgenen etter gjør Joel sin store tabbe, som gjør at han mister det lille han har igjen av kred. Han lar bussen kjøre en omvei innom et pottemakerverksted, der vi skal være så heldige å få lov til å besøke disse enormt berømte pottemakerne som har vunnet mange priser. «Remember to bring your cameras and money», for her kan vi gjøre røverkjøp. Vi kommer inn i utstillingslokalet og Joel peker opp på et bilde høyt oppe på veggen der datteren til Che Guevara er avbildet på besøk i pottemakerverkstedet. Så slippes vi løs til å vandre rundt, og vi blir stadig antastet av unge pottemakere som spør «Where are you from?» for å innlede samtaler. De setter i gang dreieskivene og lager ting mens vi ser på.

Men ingen kjøper noe. Alle blir sure. Ikke bare skal vi være infantiliserte venner på besøk, vi skal også kjøpe suvenirer hos utvalgte selgere. Stemningen synker. Joels lunsjforslag blir avvist, det er allerede bestemt at vi skal spise på en – skulle det vise seg – fantastisk, privat restaurant i et eget-restaurert hus, med den beste maten og den beste taffelmusikken under hele turen. Joel er ikke med.

På vei tilbake til Havanna får vi møte Kunstner­forenin­gen i Cienfuegos, der vi kan diskutere åpent, som det heter, med billedkunstnere som gjerne vil bli sett av oss. Det er vanskelig å få ut av dem hvordan utvalgskriteriene for utstillinger og bokutgivelser er. Kan man utgi hva man vil? Ja. Men det er papirmangel på trykkeriene, så det går ikke. Kan man stille ut hvilke bilder man vil? Ja, men det er begrenset med galleriplass. Hvem bestemmer? Uklart. Må man være medlem av kunstnerforeningen for å få stille ut? Nei. Hva er da vitsen med å være medlem? Det er en fordel, det er et kvalitets­stempel, man må bli innvotert.

Det er hyggelige folk, og noen av maleriene vi får se er virkelig gode. De er ivrige på å bli sett og lagt merke til av oss, kanskje de drømmer om å bli invitert til å stille ut i Norge? At jeg har presentert meg som kritiker, gjør at jeg blir overøst med visittkort og håndskrevne adresselapper, brosjyrer og tidsskrifter. Det er umulig å si om de har det så veldig forskjellig fra billedkunstnere i Norge, der det også foregår laugsinterne favoriseringer.

Hva vet vi nå?

Hva vet vi om betingelsene for intellektuell og kunstnerisk utfoldelse i Cuba? Vi har møtt noen aktører. Vi har fått noen fragmenter av individuell informasjon, ting vi formidler til hverandre og til andre på subjektivt vis når vi kommer hjem – sånn som i denne artikkelen. Hva er den informasjonen som gis her egentlig verdt? Hvilke kriterier har jeg for å velge ut det jeg forteller, og hvordan i all verden kan jeg huske hvordan folk smilte i 1992?

Vi inngår i den store massen av revolusjonsturister som har opplevd landene, men gjennom styrte tilfeldigheter. Vi har ingen tilgang til reelle statistikker, ingen måte å søke opp alternative fortellinger på. Kanskje vi også derfor har behov for å framstille det som om vi er mer aktører enn gjenstander, mer gjennomskuende enn manipulerte, mer reflekterende enn reproduserende. De kubanerne vi treffer utenom de offi­sielle representantene er naturligvis helt klar over at de har øyne på seg, ikke minst fra Joel, og som universitetsfolk er de jo allerede del av et definerende sjikt, helt avhengig av å være tilpasset de rådende linjene.

Siste dagen på hotellet tar jeg kontakt med en amerikansk gruppe ved frokosten, noen middelaldrende revolusjons­turister fra selveste USA. De er fulle av entusiasme, de har en utmerket guide og flotte foredrag i et program som går tett i tett. De forteller at det er stor fare knyttet til å ha kontakt med Cuba, men det finnes jo et «People to People»-program og du har også «Pastors for Peace». Har noen risikert noe ved å være Cuba-venn, da? spør jeg Robert og Shirley. «Jeg har hørt at noen skal ha fått bot, og man risikerer fengsel, men ingen har blitt fengslet ennå. Men du kan havne på en blacklist og miste jobben, for eksempel som skolelærer.» De elsker Nicaragua, Venezuela og El Salvador, men det gjeveste av alt er Cuba. Javisst finnes det sosialister, også i USA. De har en stor jobb foran seg.

Noter

1 Beretninger fra denne reisen ble trykket i Klassekampen, og en større framstilling ble gitt i Liv Jørgensen (red): Overfallet på Kampuchea, Oktober forlag, 1979. Liv Jørgensen har hele tida hevdet at hun ikke hadde noe med denne boka å gjøre, men ble tvangsoppført som redaktør. Se Klassekampen 7. februar 2013.

2 Se http://www.kader.no/bonusutgaven.htm, kapittelet «Østen er rød», s 51 ff.

Litteratur

Caute, David. The Fellow-travellers: Intellectual Friends of Communism, revised edition, London 1988.

Enzensberger, Hans Magnus. «Revolutions–Tourismus» i Palaver. Politische Überlegungen 1967–1973, Frankfurt am Main 1974, 130–168.

Griffiths, Richard. Fellow Travellers of the Right: British Enthusiasts for Nazi Germany, 1933–9, London 1980.

Hollander, Paul. Political Pilgrims: Western Intellectuals in Search of the Good Society, fourth edition, New Jersey 1998.

Hoover, J. Edgar. Masters of Deceit: The Story of Communism in America, London 1958.

Jørgensen, Liv (red.). Overfallet på Kampuchea, Oslo 1979.

Kaderprosjektet. Den store ml-boka: norsk maoisme sett nedenfra, Oslo 2009.

Kaderprosjektet. Den store ml-boka: bonusutgaven, www.kader.no, Oslo 2009.

Sontag, Susan. Some Thoughts on the Right Way (for us) to Love the Cuban Revolution, San Francisco 1969.

Av Jon Rognlien | .(JavaScript must be enabled to view this email address)